Formsnekring

Støpemodell til et skuffehåndtak laget i lønn, som skal støpes i messing i trettitre eksemplarer til et kjøkken. Laget etter tegninger vi utformet etter ønske og bilde fra kunden.

Ferdig håndtak. Alle bilder (c) Jon Anders Fløistad
Ferdig håndtak. Alle bilder (c) Jon Anders Fløistad

 

Nye knotter og nøkkelbeslag i bein.

I slutten av februar fikk vi en forespørsel om vi kunne lage nye knotter til ett par skuffer fra ett skap i rokokko stil. Heldigvis var det en original igjen som vi kunne ta mål av og kopiere.

Vi skulle også lage nøkkelbeslag til en skuff fra ett sybord. Originalen var blitt borte, så der ble det komponert ett nytt beslag i stil med bordet.

IMG_20160301_155518
Foto: August Horn

Bein til knotter og beslag  har vi heldigvis mer enn nok av, så det eneste problemet var å finne biter som var passende og store nok til beslag og knotter.

Deretter bar det til dreiebenken.

 

IMG_20160225_145524
Foto: August Horn

 

Det var litt vanskelig å få festet emnet i dreiebenken, men etter litt prøving og feiling, fikk jeg festet det godt.

IMG_20160225_131330
Foto: August Horn

 

Bein viste seg å være ett overraskende behagelig materiale å dreie.

 

IMG_20160225_125315
Foto: August Horn
IMG_20160225_125246
Foto: August Horn

 

Etter en stund med veldig nøyaktig dreiing (og ett par forsøk) ble jeg endelig ferdig med to knotter som kunne brukes på skuffene. De ble veldig hvite i forhold til originalen, men over hundre år med bruk gir en patina som er vanskelig å kopiere.

IMG_20160226_152554
Foto: August Horn
IMG_20160226_152544
Foto: August Horn
IMG_20160226_152336
Foto: August Horn

Deretter begynte jeg på nøkkelbeslaget. Her ble det tegnet mange skisser før vi kom frem til en som hadde riktig stil og utseende.

Beslaget ble først sagd ut på kontursag, deretter ble det mange timer filing og pussing.

IMG_20160301_155430
Foto: August Horn
IMG_20160301_155521
Foto: August Horn

 

Dette var en artig liten jobb som vi gjerne skulle hatt flere av. Vi er opptatt av at gamle møbler blir vedlikeholdt og reparert, i tillegg til brukt, så det var godt å se at selv om det manglet knotter og nøkkelbeslag ble det fortsatt brukt. Ikke minst at møblet var verdsatt nok til at de ville utbedre manglene.

-August H.

Pilegrimsstav

Før jul kom det en bestilling på en pilegrimsstav med litt katolske, middelalderaktige utskjæringer. Det ble en Olavsfigur på ene siden, og litt gotikkifisert kvist og kvas rundt navnet på mottakeren på andre siden.

(foto Jon Anders Fløistad)

Faste lesere vil kanskje legge merke til at ornamentet har enkelte fellestrekk med en æresvandrestav det ble skrevet om for et drøyt halvår siden på denne bloggen. (link her) Dette er ikke tilfeldig, men et resultat av at kunden hadde lest om den staven, og likte ornamentene. Dermed var det bare å finne fram gamle tegninger og «flytte» ornamentet en tre-fire hundre år bakover i kunsthistoria.

(foto Jon Anders Fløistad)

Olav ble etter ønske fra kunden utstyrt med kappe og sverd, eller var det kors? Dualismen er tiltenkt, og kombinasjonen av kors, sverd og krone speiler mye av det st. Olav er kjent for. Så får det heller være at øks er et mer vanlig attributt for Olav. Økser gjør seg ikke like godt som kors.

Etter  vår vanlige høye standard ble toppen elegant skåret og lett pusset godt og elegant rund, og for å begrense slitasjen i bruk ble den skodd med en nøye tildreid og -filt messinghylse. Noen bilder til slutt av prosessen.

