Dronningens tronstol

På starten av fjoråret ble Treskjærerverkstedet involvert i et svært spennende og gjevt prosjekt. Stortinget hadde bestemt at HM Dronningen skulle få en mer standsmessig tronstol til Stortingets åpning høsten samme år, og en gammel (og svært slitt!) tronstol ble derfor funnet i Folkemuseets forvaltning som kunne passe formålet. Via vår gode venn og samarbeidspartner Sarah B. Eggen Forgyllerverksted fikk vi den delen av oppdraget som handla om de harde materialer.  Puffen møbeltapetsererverksted gjorde et utsøkt arbeidet med restaurering og omtrekking av stolens myke deler, og Sarah selv gjorde strålende arbeid i behandling av alle harde overflater. Her er et lite innblikk i vårt arbeide med restaurering, rehabilitering og pynting av tredelene av stolen.

Før-bilde fra Folkemuseet.
Foto Jon-Erik Faksvaag / Norsk Folkemuseum CC BY-SA 4.0 DEED

Stolen det ble tatt utgangspunkt i har et litt usikkert opphav, og har hatt et litt broket liv, men i korte trekk skal jeg beskrive hva vi nå vet. Den er mest sannsynlig laget en gang først på 1800-tallet, enten i Oslo eller Sverige, til bruk på Stortinget. Da den var ny ble den utformet med en variant av det norske riksvåpenet som er relativt firkanta i silhuett, et ganske staselig eksempel som likner kan sees her:

Riksvåpen
Et tidligere prosjekt fra Treskjærerverkstedet AS for Stortinget. Bilde fra Stortinget.no (Verdt å merke at dette våpenet er et som ble offisielt vedtatt først noe senere, i 1844, men det er en relativt direkte videreføring av allerede etablerte våpen, og representativt for hva som nok kan ha vært på stolen opprinnelig.)

De andre tronstolene som var i bruk fra 1800-tallet fikk i anledning unionsoppløsningen i 1905 nye riksvåpen montert, med ny løve og ny skjoldform. Dette var et nytegnet riksvåpen som brøt relativt distinkt med de foregående «unions-riksvåpnene», og søkte både i løve, øks og skjoldform å gå tilbake til en form som skulle representere selvstendige tider. Av ulike årsaker fikk denne stolen ingen oppgradering, siden den var i Nasjonalteaterets rekvisitt-samling, der den hadde vært i bortimot 40 år. Kun få år senere gikk stolen ut av bruk og ble overført til Folkemuseets forvaring, og har stått på magasin hos dem til nå.   Mer utførlig om stolens historie kan blant annet leses her:

https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Nyhetsarkiv/Hva-skjer-nyheter/20232024/dronningens-stol-pa-stortinget-har-en-over-200-ar-lang-historie/

Vi formulerte en beskrivelse av tronstolen etter en befaring på Folkemuseet 18. april 2023.  Den er gjengitt her som en innledning til arbeidet vi utførte med å restaurere den til sin fordums pomp og prakt:

Stolen er relativt godt bevart, uten store visuelle alvorlige skader, men bærer preg av alder og normal slitasje man ofte ser på gamle møbler (brudd og manglende biter nederst på stolben, avknekte deler av påsatt ornamentikk etc). Det har vært gjort inngrep i ornamentikken pga utskiftning av våpenskjold. Det er ikke mulig ved kun visuell observasjon å fastslå konstruksjonens holdbarhet, men det vil komme fram underveis i arbeidet. Stolen er gjort i furu, muligens med små detaljer utført i andre tresorter, men godt bevart forgylling skjuler dette. Treskjærerarbeidene er av høy kvalitet, og raffinementet i stilarten (empire), er virkelig til stede her. Rytme, balanse, proporsjoner og dynamikk. Sphinxenes vinger er utført med dyp forståelse av materialgjengivelse, repetative border er lette, diskret og balanserte. Eikeløv og andre detaljer har samme kvalitet.

Nettopp det at alle overflater var forgylt på stolen gjorde det fullstendig umulig å si med sikkerhet hva vi ville støte på, og arbeidet med å restaurere tredetaljene på tronstolen ble mer omfattende en først antatt. Dette var blant anna fordi det viste seg at høyre løvefot var i såpass dårlig forfatning at den måtte byttes i sin helhet. Den var blitt knekt av og limt på flere ganger, skrudd og spikret, og sto skjevt etter siste påliming. Tidligere liming later til å ha vært utført med flere ulike ikke-reversible limtyper, og den mangla så mange biter at det ville bli håpløst å lappe. 

