Det er ikke god butikk å lage kniv, – for kniver må, hvis de skal bli fine , bli brukt mye tid på. man må finpusse på alle detaljer og all den tiden og kjærligheten kan ikke vi som lever av det vi lager legge i kniven, for det får vi ikke betalt for.  Så det må stort sett overlates til amatørene, som gjør det bare for nytelsen av å gjøre godt arbeid. Men det er ikke noe problem, for det finnes fantastiske hobbyknivmakere der ute, som gjør de mest vidunderlige ting. Men det er vanskelig å la vær å lage kniv, -og for min del har det endt opp i en pussig form for minimalisme,  der alt strippes ned og forenkles, til ukomplisert linjeføring og ørsmå poenger. Akkurat nok til å gi kniven eksklusivitet og stil, uten at det tar for mye tid.

En på forhånd fastsatt pris er spillerommet man har, og så prøve å fylle det til bristepunktet.

 Den absolutte ubegrensede kreativiteten er jo på mange måter idealet man ønsker å arbeide under, men det at ytre faktorer av og til setter betingelser, og begrensninger, kan også være stimulerende, og det medfører andre måter å utfolde det kreative. Men er det av den grunn mindre kreativt?