Kategoriarkiv: restaurering

Glimt fra verkstelivet- trådsnellespunsing

Treskjærerverkstedet fikk for en liten stund siden inn ett nett lite sybord med behov for litt puss og stell. Blant det som trengte utbedring var etpar innebygde trådsneller dreid i en slags mahogny, hvor det var knekt av biter av kanten.

Foto: Jon Anders Fløistad
For å få montert trådsnellene i dreiebenken ble det dreid to plugger i lønn, hver med en tapp som passet i senterhullet i trådsnellene og med hull til medbringeren og senterspissen i dreiebenken. Et lite stykke mahogny ble felt inn som erstatning for det som var knekt av på trådsnellene, og snellene deretter spent opp i dreiebenken på plukkene som var forberedt.
Mahognyspunsen ble deretter dreid ned til dreiejernet såvidt skavet av halve lakktykelsen på hver side av spunsen, med dreiebenken på høyeste turtall og lunskarpe dreiejern for å fjerne ethvert behov for pussing.
Resultatet av reparasjonene. To biter er felt inn i trådsnellen til venstre, en til høyre. Litt lakkering og innfarging gjenstår, men den spennende delen av trearbeidet er ferdig.

 

-Jon Anders

Lysestakespunsing

Det kom en kunde innom for en tid siden med en artig, rosemalt lysestake i tre som hadde fått et litt for nært møte med lyseflammen.. på alle fem armene. Det ble raskt besluttet at det brente virket måtte skjæres vekk, og erstattes av en spuns/innsats.

 

Emne til innsats i bjørk som skal erstatte det brente materialet dreies til form.  «Off camera» ble klossen dreid ut til  den originale diameteren på hullene på lysestaken, og blir holdt mellom to trepropper i dreiebenken.

En av innsatsene ferdig tilpassa. Det originale hullet er stukket ut med treskjærerjern til en fire millimeter større diameter enn originalt for å komme ned på friskt treverk, og resten av det svidde materialet skåret bort i en konisk form tilsvarende den på innsatsen. I etterpåklokskapens lys kunne denne delen av prosessen vært gjort enda mer presist for å spare arbeid senere.

Alle innsatsene limt.

En av innsatsene skåret jamnt med den originale toppen.


Montert og skåret til, klart til litt nennsom sparkling og maling.

Bilder og tekst- Jon Anders Fløistad

Rokokkovindu 2

På et eller annet tidspunkt i historien har vinduet over inngangsdøra på det flotte rokokkopaleet til Zander Kaa i Bergen, blitt skiftet ut, men et gammelt fotografi finnes, samt en tegning. Under restaurering av bygningen skal det gamle vinduet rekonstrueres og det har vi bedrevet tiden med på verkstedet i det siste.

Bygningen er oppført i 1770

Zander_Kaaes_stiftelse_axis

(Foto: Wikipedia)

For noen år siden gjorde vi en tilsvarende jobb for Kronstad herregård i Bergen, men der var det gamle vinduet bevart, og det er på grunnlag av dette vinduet, og de teknikker vi fant var brukt på Kronstad, at arbeidet med Zander Kaas vindu ble utført.

 

Det er en «sandwichkonstruksjon» der kjernen i vinduet er feite fine furuplanker limt opp til en diger plate som ornamentikken skjæres ut av, og som deretter pakkes inn av vindusrammer på begge sider, og hvor sprosser festes på baksiden av ornamentikken for å gi oppdeling til vindusrutene og armering av den tynne ornamentikken. Tilsynelatende en forholdsvis skjør konstruksjon, men det snart 250 år gamle Kronstadvinduet viser oss at det tydeligvis er sterkt nok.

 

Vi brukte en hokus pokus oppskrift fra 1700-tallet forå gjøre limet vannfast.

Det er et monogram midt i ornamentikken, En Z og en K  

Det var innimellom utfordrende å tolke ornamentikken utifra det gamle fotografiet, og den gamle tegningen, men basert på andre kilder og det vi fant har vi gjort sågodt vi kunne.

 

 

Når ornamentikken var ferdig skåret og bakskåret, tilpasset vi rammene på begge sider og festet dem.

 

Alle  flater som skulle limes ble rillet opp for å gi heft for limingene…

 

 

En spesialhøvel ble lagd for å få til kvartstaffprofilen på de buede kantene.

 

Ytterkantene justeres….

Sprossene tilpasses og festes…


Disse gutta gjorde jobben: Øystein Lonvik, Jon Anders Fløistad, Boni Wiik og August Horn

Og slik ble resultatet…

 

 

 

 

 

Nytt fra Dovre håndhøvleri

Er det full aktivitet på verkstedet og alle er opptatt med spennende oppdrag, blir det lenge mellom hver bloggpost. Sånn også denne gangen. Men så får en heller håpe oppdateringene blir desto mer spennende. Iløpet av ettersommeren har det vært mange forskjellige, artige prosjekt innom Treskjærarverkstaden på Hjerleid, alt fra en stor portal fra Mesterboligen på Reperbanen i Sandviken (Bergen) og til trykkeblokker for saueskinn og mønespir i en mengde forskjellige varianter. Noen bilder fra enkelte av aktivitetene følger.

Karina kopierer mønespir
En og annen trykkeblokk havnet også under kniven. Her med sau.
Jon Anders skjærer kopi av en vindskie fra Garmo og kommer i veien for kameraet…
..Men flyttet seg til slutt.

 

Kilovis med gammel maling skrapes vekk fra gamle ornament.
Boni storkoser seg med ny øks.

Høvelmakerfaget I forbindelse med arbeidet for Mesterboligen skal det lages høvler til alle de forskjellige profilene, falsene,sprossene og hulkilene som er å finne på og rundt portalen. Det er ikke noe ubetydelig antall, foreløpig ligger det ann til å bli nesten 30 forskjellige høvler som nylages for jobben. Selv om de fleste trehøvler bygger på samme enkle prinsipp, et skarpt høvelstål støttet i en høvelkropp av tre ved hjelp av en nøye tilpasset kile, blir stort sett hver eneste høvel til en sånn jobb litt forskjellig fra alle de andre med sine egne finesser og tilpassninger for å gjøre jobben eksakt som snekkeren ønsker. Prosessen bak beskrives nok best utover dette gjennom bilder, og nedenfor følger et lite knippe tatt under konstruksjonen av etpar forskjellige fals- og profilhøvler de siste ukene.

De små detaljene er viktige, også innen høvelmaking.
Alt godt trearbeid starter med gode materialer. Her er en grå og værbitt askestokk funnet fram, og under den lurvete overflaten…
…Ligger nydelig hvitt og hardt treverk og venter. Her er emnet grovformet på båndsag for å følge slengen på stokken. Dermed kan en lure ut gode emner mellom sprekkene, og hvert enkelt emne følger fibrene i treverket mer nøye når stykket senere deles opp.
Profilhøvelemner i forskjellige stadier.

 

 

Kilegangen hugges ut med en liten beitel.

 

En liten stripe hardved fellt inn ihjørnet for ekstra slitestyrke
Sålen på en hulkilhøvel formes med en fin pusshøvel…
...og kantene fases.
…og kantene fases.

 

Alle høvelstålene smies på stedet av smedlærlingen vår Russel. Her er tanna til en falshøvel nyslipt og klar til aksjon.

 

Fasene trimmes så de møtes i hjørnene. Riktig belysning er til stor hjelp.
En rykende fersk falshøvel testes så spona flyr.
Høvlene stemples med verkstedets stempel når de er ferdige.
Helst skal det bli et tydelig avtrykk etter ett presist slag.
Sprosshøvler og falshøvel til vindusproduksjon.
På vei til å bli en liten rubank
Tre millimeter brei hulkilhøvel, hulkilhøvel med eggformet profil på sålen, og kanelyrehøvel.

 

Tekst og foto Jon Anders Fløistad

Fra arkivet.

Her i vinter var vi involvert i restaureringsarbeidet av Eidsvollsbygningen i forbindelse med grunnlovsjubileet.

Vi rekonstruerte ødelagt ornamentikk på endel Louis seize-speilrammer samt dette lille stramme konsollbordet…

Gjennombrutt ringornament skåret i bjørk på en halvsirkelform viste seg å være en utfordring... (foto: Boni Wiik)
Gjennombrutt ringornament skåret i bjørk på en halvsirkelform viste seg å være en utfordring… (foto: Boni Wiik)

 

Etter å ha vært innom forgyllerens kyndige hender, ble resultatet nydelig!

(Foto: Sarah Eggen)
(Foto: Sarah Eggen)

Portal

Endelig er vi ferdig på Nedre Korsvoll, og arbeidet tok sin tid! Men det ble bra til slutt!

Her er «snekkergleden» sett forfra, med stikksagjobben i toppen og rekonstruksjonsjobben nederst.
Hele «portalen» i sin helhet forfra.
Alt vi hadde å gå etter var bare noen bilder som vi hadde fått. Så det var ikke bare å sette seg ned på tegnebordet, men vi måtte også lete andre steder etter lignende saker.
Dette er en liten detalj fra «portalen». Det ble en god del turer opp og ned for å hente verktøy vi hadde glemt også videre.
Vi kunne heller ikke bare lage alt med en gang. Dette kommer av at det er mange, mange lag som skulle passe oppå det neste.
En lekker detalj fra snekkergleden!

Treskjæringsmønster.

Kjære alle dere som leter på internett etter mønster til treskjæring.

Det er ikke så mye der ute å finne av mønstre som man kan printe ut, og sette igang å skjære. Det burde sikkert være det, og jeg har mange ganger vært inne på tanken å bare rett og slett legge ut tegninger. Men det har seg slik at det er som regel en god del arbeid med å lage en bra  tegning. Og de fleste som gjør det, vil gjerne beholde copyrighten på det arbeidet, slik at de kan få betalt for det. Eller de føler at det er deres åndsverk og vil ikke at andre skal tukle med det. -Forståelige ting begge deler. Selv blir jeg bare beæret om noen vil bruke en tegning jeg har laget, og synes det er stas, men problemet er jo for oss som lever av dette, eller er ansatt for å gjøre det,  at vi kan ikke gi bort arbeidet vårt i hytt og pine. Men hvis man kommer på kurs, eller hospiterer på verkstedet, så pleier man å få drøssevis av tegninger, hos oss, men det må liksom etableres en kontakt først. Så hvis du ønsker å komme inn i treskjærerverdenen, så er du hjertelig velkommen til å besøke oss, for kortere eller lengre perioder. Vi har ukeskurs, mange ukerskurs , og vi syr sammen spesialopplegg når det trengs. Man kan komme til oss og få rettledning og tilgang på verksted for å lage helt spesielle møbler, eller arbeide med helt spesielle stilarter, lære å slipe, ja hva som helst innenfor treskjæreruniverset. De fleste som er innom får seg en opplevelse for livet, og de og vi har som regel masse glede av hverandre og knytter uslitelige kontaktbånd. Hvis man gløder og brenner for håndverk, er det ingenting som er så deilig som å møte likesinnede.

Ta kontakt på post@hjerleid.no    eller   treskjererverksted@gmail.com

Nye stemningsbilder fra verkstedet.

Jellinge/mammen... Den forsømte stilarten innen treskjæring. (Foto: Boni Wiik)

Januar er kald på Dovre og på verkstedet, men vi koser oss for det…

Even skjærer jellingeornamentikk på det store hodet.

 

 

Gro tegner ornamentikk til en trykkblokk.

 

 

 

Og Njål, han fingrer begjærlig med et gammelt restaureringsobjekt av en engelsk høvel, til høvling av gjæringer etc.

 

 

 

(Foto: Boni Wiik)

 

 

Her er en detalj på et pussig konsollbord som Njål rekompletterte.

Knerten fra Ålvundeid

 Her er historien om en liten fyr som har sittet på toppen av et kirkespir i kanskje 163 år.
En forvitret overflate kan skjule mange hemmeligheter. (Foto: Boni Wiik)
Ruiner er fascinerende saker. Ved første møte er det alltid noe sørgelig og litt ynkelig ved dem, men så, etterhvert som man tar dem nærmere i øyesyn, og begynner å studere dem, gir de hint om hemmeligheter som ligger skjult bak det forvitrede ytre, og den gamle verdigheten kommer tilbake. Slik er det nesten alltid, og slik var det også under arbeidet med «Knerten».  Da han kom til verkstedet gav han inntrykk av å være en temmelig primitiv sak, som nærmest kom rett fra vedstabelen,- en rot med en artig fasong som minnet om en liten fyr, men det viste seg å være mer ved ham.
Emnet var definitivt fra et rotkne. Overkroppen hans var stammen i treet, mens føttene var gjort ut av en av rotforgreiningene, så første del av kopieringsarbeidet var å finne et tre som kunne ha omtrent samme form. Der var vi heldige og fant et rotveltet tre som lignet veldig, og hvor harpiksen nærmest sprutet da vi satte jernene i emnet. God kjerneved av furu er ekstremt holdbart, det ser vi jo på stavkirker og andre byggverk som har stått i vær og vind i nærmere tusen år.
Et kne og en velformet legg kan så vidt skimtes. (Foto: Boni Wiik)
Overflaten på «Knerten» var svært forvitret, og det var tidvis vanskelig å forstå hvordan han kunne ha vært da han var ny, men det man med sikkerhet kan si er at han er en liten fyr med en forunderlig hatt på hodet, og mest sansynlig har han kun et lendeklede eller skjørt rundt livet. Ved skuldrene har han merker etter innfestning for armer, og muligens også vinger.
Det var fort gjort å bli glad i Knerten. (Foto: Boni Wiik)
Etterhvert som vi målte ham opp kom det fram at han hadde en ganske tydelig og markert anatomi, som ikke var så dårlig utformet. Man kunne kjenne brystmusklatur og det lille søkket innover i korsryggen som man jo får når man sitter rett i ryggen. Lårene var velformede, knærne godt markert, og leggmusklaturen var naturtro. Lendekledet fulgte nyansene i kroppstillingen, det ene låret litt høyere hevet enn det andre, og det var flortynt.  Så da han skulle få nye armer var det et poeng å prøve å få dem stilmessig til å følge den anatomien figuren hadde. Han skulle spille trompet også,-slik noen voksne mennesker i bygda husket han hadde gjort før, og han skulle få vinger.
Kjekke unge mennesker leter etter rette emnet i skogen. (Foto: Boni Wiik)
Hvis man skal søke å finne en eller annen kunsthistorisk parallell til den lille fyren, er det nærliggende å tenke på slike små tykke basunengler man finner sittende opp på flankene på 1600-talls altertavler. Små tykke puttier med vinger og trompet. Kan «Knerten» ha vært en slik før han fikk jobben som værhane oppe i spiret? Mest sannsynlig ikke, men han kan godt vært gjort utifra en slik ide. Så vingene han fikk er utformet slik en kan se dem nettopp på slike figurer.
Etter å ha badet i tjære skal nå Knerten jr. ta over jobben med å sitte oppe på værhanen på Ålvundeid kirke. (Foto: Boni Wiik)