-Jon Anders

Rekonstruksjon av loftsstaver

Original og rekonstruert stav
Original og rekonstruert stav. (Foto: Øystein Lønvik)

I forbindelse med restaurering av et gammelt loft i Hjartdal, Telemark fikk vi i oppdrag å kopiere et sett staver og tverrliggeren til svalgangen.

I tverrliggeren er årstallet 1779 utskåret resten av svalen er mest sannsynlig fra samme år.

Bilder av loftet som restaureres. Bilde av Johan Meyer.
Bilder av loftet som skal restaureres.  (Foto: Johan Meyer)

Det er tydelig at materialene i de originale stavene var av meget god kvalitet for etter 236 år ute i vær og vind er det kun minimale tegn til råte.

JAF-1265
De originale stavene og tverrstykket. (Foto Jon Anders Fløistad)

Selv om de ikke er blitt angrepet av råte, har sol og regn likevel gjort sitt for å danne sprekker og slite ned overflatene. Dermed er de originalt rikt utsmykkede stolpene blitt meget utydelige.

 

For å få gjort så nøyaktige kopier som mulig, begynte vi med å legge en plastfilm over stolpene og tegne av de linjene som fortsatt var mulig å tyde, og overførte dem over på papir.

Overføring av linjer til plastfilm.
Overføring av linjer til plastfilm. (Foto: Øystein Lønvik)

Deretter fikk vi hjelp av Erling Fløistad til å fotografere delene med lys fra forskjellige vinkler. Forskjellige detaljer kom frem etter hvor lyset kom fra så ved hjelp av mange forskjellig lyssatte bilder kunne vi sammenligne og tyde oss frem til de endelige skissene.

Bilder med forskjellig lyssetting.
Bilder med forskjellig lyssetting. (Foto: Øystein Lønvik)

Enkelte områder på stavene var såpass slitte at vi måtte hente inspirasjon fra andre Telemarks-loft og utsmykninger fra samme tidsperiode. På Digitaltmuseum og Nasjonalbiblioteket fant vi mye info om forskjellige loft og treskjærere fra 1700-tallet, blant annet Johan Meyers samlinger av bilder og tegninger var til stor hjelp.

Inspirasjonsskisse fra digitaltmuseum av Johan Meyer.
Inspirasjonsskisse fra digitaltmuseum av Johan Meyer.
ferdig sisset og påtegnet emnet
Ferdig skisset og påtegnet emne. (Foto: Jon Anders Fløistad)

Når tyding og tegning var unnagjort, gikk skjæringen av stavene relativt fort.

Stavenes profil er laget med pjål, så Jon Anders lagde en ny pjål og kopierte stavenes profil, så også stavkopienes profiler får samme type verktøyspor som på originalene.

underveis på venstre stolpe
Underveis på venstre stolpekopi. (Foto: Øystein Lønvik)
pjåling av profiler
Pjåling av profiler. (Foto Jon Anders Fløistad)

 

Tverrliggeren var den delen som var desidert mest værbitt, og i tillegg hadde den et litt mer avansert ornament. Også her tok tyding, tegning, og ved hjelp av lignende ornamenter fra samme tid og område, kvalifisert gjetning, absolutt mest tid.

fre
Tverrliggeren ferdig skjært. (Foto: Øystein Lønvik)

 

Det er alltid moro å se endelige resultater, så vi gleder oss til loftet er restaurert og de nye stavene satt inn.

 

Bilder av prosessen

 

 

-Øystein Lønvik.

(foto Jon Anders Fløistad)

Fenalårstativ

Noen ganger blir oppdrag så altoppslukende mens man jobber på dem, at det virker som en nær uoverkommelig oppgave å samle tankene om det på papiret når det er levert. Da kan det være greit å la det hvile en stund i underbevisstheten før en skriver om det. Her er et innlegg om høstens mest omfattende oppdrag for min del, omlag et halvt år etter levering.

