Månedlige arkiver: februar 2015

Ølkrus

De siste månedene har det vært spikka litt i kulissen på et ølkrus basert på 1700-tallets løvekrus. De drikkekannene dette prosjektet i hovedsak er basert på, er trearbeider fra bygder rundt om kring i Sør-Norge. De ser i hovedsak ut til å være etterligninger og rimeligere kopier av sølv- (og tinn-?)krus laget i de større norske byene, som igjen er arbeider som lener seg på og låner fra utenlandske arbeider. Disse er gjerne danske og tyske, og ofte er utført i sølv, porselen og emalje. Det som kan bli en litt utfordrende vurdering er å velge i hvor stor grad en skal kopiere de trearbeidene som i dette tilfellet er kopier av kopier, som kanskje også er kopier. Det er i stor grad snakk om en forenkling og naivisering som til en viss grad er forbi det parodiske, og det som tildels kan passere som «bygdeløver» i den konteksten det står i når det er detaljer på tre hundre år gamle arbeider fra dalstrøka. Når det derimot er snakk om en nyproduksjon, uten å kopiere noe konkret krus direkte, er det fristende å renske opp litt i uttrykket, og myse litt mot noen anatomibøker og bilder av løver i sitt rette element.

I dette arbeidet ble løsningen å kikke på et utvalg forskjellige ølkanner i tre for å finne ut hvilke elementer som bør inn, og nogenlunne hvilken positur de forskjellige løvene bør ha. Så er enkeltdelene hentet fra kilder som ligger litt nærmere opphavet. Motivet på lokket er riksvåpenet anno 1700-tallet, som går igjen i blant annet Riksantikvarens logo, mens løven på hengslen på lokket og på beina til kruset er et forsøk på litt naivistiske framstillinger av løver, stablet til i positurer som likner de på 1700-talls-krusene. Ideen til hanken er lånt fra et sølvkrus fra Bergen, lettere tilpasset for å lages i tre. Resten av kruset presenteres kanskje best gjennom bilder.

Tegning er et viktig steg i utviklingen av ethvert produkt, her et utkast til hank.
En test-hank av furu testes med teip og øyemål. Formen er godkjent, men må gjøres tjukkere.

 

Et lite stykke stripet ibenholt felles inn i avslutningen av hanken.
Riksløve anno 1700-tallet skjæres på lokket.
Emne til løve på toppen av hengslet mellom hank og lokk sages ut.
Løven skjæres til…
Hanken prøvemonteres med innfelt ibenholt og ‘løvehengsel’
Lokket plugges fast fra innsiden
Utsaging av tilpasning mellom hengsel og lokk.
Kruset ferdig montert og oljet.
Tre små liggende løver tjener som føtter under kruset
En fornøyd liten løve med rikseple troner på toppen.

Foto og tekst Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

Blakerstol II

Blakerstolen nærmer seg ferdigstillelse, den er skåret, pussa for å se slitt ut, limt og beisa. Etter beising er den pussa på nytt for å se slitt ut, og skal få en lett voksbehandling for å få den rette gløden i overflaten før den er ferdig.

Blubber som tyter fram bak fotbrettet forran.
Knær som stiver av mellom rygg og sete er formet og blir pynta med flere blubber og profiler.
Fronten til stolen er limt ihop og står til tørk.
Stolen er ferdig limt og pussa og er klar til beising.
Den er sausa inn med en passende brun beis, og står til tørk før den atter skal pusses grundig.
På vei til kunden... (Foto: Boni Wiik)
På vei til kunden… (Foto: Boni Wiik)

 

Blakerstolen har en sentral posisjon i hvordan vi forstår middelalderen i Norge, og vår oppfattelse av den. Den er utstilt i middelaldersalen på Historisk Museum i Oslo, og har siden 1843 vært en juvel i denne så rikholdige samling. Adolf Tiedemann tegnet den, og lagde et litografi, som ble publisert av «Selskabet for norske fortidsmindesmærkers Bevaring» Han selv brukte også stolen i sitt maleri. «Bestefaders Erindringer» i 1865.Bestefaderens_Erindringer_(Adolph_Tidemand)

Fortsett å lese Blakerstol II

Please follow and like us:

Tegning til gyngehest.

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

 

 

Hjemmelaget gyngehest.

 

Det er kanskje de glade amatører som lager de virkelig flotte og interessante treskjæringene. De som er fylt med kjærlighet og flid, sjel og ikke minst sjarm. Om man driver med treskjæring proffesjonelt er man i kundens makt. Man lager det folk vil betale for, og som regel vil folk ha det så billig som mulig. Vi klarer ofte ikke å la vær å gjøre oppdragene litt finere enn det kunden betaler for, men når vi gjør det så betaler vi for det selv, med vår fritid, vårt familieliv, og vår lønn. Samtidig er vi i så fall illojale mot våre kollegaer, for det blir på en måte dumping av prisen, og slik sett en nedadgående spiral der man ender opp med å måtte være «billigere» og billigere hele tiden.

Den glade amatør derimot kan bruke all verdens tid, og arbeidet er fruktbar rekreasjon.  Jeg er glad i amatørarbeid. Det er ingenting flottere enn å kunne lage en vogge til sitt barnebarn. Vogga blir noe helt spesielt når Bestefar eller Bestemor har gjort den. Blås i om den er litt skeiv og om den ene sammenføyningen ikke er 100 prosent! Alle burde drive med slikt. Det er sunt på alle måter. Ofte er det bare praktiske filleting som hindrer folk fra å gjøre slikt. Den ene saga man mangler, eller den altfor rotete garasjen.

Derfor vil jeg oppfordre alle som har lyst, til å ta kontakt med Treskjerarverkstaden, for å finne ut av hvordan man kan få til ting med litt hjelp. Hos oss kan man gå på kurs eller hospitere. Man kan få deler til feks. denne gyngehesten ferdig snekret, så kan man besjele den selv med skjæring . Eller man kan komme og gjøre hele arbeidet sammen med våre håndverkere. Her er et artig miljø med masse spennende folk. Vi er fleksible og får til det meste.

Please follow and like us:

Den glemte skatten på Bergen sjøfartsmuseum!

 

(Foto:Boni Wiik)
(Foto:Boni Wiik)

Paleontologisk museum i Oslo har fossilet ”Ida”, Louvre i Paris har ”Mona Lisa”.Mange museer har en ”Juvel” i samlingen sin som de er spesielt stolte over og vet å bruke for å profilere museet. En slik skatt har Sjøfartsmuseet i Bergen også, men jeg tror ikke de vet hvor verdifull den er. De har to halvferdige stevnemner som ble funnet i en myr på Tysnes fra engang i middelalderen. Antakelig lagt ned i myra for lagring av båtbyggeren, og glemt. Det spesielle med disse emnene er at de har utskårne dragehoder i toppen. Det ene er riktignok nærmest bare risset inn, mens det andre er mer ferdig utformet. Stevnene er ikke store, antakelig til færinger eller så. De er datert stilmessig til 1100tallet, og det er mulig de er fra den tiden, for hodene ligner dyr som er skåret fra denne tiden, men de bærer ikke veldig markante stiltrekk, og kunne nesten egentlig være fra nårsomhelst. Jeg vet ikke om det er gjort andre undersøkelser som tidfester dem. Men det flotte og unike med dem er at det faktisk er stevner med utskårne hoder! Illustrasjoner og skrevne kilder forteller masse om hvordan båter var utsmykket i middelalderen, og noen andre arkeologiske funn kaster litt lys over denne praksis, men at småbåter også bar den slags pryd er temmelig ukjent. At stevnhodet åpenbart var det første som ble til i prosessen med å bygge en båt er også ganske tankevekkende. At disse dragehodene er såpass forbigått i litteraturen synes jeg er synd, så her altså: en liten hyllest til dem!!!

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Her en liten kane inspirert av  de morsomme stevnene fra Tysnes. En kane er et båtformet drikkekar som nok er ment å forestille en båt. Til rituell øldrikking har båten hatt en symbolsk betydning. Kanen må ikke forveksles med sin  ofte mer elegante «søster» kjenga.  Hun er rundere i formen med høyreiste hoder og haler, og er mer et dyr enn en båt.

(Boni Wiik)
(Boni Wiik)

Jeg håper alle som er i Bergen, og som setter pris på slikt, stikker innom og ser på stevnene.

Please follow and like us: