Stikkordarkiv: boni wiik

Prosesjonskors Dovre kirke.

Prosesjonskors til Dovre kirke.

(Bildene her er til tider noget impressionistiske og snåle, men vi håper at det ordner seg når lærlingene er tilbake fra ferie.)

Ideen bak korset
Boni Wiik

Den estetiske tanken bak utformingen av prosesjonskorset er at det skulle passe godt inn i kirkerommet i Dovre kirke, og harmonere med resten av interiøret. Dovre kirke er en tømret korskirke fra 1700-tallet, som mange andre kirker i Gudbrandsdalen, med et trivelig kirkerom, med god atmosfære, som rommer en mye lenger og mangslungen historie, enn selve bygningens. I kirken finnes bygningselementer og liturgiske gjenstander fra mange forskjellige tidsepoker og innenfor en hel del stilarter, helt tilbake til 1100-tallet. Kirkerommet slik det framstår nå oppleves som et helstøpt interiør der alt passer godt sammen, og derfor var det fristende å inkorporere mange av de flotte kunstuttrykkene som er der, i korsets utforming, slik at det kommuniserer med hele rommet. På denne måten er dette korset spesiellt tilpasset denne kirken, ved å være bygd opp rundt akkurat de uttrykk, og den historie som finnes nettopp her, og kan nærmest fungere som en kunsthistorisk guide gjennom Dovre kirke.

På korsets ene side er det hentet karveskurdsornamentikk fra den romanske klebersteinsdøpefonten som står i koret, og fortsatt er i bruk. Denne kommer antakelig fra den tidligere stavkirken som sto på Dovre, og som ble revet da den nåværende kirken ble reist, eller muligens fra et enda eldre kirkebygg. Presis og skarp geometrisk ornamentikk er hugget inn i den grove Gudbrandsdalskleberen, og var et selvsagt valg til utsmykking av korset. Korset er i et adskillig mindre format enn døpefonten, så til dette ble radiært skåret eik,- høvlet litt på skrå, valgt for å få fram kleberens grovhet i mindre målestokk, der porene i eika representerer steinens røffe overflate, og margstålene illuderer glimmerinnslagene i bergarten.

På den andre siden av korset har vi brukt en ranke hentet fra den eneste bevarte portalplanken fra Dovre stavkirke, som nå befinner seg i våpenhuset. Som middelalderportaler flest er den tjærebredd og værbitt etter århundrer ute i blesten, men gjort av den bestandigste furu, har den en vakker mørk grov overflate. og for å «imitere» denne overflaten i liten skala, har vi igjen brukt eik, slik at porene gir det værbitte uttrykket, og denne gangen behandlet den med jernoksid som reagerer med garvesyra i eika, og farger den med en mattsvart overflate som ligger nær opptil den som furua får etter sekler med tjære og vær. For at dette ornamentet ikke skulle bli for dystert og tungt, lagde vi ornamentikken gjennombrutt, bakskåret, og med en bunn av bladgull som lyser opp. Rundt korsets armer ligger fire forgylte akantusornamenter og danner en skinnende glorie. Denne ornamentikken er hentet fra orgelfasaden.

Karveskurd
Eirik Bryn

På døpefonten i kykja fant me to forskjellige karveskurdsornamenter me syntes det kunne bli fint å ta med på korset. Døpefonten er frå 1100-talet og i klebestein. Steinen er høyst sannsynleg ifrå dalen her. Me tenkte ei stund på kva treslag me skulle bruke for å imitere kleberstein mest mogleg. Valget falt på speilskåret eik, for etterpå å behandle overflata med aske. Men etter å ha skjært ornamentet ferdig, vart me alle einige om ikkje å behandle den med noko, fordi det var nok kontrast til den omliggjande bjørka, og ornamentet fekk ein nydeleg overflate som trekvit.
Eika ble tilpassa, og ornamentikken ble merkt opp veldig nøysamt. For å få meir effekt og uttrykk, fasetterte vi de firkanta feltene, såleis at dei stend ut i været lik små pyramidar.