-Jon Anders

 

 

Et royalt fenalårstativ

 

Fra tid til annen dukker det opp oppdrag hvor det endelige målet synes ganske uklart, men hvor det tidlig blir klart at oppdragets natur gjør at det faller seg naturlig, ja på mange vis nødvendig, å legge ned en innsats som går langt utenpå både budsjett og normale arbeidstider og -metoder. Alt dette for å få til ting som ligger et lite hakk over forventningene på forhånd og tidligere arbeider, og kanskje realisere en liten puslespillbrikke av en visjon om hva treskjæring kan, og kanskje bør, være. Det kan dreie seg om store ting eller små ting, og aller helst burde det være en liten bit av den mentaliteten i alt en lager og gjør. Det bidrar til det lille ekstra som skiller godt håndverk fra massene. Likevel er det noen oppdrag som skiller seg ut, og før sommeren kom en av dem inn til Treskjærarverksaden.

Hvert år deles Norsk Kulturarvs ærespris ut til personer, grupper eller organisasjoner som i særlig grad har vist evne og vilje til å ivareta, formidle og gjøre kulturarven tilgjengelig. I år var Dronning Sonja mottaker, og Treskjærarverkstaden fikk oppdraget med å utforme prisen. De som sto for utdelingen ønskte seg et fenalårstativ i jellingestil inspirert av det nybygde vikingskipet Draken Harald Hårfagre (fra Haugesund, sjøsatt 2012), hvilket passet veldig godt da det er Boni som ledet arbeidet med utskjæringer på skipet, kjekt å ha en sånn resurs tilgjengelig gjennom prosessen.

(foto Jon Anders Fløistad)

Tanken gjennom prosjektet har vært å hente linjer og inspirasjon fra vikingtidens skipskonstruksjoner, og både ideer om komponering av ornamentikk og linjespill er forsøkt basert særlig på deler av Osebergfunnet. Grunnformen er basert på tidligere tiders spenstige skrogformer og elegant krummede stevner, og ornamentikken henter ideer både fra skip og gravgods fra Oseberg. Ornamentene og dyrehodene er utført i en stil som er et forsøk på en rekonstruksjon av jellingestilens treskjæring. Jellingestilen en av vikingtidens retninger innen dyreornamentikk, den skal ha hatt sin mest populære periode fra slutten av 800-tallet og til etter midten av 900-tallet, og er blant annet er kjent fra Jellingebegeret i Danmark og sengestolper og teltvindskier fra både Gokstad- og Osebergfunnet. Utover de to gravfunnene er det funnet veldig få treskjæringer i jellingestil, og en må derfor basere utskjæringer i denne stilen i hovedsak på arbeider utført i metall. Likevel var mye arbeid spart i dette prosjektet på grunn av det arbeidet som ble gjort til Draken Harald Hårfagre, og en del tegninger og skjæring derfra kunne brukes som et utgangspunkt, og inspirasjonen er også hentet fra mange av de samme forbildene og kildemateriale.

 

(foto Boni Wiik)
(foto Boni Wiik)

Materialvalg, teknikker og sammenføyninger er valgt både med hensyn på tekniske egenskaper og estetikk. De er forsøkt utført slik at de alle sammen bidrar til en felles visuell helhet, og med en tanke om å framheve heller enn skjule de valg som er tatt underveis, og verktøyspor er etterlatt der det er hensiktsmessig. For eksempel er undersiden hult ut med teksle, og sporene etter den har fått stå igjen som et mønster på undersiden. Alle de plane flatene som har passet å høvle slette er behandlet med håndhøvel og intet annet, for å etterlate de subtile sporene en høvel lager, og i utskjæringene er verktøybruken avpassa så jernene skal etterlate en signatur som passer i helheten og som, om en studerer resultatet nøye, kan fortelle litt om prosessen med å lage gjenstanden.

Spor av teksle på undersiden. (foto Jon Anders Fløistad)
Spor av teksle på undersiden.

Sammenføyningene er i stor grad basert på den tradisjonelle svalehalesinken, en sterk og tiltalende sammenføyning, den er utført gjennomgående slik at geometrien i skjøten er synlig, og følger så langt som mulig formen ellers. Selvsagt ville det vært ønskelig både visuelt og teknisk å lage det ut av ett stykke tre, men når det ikke lar seg gjøre, så er gode mekaniske sammenføyninger en god nummer to.

Saging av sammenføyning.
Saging av sammenføyning.

