Stikkordarkiv: senter for bygdekultur

Jellingebeistet.

Som treskjæringens  dr.Frankenstein og Igor,  satte vi oss fore å gjenopplive Jellingedyret! Et beist som har ligget dødt og glemt i over tusen år. Hvem og hva var egentlig Jellingedyret? Er det en sinna gris eller er det en drage?

 

Even gyver løs på oppgaven. (Foto: Boni Wiik)

Jellingestil er en av vikingtidens stilarter som var utbredt i vikingenes verden på 900-tallet. Den har navnet sitt etter et lite sølvbeger som ble funnet i en grav man regner med er Gorm den gamles, og hans kone Tyras.

 

 

Jellingedyret hadde definitivt ører........ (foto: Boni Wiik)

Sølvbegeret har en bord som løper rundt kanten med to avlange dyr med fire føtter, hestehale, og en pussig nese…

 

 

Leire er glimrende til å lage kjappe skisser. (foto: Even Hansen)

 

 

Men Jellingedyret fins på masse gjenstander fra samme tid. Sverdhåndtak, smykker, bautasteiner, høvrer, beslag etc. Det kan variere litt, men er allikevel lett gjenkjennelig.

 

Dr. Frankenstein i arbeid. (foto. Even Hansen)

 

 

Er vi inne på noe? Neseslyngen som bukter seg rundt neseborene, det framoverpekende eggeformede øyet, den markante hulkilformede overgangen fra kraniekasse til snute.... (foto: Boni Wiik)

I gamle dagers dyreornamentikk møter man ofte, på den ene side, helt tydelige karakteristiske dyr fra naturen, og på den andre side noen mer fantasiaktige vesener…

De karakteristiske jellingetrekkene finjusteres. (Foto: Boni Wiik)

Alltid gapende med tykke kraftige hoggtenner.

Er dette et passende beist til å sitte i stevnen på et krigsskip? (Foto: Boni Wiik)
Det er ørsmå nyanser som gjør om det blir et jellingedyr eller ikke. (foto: Boni Wiik)
Leira kan aldri brukes til å gjengi den skarpe presisjonen som man finner i vikingtidens treskjæring, men som skisse duger det. ( Foto: Boni Wiik)
Det begynner å komme seg. Jellingedyret som har sovet i over tusen år er i ferd med å våkne... (foto: Boni Wiik)
Jellingebeistet er tilbake!!!!! (Foto: Boni Wiik)

 

Akantuskurs med Even Hansen.

De siste ukene har det vært akantuskurs med Even på Handverksskolen, og her kommer noen bilder fra det.

Njål hugger en svær akantus i svartor. (Foto: Boni Wiik)
En Even Hansensk kreasjon som senere ble felt inn i topplaten på et nattbord. (Les mer om det på sykkelreparatørens blogg) (Foto: Boni Wiik)
Ein klassikar av et Hjerleidornament. ( Foto: Boni Wiik)
Karina med sin fjøl i svartor. (Foto: Boni Wiik)

Veslemøys bord del 5.

Det går framover, og del for del finner sin form og blir ferdig.

Sarg og ben med claw and ball. (Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
Myke buktende ranker, og frodige drueklaser. (Foto: Boni Wiik)

Det gjør seg med gull.

Her er louis seizedingsen som vi lagde her et års tid tilbake, med gull på. Forgyllingen er gjort av Emilie Lefevre.

Louis seizeornament skåret i bjørk, og deretter forgyldt. (Foto: Emilie Lefevre)

Tjærebrenning

I ny og ne brenner vi en tjæremile her på Dovre, og dette er en spennende og lærerik prossess som alle som er ihuga treentusiaster burde ha vært med på en gang eller to. Vi håper å få det til i år også, og at mange deltar og kommer for å lære denne gamle kunnskapen.

Stabling av tjæremile.
Mila er akkurat tent.
Det er stor entusiasme rundt tjærebrenningen. Folk kommer fra hele Europa for å lære.