Karveskurdornamentikk hentet fra døpefonten.

Vignettene:
Ingrid Gaarder Stigen
Ornamentene på orgelet i kirka er skåret i gudbrandsdalsakantus for omkring 40 år siden. Vi hentet ut et av disse ornamentene, tegnet det litt om, og tilpasset det størrelsen på korset. Vignettene skal ses foran, bak og fra siden, så vi skar åtte stykker, og sagde ut to og to sammen sånn at de etter skjæring og bakskjæring kunne limes nøyaktig sammen til én bit. Før vi limte sammen ble de malt inni; én med grønn og én med rød, og disse fargene kan man finne på prekestolen i kirka. Fargene vises ikke veldig godt, men når man vet om det kan man se dem! Siden de fire vignettene skal danne en slags glorie rundt korset, ble de forgylt med blad- gull. Å forgylle er både tidskrevende og vanskelig, men mye finere enn gullmaling.

Stavsnekring
Are Eeg

Staven er limt sammen av fire lange bjørkestaver for å få en stabil stav som ikke ville vrenge og vri seg.
For at staven ikke skulle få en rett, kjedelig og lite appellerende form, fant vi stavens gylne snitt og fant ut at rundt der måtte det skje noe. Stavens diameter oppe ved toppen var 3 cm, og samme i bunnen av staven. Så da gjorde vi det så enkelt at vi på det gylne snitt gikk opp til 3,8 cm, og lot diameteren slakke av til topp og bunn. Det blei en snasende fin form!

Formen blei tegna på den kvadratiske stokken, sagd ut og så lagt på høvelbenken.
Der ble den lagt under kommando av et ganske så artig verktøy for å merke av åttekant-strekene.
Dette verktøyet består av en lang, slak pinne, med to tapper festa i, og mellom tappene er det to spiker med nøyaktig den avstanden vi skulle ha for å få åttekant på det tykkeste. Denne dras så langs staven, med tappene alltid inntil kanten av staven for å styre. Strekene vil da bli tynnere og tykkere alt ettersom staven blir tynn og tykk.

Etter at strekene var på, starta høvlinga. Det blei brukt både pusshøvel og sjøve(boksjeis, skavhøvel), og til slutt var stokken åttekanta. Da var det bare å få den 16-kantet. Etter noen timer med høvling til 64-kantet stav, begynte pussing. Da blei det pusset med veldig grovt papir for å få staven helt rund, og så var det å gå alle gradene opp til ganske fint papir. Staven måtte ha en ganske fin overflate da den skulle males.

Kapitelet:
Ingrid Gaarder Stigen
Kapitelet er hentet fra altertavla, som ble skåret av Johannes Skraastad rundt 1675. Det finnes også øverst på søylene i kirka, og disse ble skåret omtrent 250 år senere av Per Haugen. Skjæringa på kapitelet til korset er gjort ut i fra disse, mens malinga er inspirert av Skraastads originale kapiteler. Stilen kalles bruskbarokk, og er fra andre halvdel av 1600- tallet. Bruskbarokk har ranker, noen ørebruskaktige ornamenter (derav navnet), og ornamenter som kan minne om kongler eller belger.

Kapitelmysteriet
Are Eeg

Kapitelet på staven er hentet fra altertavla til J.Skraastad og de nyere kopiene fra søylene i kjerka skåret av Per Haugen.
Etter at skjæring på kapitelet var ferdigstilt, begynte den store utfordringen; nemlig å overflatebehandle denne lille søyletoppen. Det ble satt i gang undersøkelser av både de gamle altertavlekapitelene og de nye søylekapitelene, og etter fram og tilbake, om og men, blei vi enig om å være mest mulig tro mot de eldste. I og med at skjæringa var mest lik den nye stilen, fikk oss blanda både gammalt og nytt!
Når vi studerte noen bilder av de lekre søyletoppene på altertavla fikk vi øye på noen rare ”strips” på bladverket og stilkene. ”Dette må være hvitmaling” tenkte vi, og la så på vei til kjerka for å ta noen bilder som gav oss litt mer detaljer. Bildene var gode, og blei studert nøye. Litt etter litt åpenbarte det seg for oss at detta ikke i det hele tatt var hvitmaling; men gull!

Eller noe i den duren. Da bar det atter en gang bort i kjerka, forstyrre kyrkjetenern enda en gang, og få undersøkt virkelig nøye, med andre ord gå etter Skraastad i skjæra. Kamera og lommelykt var med, gardintrapp på plass og spenningen steg minutt for minutt… Vi klatra opp i tavla, og var vel ti centimeter unna bladverket. Bilder ble tatt og muligheter diskutert. Kunne det være at det var gull på all skjæringa når den var ny, for siden å ha blitt malt over? Kanskje noen, under siste oppsetning av tavla, hadde tukla litt med kapitelene og skrapt bort felter for å finne ut hva som var under? Eller var det bare rett og slett striper som var lagt på for utseendets skyld? Vi endte opp med å bli enige om det siste, og var ganske fornøyd med oss sjøl, for detta hadde ingen notert i noen bok før! Vi var rett og slett de første til å oppdage det!(tror vi)
Stripene ligna på ”gullplaster” som var klipt til i fasongen og limt på, for alle kanter var så skarpe at å få det til med pensel ikke kan ha vært noe de gamle mesterne tok seg tid til, da det bare var for å skape en effekt som like gjerne kunne gjøres på en enklere måte.

Men, hva var så detta stoffet som var limt på? Var det gull? Slagmetall? Bare juks?
Vi forhørte oss med noen eksperter,en forgyller og en malerikonservator. Forgyllern mente at dette var gull/slagmetall som var lagt på oljegrunn, samme som er gjort på vignettene på korset. Malerikonservatoren mente at det kunne være noe som kalles stormgull; gull på tynt, tynt papir, lettere å arbeide med enn bare gull. Da alt dette syntes å være både fullt mulig og oppnåelig på den tida altertavla ble laget, konstaterte vi rett og slett at det må ha vært en type gull( slagmetall eller stormgull) lagt på oljegrunn. Det var eneste måten å få kantene så skarpe og fine på. I tillegg til at det ikke var gull på hele kapitelet.

På grunn at liten tid, og et ønske om straks å bli ferdig, bestemte vi oss for å kjøre i et lignende spor, men ta oss den friheten å kunne improvisere over temaet ”gullstriper på stilk og bladverk”.
Resultatet ble at vi blandet gullpulver i perlemor-lasurolje, og fikk en sølvete bronse-glans.

Bunnmaling på kapitelet er to strøk med oransje. Så blei det lagt på perlemorsølv på stilker, og ut på bladene, og på de bladene i midten.

Perlemoren dekka ikke helt, så man fikk et transparent lag som gav en helt sinnsykt rå gammeltids-look. Så ble det lagt en hvit ytterlinje på begge sider av stilkene, for å forsterke effekten.

Og effekt blei det! Fytterakkern så lekkert! Får lyst til å eta det opp!

Marmorering av staven
Asbjørn Hjerpeton Svehaugen
Vi valgte å marmorere staven for å bruke om igjen elementer fra kirkeinteriøret som er rikt marmorert, og denne type bemaling er vanlig å finne i trekirker. Etter å ha studert marmoreringene fra de ulike epokene, og de forskjellige malernes hånd, besluttet vi å bruke de eksisterende fargene, men heller lage et eget uttrykk, som vil passe bedre på en rund og ikke minst så slank form. Det første som ble gjort var å legge en hvit grundering for å dekke trevirke, men også for at marmormotivet skulle kunne feste seg lettere på staven. En hvit lasurolje ble deretter lagt oppå, for lettere å arbeide fargene inn i hverandre. Deretter ble det lagt på et blått undermotiv, og så et mørkere blått hovedmotiv oppå der igjen

Tynne sorte streker ble lagt inn i motivet, for å etterligne sprekker i marmoren.

Helt til slutt ble det lagt et lag med lakk, for å beskytte malingen mot slitasje.

Koffert
Ingrid Gaarder Stigen
Prosesjonskorset leveres i en spesialtilpasset koffert – en så verdifull og relativt skjør gjenstand må kunne fraktes trygt! Kofferten er laget i bjørk som er gjort svart, og inni er det treklosser kledt med svart fløyel.

Sokkelen
Boni Wiik
Korsets sokkel, eller fot, er tenkt visuelt som en understøttelse og forlengelse av korsets egne materialvirkninger og linjeføringer, og består av fire oppadstrebende ben som hver for seg er utsmykket med evangelistenes symboler, slik det er vanlig å se dem rundt det hellige kors. Alle er de bevingede, Markus med løven, Johannes med ørnen, Lukas med oksen, og Matteus med engelen. Sokkelen er i likhet med korset, laget i bjørk.

Sokkel under arbeid.

Et prosesjonskors bæres gjennom rommet, og skal oppleves fra alle synsvinkler av alle som er tilstede, og har derfor ikke en forside og en bakside, men kan mer betraktes som en rundskulptur.

Rorkult 2.

Nok en rorkult har blitt lagd på treskjærerverkstedet på Hjerleid på Dovre. Denne gangen en todelt sak, der håndtaket kan skrus av, slik at man får bedre plass i cockpiten når det er ønskelig. Rorokulten er til «Flirt IV», en 9mr laget av Anker og Jensen i 1912. Den er skåret i ett stykke mahogny, med snodd stamme, tauverksbord ved håndtakets begynnelse, og med tyrkerknop i enden. Regner med å legge ut mer bilder når smeden og båtbyggerne er ferdig med å montere den på båten. Ay ay . Ingen vår uten litt båtarbeidstress i hui og hast!!!

Hva gjør man med alle de prosjektene som aldri blir fullført?

Her er en ide til hva man kan gjøre med alle prøvebitene man skjærer, eller dummyene man lager, eller de mislykte tingene som det er for gærnt å hive rett i ovnen. Ta dem en tur på kontursaga, og lag puslespill til barn og barnebarn! Dette spillet var stor suksess hos Sigurd på 2 år.

Morsk mann skåret i lind.

Restaurering og rekonstuering av treskjæring på Lannem gård, Dovre

I forbindelse med restaureringsarbeid på Lannem gård på Dovre, har treskjerarverkstaden gjort en del rekonstruksjoner av utsmykninger som har begynt å bli dårlig etter 150 år ute i vær og vind.
På låven og stabburet var det behov for å erstatte vindskier, mønespir, samt at dekorasjoner rundt dører har trengt restaurering. Dette er arbeid som fortsatt er i gang, så innlegget vil bli oppdatert etterhvert.
Bygningene ble på 1850-tallet flyttet fra oppe i dalsiden, og ned til flata hvor de nå står. I forbindelse med dette arbeidet ble sannsynligvis vindskier og pynt laget. På baksiden av det ene mønespiret fant vi en påmalt signatur og et årstall, som lyder som følger: A.B.S. 1856
Det har ikke lyktes oss å finne ut hvem denne treskjæreren er, men vi har ihvertfall funnet ut at det er ingen fra Dovre som hadde de initialene på den tida, så det er mest sannsynlig en utenbygds fra.
Vindskiene ligner veldig på noen vindskier som befinner seg på Tofte kongsgård, og dørutsmykningene har en klar parallel i dørutsmykninger på lille Ruste.

mønespir fra lannem original og kopi
Rekonstruksjon av det ene mønespiret.

mønespir på lannem

 

Signaturen har vært malt på, og malingen har tålt vær og vind bedre enn treverket rundt, slik at, selv om malingen nå er borte, står signaturen ut fra treverket rundt og er tydelig å lese.
årstall
Datert 1856
døroverligger
Ornamentikk over den ene av tre stabbursdører som trenger komplettering

Bostkast

Bostkast er et lite hengeskap som hører hjemme i den klassiske innredningen av bolighus av den Akershusiske type, og er ofte å se i hus i Gudbrandsdalen. Skapet har ikke dør, men et hull i fronten hvor man putter inn kam og andre toalettsaker. Under skapet er en stang til å henge håndkle på. Navnet bostkast refererer nok til «bost» som er børste, og «kast» som er navn på hengeskap, ihvertfall i noen tyske dialekter,(jeg har også sett det brukt på engelsk). Her er eksempler på to utgaver som har blitt laget her på verkstedet de seneste årene.

Bostkast av Jon Ole Steig
Dette er et bostkast laget etter kundens egne skisser. Det skulle brukes på et moderne baderom, og er derfor laget i svartor, som tåler godt fuktighetssvingninger. Bostkastet er laget av lærling Jon Ole Steig fra Sør Fron.
luksus bostkast
Luksuriøst bostkast.

 Dette er et bostkast i kirsebær, med florentinsk intarsia hentet fra Domen i Firenze, innfelt langs kanten. Den originale intarsiaen er laget av Maianobrødrene på 1400-tallet. Den er satt sammen av små biter av eik, mahogni, lønn og bjørk som tilsammen illuderer et snodd bånd. Kollen og skjegget er skåret i lind, etter franske renessanseakantuser fra 1500-tallet. På fronten rundt åpningen er det gjennombrutt dekor av små fleur-de-lis ornamenter. Håndklestanga er i bjørk med messingholker og skåret som snodd tauverk. Det er gøy å leke seg med tradisjoner, slik som det er gjort her. Et svært tradisjonelt norsk bondeskap, med utsmykninger fra helt andre tradisjoner. Da skapet ble utstilt på Hjerleidutstillinga i 2007, vakte det både begeistring og grenseløs harme. De som laget skapet var Ragnhild Borgen Hauge, Rune Ødegården, Harald Bye, Roald Sorken, Og Boni Wiik.

Rorkult

Rorkult.

Njård er en 8 meter tegnet av Johan Anker i 1917, og som i de senere år har gjennomgått en omfattende restaurering ved Sollerudstranda kystkultursenter. Til denne båten ble det i fjor skåret en ny rorkult i mahogni. Rorkultens utforming er basert på utseende til rorkulten som befinner seg på ”Sira”, som er Kong Olavs gamle 8 meter, som nå Kong Harald eier og bruker.

Rorkultens stamme er skåret som en snodd spiral, mens håndtaket er forsynt med liten tauverksbord i den ene enden, og en tyrkerknop i den andre.

Utfordringen med å skjære tauverk og knuter ligger i å få skjæringa til å se ut som ekte tau slik det framstår når det bukter seg inn og ut gjennom stramme løkker, og ikke minst å få kordeller som liksom forsvinner inn ett sted, til liksom å komme ut igjen et annet sted så naturlig som mulig. For det er jo ikke en knute man skjærer, det er en klump med tre som på best mulig vis skal gi illusjonen av å være tau. Det er her som i andre oppgaver hvor man skal imitere virkeligheten, at det lønner seg å ha modeller å se etter. Rorkulten er skåret ut av ett stykke tre, med en naturlig kurve i trefibrene, som følger buen i rorkulten, for å oppnå mest mulig styrke.

Billedramme

Rammen ferdig skåret og behandlet med renset parafin. Materiale: svartor
Rammen ferdig skåret og behandlet med renset parafin. Materiale: svartor

Billedramme
Av Boni Wiik

Jeg ble spurt om å lage en billedramme av den typen som man har på pianoet med bilder av familie, og begynte å tenke, hvordan skal det se ut, det som rammer inn bilder av det kjæreste vi har, nemlig hverandre…?
Når man går rundt i katolske kirker, og kikker i alle de små sidekapeller som ofte er der, ser man nydelige og påkostede små altere som inneholder relikvier av helgener som betyr mye for de troende, og man kan se hvordan de har gjort sitt ytterste for å presentere disse kjære eiendelene på den beste måte. Sånn burde en slik ramme se ut! Med snirklete utskjæringer, groteske masker, løveføtter, pomp og prakt, så den fremstår som et lite alter.
Denne rammen er ikke kopi av noe som eksisterer, men snarere et produkt av de bilder som oppstår i hodet når man lukker øynene og tenker at man vandrer rundt i en sval kirke i en liten landsby syd i verden.

Å komponere en gjenstand man skal lage er som komponere andre ting – en middag for eksempel. For at komposisjonen skal bli god må man sette sammen elementer til en helhet som framstår som gjennomtenkt og spennende. Litt søtt, litt surt, noe stort og bløtt og noe lite og hardt. En komposisjon skal få deg til å stoppe opp litt, og rette oppmerksomheten mot den en liten stund, og forhåpentligvis få en liten opplevelse. Poteter er godt, men man kan ikke ha bare poteter til middag, og skal man komponere en interessant treskjæring, må man legge inn akkurat så mye variasjon at betrakteren får lyst til å ta gjenstanden i nærmere øyesyn en liten stund. Jeg vil oppfordre til at man tegner selv, for da blir skapeprosessen en enda rikere opplevelse, ved å lage noe som ennå ikke fins i verden, men hvis noen ønsker tegning av rammen som her blir beskrevet, kan man skrive til treskjererverksted@gmail.com.

Emne.
Emne til denne rammen burde lages av rettvokst løvtre, med lite tegninger i veden, og med en viss hardhet. Her er brukt svartor som er ganske myk, men bjørk, lønn, bøk, rogn, og kristtorn vil gjøre nytten. Ettersom hele rammen skjæres ut av et nokså bredt stykke tre, kan det være lurt å sette sammen planken av flere små lameller for å forhindre at den slår seg. Man er aldri helt trygg, men er planken, eller lamellene, mest mulig radiært skåret ut av stokken, kan man føle seg betraktelig tryggere. Og tørt virke er selvfølgelig helt nødvendig. Jeg anbefaler å lime tegningen rett på emnet med et tynt lag trelim, slik slipper man den uungåelige forskyvningen av linjer som oppstår om man bruker, matpapir eller blåpapir. Linjene er viktige, spesielt omrissene som etterpå skal sages ut.

Hvis du må lime sammen deler til emne som har fargeforskjeller eller varierende struktur, så ikke lim i hytt og pine, men etterstreb symmetri eller andre virkninger som viser at det ligger en tanke bak det.
Hvis du må lime sammen deler til emne som har fargeforskjeller eller varierende struktur, så ikke lim i hytt og pine, men etterstreb symmetri eller andre virkninger som viser at det ligger en tanke bak det.

Saging og fresing.
Mens planken er hel og firkantet, borer man huller for sagbladet der det skal være gjennombrytninger, og sager alle disse ut med en kontursag. Kontursagen er et av de viktigste verktøy i et treskjærerverksted, men som med alt annet utstyr så gjelder det å ha en god utgave. Det er totalt bortkastet å kjøpe en billigvariant. Hullet som er selve omrammingen av bildet sages også ut nå.
Det neste som så må gjøres er å frese falsen på baksiden, som glasset og bildet skal ligge an mot. Det er for at fresen skal ha en stor trygg flate å stå på at man ikke sager ut de ytre konturene før etter at fresingen er gjort. Dernest freser man vekk treverket på forsiden mellom ornamentikken og det store hullet til bildet i ønsket dybde. Dette kan selvsagt gjøres for hånd, men her er fresens rolle i første omgang å sette an en jevn dybde, framfor å fjerne treverket som skal bort. Når man omsider skal sage ut den ytre konturen, er det viktig å huske å sette igjen noen strategisk plasserte ”broer”. Det vil si å la det stå igjen klosser her og der som gjør at du kan spenne emnet hardt fast mens du jobber på det. Det er ofte når man ser på intrikate kunstverk at man kan lure på hvordan de har klart å hogge ut tynne tynne ting som stikker ut i lufta, og svaret er som regel at de har bevart ”broer” som har støttet opp ting mens de arbeidet, og som kunstnerne har fjernet helt til slutt. Når alt dette er gjort begynner moroa- selve treskjæringen.