Materialet er bjørk, et lyst og nøytralt treslag med lange røtter i norsk kulturhistorie, og gode egenskaper både i utforming og til senere bruk. Det har ingen tydelige strukturer eller tegninger som kunne forstyrre ornamentene, og reduserer faren for at de forskjellige delene av stativet oppfattes som separate deler på grunn av forskjellige retninger på tegningene i veden.

Et prosjekt som dette, egentlig som de aller fleste andre prosjekt, starter ved tegnebordet. Antallet timer som legges ned der kommer både an på oppdragets kompleksitet og omfang, og også likheten til tidligere jobber, hvilket medførte at det denne gangen ble mange timer, for ikke å si dager, med tegne og designarbeid.

 

Konseptskisse. Forkastet.
Konseptskisse. Forkastet.

Et større designarbeide medfører ofte både blindveier, mange forkastede alternative løsninger og en del frustrasjon, her er eksempler på nokså ferdigtegnede design som ble vraket før de forlot tegnebordet, samt modeller skåret for å teste forskjellige løsninger. Det kan virke unødvendig i øyeblikket, men ofte kan de forkastede ideene være vel så nyttige for sluttproduktet, og ikke minst for læringsutbyttet, som det designet som blir beholdt.

Tegnearbeidet ble denne gangen etterfulgt av produksjon av en rekke modeller av hele eller deler av designet. Små modeller er kjappe å lage og gir oversikt over hvordan tilsynelatende velfungerende tegninger ser ut når en ser dem fra vinkler som ikke framkommer av tegningen, og fullskala modeller kan hjelpe til med å plassere de forskjellige elementene på det ferdige produkter, og avsløre eventuelle problemer i skjæringa.

Modeller og prototyper fra prosjektet.
Modeller og prototyper fra prosjektet.

Modellene og tegningene danner et grunnlag som er til stor hjelp videre i utformingen av produktet, selv om en ikke kan stole blindt på noen av dem. Det blir som et kart. Det gir en oversikt, og hjelper til å stake ut en kurs, men intet kart kan gi et helt presist bilde av virkeligheten, en må hele tiden orientere seg etter terrenget og bruke øynene.

Forming
Forming

Fullskala dummyer på detaljer ble også hyppig brukt for å få alt på rett plass. Det var også hele veien en avveiing mellom å gjøre alle sammenføyninger på et tidlig stadie og risikere at de går utover formen, eller å gjære snekringen sent, og risikere å ødelegge mange dagers skjærearbeid med et lite feilsnitt. Løsningen ble en mellomting, fortsatt med stor fallhøyde, men hvor de vanskeligste operasjonene ble gjort tidligst, og hvor all snekringa var unnagjort før det var gjort mer enn en ukes arbeid.

Testing og sammenlikning med tegning.
Testing og sammenlikning med tegning.

 

 

Tilpasning av tapper
Tilpasning av tapper

Et kjekt lite triks når en gjør liminger på et så sent stadie i et prosjekt er å maskere rundt de feltene som skal påføres lim, for å slippe sraping av limsøl etterpå.

Klar for liming
Klar for liming

Etterhvert som formingen skrider fram, er papirmaler en effektiv måte å teste og å overføre tegninger på emnet.

Testing.
Testing.

Ornamentene på overflaten ble utformet for å ligge klistret utenpå formen, men likevel tegnet for å ha en forankring i formen og å være en integrert del av designet.

 

Forming av volum for ornamenter.
Forming av volum for ornamenter.

I overflaten på ornamentene ble det så lagt inn nettskjæringsmønstre, som en kan se på tilnærmet alle overflaten på skjæringa i blant annet Osebergfunnet.

Underveis i omfattende, tidkrevende prosjekter kan det være deilig å ta en pause for å jobbe med små, relativt uavhengige detaljer, som det gjerne kan legges litt ekstra arbeid i, for å lage små, lekre poenger som noen senere kan få gleden av å «oppdage»

Spikking av tverrpinne.
Spikking av tverrpinne.

Dette er en tverrpinne som skal låse fenalåret til stativet, og holde det stabilt mens en skjærer. Det er laget konisk for å være lett å montere, men likevel sitte trygt, og med en knute i den tjukkeste enden for å være lettere å få tak i, og litt som pynt.

