Månedlige arkiver: desember 2010

Lekestue.

Det er siste arbeidsdag før jul, og Are og Boni er alene på verkstedet. Da er det tid for å leke litt…

(Alle fotos: Are Eeg & Boni Wiik)

Vi skal slå en firkanta plugg gjennom et rundt hull i en bjelkeskjøt. Deretter skal vi fukte den enden som kommer ut av hullet sånn at den eser ut og forhåpentlig blir firkanta igjen, og fungerer som et låsehode på pluggen, akkurat som det blir et firkanta låsehode i den andre enden også, som ikke har vært gjennom bjelken. Vi regner med at det vil gå greit hvis bjelke og plugg er i furu, derfor prøver vi noe annet. Bjelken er i eik og pluggene vi bruker er i bjørk og furu.

Bjelke i eik og plugg i furu. Pluggen må selvsagt være så rettvokst som mulig.
Eika er for hard og for skarp i kanten. Den skreller furua i pluggen i stedet for å klemme den sammen.
Derfor «gnir» vi hjørnene på pluggen før den slås inn i hullet.
Nå entrer pluggen fint i hullet.
Pluggen er igjennom.
Sånn så bjørkepluggen ut etter å ha blitt fuktet og kappa.
Og slik så enden på furupluggen ut etter en tur gjennom eikebjelka.

Dette er en sammenføyningsmetode du skal jobbe litt for å dra ifra hverandre igjen. Det er mer spennende stoff om plugger i innlegget som heter «Gotisk dukkevogge»

Så er det bare å lene seg tilbake og vente på Nobelprisen i tømring.

Bruskbarokk.

Bruskbarokken er egentlig en av de morsomste stilartene vi har fra vår historie, med sin overflod av pussige former og innfall, men dessverre er det ikke ofte det er oppdrag der kunden ønsker slikt, men det hender jo, spesielt ved restaurering.

Skisse til bruskbarokkmaske i leire. (Foto: Boni Wiik)

 

Fet liten englebass skåret i svartor. (Foto: Boni Wiik)

 

Konsollhode skåret i furu. (Foto: Boni Wiik)

Tresverd og skjold.

I høst lagde vi en serie med eksklusive treleker, blant annet tresverd og skjold for barn i alle aldere. Man blir jo aldri for gammel for å fekte med tresverd. De er også så vakre og forseggjorte at de godt kan henge på veggen eller over peisen.

Sverdene har klinger i poppel, som er en lett og støtabsorberende tresort som for eksempel brukes i eksklusive kofferter, av samme grunner. De er derfor ikke veldig ubehagelige å bli truffet av, hvis man skulle være så uheldig å kakke noen i hodet med dem. Hjaltene på de store sverdene er gjort i alm, og i bjørk på de små sverdene. De har alle et grep som er surret med lær.

Skjoldene er alle gjort i bjørk, og noen av dem er dreid med bueform, og skjoldbulene er også dreid i bjørk.

Tresverd og treskjold for den kresne leketøykjøper. (Foto: Are Eeg)
Den perfekte gave til lekne folk som har alt: De kan fåes med utskjæringer og inskripsjoner etter ønske. (Foto: Are Eeg)

Ønsker du treverd eller andre litt fine leker, ta kontakt:  treskjererverksted@gmail.com

Sprangvev

I våres lagde vi noen sprangvever til Middelaldermarked på Hamar. Det er kopier av en sprangvev fra osebergfunnet.
Sprangmetoden kjennes helt tilbake til bronsealderen, og det blei blant annet finni et hårnet i et eikekistefunn fra Borum Eshøi, vest for Århus.

