Månedlige arkiver: oktober 2014

Nye vindskier til Bondeheimen

Et av oppdragene som har vært innom Treskjærarverkstaden de siste ukene er produksjon av nye vindskier til Bondeheimen i Otta sentrum. Deler av prosessen er beskrevet under i bilder med tekst til.

Bondeheimen slik den var før, og sånn vi ønsket at den skulle bli når vi var ferdige.

 

Kopiering av mønespir til Bondeheimen.
Skjæring til enden av vindskie.
Lys er viktig for å se form, og for å lage de gode linjene.
Skjæring til enden av vindskie.
Viktig å se linjene fra mange vinkler, og se at alt stemmer før malingen klines på.
Vindskiene som skulle byttes ut. Her må det rettes på i overkant rette linjer…
Morgensteming med rim på skifertak.
Njål justerer vindskie
Skiferen kryper tilbake opp på taket…
En håndverker vurderer sitt arbeide…
Ferdige vindskier, med skjæring, skifer og mønespir på plass
Og til slutt en nåtidutgave av første bildet.

-Tekst og foto Jon Anders Fløistad

Om munnen

Når en lager trehøvler er det mye som skal stemme overens, og det som skiller en nogenlunne brukbar høvel som til nøds gjør jobben fra et velbalansert verktøy som er vanskelig å legge fra seg fordi det er så gøy å bruke,er ofte de små, men vitige detaljene. For å lære mer om hvordan en får alle vinkler, åpninger, toleranser og former til å gå godt i hop og oppleves som en velballansert enhet, er det ofte lurt å studere gamle høvler. Ikke fordi de alltid er bedre enn nye, ganske ofte er de slitt og herjet med til et punt hvor de ikke leverer særlig gode resultater, men en kan lære mye av hva som ikke fungerer ved å se på feil i de gamle, en kan lære hvordan en får det til å fungere ved å bringe de gamle tilbake til brukbar stand, og en kan lære mye om hvordan det kan og bør gjøres ved å forsøke å lese spor i gammelt treverk for å forsøke å forstå hvordan høvelen er tenkt- for ganske ofte er tanken bak en gammel og liten høvel vel så god som noen ny, det er bare generasjon på generasjon med slitasje som har gjort at verktøyet har fått sin originale glans og ofte superbe ytelse skjult bak mange lag med støv , møkk og slitasje.

 

På samme vis som med mye annet verktøy, benevnes også mange av de forskjellige delene av en høvel med navn fra kroppen. Man snaker om tåa og hælen på sålen, skuldre som holder kila og ikke minst høveltanna. Men denne gangen er det munnen på høvelen det er snakk om.

Munnen, eller sponåpningen, er åpningen i sålen på høvelen som høveltanna (-stålet) stikker ut gjennom, og som fortsetter i svelget, eller sponrommet hvor de fine krøllete høvelspona ruller seg opp og kommer ut av høvelen. Som med forrige innlegg, lar nok dette også seg best beskrive videre gjennom bilder.

 

Kjeften, eller sponåpninga på en høvel, skal primært bringe treverket som tanna utter løs mest mulig effektivt ut på siden eller toppen av høvelen. Men den an også være et sted for utsmykning. (Her er det for ordens skyld egentlig sponrommet som er pynta.)
En vel utformet munn og svelg på en høvel, og ikke minst overgangen mellom dem, er viktig for å få til et verktøy som er godt å bruke. Men det finnes flere måter å gjøre det på, som alle gir gode resultater på sitt vis. Her to forskjellige pusshøvler ved veldig forskjellig vinkel på framsiden av sponrommet, og forskjellige løsninger på munnen, men begge får spona ut.
Det som avgjør er blant annet at det er rent og pent, særlig i de trangeste delene av kjeften. Her er et eksempel på en høvel som fungerer godt…
..Og her en som ikke gjør det. Mye rusk som spona kan hekte seg i, åpninger og dårlige tilpasninger som flis kan kile seg inn under, og for å gjøre det enda bedre så er tilpassninga til tanna så dårlig at den står og vibrerer.
En liten sponåpning hjelper også på et fint resultat, og begrenser blant annet utrivinger. Normalt bør den bare være en anelse større enn spona som skal gjennom den, i dette tilfellet omlag 0.1 mm.
Fordi munnen blir større for hver gang en retter av sålen på høvelen, og også er den delen av sålen som slites mest, er det ganske vanlig på gamle høvler at det er spunset inn et stykke tre forran munnen for å lukke den. En gamel og en ny spunsing side om side.
Metallhøvler slites ikke i samme grad som trehøvler, men det er utfordrene å lage munnen smal nok i utgangspunktet. Det, og muligheten til å avpasse åpningen etter tjukkelsen på spona, førte til innføringen av en regulerbar munn/tåstykke på noen metallhøvler. Uten nærmest, med justeringsmuligheter bak.
Utformingen av munnen har ekstra mye å si på høvler med profilert såle, om en vil unngå å ende opp som her, med store gap på sidene…
Kjeften og sponrommet på profilhøvler er et område av høvelfaget med ekstra mange variasjoner, forskjeller og fikse ideer. Her er en sentraleuropeisk løsning til venstre, og den klassiske engelske modellen til høyre. Hvilken som isolert sett er best er et åpent spørsmål, og egentlig helt uinteressant, for de er begge tilpasset hver sin utforming på resten av høvelen.
Eksempel på kjeft og sponrom på en nothøvel.
Her er det lite å si på utførelsen. Gammel engelsk profilhøvel.

For å la spona unnslippe lettere, og gjøre det lettere å pirke ut det som eventuelt setter seg fast, kan en legge til en ekstra vinkel noen millimeter opp fra sålen.

 

Mer pynt. Her fra hollansk gerfschaaf.

 

De små detaljer…

Jon Anders