Pinne.
Pinne.

 

Ærespris.
Ærespris.

Og til slutt kom det da og til tiden for overrekkelse. Etter å ha investert så mye av seg selv i et prosjekt er det en blandet følelse å gi det fra seg, med både en lettelse over å være ferdig, og en slags motvilje mot å gi fra seg noe hvor en vet at mye tross alt kunne vært gjort annerledes. Men i all hovedsak føler jeg meg privilegert over å ha fått gjøre dette.

-Jon Anders

 

Bilder av ferdig produkt

 

Tekst, skjæring og foto, der annet ikke er markert, av Jon Anders Fløistad

Rokokkovindu 2

På et eller annet tidspunkt i historien har vinduet over inngangsdøra på det flotte rokokkopaleet til Zander Kaa i Bergen, blitt skiftet ut, men et gammelt fotografi finnes, samt en tegning. Under restaurering av bygningen skal det gamle vinduet rekonstrueres og det har vi bedrevet tiden med på verkstedet i det siste.

Bygningen er oppført i 1770

Zander_Kaaes_stiftelse_axis

(Foto: Wikipedia)

For noen år siden gjorde vi en tilsvarende jobb for Kronstad herregård i Bergen, men der var det gamle vinduet bevart, og det er på grunnlag av dette vinduet, og de teknikker vi fant var brukt på Kronstad, at arbeidet med Zander Kaas vindu ble utført.

8

Det er en «sandwichkonstruksjon» der kjernen i vinduet er feite fine furuplanker limt opp til en diger plate som ornamentikken skjæres ut av, og som deretter pakkes inn av vindusrammer på begge sider, og hvor sprosser festes på baksiden av ornamentikken for å gi oppdeling til vindusrutene og armering av den tynne ornamentikken. Tilsynelatende en forholdsvis skjør konstruksjon, men det snart 250 år gamle Kronstadvinduet viser oss at det tydeligvis er sterkt nok.

11

Vi brukte en hokus pokus oppskrift fra 1700-tallet forå gjøre limet vannfast.

 

 

5Det er et monogram midt i ornamentikken, En Z og en K  

Det var innimellom utfordrende å tolke ornamentikken utifra det gamle fotografiet, og den gamle tegningen, men basert på andre kilder og det vi fant har vi gjort sågodt vi kunne.

6

Når ornamentikken var ferdig skåret og bakskåret, tilpasset vi rammene på begge sider og festet dem.

 

10

Alle  flater som skulle limes ble rillet opp for å gi heft for limingene…

 

12

17

En spesialhøvel ble lagd for å få til kvartstaffprofilen på de buede kantene.13

7

 

15

Ytterkantene justeres….

 

16Sprossene tilpasses og festes…4Disse gutta gjorde jobben: Øystein Lonvik, Jon Anders Fløistad, Boni Wiik og August Horn

 

Og slik ble resultatet…

1

 

 

 

 

 

Rokokkovindu I

I nye lokaler på Fornebu er produksjon av et nytt vindu i rokokkostil i gang, omtrent som det som ble laget på verkstedet for noen år siden: http://hjerleid.trykker.com/2010/10/28/rekonstruksjon-av-rokokkovindu/

 

Det første som skjer er at vinduet tegnes opp. Siden det originale vinduet ikke finnes lenger, ble det i dette tilfellet snakk om å tegne noe basert på gamle bilder og tegninger av huset i «gamle dager». Emne til det som blir rokokkorankesprossene sages så ut, og limes deretter sammen med hornlim. Siden hornlim etter læreboka ikke skal være vannfast har vi blanda inn littegranne alun som skal hjelpe på det. Med hornlim, som påføres varmt, er det også viktig å ha kontroll på temperaturen, derfor termometeret i limpotta nedenfor. Det røde plastlokket hjelper til med å holde på temperaturen, og er også tenkt å ha en slags placeboeffekt mot lukten av kokte kubein..

