Månedlige arkiver: januar 2010

Skjekrok.

En vakker liten flis…
Av Boni Wiik

Skjekrok fra middelalderen i buksbom.
Skjekrok fra middelalderen i buksbom.

Da jeg var i Trondheim en tur, for en stund siden, så jeg en vakker liten sak på Vitenskapsmuseet, som jeg ikke siden har klart å få ut av tankene. ”Skjekrok” sto det på veggen ved siden av den lille pinnen, og det gjorde meg ikke mindre interessert, for jeg hadde ingen anelse om hva i all verden en skjekrok var. Men den møysommelig utskårede lille flisen, var så forseggjort, og hadde en så tydelig bestemt utforming at det ikke var noen tvil om at dette var en høyst spesialisert liten redskap. Den var laget av et tynt stykke tre, bare få millimeter tykt, og mest sannsynlig i sin helhet skåret ut med en skarp kniv. I den ene enden var den forsynt med et ørlite dyrehode, som fungerte som skaft, mens den i andre enden hadde noen krokformede anordninger som nok henspeilte på navnet skjekrok, tenkte jeg. Over hele gjenstanden var det skåret et mønster i en form for nettskjæring. Da jeg senere tok kontakt med museet, fikk jeg opplyst at den var funnet i Kjøpmannsgaten, og at den nok var fra tidsrommet 1175 til 1250.

Nesten alle voksne damer jeg har snakket med, har med største selvfølge kunnet fortelle meg hva en skjekrok brukes til. Det er en veveredskap til å fiske opp noen tråder som skal trekkes gjennom noen løkker av noen andre tråder osv osv… Men man må nok ha vevet litt for å begripe slikt. Jeg syntes gjenstanden var så flott at jeg ville prøve å lage en slik fritt etter slik jeg husker den.

Utgangspunktet er en tynn flis av en hard eller seig tresort. Harde tresorter som vil kunne passe fint er lønn, bøk, rogn, kristtorn, eller buksbom, som i eksempelet. Seige tresorter som kunne passe bra er barlind og einer. De viktigste egenskapene til emnet må være at det har nok spenst til ikke å knekke, selv om det er tynt, og at det er mulig å gjøre det helt glatt og fint, så ikke trådene i veven henger seg opp i fliser og kanter på vevskjeen.

Omrisset på skjekroken kan spikkes ut med en kniv, files og raspes, eller sages ut med løvsag (kontursag) .

Så skrapes skjekroken glatt med en sylskarp kniv. Mora snekkerkniv er utmerket til formålet. Den er billig, fåes i enhver jernvareforretning, og har kjempebra stål i eggen. Myke runde former er det man skal etterstrebe i det tynne trestykket. (Hvorfor en ikke må bruke sandpapir her, er fordi man etterpå skal skjære i overflaten med kniven, og den sløves av kornene fra pussepapiret.)

Rundt kanten løper det en konturlinje som risses inn med kniven. For det beste resultat risser man fra to sider i et V-snitt. Det er viktig at kniven er skarp til alle operasjonene i prosessen, så det er lurt å ta en tur på strykereima ofte.

Tilslutt kommer nettskjæringa. Da drar man bare opp linjer med knivspissen- i dette tilfellet doble linjer i kryss, og når det er gjort over det hele, bruker man simpelthen spissen på kniven til å vippe ut hjørnene i de små rutene som har oppstått i rutemønsteret.

Det finnes uendelig mange varianter av slik nettskjæring, som består av å først trekke opp et rutenett med kniven, for så å vippe ut hjørner i forskjellige kombinasjoner, men det kunne kanskje bli et eget kapittel en annen gang.
Voila! Vær så god ! Skjekroken er ferdig!

Skjekroken skrapes rund og glatt med kniv.
Skjekroken skrapes rund og glatt med kniv.
Konturlinjen skjæres med kniv.
Konturlinjen skjæres med kniv.
Nettskjæring ferdig.
Nettskjæring ferdig.
Please follow and like us:

Stemningbilder fra Treskjerarverkstaden

Her er noen stemningsbilder fra hverdagen på verkstedet på Dovre.