Stolens tilstand tyder på at den enten har blitt utsatt for betydelig fuktighet, kanskje på et tidspunkt stått med føttene under vann, eller stått på et fuktig betonggulv eller lignende over tid. Fargen og konsistensen på treverket i føttene gav dette inntrykket. Treverket var misfarget, nesten oransje-brunt, og teksturen var veldig løs og isoporaktig. I tillegg avga treverket en litt syrlig lukt. 

Venstre fot var på sin side mer eller mindre hel og trengte bare spunsing av nedslitte klør og litt annet småplukk. August fjernet derimot mang en skrue og spiker i prosessen.

Hele stolen skulle heves omtrent to centimeter for at setehøyden skulle bli høyere enn prinsestolen – et subtilt men viktig grep for å opprettholde «hierarkiet» mellom stolene. Det ble derfor nødvendig å lime på et skjøtestykke under venstre løvefot. Høyre løvefot ble nyskåret av August i riktig lengde.

Bakføttene/akterstavene ble også forlenget. Disse manglet flere biter og var såpass slitt at det ble limt inn nye bunnstykker. De nye bunnstykkene forhøyet samtidig stolen. Det har nok også vært montert hjul på bakføttene på et tidspunkt, så sporene etter dette måtte spunses og skruehull plugges.

Stolen har også blitt trukket om flere ganger, så det er florerer med spikerhull rundt i sargen, og dette ble fylt med fyllmasse. Noen steder en blanding av hudlim og sagmugg, andre steder med Liberon tresparkel, alt etter størrelse og slitasje. Klossene i front av setet ble erstattet, siden originalene var for gjennomboret og slitt til gjenbruk – møbeltapetsereren trenger også noe solid å forholde seg til. Det ble også montert «knekter» under settet, i sargen, slik at spennkilene kunne skrues fast i spenn og holde underspenningen stram.

Vi reproduserte og formet diverse lister etter originalene, alt med håndhøvler, for så å monteres på stolen. Noen steder manglet hele lister, andre plasser ble det skjøtet inn stykker for å komplettere listen. De ble deretter pusset lett over for å gi en fin og jevn overflate uten skarpe kanter. Da har overflatebehandlingen lettere for å henge, og det stemmer bedre med originallistene. Et viktig hensyn her er at en må sørge for at overflaten på reparasjonen havner akkurat passe langt under overflaten på originalmaterialet slik at de nødvendige lag med gesso og grundering bygger den nye overflaten nøyaktig like høyt opp som den gamle, og gullet blir liggende i plan.

Lister som var tydelig sekundære og spikret med moderne spiker ble også erstattet. Nederste list på stolens framsarg løsnet i løpet av prosessen, og ble tilbakelimt med treplugger i spikerhullene som var igjen fra en tidligere reparasjon. Spikrene er antatt å være sekundære, men samtidig antyder de at lista har vært reparert før. Treplugger ble vurdert å være en god løsning sammen med varmt hornlim for å hindre at lista løsner igjen. Det gir samtidig et bedre utgangspunkt for senere forgylling og eventuelle framtidige reparasjoner enn spiker. Et manglende stykke om lag to centimeter langt ble spunset inn i ene enden med en liten treplugg for styrke.

Vi erstattet de manglende delene av en list på høyre bakfot, i tillegg til å skjøte inn lister på bakføttene for at de skulle passe der de ble forlenget.