Foto: Jon Anders Fløistad
Foto: Jon Anders Fløistad

 

Foto: Jon Anders Fløistad
Foto: Jon Anders Fløistad

 

Massevis av tvinger hjelper også. Massevis av deler og små limflater å holde styr på, særlig når man har omtrent ett minutt fra kosten er ute av limpotta og til alle tvingene bør være på plass, men omtrent seksten av atten gikk faktisk bra på første forsøk. Fordelen med hornlim er at med bare litt oppvarming så har man et nytt forsøk.

 

-Jon Anders

Relieff fra Hylestad stavkirke

For et drøyt års tid siden mottok Jon Bojer Godal Norsk kulturarvs ærespris. I den anledning fikk han ønske seg en utskjæring som pris, og valgte et relieff fra Hylestadportalen.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Bilde av det nederste motivet på den høyre portalplanken. Portalens  høyre side er delt inn i medaljonger som på tegneserievis forteller første del av historien om Sigurd Fåvnesbane, mens venstre side forteller historien gjennom motiver mer integrert i ornamentene rundt.

 

(Hele portalen: http://www.unimus.no/arkeologi/#/detailsView?search=C4321 )

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Motivet skissa opp på emnet. Her var det et poeng at hele relieffet, som originalen, skulle være et stykke god furu. Kryssene markerer hvilke områder som skal graves vekk og bunnes.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Underveis i skjæringa. En av kvalitetene ved den originale Hylestadportalen er at motivet kan betraktes fra flere vinkler og avstander, og virker nesten som rundskulptur, i motsetning til endel enklere relieffer som ser overbevisende ut forfra men taper seg så fort betrakteren beveger seg. Det betyr ekstra arbeid og utfordringer for treskjæreren, men også et mer spennende arbeid og mer tilfredsstillende resultater. Nederst til høyre utprøving av ornamenter til et hjørne som er hugget vekk på originalen.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Labanker på baksiden for å hindre at emnet slår seg. Proporsjonene og avsmalingen på labankene er basert på mål tatt fra dører på Setesdalstunet på Norsk folkemuseum.

 

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Ferdig skjæring. Ikke alle detaljer er helt like som originalen, og det ligger litt inspirert gjettning bak rekonstruksjonen av enkelte deler som mangler. Men resultatet gir forhåpentlig vis et inntrykk av hvordan originalen kan ha sett ut for over 850 år siden, rett nok med enkelte justeringer for å få skjæringa til å fungere som et frittstående motiv.

-Jon Anders

Utsmykkning til Lalm samfunnshus

De siste ukene har treskjærerlærlingene Øystein og August laget en utsmykning til Lalm samfunnshus. De tre relieffene har motiver tatt ut av bygdas rike historie og industri – en kvernstein fra det gamle ærbødige kvernsteinsbruddet, et skovelhjul fra den energiske vannkraftindustrien, og et relieff av Bårstad, den gamle klebermølla som malte talkum.

Skovlhjulet er laget i to kryssende lag med eikebord. Skovlene er håndhugde halvkløyvninger av osp festet med syrefaste låsebolter. (foto: Øystein Lønvik)

 

Kvernsteinen er laget av stående lameller i eik festet sammen ved hjelp av fire labanker. Labankene er gradet og kilt inn fra annenhver side for maksimal styrke. Istedet for skruer og lim er det brukt eikeplugger. Veggene til Bårstad er laget av eikebord med labanker på baksiden. Takene er laget i osp, og hele bygget er lagt 15 grader utover for å oppnå en bedre relieffvirkning og et større inntrykk av dybde. (Foto: Øystein Lønvik)
Kvernsteinen er laget av stående lameller i eik festet sammen ved hjelp av fire labanker. Labankene er gradet og kilt inn fra annenhver side for maksimal styrke. Istedet for skruer og lim er det brukt eikeplugger.
Veggene til Bårstad er laget av eikebord med labanker på baksiden. Takene er laget i osp, og hele bygget er lagt 15 grader utover for å oppnå en bedre relieffvirkning og et større inntrykk av dybde. (Foto: Øystein Lønvik)
Montert på veggen. (Foto: Øystein Lønvik)
Montert på veggen. (Foto: Øystein Lønvik)