Eirik Bryn fra Voss skjærer skistav til Olav Thon
Eirik Bryn fra Voss skjærer skistav til Olav Thon
Are Eeg fra Lørenskog tok gladelig på seg jobben med å flå moskushodet.
Are Eeg fra Lørenskog tok gladelig på seg jobben med å flå moskushodet.
Ingrid Stigen fra Sortland legger voks på den gotiske dukkevogga.
Ingrid Stigen fra Sortland legger voks på den gotiske dukkevogga.
Guri Sand, Are, og Asbjørn Svehaugen fra Oppegård bygger teaterkulisser.
Guri Sand, Are, og Asbjørn Svehaugen fra Oppegård bygger teaterkulisser.
Please follow and like us:

Billedramme

Rammen ferdig skåret og behandlet med renset parafin. Materiale: svartor
Rammen ferdig skåret og behandlet med renset parafin. Materiale: svartor

Billedramme
Av Boni Wiik

Jeg ble spurt om å lage en billedramme av den typen som man har på pianoet med bilder av familie, og begynte å tenke, hvordan skal det se ut, det som rammer inn bilder av det kjæreste vi har, nemlig hverandre…?
Når man går rundt i katolske kirker, og kikker i alle de små sidekapeller som ofte er der, ser man nydelige og påkostede små altere som inneholder relikvier av helgener som betyr mye for de troende, og man kan se hvordan de har gjort sitt ytterste for å presentere disse kjære eiendelene på den beste måte. Sånn burde en slik ramme se ut! Med snirklete utskjæringer, groteske masker, løveføtter, pomp og prakt, så den fremstår som et lite alter.
Denne rammen er ikke kopi av noe som eksisterer, men snarere et produkt av de bilder som oppstår i hodet når man lukker øynene og tenker at man vandrer rundt i en sval kirke i en liten landsby syd i verden.

Å komponere en gjenstand man skal lage er som komponere andre ting – en middag for eksempel. For at komposisjonen skal bli god må man sette sammen elementer til en helhet som framstår som gjennomtenkt og spennende. Litt søtt, litt surt, noe stort og bløtt og noe lite og hardt. En komposisjon skal få deg til å stoppe opp litt, og rette oppmerksomheten mot den en liten stund, og forhåpentligvis få en liten opplevelse. Poteter er godt, men man kan ikke ha bare poteter til middag, og skal man komponere en interessant treskjæring, må man legge inn akkurat så mye variasjon at betrakteren får lyst til å ta gjenstanden i nærmere øyesyn en liten stund. Jeg vil oppfordre til at man tegner selv, for da blir skapeprosessen en enda rikere opplevelse, ved å lage noe som ennå ikke fins i verden, men hvis noen ønsker tegning av rammen som her blir beskrevet, kan man skrive til treskjererverksted@gmail.com.

Emne.
Emne til denne rammen burde lages av rettvokst løvtre, med lite tegninger i veden, og med en viss hardhet. Her er brukt svartor som er ganske myk, men bjørk, lønn, bøk, rogn, og kristtorn vil gjøre nytten. Ettersom hele rammen skjæres ut av et nokså bredt stykke tre, kan det være lurt å sette sammen planken av flere små lameller for å forhindre at den slår seg. Man er aldri helt trygg, men er planken, eller lamellene, mest mulig radiært skåret ut av stokken, kan man føle seg betraktelig tryggere. Og tørt virke er selvfølgelig helt nødvendig. Jeg anbefaler å lime tegningen rett på emnet med et tynt lag trelim, slik slipper man den uungåelige forskyvningen av linjer som oppstår om man bruker, matpapir eller blåpapir. Linjene er viktige, spesielt omrissene som etterpå skal sages ut.

Hvis du må lime sammen deler til emne som har fargeforskjeller eller varierende struktur, så ikke lim i hytt og pine, men etterstreb symmetri eller andre virkninger som viser at det ligger en tanke bak det.
Hvis du må lime sammen deler til emne som har fargeforskjeller eller varierende struktur, så ikke lim i hytt og pine, men etterstreb symmetri eller andre virkninger som viser at det ligger en tanke bak det.

Saging og fresing.
Mens planken er hel og firkantet, borer man huller for sagbladet der det skal være gjennombrytninger, og sager alle disse ut med en kontursag. Kontursagen er et av de viktigste verktøy i et treskjærerverksted, men som med alt annet utstyr så gjelder det å ha en god utgave. Det er totalt bortkastet å kjøpe en billigvariant. Hullet som er selve omrammingen av bildet sages også ut nå.
Det neste som så må gjøres er å frese falsen på baksiden, som glasset og bildet skal ligge an mot. Det er for at fresen skal ha en stor trygg flate å stå på at man ikke sager ut de ytre konturene før etter at fresingen er gjort. Dernest freser man vekk treverket på forsiden mellom ornamentikken og det store hullet til bildet i ønsket dybde. Dette kan selvsagt gjøres for hånd, men her er fresens rolle i første omgang å sette an en jevn dybde, framfor å fjerne treverket som skal bort. Når man omsider skal sage ut den ytre konturen, er det viktig å huske å sette igjen noen strategisk plasserte ”broer”. Det vil si å la det stå igjen klosser her og der som gjør at du kan spenne emnet hardt fast mens du jobber på det. Det er ofte når man ser på intrikate kunstverk at man kan lure på hvordan de har klart å hogge ut tynne tynne ting som stikker ut i lufta, og svaret er som regel at de har bevart ”broer” som har støttet opp ting mens de arbeidet, og som kunstnerne har fjernet helt til slutt. Når alt dette er gjort begynner moroa- selve treskjæringen.

