Månedlige arkiver: juli 2011

Hvordan lage en konjakkjenge.

Her kommer altså oppskriften. Følger du denne klarer du å lage en liten kjenge med ett hode. Men husk å tenke form, proposjoner og linjer hele tiden. Denslags kommer ikke av seg selv, men ofte ved mye øving og erfaring. Vær kritisk!  Det lages altfor mye dårlige og stygge ting, og da er etter min mening poenget borte.

Konjakkjenge.

Tekst: Boni Wiik

Foto og arbeid: Eirik Bryn

Å arbeide i en tradisjon betyr ikke at man skal gjøre det samme om og om igjen, slik det alltid har vært gjort, og på den måten «ta vare på tradisjonen». Det handler om å være i tradisjonen, og høste av den like mye som du tilfører den ditt eget. En tradisjon er ikke noe statisk, den er alltid i utvikling, og det er slik man tar vare på den.

Denne gangen skal vi se hvordan Eirik Bryn fra Voss lager en konjakkjenge.

Kjenge er et drikkekar med to hanker som gjerne er formet som dyrehoder. Den holdes med en hank i hver hånd når man drikker, og kjenger kan ofte være ganske store. Men om man lager en liten kjenge, da er det ikke plass til å drikke av den om den har to hoder, så derfor har konjakkjengen bare ett hode. Den kan ligne litt på en ølhøne, men den lages som en vanlig kjenge, og har alle kjengens distinkte særtrekk med det stolte hode, som kommer opp som stavnen på en båt.

Det er på Vestlandet det er sterkest tradisjon for kjenger, og de brukes fortsatt i festlige lag og ved ølbrygging. Eirik Bryn er en ung mann som bærer tradisjonen med kjengelaging videre. Ordet kjenge er visstnok fra gammelnorsk og betyr noe sånt som bukt eller krampe, og henspeiler på fasongen med de to stavnene som kommer opp.

Drikkekar generelt har som regel i eldre tider vært gjort ut av koter og knuter på trær. Det er mange gode grunner til det, for det første har koten gjerne omtrent den formen man vil ha, og for det andre følger fiberstrukturen i veden formen på drikkekaret. Og sist men ikke minst er veden i slike knuter ofte litt «krøllete», noe som gjør at det ikke sprekker opp så lett. Men det er ingenting i veien for å lage dem av rett ved også. Da kan man være mer herre over formgivningen av karet.

Å arbeide i rått virke.

Om man bearbeider virke mens det er ferskt, er det adskillig lettere å arbeide med enn når det er tørt, og hvis man lager noe med grove dimensjoner er man helt nødt til å gjøre det, for det er praktisk talt umulig å tørke store stykker tre uten at de sprekker, og sprekk kan man ikke ha i et drikkekar. Da gjelder det å hule ut og forme mest mulig, slik at godstykkelsen blir tynn før trestykket har tørket ut. Når veggene i karet har blitt tynne, kan man tørke det, for så og forsyne det med sirlige detaljer, som lettest gjøres i tørt virke.

Når det gjelder en konjakkjenge av beskjedne dimensjoner spiller det ikke så stor rolle, men det anbefales å gjøres i vått virke for enkelhets skyld.

Framgangsmåten for å lage denne kjenga er den samme som for å lage en stor.

Du trenger: En kvartkløyving rettvokst løvtre av middels hardhet som bjørk, or, selje etc. Det burde være en tresort som ikke er giftig eller har ubehagelig lukt og smak.

Emnet tas ut slik at bunnen av drikkekaret ligger ut mot barken, og hode opp mot margen. Men ikke la hode gå opp i margen, for margen er full av spenninger og kan skape problemer. Om man ønsker et voldsomt høyt hode, la heller hals og hode gå opp på siden av margen for sikkerhet skyld.

Om man har tilgang til båndsag er det en veldig fordel under grovformingen. Da kan man enkelt gjøre presise innsaginger og få nøyaktig bort akkurat det som skal bort, og ikke mer.

Bildene viser hvordan man «legger» kjenga i emnet, hvordan man frigjør hodene, og hvordan man sager for å åpne opp mellom hodene, og begynne formingen av koppen,- alt mens emnet fortsatt er en håndterlig bit som står godt på båndsagbordet.

Nå begynner håndarbeidet. Kjenga har to fine vinger ut til sidene som er nyttige når den skal bearbeides videre.

Når koppen skal formes, blir den hogd og skåret til med dertil egnede treskjærerjern, før den glattes med skjøven. De flotteste kjengene er gjerne breiere i koppen enn de er lange, slik får kjenga en majestetisk reisning, og blir velegnet til å drikke av. Det er viktig å alltid tenke på spenstige linjer og god design under hele arbeidet. Et uoppmerksomt øyeblikk, og man kan miste spensten i formen.

Hvis man ikke får grovformet, og hult ut kjenga på en økt, kan man oppbevare den fuktig i en bøtte med vann til neste gang. Med salt i vannet unngår man at treet blir surt og får svarte merker og tegninger i veden. Det er ingenting i veien for å pusse kjenga for å få en glatt overflate, men om man skal bruke skjærende verktøy etter pussing, er det lurt å børste av treet godt, eller vaske det slik at partikler fra pussepapir ikke blir liggende i veden, og kan skjemme verktøyet.

Når kjenga er ferdig skåret, må den settes inn med noe. Og her blir den behandlet med kalium permanganat, og deretter renset parafin. Kaliumpermanganaten gir alt fra en lys brun farge til kølsvart, alt etter hvor mye man tar på, og er kun for det estetiske, mens parafinen gir glans og impregnering.

Det er få gjenstander som er slik en fryd for øyet, og en nytelse å holde i hånda og bruke, som en kjenge når den er godt utført. Enda så mye flotte utskårede ting vi har på verkstedet, er det alltid kjengene som fanger oppmerksomheten til dem som kommer inn der. Det er en utfordring å lage en god kjenge, men jeg håper dette kan være til inspirasjon. Hvis du lurer på noe angående kjengelaging kan du ta kontakt med kjengjemannen@gmail.com
Lykke til!

Kvartkløyving med bjørk. Slik plasseres kjenga i forhold til årringene.

 

Selve koppen skal være 1cm bredere enn den er lang.

 

Sag bort de fire klossene rundt koppen, slik at det gjenstår to «vinger» som hodene plasseres i.

 

Bruk båndsaga til å grovforme koppen.

 

Merk midten under kjenga, og tegn er sirkel med passer. Hvis koppen er 10cm i diameter bør sirkelen være 4cm i diameter. Forming av bollen kan med fordel skje med treskjærerjern, for så og ta siste finpuss med skjøve. Store jern med svak krumming er ideelt.

 

La det stå igjen et lite felt på hver bredside, dette for å være sikker på å beholde bredden, og for at den skal bli lik på begge sider. Når en er fornøyd med formen på bollen, høvles også disse feltene.

 

Tegn på hals og hode, husk god linjeføring. Aldri begynn å sage ut hodet før du virkelig er fornøyd med formen. Bruk et bor for lettere å forme hals og hode.

 

Uthuling av koppen gjøres med jern med kraftig krumming.

 

Lag «kjøl» både foran og bak. Vær nøye med påtegning. Bruk et stemjern eller et rett treskjærerjern til dette.

 

Tegn på linjer med ca 5-6mm mellomrom på kryss og tvers. Bruk en skarp geisfus til å skjære linjene, husk at dette er endeved.

 

Behold «halen» på så lenge som mulig, dette for å kunne feste kjenga i høvelbenken mens man jobber med den.

 

Bruk geisfus til å skjære innramming for karveskurden, del så opp i tilnærmet like store trekanter. Stikk deretter dypt ned i midten på trekantene og opp i null, skjær ut litt og litt. Bruk et rett treskjærerjern med slipefas på begge sider.

 

Den ferdige kjenga påføres kalium permanganat. Renset parafin gir en fin flans.
Voila!
Please follow and like us:

Jellingestil.

Her er bilde av en liten prøve som Ingrid skar i jellingestil.  Det finnes sørgelig lite bevart treskjæring i Jellingestil, kun noen få forholdsvis enkle fragmenter. De er til gjengjeld gjennombrutte, noe som er sjelden i vikingtidstreskjæringen.(Dog finnes det hederlige unntak: Pynten som står oppå vogndragene i Oseberg, sengestolper og vindskier i både Gokstad og Oseberg. ) 

Så om man skal prøve å gjengi jellingetreskjæring er man nødt til å søke inspirasjon fra metallarbeidene, og anta at det ville være nogenlunde likt, slik det ofte er innen de andre vikingtidsstilartene.

Jellingeornamentikk skåret i eik. (Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Mer kniv frå Dhåvre

Vi fikk i oppdrag å lage en bunadskniv med inspirasjon fra Osebergfunnet.

Kniven ble gjort med tradisjonell norsk stasknivfasong, og med ørsmå poenger hentet fra Oseberg.  Less is more er tanken her.

Dette er et lite båndornament som man finner igjen og igjen i ornamentikken til den såkalte "Barokkmesteren" fra Oseberg. (Foto: Boni Wiik)
På toppen av skaftet sitter et hode inspirert av "Akademikerens dyrehodestolpe" (Foto: Boni Wiik)
Enden på slira munner ut i et ørlite sinna dyrehode fra vikingtid. (Foto: Boni Wiik)

Bladet er et telemarksblad med godt bett, og skaft og slire er gjort i buksbom.

Please follow and like us:

Slik ble det altså…

Veslemøys bord ble omsider ferdig.

Vi visste det skulle bli et flott bord, men at publikum skulle bli elleville hadde vi vel ikke trodd, men det ble de altså. Det er for sjelden at håndverkere får sjansen til å virkelig framdyrke, linjeføring og virutuost arbeid tydeligvis. (Foto: Boni Wiik)
Ingrid satt i over en uke og nøye "fargela" de enkelte elementene for å oppnå best mulig overflatebehandling, og helhetsinntykk. ( Foto: Boni Wiik)
Veslemøys bord ferdig. (Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us: