Stikkordarkiv: wood carving

Restaurering og rekonstuering av treskjæring på Lannem gård, Dovre

I forbindelse med restaureringsarbeid på Lannem gård på Dovre, har treskjerarverkstaden gjort en del rekonstruksjoner av utsmykninger som har begynt å bli dårlig etter 150 år ute i vær og vind.
På låven og stabburet var det behov for å erstatte vindskier, mønespir, samt at dekorasjoner rundt dører har trengt restaurering. Dette er arbeid som fortsatt er i gang, så innlegget vil bli oppdatert etterhvert.
Bygningene ble på 1850-tallet flyttet fra oppe i dalsiden, og ned til flata hvor de nå står. I forbindelse med dette arbeidet ble sannsynligvis vindskier og pynt laget. På baksiden av det ene mønespiret fant vi en påmalt signatur og et årstall, som lyder som følger: A.B.S. 1856
Det har ikke lyktes oss å finne ut hvem denne treskjæreren er, men vi har ihvertfall funnet ut at det er ingen fra Dovre som hadde de initialene på den tida, så det er mest sannsynlig en utenbygds fra.
Vindskiene ligner veldig på noen vindskier som befinner seg på Tofte kongsgård, og dørutsmykningene har en klar parallel i dørutsmykninger på lille Ruste.

mønespir fra lannem original og kopi
Rekonstruksjon av det ene mønespiret.

mønespir på lannem

 

Signaturen har vært malt på, og malingen har tålt vær og vind bedre enn treverket rundt, slik at, selv om malingen nå er borte, står signaturen ut fra treverket rundt og er tydelig å lese.
årstall
Datert 1856
døroverligger
Ornamentikk over den ene av tre stabbursdører som trenger komplettering

Bostkast

Bostkast er et lite hengeskap som hører hjemme i den klassiske innredningen av bolighus av den Akershusiske type, og er ofte å se i hus i Gudbrandsdalen. Skapet har ikke dør, men et hull i fronten hvor man putter inn kam og andre toalettsaker. Under skapet er en stang til å henge håndkle på. Navnet bostkast refererer nok til «bost» som er børste, og «kast» som er navn på hengeskap, ihvertfall i noen tyske dialekter,(jeg har også sett det brukt på engelsk). Her er eksempler på to utgaver som har blitt laget her på verkstedet de seneste årene.

Bostkast av Jon Ole Steig
Dette er et bostkast laget etter kundens egne skisser. Det skulle brukes på et moderne baderom, og er derfor laget i svartor, som tåler godt fuktighetssvingninger. Bostkastet er laget av lærling Jon Ole Steig fra Sør Fron.
luksus bostkast
Luksuriøst bostkast.

 Dette er et bostkast i kirsebær, med florentinsk intarsia hentet fra Domen i Firenze, innfelt langs kanten. Den originale intarsiaen er laget av Maianobrødrene på 1400-tallet. Den er satt sammen av små biter av eik, mahogni, lønn og bjørk som tilsammen illuderer et snodd bånd. Kollen og skjegget er skåret i lind, etter franske renessanseakantuser fra 1500-tallet. På fronten rundt åpningen er det gjennombrutt dekor av små fleur-de-lis ornamenter. Håndklestanga er i bjørk med messingholker og skåret som snodd tauverk. Det er gøy å leke seg med tradisjoner, slik som det er gjort her. Et svært tradisjonelt norsk bondeskap, med utsmykninger fra helt andre tradisjoner. Da skapet ble utstilt på Hjerleidutstillinga i 2007, vakte det både begeistring og grenseløs harme. De som laget skapet var Ragnhild Borgen Hauge, Rune Ødegården, Harald Bye, Roald Sorken, Og Boni Wiik.

Cassone

Cassone i bjørk

Cassone betyr kiste, eller stor kiste på italiensk, i motsetning til cassetta som betyr liten kiste, og brukes gjerne om brudekister. Cassone var elevoppgave her ved Handverksskolen for to år siden, og Eirik Bryn lagde denne som er avbildet. Han tok utgangspunkt i en florentinsk 1500-talls cassone, men forandret løveføttene, og skar bukkehoder på toppen av akantusvoluttene på sidene av fronten.

Prosesjonskors i Lademoen kirke

Fra arkivet: Her kommer en artikkel som ble skrevet i forbindelse med oppdraget vi hadde for Lademoen kirke i Trondheim.

Treskjæring – mer enn akantus

Lærebedriften i treskjæring på Dovre fikk i oppdrag å lage et prosesjonskrusifiks til Lademoen kirke i Trondheim. Oppdraget lød som følger: Lag et krusifiks i tre som er nyskapende og ikke ligner på tidligere krusifikser, men som allikevel er lett gjenkjennelig og tiltalende.

krusifiks
Prosesjonskors i Lademoen kirke

Av Boni Wiik

Et perfekt oppdrag for en institusjon som har satt seg som mål å utdanne de beste og mest allsidige treskjærerne i vår tid. Et slikt oppdrag krever at treskjæreren har god innsikt i krusfiksframstillinger fra alle tider og alle verdenshjørner, og en forståelse av hva et slikt krusifiks skal brukes til.

Prosesjonskrusifikser er små framstillinger av Kristus på korset som er festet på toppen av en stav og bæres gjennom kirkerommet ved forskjellige liturgiske seremonier. Det som kreves, er en lett gjenkjennelig figur som visuelt skal oppleves av alle som er til stede i kirkerommet, uansett hvor de befinner seg, og dette mens figuren beveger seg rundt i kirken. Andre krusifikser er vanligvis for kontemplasjon, og henger som regel mot en vegg eller i korskillet, og er ment å ha kun en betraktningsvinkel – nemlig forfra.

Den store utfordringen for treskjærerne på Dovre var å klare å lage et krusifiks som fra alle vinkler og kanter hadde spennende konturer og silhuetter, som tydelig og klart kan gjenkjennes av hele menigheten, mens krusifikset vandrer gjennom rommet. Dette ble løst ved å gi Kristusfiguren en ganske kraftig vridning i kroppen, slik at magen peker i en retning, hofta i en annen, lår, legger, og føtter, skyter ut i forskjellige vinkler osv.

Kristusfiguren ble skåret i lind, staven den er festet på, ble mesterlig utskåret som snodd tauverk i bjørk, korset ble til av resirkulert teak fra fullriggeren Christian Radich, og Kristusfiguren ble naglet til korset med nagler av kristtorn. Og innfelt i korset ligger to glorieringer i messing, som kranser rundt Jesu ansikt og overkropp. Prosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom studenter ved Handverksskolen, lærlinger ansatt ved Lærebedriften i Senter for bygdekultur og veileder. De som var med på prosjektet: Student Geir Dalene fra Porsgrunn, student Jon Ole Steig fra Sør Fron, lærling Harald Bye fra Vestby og treskjærerlærer Boni Wiik fra Oslo.

Det var en lang prosess med mange forskjellige utkast, og tett dialog med oppdragsgiver. I våre dager opereres det ofte med et unaturlig skille mellom kunst og håndverk, der noe betraktes som kunstnerens oppgaver, og noe som håndverkerens, men i treskjæringen smeltes dette uatskillelig sammen. Det er viktig at treskjæreren vet hva hun eller han skjærer, i alle de oppgaver en treskjærer har. I akantusen: hva er blader, og hva er kronblader? Hva er stengel og i hvilket stadium er knoppene som skyter ut? Eller i dyreornamentikken slik vi ser den i stavkirkene: Man må forstå og kjenne anatomien i dragene som snor seg, og hvorfor snor de seg slik og sånn? Dette gjør at treskjærerfaget er et ekstremt krevende fag, og det er gjennom de utøvende treskjærere vi bevarer denne kunnskapen og holder den i live.
Norge er i en særstilling med hensyn til mengde utskårede gjenstander som er bevart fra forskjellige historiske tider og bruksområder.
Bevaringsforholdene for treverk er gode i forhold til andre steder i verden der klima gjør at det er mye mer sopp, insekter og andre mikroorganismer som tærer på treverket, men også her gnager tidens tann jevnt og trutt. Vi har de store gravfunnene fra vikingtid med skip, sleder, vogn, og en rekke andre utsmykkede gjenstander, vi har stavkirkene, og også en mengde utskåret kunst fra hele middelalderen, og også fra etterreformatorisk tid. Slik sett kan man si at det historiske utskårne materiale som vi fortsatt har bevart er ikke bare vår kulturarv, men gjenstander fra den felles europeiske arven.
Treskjærerkunsten har vært holdt på et høyt nivå også, fordi treet som materiale har hatt en status i vår kultur, og ofte vært det foretrukne materiale framfor andre. Det finnes eksempler fra forskjellige tidsepoker der norske treskjærere har imitert arbeider gjort i metall, stein eller andre materialer. for eksempel de utskårne arkivoltene på noen stavkirkeportaler, som er ren skinnarkitektur, og i vikingtidens gjenstander der man kan fornemme imitasjoner av gullsmedteknikker som filigran, granulering etc.
Vår bevissthet om treskjæringskulturen i Norge er i stor grad preget av den Nasjonalromantiske tankegang om bondekulturen som med egne idealer framodlet kunsten til sine formål, og det er vel og bra, men da glemmer man alt det andre fantastiske som er utført etter smak og moter fra den felleseuropeiske kulturen. Kirkekunsten, og også fantastiske møbelstykker gjort av de profesjonelle verkstedene i byene, og knyttet til bispesetene, er viktige overleveringer fra fortiden.
Det er dette som er virkeområdet for treskjærere i dag. Treskjærerens oppgave i samfunnet er å bevare og videreføre all denne kunnskapen gjennom sitt virke. Det er ingen andre i samfunnet som kan ivareta denne oppgaven, så det er viktig med en så høy grad av profesjonalitet som mulig innen utdanningen, slik at vi klarer denne oppgaven.

Skireparatører

Igår kom det innom ei dame fra Lillehammer med et par treski type Splitkein. De var ganske så utslitte, og bakerste 20cm på den ene skia var helt ubrukelige, så da lurte hu på om vi kunne fikse det på en eller aan flott måte. Vi sa at jo, vi kan skjøte på en bit, og håpe på det beste, men uten at vi kunne garantere noe. Spennende å prøve noe nytt! Vi satte i gang med å skjære av bakerste delen, men ikke mer enn den ytterste lamellen, for det var den vi skulle skifte. Vi skjøta med en bit av ask, for det var det skia var laga av, og da var det viktig å skjære både skrått på langs og på tvers for å få en fin skjøt!
Etter at området var flatt, kjørte vi på med utelim og tvinga på askebiten med en hel haug med tvinger!

Etter at skia så var ferdig limt, tok vi å sagde til askebiten og pussa og lagde renna under skia. Blei ganske så bra! men blir spennende å høre hva kunden sier!

Are

Skilt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

SKILT

Når man skal skjære presise og skarpe linjer, må man ha et godt grep om verktøyet, og en fast hånd. Der er Eirik Bryn fra Voss uovertruffen, og han har her skåret et skilt i furu, som skal henge på veggen utenpå det huset der Mandals sjømannsforening holder til. Foruten skriften, har han skåret to kompassroser med karveskurdteknikk.
Resultatet er et delikat og smakfullt skilt, hvor skiltets oppgave,-å formidle en beskjed-, ikke blir slått ihjel av for mye pynt og fjas. Vi tar på oss alle slags oppdrag, så hvis du ønkser noe, er det bare å ta kontakt med oss.

delikat karveskurd
Skiltet under arbeid.
overflatebehandling
Eirik maler ornamentikken.
ferdig skilt
Skiltet ferdig malt.

Noen fler bilder fra verkstaden!

Enda en dag her på verkstaden! Asbjørn sitter og tenker, mens Ingrid jobber.
I forrige uke hadde vi en hospitant fra Dokka her på verkstaden, artig type! Skal søke seg på Handverkskolen, det er bra!

Bare tenkte jeg sku taste ned et par ord om hospiteringa!
Det er en helt genial greie serru!
Alle som har lyst til å snuse litt i vår verden, kan komme på hospitering hit! Stå sammen med oss her og skjære i en uke, et par dager, mange uker, et år! 
Sjekk ut www.hjerleid.no for info!

På hylla står en gjeng med portalløver, lille st. Olav og en memento mori
Barokklysestaker og en gammal grautamber.
ølkruset som Asbjørn Svehaugen har restaurert.

Rorkult

Rorkult.

Njård er en 8 meter tegnet av Johan Anker i 1917, og som i de senere år har gjennomgått en omfattende restaurering ved Sollerudstranda kystkultursenter. Til denne båten ble det i fjor skåret en ny rorkult i mahogni. Rorkultens utforming er basert på utseende til rorkulten som befinner seg på ”Sira”, som er Kong Olavs gamle 8 meter, som nå Kong Harald eier og bruker.

Rorkultens stamme er skåret som en snodd spiral, mens håndtaket er forsynt med liten tauverksbord i den ene enden, og en tyrkerknop i den andre.

Utfordringen med å skjære tauverk og knuter ligger i å få skjæringa til å se ut som ekte tau slik det framstår når det bukter seg inn og ut gjennom stramme løkker, og ikke minst å få kordeller som liksom forsvinner inn ett sted, til liksom å komme ut igjen et annet sted så naturlig som mulig. For det er jo ikke en knute man skjærer, det er en klump med tre som på best mulig vis skal gi illusjonen av å være tau. Det er her som i andre oppgaver hvor man skal imitere virkeligheten, at det lønner seg å ha modeller å se etter. Rorkulten er skåret ut av ett stykke tre, med en naturlig kurve i trefibrene, som følger buen i rorkulten, for å oppnå mest mulig styrke.

Skjekrok.

En vakker liten flis…
Av Boni Wiik

Skjekrok fra middelalderen i buksbom.
Skjekrok fra middelalderen i buksbom.

Da jeg var i Trondheim en tur, for en stund siden, så jeg en vakker liten sak på Vitenskapsmuseet, som jeg ikke siden har klart å få ut av tankene. ”Skjekrok” sto det på veggen ved siden av den lille pinnen, og det gjorde meg ikke mindre interessert, for jeg hadde ingen anelse om hva i all verden en skjekrok var. Men den møysommelig utskårede lille flisen, var så forseggjort, og hadde en så tydelig bestemt utforming at det ikke var noen tvil om at dette var en høyst spesialisert liten redskap. Den var laget av et tynt stykke tre, bare få millimeter tykt, og mest sannsynlig i sin helhet skåret ut med en skarp kniv. I den ene enden var den forsynt med et ørlite dyrehode, som fungerte som skaft, mens den i andre enden hadde noen krokformede anordninger som nok henspeilte på navnet skjekrok, tenkte jeg. Over hele gjenstanden var det skåret et mønster i en form for nettskjæring. Da jeg senere tok kontakt med museet, fikk jeg opplyst at den var funnet i Kjøpmannsgaten, og at den nok var fra tidsrommet 1175 til 1250.

Nesten alle voksne damer jeg har snakket med, har med største selvfølge kunnet fortelle meg hva en skjekrok brukes til. Det er en veveredskap til å fiske opp noen tråder som skal trekkes gjennom noen løkker av noen andre tråder osv osv… Men man må nok ha vevet litt for å begripe slikt. Jeg syntes gjenstanden var så flott at jeg ville prøve å lage en slik fritt etter slik jeg husker den.

Utgangspunktet er en tynn flis av en hard eller seig tresort. Harde tresorter som vil kunne passe fint er lønn, bøk, rogn, kristtorn, eller buksbom, som i eksempelet. Seige tresorter som kunne passe bra er barlind og einer. De viktigste egenskapene til emnet må være at det har nok spenst til ikke å knekke, selv om det er tynt, og at det er mulig å gjøre det helt glatt og fint, så ikke trådene i veven henger seg opp i fliser og kanter på vevskjeen.

Omrisset på skjekroken kan spikkes ut med en kniv, files og raspes, eller sages ut med løvsag (kontursag) .

Så skrapes skjekroken glatt med en sylskarp kniv. Mora snekkerkniv er utmerket til formålet. Den er billig, fåes i enhver jernvareforretning, og har kjempebra stål i eggen. Myke runde former er det man skal etterstrebe i det tynne trestykket. (Hvorfor en ikke må bruke sandpapir her, er fordi man etterpå skal skjære i overflaten med kniven, og den sløves av kornene fra pussepapiret.)

Rundt kanten løper det en konturlinje som risses inn med kniven. For det beste resultat risser man fra to sider i et V-snitt. Det er viktig at kniven er skarp til alle operasjonene i prosessen, så det er lurt å ta en tur på strykereima ofte.

Tilslutt kommer nettskjæringa. Da drar man bare opp linjer med knivspissen- i dette tilfellet doble linjer i kryss, og når det er gjort over det hele, bruker man simpelthen spissen på kniven til å vippe ut hjørnene i de små rutene som har oppstått i rutemønsteret.

Det finnes uendelig mange varianter av slik nettskjæring, som består av å først trekke opp et rutenett med kniven, for så å vippe ut hjørner i forskjellige kombinasjoner, men det kunne kanskje bli et eget kapittel en annen gang.
Voila! Vær så god ! Skjekroken er ferdig!

Skjekroken skrapes rund og glatt med kniv.
Skjekroken skrapes rund og glatt med kniv.
Konturlinjen skjæres med kniv.
Konturlinjen skjæres med kniv.
Nettskjæring ferdig.
Nettskjæring ferdig.