Det eneste stedet vi avvek bevisst fra «det som har vært» er i Riksvåpenet øverst på stolens rygg. Som nevnt i innledningen fikk de andre tronstolene nytt våpen omkring 1905, mens dronningstolen, så langt vi vet, aldri fikk noe nytt, kun en nøytral kloss i dens sted. Jeg (Jon Anders) dro derfor avgårde med kamera og (digital) penn og papir til både Stortinget og Slottets kunst-stall for å ny-konstruere et Riksvåpen til stolen – slik det kunne blitt om det var skåret  i 1905, som de andre stolene. En enkel kopiering ville ikke være tilstrekkelig her, da størrelsen på det skjoldet som passer Dronningstolen er distinkt mindre enn den som sitter på Kongestolen, men også større enn det som sitter på Prinsestolen. En sammenlikning av de to siste viser også at detaljeringsgraden og utførelsen er ulik og tilpassa størrelsen, og begge har avvik fra Eilif Peterssens «original» fra 1905. Etter grundige overveielser ble det nye våpenet skåret med utgangspunkt i det som er montert på Prinsestolen på Stortinget, oppjustert i størrelse om lag 30% (i forhold til Prinsestolen) for å passe resten av dronningstolen. Denne svarer i stor grad til riksvåpenet slik det ble tegnet av Eilif Peterssen i 1905. Det passa også godt å bruke Prinsestolen som primærkilde da jeg kunne gjøre skjæringa av det nye riksvåpenet på Stortingets verksted med Prinsestolen i rommet. I detaljeringen lånte jeg fra løven på Kongens stol, da den er skarpere og mer utført i detaljene. 

Samtidig er et viktig poeng her at selv om høyde og bredde på Riksvåpenet oppskaleres lineært som her, så oppfører dybden i et relieff seg annerledes. Et vellykket grunt relieff som her skal ikke være en millimeter dypere enn nødvendig for å gi rett effekt, samtidig som løvens anatomi må ha fylde nok til å oppfattes kraftfull og potent. Den må ha dybde nok til å framstå som noe eget som lever i overflaten av skjoldet, men et hårsbredd for mye og den framstår løsrevet og veik, skjoldet mister sin innrammende effekt, og det blir bare en rekvisitt.  

Detaljer, proporsjoner og utførelse ble som nevnt også kontrollert mot riksvåpenet på toppen av Stortingets tronstol og Peterssens tegninger. Det er variasjon mellom alle tre, og utførelse og detaljeringsgrad er skjønnsmessig tilpasset et gjennomsnitt av de nevnte referansene, og formatert på stolen. Der skalering alene ikke gav gode nok svar på detaljløsningene ble de etter faglig skjønn justert til Dronningstolens ånd og karakter. Samtidig synliggjorde denne prosessen at alle de framstillingene av Riksvåpenet jeg har brukt som referanser i prosjektet er frittstående frihåndskopier, om enn dyktig utførte sådann. Det er lett å glemme i en tid av endeløse digitale reproduksjoner at det enkleste og mest hensiktsmessige for hundre år siden var å tegne motivet opp på nytt for hånd i rett størrelse – her er tegnehåndlag å lære av og strekke seg etter i dag. 

Sammenlikning av ulike varianter av Riksløva fra tiden etter unionsoppløsninga

Samtidig gjør dette det viktig å være bevisst hva som er primær- og sekundærkilder til motivet. Hadde min utførelse av dette riksvåpenet lent seg utelukkende på det skåret til en av de andre stolene ville tolkningen vært en «generasjon» lengre unna originalmotivet enn riksvåpnene på de andre stolene. En tolkning av Peterssens tegning fra 1905 som støtter seg på andre samtidige utførelser i tre vil forhåpentlig sørge for en tilsvarende grad av frihet som det en ser i de andre Riksvåpen-utførelsene fra dengang.  

Jeg skar dette riksvåpenet i bjørk, både fordi bjørka tar detaljene i motivet godt og etter forbilde fra Prinsestolen hvor det ser ut til at riksvåpenet også er skåret i samme treslag. Dette blir dermed, så vidt vi har kunnet bringe på det rene, eneste detalj (på Dronningstolen ihvertfall, men tilsynelatende også Prinsestolen) som ikke er gjort i furu. Den nye, spissere formen på 1905-riksvåpenet sammenliknet med det mer rektangulære riksvåpenet (som en kan anta var opprinnelig for stolen) gjør at spissen kommer noe lengre ned. Det er derfor skåret en liten uthuling på baksiden av det nye skjoldet, dette gir  rom for en liten rosett som ellers ville komme i veien for monteringen. Denne uthulingen sørger for at tilføyelsen av det nye riksvåpenet er fullstendig reversibelt og intet originalmateriale måtte fjernes. Bakstykket til riksvåpenet ble tilpasset til åpningen i toppen av stolryggen, mellom voluttene på hver side. Underkanten av klossen er vinklet for å la  skjoldet følge stolryggens vinkel, og de to små trekantede åpningene på hver side av skjoldet er fylt ut for å flykte med bakgrunnen ellers på stolryggens topp. De utskårne listene i egg’n’dart-stil som møter skjoldet på hver side er skjøtet med noen små utskårne stykker furu for å passe den smalere, spissere formen på 1905-skjoldet.