Her freses falsen på baksiden ut.
Her freses falsen på baksiden ut.

Skjæringen.
Det første man må gjøre nå er å stikke ned omrisset på all ornamentikken. Det vil si å skjære kantene loddrett ned mot bunnen, slik at både det utsagde omrisset, og det nedstukne er helt klart og tydelig, og presist. Nitti grader rett ned. Ikke innover og ikke utover. Hvis nedstikkingen går innover eller utover, vil man, i det øyeblikk man begynner å forme overflaten, miste de riktige linjene, og formene blir feil. Man legger jernene rett utenfor streken på tegningen, slik at streken blir stående igjen på papiret på toppen. I omrissetegningen ligger så å si all den informasjon du trenger videre for å forme riktig. Alle steder der bladformer eller kroppsdeler eller hva nå, danner omrisset kan man bare dra disse linjene inn igjen, og opp på formen etter hvert som man skjærer seg nedover i treverket.
Dette gjelder på todimensjonale utskjæringer slik som denne. Selv om man former mye nedover i dybden er det fortsatt en todimensjonal skjæring. Det har med hvilke synsaspekter den er ment for å gjøre. Den er ment å sees forfra, liksom bildet, og i det øyeblikk betrakteren beveger seg rundt gjenstanden, vil illusjonen briste, og han eller hun vil oppleve at den er avgrenset og har en forside, sider, og en bakside. En tredimensjonal treskjæring derimot har flere synsaspekter, og er ment å oppleves fra alle kanter. Den har kun en side, og det er utsiden. Men for slik skjæring gjelder andre prinsipper og fremgangsmåter.

Konturene på utskjæringen stikkes loddrett ned mot bunnen.
Konturene på utskjæringen stikkes loddrett ned mot bunnen.
Skal man skjære rette linjer, spenner man opp en rettvinklet planke som anlegg, og drar et stemjern sidelengs langs anlegget.
Skal man skjære rette linjer, spenner man opp en rettvinklet planke som anlegg, og drar et stemjern sidelengs langs anlegget.

Så begynner formingen.
Fra nå av er tegningen som ligger pålimt oppå overflødig, og hele overflaten skal omsider skjæres bort, sånn at ingenting tilslutt er flatt slik som overflaten på planken. Det kan være lurt å danne seg ett visst bilde av hva som er de høyeste punktene, og hva som er de laveste, og prøve å tenke ut rekkefølgen på alle i mellom for å finne ut sånn cirka hvor ting skal være. Det som nå følger er grovformingen, og den er veldig viktig. Ofte kan treskjærere bli redde for å miste oversikten, og begynner å forme detaljer helt i overflaten, der tegningen er, men resultatet blir da en håpløs flat og livløs skjæring, derfor må man grovforme tingene først. Grave seg ned der det skal være dypt, og vri og vende på formene til de henger sammen slik som på tegningen, men også nedover i treet. Ingen detaljer på dette stadiet. Detaljene kommer senere.

Av og til kan man lure på hvorfor man arbeider i tre? Et så gjenstridig materiale, med motved og medved, endeved og kvist og jeg vet ikke hva, av ting som gjør livet vanskelig, for det er treet som er sjefen og som alltid bestemmer hva du skal få lov til å gjøre med det, men jo mer venn du blir med treet, jo mer tillater det deg å gjøre.Grovforming i gang.

Detaljene tegnes på igjen etter grovforming.
Detaljene tegnes på igjen etter grovforming.

Ferdig skåret.
Ferdig skåret.

Når det gjelder utsmykningene på denne rammen så er det en herlig blanding av amorfe menneskelige kroppsdeler blandet med planter, kruller, dyrekropper og arkitektoniske elementer som listverk og spir, og skal man sette en merkelapp på hva det er, så må det vel kunne kalles en form for nyrenessanse. I renessansen var det vanlig å blande ulike elementer på denne måten, og fra den epoken finnes det mange spennende kunstverk. Hvordan ting glir over i hverandre er viktig for det som er nevnt tidligere om at komposisjonen skal være spennende. Betrakteren må prøve å ordne de inntrykk han eller hun får, og blir nærmest tvunget til å måtte følge elementene etter hvert som de glir over i hverandre og danner helheten. Her er valgt morske gamle menn, som er atskillig enklere å skjære enn for eksempel vakre unge kvinner. Konturen på den ene morske mannens kropp kommer ut av hans ene øre, mens en annens hode vokser ut av en spiral som kommer fra en plantestilk.