Her freses falsen på baksiden ut.
Her freses falsen på baksiden ut.

Skjæringen.
Det første man må gjøre nå er å stikke ned omrisset på all ornamentikken. Det vil si å skjære kantene loddrett ned mot bunnen, slik at både det utsagde omrisset, og det nedstukne er helt klart og tydelig, og presist. Nitti grader rett ned. Ikke innover og ikke utover. Hvis nedstikkingen går innover eller utover, vil man, i det øyeblikk man begynner å forme overflaten, miste de riktige linjene, og formene blir feil. Man legger jernene rett utenfor streken på tegningen, slik at streken blir stående igjen på papiret på toppen. I omrissetegningen ligger så å si all den informasjon du trenger videre for å forme riktig. Alle steder der bladformer eller kroppsdeler eller hva nå, danner omrisset kan man bare dra disse linjene inn igjen, og opp på formen etter hvert som man skjærer seg nedover i treverket.
Dette gjelder på todimensjonale utskjæringer slik som denne. Selv om man former mye nedover i dybden er det fortsatt en todimensjonal skjæring. Det har med hvilke synsaspekter den er ment for å gjøre. Den er ment å sees forfra, liksom bildet, og i det øyeblikk betrakteren beveger seg rundt gjenstanden, vil illusjonen briste, og han eller hun vil oppleve at den er avgrenset og har en forside, sider, og en bakside. En tredimensjonal treskjæring derimot har flere synsaspekter, og er ment å oppleves fra alle kanter. Den har kun en side, og det er utsiden. Men for slik skjæring gjelder andre prinsipper og fremgangsmåter.

Konturene på utskjæringen stikkes loddrett ned mot bunnen.
Konturene på utskjæringen stikkes loddrett ned mot bunnen.
Skal man skjære rette linjer, spenner man opp en rettvinklet planke som anlegg, og drar et stemjern sidelengs langs anlegget.
Skal man skjære rette linjer, spenner man opp en rettvinklet planke som anlegg, og drar et stemjern sidelengs langs anlegget.

Så begynner formingen.
Fra nå av er tegningen som ligger pålimt oppå overflødig, og hele overflaten skal omsider skjæres bort, sånn at ingenting tilslutt er flatt slik som overflaten på planken. Det kan være lurt å danne seg ett visst bilde av hva som er de høyeste punktene, og hva som er de laveste, og prøve å tenke ut rekkefølgen på alle i mellom for å finne ut sånn cirka hvor ting skal være. Det som nå følger er grovformingen, og den er veldig viktig. Ofte kan treskjærere bli redde for å miste oversikten, og begynner å forme detaljer helt i overflaten, der tegningen er, men resultatet blir da en håpløs flat og livløs skjæring, derfor må man grovforme tingene først. Grave seg ned der det skal være dypt, og vri og vende på formene til de henger sammen slik som på tegningen, men også nedover i treet. Ingen detaljer på dette stadiet. Detaljene kommer senere.

Av og til kan man lure på hvorfor man arbeider i tre? Et så gjenstridig materiale, med motved og medved, endeved og kvist og jeg vet ikke hva, av ting som gjør livet vanskelig, for det er treet som er sjefen og som alltid bestemmer hva du skal få lov til å gjøre med det, men jo mer venn du blir med treet, jo mer tillater det deg å gjøre.Grovforming i gang.

Detaljene tegnes på igjen etter grovforming.
Detaljene tegnes på igjen etter grovforming.

Ferdig skåret.
Ferdig skåret.

Når det gjelder utsmykningene på denne rammen så er det en herlig blanding av amorfe menneskelige kroppsdeler blandet med planter, kruller, dyrekropper og arkitektoniske elementer som listverk og spir, og skal man sette en merkelapp på hva det er, så må det vel kunne kalles en form for nyrenessanse. I renessansen var det vanlig å blande ulike elementer på denne måten, og fra den epoken finnes det mange spennende kunstverk. Hvordan ting glir over i hverandre er viktig for det som er nevnt tidligere om at komposisjonen skal være spennende. Betrakteren må prøve å ordne de inntrykk han eller hun får, og blir nærmest tvunget til å måtte følge elementene etter hvert som de glir over i hverandre og danner helheten. Her er valgt morske gamle menn, som er atskillig enklere å skjære enn for eksempel vakre unge kvinner. Konturen på den ene morske mannens kropp kommer ut av hans ene øre, mens en annens hode vokser ut av en spiral som kommer fra en plantestilk.

Rent teknisk handler det om å få ting til å flyte godt inn i hverandre, og å gi inntrykk av en sammenheng, og alt dette gjøres i grovformingen. Når flyten er god og skjæringen er nogenlunde ren og pen, kan man begynne med finskjæring.

Finskjæring
Det er nå ansikter trer fram, og bladranker finner sin endelige plass. Her handler det om å legge ting i ulike nivåer slik at de forskjellige delene finner sin rette plass. I et ansikt for eksempel, er det nesen som stikker lengst fram, eller pannen eventuelt, hvis ansiktet lener seg litt nedover. Øynene kommer i et nivå litt lavere enn pannen, mens kinnbena kommer ørlitegrann lavere enn dem igjen. Ser man et ansikt i profil er det midten av ansiktet som står mest ut, det vil si neserygg, midten av pannen og midten av munnparti pluss hake, og sånn sett kan man som en start brekke begge sidene av ansiktet i en jevn bue ned fra denne midtlinjen. Akantusblader ser mest levende ut hvis man lar overflaten på dem bukte seg i en kombinasjon av konkave og konvekse flater som stråler ut fra stilken, og ender i bladflikene. Så til og begynne med skjærer man flater i forskjellige vinkler som man etterpå forsyner med de nødvendige konkave hulkiler, og de konvekse flater. Det vil bli for omfattende å gå inn på alle tekniske små detaljer innen skjæringen, som faser på kanter av blader, underskjæringer, øyelokk og så videre, men jeg håper bildene kan være til hjelp, og så finnes det kurs og utdanningsmuligheter for dem som måtte ønske det. Denne rammen ble behandlet med renset parafin til slutt for å gi treet glød, og for at skjæringen skulle komme tydeligere fram. For å støtte den opp, slik at den står litt på skrå, ble undersiden av løveføttene skråskåret, og en trehengsel i bjørk og kristtorn, ble gjort som en festeanordning for støttepinnen bak.

Verktøy. Det er i hovedsak brukt ni forskjellige jern på denne rammen, samt fres, kontursag, bor, dreiebenk og en spiss og sylskarp tollekniv. Man må ikke ha uendelig mye verktøy for å få til noe, det handler mest om hvordan man bruker det. Den er skåret ut av en planke, samt det dreide spiret som er satt på etterpå. Håper dette kan virke som inspirasjon for andre som er glad i å skjære i tre. Hvis man tenker litt på hvorfor man arbeider med slikt er det gjerne to likeverdige grunner: Den ene er at noen skal ha den ferdige gjenstanden etterpå, og bli glad i den, og ønske å ta vare på den, og den andre at prosessen med å lage den er så givende for håndverkeren at vedkommende har en stor opplevelse ved å lage den. Og disse henger sammen. Jo mer håndverkeren koser seg underveis, desto vakrere blir gjenstanden, og jo vakrere den blir, desto lengre vil folk ønske å ta vare på den. Man kan si at ved å lage en gjenstand for hånd, besjeler man den på en måte som en masseprodusert maskinelt framstilt gjenstand aldri kan oppnå, det er en form for magi…