Enkelte andre steder ble det samtidig også spunset inn små trebiter der deler var knekt av, her i høyre ende av rosett-bord over ryggputen. Reparasjonen her er en liten furubit som ble grovskåret til form, forsiktig limt på plass med varmt hudlim, og deretter nennsomt skåret til å flukte med den originale treoverflaten in situ. 

Ryggstykke ble spunset der det var sprekt ut på grunn av tapphull som var for dype inn i sidestykkene. Sprekker og løse fliser i ryggen ble samtidig limt. Hullene til beslagene som holdt ryggen fast inn mot rammen ble også plugga. Disse var for slitt til å gjenbrukes, derfor ble de skånsomt plugget og så boret på ny for bedre hold.

I sideornamenteringen under vingene til løvene manglet det mange biter, bitene ble reprodusert og limt på igjen. Det meste kunne utformes med ornamentet på motsatt side som forbilde, da det stort sett var ulike deler som manglet på hver side. Der samme parti manglet på begge sider ble erstatningene utformet basert på faglig erfaring og skjønn, og ornamenter fra samtidige møbler i samme stil. Å reparere pålimte ornamenter som dette er en utfordring i det en helst vil skjære dem så ferdig som mulig fristilt fra stolen. Samtidig er de ferdige ornamentene svært tynne og delikate, med tykkelse ned mot en millimeter og utsøkt linjeføring – de vil både knekke lett når de håndteres, og må passe perfekt med linjeføringen i originalmaterialet. En må sørge for å få godt og jevnt press for en god liming, god pasning inn mot originalmaterialet, og så nær som råd perfekt linjeføring. Liminga blir litt hjulpet av at varmt hudlim ikke har helt samme krav til presstid som moderne lim, men alle deler av dette arbeidet krever fortsatt en stø hånd. En kunne tenke at det ville vært naturlig å skjære disse ornamentene etter at de var limt på plata de skulle sitte på, men før denne plata var montert som del av stolen. Dette er det likevel ingen spor av, og det virker som de i sin helhet har vært skåret løst og limt på i etterkant. De originale ornamentene var også her utført i furu, og reparasjonene ble gjort i samme treslag, som ikke gjør håndteringa enklere i det furua er relativt myk og sårbar i dette formatet. 

 De opprinnelige ornamentene var skåret i tre og limt utenpå et lag gesso eller grundering, og dette kan ha bidratt til at deler lettere har løsnet og knekt av. Løsningen ble likevel kopiert på reparasjonene, etter en grundig rens av underlaget med et håp om at dette gir god heft. Det ville vært et urimelig inngrep å skrape seg gjennom dette laget og ned til treverk, og mesteparten av ornamentet har også tross alt sittet godt fast i over to hundre år. Det er for øvrig dette laget som avslører at det neppe ble gjort noe skjæring av betydning på disse ornamentene etter at de var montert på stolen. 

Parallelt med at vi jobba på stolen gjorde Anne Grete Knutsen/Puffen Møbeltapetsererverksted grunnarbeidet for trekkinga av stolen, som kan sees på noen av bildene over. Så snart vi var ferdige med skjærearbeid og reparasjoner gikk Sarah over det hele med sine gyldne fingre og fikk alle våre reparasjoner til å smelte sømløst inn i helheten under lag av gesso og gull. Takk for godt samarbeid og at vi fikk ta del i dette staselige prosjektet!

For Treskjærerverkstedet AS,

Jon Anders Fløistad,

Delvis basert på notater av August Horn og Boni Wiik. Foto Jon Anders Fløistad der ikke annet er nevnt

Foto Stortinget.no

__

se også:

https://www.instagram.com/sarahbeggen/

&

Våre gode partnere på dette prosjektet – Sarah B. Eggen og Puffen Møbeltapetserer