Rent teknisk handler det om å få ting til å flyte godt inn i hverandre, og å gi inntrykk av en sammenheng, og alt dette gjøres i grovformingen. Når flyten er god og skjæringen er nogenlunde ren og pen, kan man begynne med finskjæring.

Finskjæring
Det er nå ansikter trer fram, og bladranker finner sin endelige plass. Her handler det om å legge ting i ulike nivåer slik at de forskjellige delene finner sin rette plass. I et ansikt for eksempel, er det nesen som stikker lengst fram, eller pannen eventuelt, hvis ansiktet lener seg litt nedover. Øynene kommer i et nivå litt lavere enn pannen, mens kinnbena kommer ørlitegrann lavere enn dem igjen. Ser man et ansikt i profil er det midten av ansiktet som står mest ut, det vil si neserygg, midten av pannen og midten av munnparti pluss hake, og sånn sett kan man som en start brekke begge sidene av ansiktet i en jevn bue ned fra denne midtlinjen. Akantusblader ser mest levende ut hvis man lar overflaten på dem bukte seg i en kombinasjon av konkave og konvekse flater som stråler ut fra stilken, og ender i bladflikene. Så til og begynne med skjærer man flater i forskjellige vinkler som man etterpå forsyner med de nødvendige konkave hulkiler, og de konvekse flater. Det vil bli for omfattende å gå inn på alle tekniske små detaljer innen skjæringen, som faser på kanter av blader, underskjæringer, øyelokk og så videre, men jeg håper bildene kan være til hjelp, og så finnes det kurs og utdanningsmuligheter for dem som måtte ønske det. Denne rammen ble behandlet med renset parafin til slutt for å gi treet glød, og for at skjæringen skulle komme tydeligere fram. For å støtte den opp, slik at den står litt på skrå, ble undersiden av løveføttene skråskåret, og en trehengsel i bjørk og kristtorn, ble gjort som en festeanordning for støttepinnen bak.

Verktøy. Det er i hovedsak brukt ni forskjellige jern på denne rammen, samt fres, kontursag, bor, dreiebenk og en spiss og sylskarp tollekniv. Man må ikke ha uendelig mye verktøy for å få til noe, det handler mest om hvordan man bruker det. Den er skåret ut av en planke, samt det dreide spiret som er satt på etterpå. Håper dette kan virke som inspirasjon for andre som er glad i å skjære i tre. Hvis man tenker litt på hvorfor man arbeider med slikt er det gjerne to likeverdige grunner: Den ene er at noen skal ha den ferdige gjenstanden etterpå, og bli glad i den, og ønske å ta vare på den, og den andre at prosessen med å lage den er så givende for håndverkeren at vedkommende har en stor opplevelse ved å lage den. Og disse henger sammen. Jo mer håndverkeren koser seg underveis, desto vakrere blir gjenstanden, og jo vakrere den blir, desto lengre vil folk ønske å ta vare på den. Man kan si at ved å lage en gjenstand for hånd, besjeler man den på en måte som en masseprodusert maskinelt framstilt gjenstand aldri kan oppnå, det er en form for magi…

 

Please follow and like us:

Gustav Vigeland

hei

Visste du at Gustav Vigeland ikke bare var billedhugger, men også en nokså dyktig treskjærer? Faren hans var snekkermester og hadde verksted rett under leiligheten som de bodde i. Dermed hadde Gustav tilgang på både verktøy og treverk, noe som resulterte i at han tidlig begynte å pusle med treskjæring. Han fikk etter hvert undervisning, og da han var 15 år gammel fikk han seg lærlingplass i Kristiania. Verkstedet han jobbet i ble desverre stengt da han hadde vært der i 2 år, og da han et par år senere fikk seg jobb i et annet treskjærerverksted, ble han sagt opp rimelig fort. Det var visst ikke meningen at Vigeland skulle bli en stor treskjærer, hans skulptør-talent ble nemlig oppdaget av en billedhugger, og treskjæringen ble ikke lenger førsteprioritet. Iallefall kan vi nyte det han rakk å skjære, og mye av det er ganske imponerende med tanke på hans unge alder! Er du interessert i å se mer av Vigelands treskjærings-arbeider, finner du en liten samling på Vigelandsmuseet i Oslo.

Please follow and like us: