Kniv må man lage av og til. Ingenting er så herlig begrensende som god form på et knivskaft. Spesielt når en bruker kniv selv daglig blir man veldig oppmerksom på hvor små marginene er før et skaft ikke lenger er funksjonelt og brukbart. Så utfordringen når man skal begynne å pynte på skaftene er å aldri, ALDRI, la pynten gå på bekostning av at skaftet skal være godt. Det er stor visdom som kan overføres på veldig mange andre ting også. Den dyrehodestolpen fra Osebergfunnet som kalles «Akademikeren» har en forunderlig sjarm, og mange har et spesielt forhold til dette barbariske men vakre dyrehodet. Og ganske ofte vil folk ha en kniv basert på dette dyrehodet. Her er enda en utgave fra vårt verksted under arbeid.
En ørliten kvinnekniv, denne gangen i kristtorn. (Foto: Boni Wiik)(Foto: Boni Wiik)
bitteliten bikkjekniv i kristtorn. (Foto: Boni Wiik)Variasjon over temaet, men her i bein. (Foto: Boni Wiik)
Skaft med griffehode på toppen. (Foto: Boni Wiik)Griff med kule i nebbet. (Foto: Boni Wiik)
For litt over en uke siden ble det arrangert helgekurs i treskjæring. En helg blir litt hektisk for et sånt kurs, men noen bilder ble det tid til å ta.
Et ornament i dragestil kryper fram på toppen av en fjøl.Det ble også skåret kopi av et av sidefeltene fra Blakerstolen iløpet av helga.Fornøyde kursdeltakereDyp konsentrasjon over en akantusskjæring
Her er et fenalårstativ vi nettopp har sendt ut til en kunde. Mønsteret er tatt fra et eldre stativ som ble laget på verkstedet for noen år siden. Slike stativ er tydeligvis populære som gaver til bursdager, bryllup o.l og vi lager selvfølgelig mange forskjellige, alt etter hva kunden ønsker!
De siste månedene har det vært spikka litt i kulissen på et ølkrus basert på 1700-tallets løvekrus. De drikkekannene dette prosjektet i hovedsak er basert på, er trearbeider fra bygder rundt om kring i Sør-Norge. De ser i hovedsak ut til å være etterligninger og rimeligere kopier av sølv- (og tinn-?)krus laget i de større norske byene, som igjen er arbeider som lener seg på og låner fra utenlandske arbeider. Disse er gjerne danske og tyske, og ofte er utført i sølv, porselen og emalje. Det som kan bli en litt utfordrende vurdering er å velge i hvor stor grad en skal kopiere de trearbeidene som i dette tilfellet er kopier av kopier, som kanskje også er kopier. Det er i stor grad snakk om en forenkling og naivisering som til en viss grad er forbi det parodiske, og det som tildels kan passere som «bygdeløver» i den konteksten det står i når det er detaljer på tre hundre år gamle arbeider fra dalstrøka. Når det derimot er snakk om en nyproduksjon, uten å kopiere noe konkret krus direkte, er det fristende å renske opp litt i uttrykket, og myse litt mot noen anatomibøker og bilder av løver i sitt rette element.
I dette arbeidet ble løsningen å kikke på et utvalg forskjellige ølkanner i tre for å finne ut hvilke elementer som bør inn, og nogenlunne hvilken positur de forskjellige løvene bør ha. Så er enkeltdelene hentet fra kilder som ligger litt nærmere opphavet. Motivet på lokket er riksvåpenet anno 1700-tallet, som går igjen i blant annet Riksantikvarens logo, mens løven på hengslen på lokket og på beina til kruset er et forsøk på litt naivistiske framstillinger av løver, stablet til i positurer som likner de på 1700-talls-krusene. Ideen til hanken er lånt fra et sølvkrus fra Bergen, lettere tilpasset for å lages i tre. Resten av kruset presenteres kanskje best gjennom bilder.
Tegning er et viktig steg i utviklingen av ethvert produkt, her et utkast til hank.En test-hank av furu testes med teip og øyemål. Formen er godkjent, men må gjøres tjukkere.
Et lite stykke stripet ibenholt felles inn i avslutningen av hanken.Riksløve anno 1700-tallet skjæres på lokket.Emne til løve på toppen av hengslet mellom hank og lokk sages ut.Løven skjæres til…Hanken prøvemonteres med innfelt ibenholt og ‘løvehengsel’Lokket plugges fast fra innsidenUtsaging av tilpasning mellom hengsel og lokk.Kruset ferdig montert og oljet.Tre små liggende løver tjener som føtter under krusetEn fornøyd liten løve med rikseple troner på toppen.
Blakerstolen nærmer seg ferdigstillelse, den er skåret, pussa for å se slitt ut, limt og beisa. Etter beising er den pussa på nytt for å se slitt ut, og skal få en lett voksbehandling for å få den rette gløden i overflaten før den er ferdig.
Blubber som tyter fram bak fotbrettet forran.Knær som stiver av mellom rygg og sete er formet og blir pynta med flere blubber og profiler. Fronten til stolen er limt ihop og står til tørk. Stolen er ferdig limt og pussa og er klar til beising.Den er sausa inn med en passende brun beis, og står til tørk før den atter skal pusses grundig.På vei til kunden… (Foto: Boni Wiik)
Blakerstolen har en sentral posisjon i hvordan vi forstår middelalderen i Norge, og vår oppfattelse av den. Den er utstilt i middelaldersalen på Historisk Museum i Oslo, og har siden 1843 vært en juvel i denne så rikholdige samling. Adolf Tiedemann tegnet den, og lagde et litografi, som ble publisert av «Selskabet for norske fortidsmindesmærkers Bevaring» Han selv brukte også stolen i sitt maleri. «Bestefaders Erindringer» i 1865.
Det er kanskje de glade amatører som lager de virkelig flotte og interessante treskjæringene. De som er fylt med kjærlighet og flid, sjel og ikke minst sjarm. Om man driver med treskjæring proffesjonelt er man i kundens makt. Man lager det folk vil betale for, og som regel vil folk ha det så billig som mulig. Vi klarer ofte ikke å la vær å gjøre oppdragene litt finere enn det kunden betaler for, men når vi gjør det så betaler vi for det selv, med vår fritid, vårt familieliv, og vår lønn. Samtidig er vi i så fall illojale mot våre kollegaer, for det blir på en måte dumping av prisen, og slik sett en nedadgående spiral der man ender opp med å måtte være «billigere» og billigere hele tiden.
Den glade amatør derimot kan bruke all verdens tid, og arbeidet er fruktbar rekreasjon. Jeg er glad i amatørarbeid. Det er ingenting flottere enn å kunne lage en vogge til sitt barnebarn. Vogga blir noe helt spesielt når Bestefar eller Bestemor har gjort den. Blås i om den er litt skeiv og om den ene sammenføyningen ikke er 100 prosent! Alle burde drive med slikt. Det er sunt på alle måter. Ofte er det bare praktiske filleting som hindrer folk fra å gjøre slikt. Den ene saga man mangler, eller den altfor rotete garasjen.
Derfor vil jeg oppfordre alle som har lyst, til å ta kontakt med Treskjerarverkstaden, for å finne ut av hvordan man kan få til ting med litt hjelp. Hos oss kan man gå på kurs eller hospitere. Man kan få deler til feks. denne gyngehesten ferdig snekret, så kan man besjele den selv med skjæring . Eller man kan komme og gjøre hele arbeidet sammen med våre håndverkere. Her er et artig miljø med masse spennende folk. Vi er fleksible og får til det meste.
Paleontologisk museum i Oslo har fossilet ”Ida”, Louvre i Paris har ”Mona Lisa”.Mange museer har en ”Juvel” i samlingen sin som de er spesielt stolte over og vet å bruke for å profilere museet. En slik skatt har Sjøfartsmuseet i Bergen også, men jeg tror ikke de vet hvor verdifull den er. De har to halvferdige stevnemner som ble funnet i en myr på Tysnes fra engang i middelalderen. Antakelig lagt ned i myra for lagring av båtbyggeren, og glemt. Det spesielle med disse emnene er at de har utskårne dragehoder i toppen. Det ene er riktignok nærmest bare risset inn, mens det andre er mer ferdig utformet. Stevnene er ikke store, antakelig til færinger eller så. De er datert stilmessig til 1100tallet, og det er mulig de er fra den tiden, for hodene ligner dyr som er skåret fra denne tiden, men de bærer ikke veldig markante stiltrekk, og kunne nesten egentlig være fra nårsomhelst. Jeg vet ikke om det er gjort andre undersøkelser som tidfester dem. Men det flotte og unike med dem er at det faktisk er stevner med utskårne hoder! Illustrasjoner og skrevne kilder forteller masse om hvordan båter var utsmykket i middelalderen, og noen andre arkeologiske funn kaster litt lys over denne praksis, men at småbåter også bar den slags pryd er temmelig ukjent. At stevnhodet åpenbart var det første som ble til i prosessen med å bygge en båt er også ganske tankevekkende. At disse dragehodene er såpass forbigått i litteraturen synes jeg er synd, så her altså: en liten hyllest til dem!!!
(Foto: Boni Wiik)(Foto: Boni Wiik)
Her en liten kane inspirert av de morsomme stevnene fra Tysnes. En kane er et båtformet drikkekar som nok er ment å forestille en båt. Til rituell øldrikking har båten hatt en symbolsk betydning. Kanen må ikke forveksles med sin ofte mer elegante «søster» kjenga. Hun er rundere i formen med høyreiste hoder og haler, og er mer et dyr enn en båt.
(Boni Wiik)
Jeg håper alle som er i Bergen, og som setter pris på slikt, stikker innom og ser på stevnene.
Nå er vi igang med å rekonstruere Balkemadonnaen. En elegant liten tronende madonna gjort i eik en gang på midten av 1200-tallet. Balke kirke på Toten er så heldig å være opphav til noen av de fineste kunstverkene vi har fra denne perioden. Mest kjent er kanskje kalvariegruppen med kanskje det flotteste krusifikset som er gjort på 1200-tallet uansett sted. Men denne gangen er det altså madonnaen som skal rekonstrueres…
Liggende i profil, i et magasin i Oslo. (Foto: Boni Wiik)
Skulpturen har svært lite maling bevart, og den sylskarpe presisjonen i treskjærerarbeidet er tydelig…
Jon Anders retter av emnet….(Foto: Boni Wiik)
Det begynner med en stokk, som kløyves i to…..
Hugging hjelper på å holde varmen midt på vinteren…(Foto: Jon Anders Fløistad)
Oppmålingene blir omgjort til en nøyaktig 1:1 tegning på papir…
(Foto: Jon Anders Fløistad)(Foto: Jon Anders Fløistad)Omrisset på madonnaen hogges med 2cm margin i bredden. (foto: Boni Wiik)
Kopi….Hva er nå det, annet enn en intellektuell øvelse? Det er en ide om noe. Er en kopi en etterligning av originalen, er den dønn lik? I så fall; hva vil det si at den er dønn lik? Om den av utseende er umulig å skille fra originalen, er den da en god kopi? Hva om den veier noe annet, er støpt i plast og er framstilt på en helt annen måte? Ligger kopiens verdi i at den er visuelt helt lik, eller kan den romme flere verdier enn som så? Det snakkes gjerne om den visuelle kopi, og om den prosessuelle. Den visuelle er av utseende lik, og utstilt i monter, eller på annen måte skjermet fra publikum, kan dette fungere helt fint. I den prosessuelle kopi er det framstillingsprosessen som er det viktigste. Hvordan tingen har blitt til. Det beste er når de to smelter sammen og forenes. Spesielt i kopiering av håndverk, der nettopp framstillingsmetoden er bestemmende for hvordan gjenstanden blir seende ut, er det interessant og ha et like stort fokus på begge disse målene. Men i vårt tilfelle her så byr det på ekstra utfordinger. Vi hogger en skulptur ut av et svært stykke rå eik som skal ende opp med nøyaktig samme mål overalt, som en uttørket figur som er 800 år gammel. En halvkløyving eik skal gjennom en stor og komplisert prosess av krymping og vridning etc, før den har funnet sin form. Tangensial krymping og radial krymping, to forskjellige ting. Dette er ting som mesteren bak originalen overhode ikke behøvde å bry seg om, figuren ble som den ble.
(Foto: Boni Wiik)
Figuren skal hules ut på baksiden og gjøres så tynn som mulig, slik at mest mulig spenninger blir tatt ut. Vi regner med at det meste ble tatt ut før man begynte å skjære framsiden av skulpturen, Tørkingen skjer da raskere, og i stedet for at framsiden sprekker opp i en rekke små sprekker, slik eika gjerne gjør det, så vil nå hele halvkløyvingen på en måte være fri til å bøye seg sliktreverk vil når det tørker…
Jon Anders er helt i sin egen verden når han tegner. Han arbeidet i fred og ro med det, helt til det kom en fyr og desperat trengte tre kongekroner til rammene på tre kongeportretter, men det er en annen historie…(Foto: Boni Wiik)
Grovuthulingen er igang. (Foto: Boni Wiik)
Emnets profil blir hugget ned til omtrent dit det skal…(Foto: Boni Wiik)For at mest mulig endeved skal eksponeres slik at tørkingen kan starte, hogges dype spor og kanter der det passer med originalen. (Foto: Boni Wiik)
Emnet med en liten skisse jeg skar i forkant. (Foto: Boni Wiik)
Støpemodell til krone som skal brukes på noen kongeportretter. Den er skåret i mahogni og lind, og består foreløpig av fire deler. Senere vil det legges til edelstener og bladranker på bøylene. (foto: Boni Wiik) En liten hastejobb som ble gjort mellom andre ting….
Nå har det gått noen uker og madonnaen har fått tørket litt…
En pensjonert gammel bysantinsk skalleknuser har blitt satt i arbeid igjen på Treskjerarverkstaden. Endelig skal den få være med på å gjøre noe bra. Konturene på figuren finhogges.
Sakte men sikkert tas dimensjonene ned, mens treet tørker…Jon Anders kom fra Dovre og la inn en drøy ukes formidabel innsats, med å hogge seg fram til målepunkter overalt på figuren…(Foto: Boni Wiik)
Dette innlegget vil bli oppdatert etterhvert som arbeidet skrider fram…
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.