Månedlige arkiver: september 2011

Knerten fra Ålvundeid

 Her er historien om en liten fyr som har sittet på toppen av et kirkespir i kanskje 163 år.
En forvitret overflate kan skjule mange hemmeligheter. (Foto: Boni Wiik)
Ruiner er fascinerende saker. Ved første møte er det alltid noe sørgelig og litt ynkelig ved dem, men så, etterhvert som man tar dem nærmere i øyesyn, og begynner å studere dem, gir de hint om hemmeligheter som ligger skjult bak det forvitrede ytre, og den gamle verdigheten kommer tilbake. Slik er det nesten alltid, og slik var det også under arbeidet med «Knerten».  Da han kom til verkstedet gav han inntrykk av å være en temmelig primitiv sak, som nærmest kom rett fra vedstabelen,- en rot med en artig fasong som minnet om en liten fyr, men det viste seg å være mer ved ham.
Emnet var definitivt fra et rotkne. Overkroppen hans var stammen i treet, mens føttene var gjort ut av en av rotforgreiningene, så første del av kopieringsarbeidet var å finne et tre som kunne ha omtrent samme form. Der var vi heldige og fant et rotveltet tre som lignet veldig, og hvor harpiksen nærmest sprutet da vi satte jernene i emnet. God kjerneved av furu er ekstremt holdbart, det ser vi jo på stavkirker og andre byggverk som har stått i vær og vind i nærmere tusen år.
Et kne og en velformet legg kan så vidt skimtes. (Foto: Boni Wiik)
Overflaten på «Knerten» var svært forvitret, og det var tidvis vanskelig å forstå hvordan han kunne ha vært da han var ny, men det man med sikkerhet kan si er at han er en liten fyr med en forunderlig hatt på hodet, og mest sansynlig har han kun et lendeklede eller skjørt rundt livet. Ved skuldrene har han merker etter innfestning for armer, og muligens også vinger.
Det var fort gjort å bli glad i Knerten. (Foto: Boni Wiik)
Etterhvert som vi målte ham opp kom det fram at han hadde en ganske tydelig og markert anatomi, som ikke var så dårlig utformet. Man kunne kjenne brystmusklatur og det lille søkket innover i korsryggen som man jo får når man sitter rett i ryggen. Lårene var velformede, knærne godt markert, og leggmusklaturen var naturtro. Lendekledet fulgte nyansene i kroppstillingen, det ene låret litt høyere hevet enn det andre, og det var flortynt.  Så da han skulle få nye armer var det et poeng å prøve å få dem stilmessig til å følge den anatomien figuren hadde. Han skulle spille trompet også,-slik noen voksne mennesker i bygda husket han hadde gjort før, og han skulle få vinger.
Kjekke unge mennesker leter etter rette emnet i skogen. (Foto: Boni Wiik)
Hvis man skal søke å finne en eller annen kunsthistorisk parallell til den lille fyren, er det nærliggende å tenke på slike små tykke basunengler man finner sittende opp på flankene på 1600-talls altertavler. Små tykke puttier med vinger og trompet. Kan «Knerten» ha vært en slik før han fikk jobben som værhane oppe i spiret? Mest sannsynlig ikke, men han kan godt vært gjort utifra en slik ide. Så vingene han fikk er utformet slik en kan se dem nettopp på slike figurer.
Etter å ha badet i tjære skal nå Knerten jr. ta over jobben med å sitte oppe på værhanen på Ålvundeid kirke. (Foto: Boni Wiik)

Snekkerglede!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Når det er lenge mellom hver gang det skjer noe på bloggen er det som regel et godt tegn, for det betyr at vi har mye å gjøre.

Her er noe av det vi har drevet med i det siste.  Snekkerglede kalles det, og det er mulig det gjør snekkere glade, men det hadde ingen slik virkning på treskjærere. Men det var et artig prosjekt, og det ble jo ganske fint også. Dette er en veranda som har blitt gjenoppbygd etter fotografier av den gamle verandaen som en gang sto på dette huset. Og snekkergleden er også gjenskapt slik den var.

 

 

Njål monterer snekkerglede på et staselig våningshus. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Snekkerglede gjenskapt etter gamle fotografier. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Det gjør seg alltid med litt pynt. (Foto: Njål Andreassen)