Utklipp fra Osebergfundet bind II:
<< Denne teknik maa nærmes betegnes som en slags fletning. Den bestaar i en sammenslunigning av traader og er forsaavidt beslegtet med knipling. Arbeidet utføres paa følgende maate. I en ramme utspændes lodret paraleltløpende traader som rendingen i en væv. Rammen kan være en enkelt træramme (f. eks. en gammel vindusramme) som støttes mot gulvet eller den sittende arbeiderskes knær. Eller den kan staa selvstændig ved at være forsynt med en fot saaledes som den her her avbildede sprangramme i dr. STØRENS samling i Meldalen.
Traadene som er sammenhængende, fæstes gjerne kun ved at lægges om en horisontal, i rammen utspændt traad oventil og en tilsvarende traad nedentil. Arbeidet utføres ved efter bestemte regler som gir forskjellige  mønstre at slynge traadene om haanden. Man arbeider  oventil nærmest den øvre vandrette traad fra den ene side over de utspændte traaders hele bredde, til den anden side, gaar dernæst tilbake over hele bredden o.s.v. og arbeider sig saaledes for hver gang længer nedover. Efter en eller flere omganger slaaes fletningen sammen med en pinde, der maa være længer end arbeidet er bredt til. Man faar den samme fletning nedentil paa traadene som oventil. Nedentil blir en eller flere ounger efteer sammenslagningen liggende forat fletningen under arbeidet ikke skal rakne op. Eftersom traadene slynges sammen, strammes de. Avstanden mellem den øvre og den nedre vandrette traad maa derfor under arbeidet kunne forminskes. Dette kan opnaaes ved at de plugger eller stifter, hvortil den ene av de to vandrette traader er fæstet, kan stilles ind i forskjellige huller i rammeværket.  Naar arbeidet er fuldført, klippes de traader hvormed fletningen er utført av paa midten og fæstes ved at bindes sammen ved knuter. De løse traadender kan benyttes til haandklæsprang. Som det bil forstaaes, faar man to helt identiske stykker et øvre og et nedre. Er det gjort en feil i det øvre, gjenfindes samme feil i det nedre stykke.( Sl. Fataburen 1915 s. 18 fig. 9.)  >>

Det endelige resultatet! (Foto: Are Eeg)

Gammelt oppdrag. (Fra arkivet)

Her fant vi noen bilder av et framskap som noen begynte på en gang på 40-tallet, men som aldri ble fullført før lærlingene her skar ornamentikk og malte skapet for et par år siden.

Framskap fra Gudbrandsdalen.
Gudbrandsdalsakantus.
Endestykke på kollen.

De som var med på å skjære var, Even Nævdal Hansen, Ragnhild Borgen Hauge, Harald Bye,  og  Hans Petter Haldorsen.

Bostkast igjen.

 Mon tro om cd-hyller og stereobenker får en renessanse lenge etter at cd-er og stereoanlegg har gått ut av bruk en gang i framtiden? Møbler er egentlig ganske artig, de er som regel veldig spesialiserte i forhold til den praktiske bruken de er ment for. De er underlagt noen prinsipper og faste regler som man ikke uten videre kan forandre på før de blir noe helt annet. Og i tillegg til de fastlagte normer kommer de estetiske føringene som gjør møbler til sannhetsvitner fra de forskjellige tider de er lagd og ment for. De forteller oss en hel del om mennesker. Her i Gudbrandsdalen er møbler store. De er lagd på stedet de skal stå, de fyller rommet, fra gulv til tak og er på ingen måte tiltenkt å noensinne flyttes. Det blir nesten som innredningen i en båt, montert rett inn og veggfast. Hva sier det om kultur og levesett i dalen? Hva sier det om folks perspektiv på livet og historiens gang? Men ett av unntakene er jo bostkastet. Det lille toalettskapet som hører med i tradisjonell Gudbrandsdalsinnredning. Dette er det tredje bostkastet bestilt fra vårt verksted på relativt kort tid, og basert på et av våre tidligere bostkast, igjen etter kundens ønske.

Foto: Even Nævdal Hansen.

Bordet til Veslemøy del 3.

Arbeidet fortsetter med det lille bordet, til tross for massivt mannefall på verkstedet for tiden. Utplasseringer og pappapermisjoner, og jeg vet ikke hva. Men Ingrid er fortsatt på plass, og vi har fått inn tusenkunstneren Even Nævdal Hansen til å hjelpe oss. Vi prøver stadig ut ting for å se om det funker.

Tidlig versjon av claw and ball.
Smådetaljer må finjusteres og optimaliseres.
Smilefjes på druene var et av forslagene som ble forkastet.