Et nydelig dekorert hus på en gård i Telemark, trengte å få skiftet ut sine mønespir. Originalene finnes altså fortsatt, men har etterhvert blitt så medtatt at de fortjener å bli pensjonert. Vi lagde kopier av de gamle og kompletterte de manglende delene, samt gjorde grundige fargeundersøkelser for å finne tilbake til den originale fargesetting de hadde hatt. Noe av ornementikken var gjort med et spesielt bor, og et slikt lagde vi for at de skulle bli identiske med de gamle.
Han engasjerte treskjæreren og teatermannen Oddvin Parr til arbeidet, og Oddvin skar fem relieffer i serien før han dessverre døde. Vi på Treskjærerverkstedet ble spurt om vi ville fullføre syklusen, og sånt sier man ikke nei til. Om det er hopping etter Wirkola, eller hva det nå er, så er ihvertfall arbeidet igang. Utformingen på ideplanet gjøres i tett samarbeid med oppdragsgiver. Han har tydelige meninger og oppfatninger om hva som skal med og hvordan ting skal presenteres, og ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Første relieffet ut var en modifisering av Oddvin Parrs allerede utformede «Mor Aases død»
Billedkunsten har jo ingen begrensninger på hvordan man kan fortelle historier. Her er Peer og Mor Aase i den lille stua, Peers fabuleringer males ut på en svært skinn som rulles ut og bretter seg over moderens sengeende. Her ser man stua plutselig sett utenifra, hesten som drar sleden med mor Aase og Peer gjennom vinterlandskapet, og mot perleporten som åpnes av en skjønn engel, og der er St. Peter som ønsker velkommen til Soria Moria som skinner i gull i det fjerne.
Det føles helt galt å prøve å kopiere stilen til Oddvin Parr og forsøke å jobbe i denne for oss, det vil neppe bli bra videre i prosjektet, så vi gjør det på vår måte. Hvis man skal si noe enkelt om de to innfallsvinklene til formidlingen, så er det kanskje rett og si at der Oddvin arbeider mot det naturalistiske uttrykk, så jobber vi mer mot det karikerte og eventyraktige.
Det kan sies så mye om skuespillet «Peer Gynt», og det er gjort og gjøres av flinkere folk enn meg, så det lar jeg ligge, men jeg kan heller prøve å si noe om relieffet som kunstuttrykk.
Relieffet er underlagt sine helt egne lovmessigheter, og krever den største velvilje fra betrakteren for å fungere.
Det eksisterer midt i mellom «skulpturen» som formmessig er «virkeligheten», og tegningen, som er den «absolutte illusjon».
Det «lave» relieff er kanskje det ypperste, der en former minimalt i dybden, men allikevel skaper en voldsom illusjon av form og rom. (Gjerne mot en flat bakgrunn) Som Kongeportrettet på en mynt. Dybden på formingen er knapt målbar, allikevel trer Kong Haralds portrett fram som om han er virkelig.
Det «høye» relieff nærmer seg den fulle skulptur men allikevel henger det fast i bakgrunnen, med underkutt som gir illusjonen av at det vokser ut og tar del i rommet utenfor.
For at et relieff skal fungere trenger det en betraktningsvinkel og aller helst en betraktningsavstand. Det er når tilskueren står akkurat der, at illusjonen er fullkommen. Sett fra dette stedet, vil alle perspektiviske triks funke og man vil kunne oppleve det som om det har en endeløs dybde til tross for at man snakker om noen skarve centimeter med treverk. Man kan også operere med flere betraktningsvinkler for for eksempel ulike deler av motivet.
Når relieffet blir stort i format blir man nødt til å vri litt på formene slik at man bevarer illusjonene så godt som mulig selvom betrakteren beveger seg og følger formene rundt med øynene.
Men som sagt, så kreves den største velvilje fra tilskuerne om det skal fungere. For i det øyeblikk man har vandret for langt vekk fra det optimale betraktningspunkt, så er alt plutselig forvridd, flatt og absurd.
Relieffene skjæres i lind, som er en myk og lett tresort, de fargesettes for å skape stemninger, og for å imitere de ulike teksturer og materialer.Dermed bringes maleriet også inn i skulptursfæren. Skygger og fargelegging understreker dybder og former, det er teatermaleri…..
Treskjærerverkstedet fikk for en liten stund siden inn ett nett lite sybord med behov for litt puss og stell. Blant det som trengte utbedring var etpar innebygde trådsneller dreid i en slags mahogny, hvor det var knekt av biter av kanten.
-Jon Anders
Verkstedet leverte i fjor en rekonstruksjon av madonnafiguren som før sto i Balke kirke, og det ble i den forbinnelse laga en hylle som kopien kunne stå i i kirka.
Hylla skulle snekres så den passer til madonnaen stilmessig, basert på eksempler på gamle baldakiner som det figuren kan ha stått i tidligere, og samtidig passe til madonnafigurens moderne rolle i kirkerommet og la den komme til sin rett. På toppen av det hele måtte den være tilnærmet bombesikker, og helst enkel å henge opp og ta ned..
Gjennomgående tapper støtta med en nakking i bakkant for støtte for størst mulig styrke uten å innføre teknikker eller estetiske detaljer som ikke hører hjemme i middelaldersnekring.
Selv om resultatet skulle være mest mulig troverdig og middelalder-esque, ble enkelte moderne hjelpemidler benyttet til grovforminga. Her både elektrisk sag, høvel og fres…
Prøvemontering av toppen, for å se at snekringa funker før alle flater skal bearbeides og profiler skjæres og bli fine.
Alle synlige flater ble derimot skåret eller bearbeidet helt manuelt med nogenlunne autentiske verktøy for å gi et mest mulig riktig uttrykk og en «levende» overflate.
Alle sammenføyninger ble gjort slik at de holder helt utmerket selv om limet skulle svikte, og limt med hudlim slik at om det blir behov for reparasjoner lar ting seg lime på nytt uten problemer. Her er hjørnet satt sammen med gjennomgående tapper med nakking, og sikra med kiler…
..Her er det en slags not og fjør sikra med koniske plugger og lim..
og her er det bakplata som plugges fast mellom to fjøler med kraftige koniske plugger med kontrakile. Verdt å merke seg at de ytre plugghullene i selve bakplata er gjort ovale for å ta høyde for krymp.
Bunnplata ligger i et notspor, men er limt i front for å hindre at den beveger seg for mye.
Halvferdige hylledeler prøves på den nesten ferdig polykromerte madonnaen for å fastslå den endelige høyden og se at delene passer også estetisk.
Søylene er, til tross for en form som innbyr til dreiing, høvla og skåret til form. Det åpner for sisteliten-justeringer av form og tykkelse som her.
Tekst og foto
Jon Anders Fløistad
For en liten stund siden fikk vi bestilling fra Christopher Nielsen på en håndfull masker tegna av kunstneren sjæl, som skulle monteres i hjørnene på noen av rommene i Misfornøyelsesbaren han jobber med å bygge i Oslo. Noen bilder fra skjæringa av enkelte av maskene under.
Atrig utfordring igrunnen å få til en passe gjenkjennelig karikatur, gjerne med et humoristisk tilsnitt, og som lar seg gjøre å montere i et hjørne..
Link til barens FB-side: https://www.facebook.com/groups/1506726136316497/
Det kom en kunde innom for en tid siden med en artig, rosemalt lysestake i tre som hadde fått et litt for nært møte med lyseflammen.. på alle fem armene. Det ble raskt besluttet at det brente virket måtte skjæres vekk, og erstattes av en spuns/innsats.
Emne til innsats i bjørk som skal erstatte det brente materialet dreies til form. «Off camera» ble klossen dreid ut til den originale diameteren på hullene på lysestaken, og blir holdt mellom to trepropper i dreiebenken.
En av innsatsene ferdig tilpassa. Det originale hullet er stukket ut med treskjærerjern til en fire millimeter større diameter enn originalt for å komme ned på friskt treverk, og resten av det svidde materialet skåret bort i en konisk form tilsvarende den på innsatsen. I etterpåklokskapens lys kunne denne delen av prosessen vært gjort enda mer presist for å spare arbeid senere.
Alle innsatsene limt.
En av innsatsene skåret jamnt med den originale toppen.
Montert og skåret til, klart til litt nennsom sparkling og maling.
Bilder og tekst- Jon Anders Fløistad
Støpemodell til et skuffehåndtak laget i lønn, som skal støpes i messing i trettitre eksemplarer til et kjøkken. Laget etter tegninger vi utformet etter ønske og bilde fra kunden.
I slutten av februar fikk vi en forespørsel om vi kunne lage nye knotter til ett par skuffer fra ett skap i rokokko stil. Heldigvis var det en original igjen som vi kunne ta mål av og kopiere.
Vi skulle også lage nøkkelbeslag til en skuff fra ett sybord. Originalen var blitt borte, så der ble det komponert ett nytt beslag i stil med bordet.
Bein til knotter og beslag har vi heldigvis mer enn nok av, så det eneste problemet var å finne biter som var passende og store nok til beslag og knotter.
Deretter bar det til dreiebenken.
Det var litt vanskelig å få festet emnet i dreiebenken, men etter litt prøving og feiling, fikk jeg festet det godt.
Bein viste seg å være ett overraskende behagelig materiale å dreie.
Etter en stund med veldig nøyaktig dreiing (og ett par forsøk) ble jeg endelig ferdig med to knotter som kunne brukes på skuffene. De ble veldig hvite i forhold til originalen, men over hundre år med bruk gir en patina som er vanskelig å kopiere.
Deretter begynte jeg på nøkkelbeslaget. Her ble det tegnet mange skisser før vi kom frem til en som hadde riktig stil og utseende.
Beslaget ble først sagd ut på kontursag, deretter ble det mange timer filing og pussing.
Dette var en artig liten jobb som vi gjerne skulle hatt flere av. Vi er opptatt av at gamle møbler blir vedlikeholdt og reparert, i tillegg til brukt, så det var godt å se at selv om det manglet knotter og nøkkelbeslag ble det fortsatt brukt. Ikke minst at møblet var verdsatt nok til at de ville utbedre manglene.
-August H.
Før jul kom det en bestilling på en pilegrimsstav med litt katolske, middelalderaktige utskjæringer. Det ble en Olavsfigur på ene siden, og litt gotikkifisert kvist og kvas rundt navnet på mottakeren på andre siden.
Faste lesere vil kanskje legge merke til at ornamentet har enkelte fellestrekk med en æresvandrestav det ble skrevet om for et drøyt halvår siden på denne bloggen. (link her) Dette er ikke tilfeldig, men et resultat av at kunden hadde lest om den staven, og likte ornamentene. Dermed var det bare å finne fram gamle tegninger og «flytte» ornamentet en tre-fire hundre år bakover i kunsthistoria.
Olav ble etter ønske fra kunden utstyrt med kappe og sverd, eller var det kors? Dualismen er tiltenkt, og kombinasjonen av kors, sverd og krone speiler mye av det st. Olav er kjent for. Så får det heller være at øks er et mer vanlig attributt for Olav. Økser gjør seg ikke like godt som kors.
Etter vår vanlige høye standard ble toppen elegant skåret og lett pusset godt og elegant rund, og for å begrense slitasjen i bruk ble den skodd med en nøye tildreid og -filt messinghylse. Noen bilder til slutt av prosessen.
-Jon Anders
I forbindelse med restaurering av et gammelt loft i Hjartdal, Telemark fikk vi i oppdrag å kopiere et sett staver og tverrliggeren til svalgangen.
I tverrliggeren er årstallet 1779 utskåret resten av svalen er mest sannsynlig fra samme år.
Det er tydelig at materialene i de originale stavene var av meget god kvalitet for etter 236 år ute i vær og vind er det kun minimale tegn til råte.
Selv om de ikke er blitt angrepet av råte, har sol og regn likevel gjort sitt for å danne sprekker og slite ned overflatene. Dermed er de originalt rikt utsmykkede stolpene blitt meget utydelige.
For å få gjort så nøyaktige kopier som mulig, begynte vi med å legge en plastfilm over stolpene og tegne av de linjene som fortsatt var mulig å tyde, og overførte dem over på papir.
Deretter fikk vi hjelp av Erling Fløistad til å fotografere delene med lys fra forskjellige vinkler. Forskjellige detaljer kom frem etter hvor lyset kom fra så ved hjelp av mange forskjellig lyssatte bilder kunne vi sammenligne og tyde oss frem til de endelige skissene.
Enkelte områder på stavene var såpass slitte at vi måtte hente inspirasjon fra andre Telemarks-loft og utsmykninger fra samme tidsperiode. På Digitaltmuseum og Nasjonalbiblioteket fant vi mye info om forskjellige loft og treskjærere fra 1700-tallet, blant annet Johan Meyers samlinger av bilder og tegninger var til stor hjelp.
Når tyding og tegning var unnagjort, gikk skjæringen av stavene relativt fort.
Stavenes profil er laget med pjål, så Jon Anders lagde en ny pjål og kopierte stavenes profil, så også stavkopienes profiler får samme type verktøyspor som på originalene.
Tverrliggeren var den delen som var desidert mest værbitt, og i tillegg hadde den et litt mer avansert ornament. Også her tok tyding, tegning, og ved hjelp av lignende ornamenter fra samme tid og område, kvalifisert gjetning, absolutt mest tid.
Det er alltid moro å se endelige resultater, så vi gleder oss til loftet er restaurert og de nye stavene satt inn.
Bilder av prosessen
-Øystein Lønvik.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.