Å lage en tjæremile er vannvittig spennende, og enormt arbeidskrevende. Ta kontakt med Senter for bygdekultur hvis du ønsker mer informasjon eller ønsker å delta.

Vikingtreskjæring.

Under Nordisk treseminar denne våren, handlet treskjæringskurset om » triks og knep fra vikingtidens geometriske treskjæringsmønstre». Det vil si at det var en liten innføring i hvordan å skjære såkalt nettskjæring som det er funnet mye av på de utskårede gjenstandene fra Osebergfunnet. Dette er en meget dekorativ teknikk som er veldig anvendelig til bruk i andre typer treskjæringer også, når man ønsker å bryte opp flater eller lage strukturer i overflaten. Teknikken krever endel øvelse, men utføres kun med kniv. Hvis man ønsker å lære mer om dette kan man ta kontakt med oss, og vi kan arrangere kurs, hvis det er flere interesserte, eller man kan hospitere i verkstedet og lære teknikkene.

Hvis man ønsker informasjon om Nordisk treseminar, ta kontakt med Senter for bygdekultur på www.hjerleid.no

Gotisk dukkevogge.

gotisk vogge

Kunsten å gjøre snekring til en nytelse.
Snekring: Ingrid Gaarder Stigen
Tekst: Boni Wiik

Snekring er ofte noe man enten elsker eller hater. Det er som regel en nødvendighet,- man trenger å få bygget noe, og det må skje raskt og det må være billig,- men det behøver ikke være slik. Om man tar snekring på alvor vil man kanskje oppdage at snekring kan være en skjønn kunstart som ikke bare er en god opplevelse å gjennomføre, men som også kan være til stor glede gjennom kvaliteten i det arbeide man legger i det. Det ferdige produkt vil appellere til brukeren ved bruksverdien, men også intellektuelt ved at en kan se og føle hvordan snekkeren har brukt materialer og teknikker med innsikt, for å oppnå det beste resultat. Det å bruke eller betrakte en gjenstand som er godt snekret er en sann nytelse.

Det gjelder å holde fokus gjennom hele prosessen, og aldri glemme at hvert eneste lille trinn mot ferdigstillelse er like viktig og betydningsfullt. Klarer man det da er snekring en sann nytelse.

Mennesker er mennesker overalt og til alle tider. Når man graver i fortiden, som på et arkeologisk funnsted, finner man kanskje at vikinger ikke bare var vikinger som plyndret og herjet, men de var bønder, fiskere, kvinner, og barn. Og barn har alltid hatt leker, uansett hvor og når. Vi skal her lage en dukkeseng etter modell av en tysk dukkevogge fra 1300-tallet. Den er laget etter tidens idealer og hele konstruksjonen og utsmykningene på den er ren gotikk.

Vogge
Dukkevogge under arbeid.

For å lage en slik vogge trenger man:
12mm tykke bjørkeplank
20x20mm bjørkelister
Grein eller stamme av lønn med litt sving i
Småbiter av Kristtorn eller annen hard tresort
Et stykke 4mm kryssfiner
Bor
Løvsag eller kontursag
Stemjern
Sag
Kniv
Dreiebenk hvis man ønsker det, men pluggene kan lages med kniv
Bivoks

I snekkerarbeider fra før renessansen ser man ofte at selve konstruksjonen, – sammenføyningen av de forskjellige trebiter,- med stolthet er vist fram og synliggjort. Man kan se hvordan den ene planken er festet i den neste, og hvordan tapper og plugger låser det hele. Og ofte er det gjort slik at sammenføyningene blir en del av ornamentikken, og av hele uttrykket til gjenstanden. Renessansesnekkerene, og de som kommer senere, gjør sitt ytterste for å skjule nettopp dette med fordekte sinkinger og listverk som ligger utenpå, eller finer som innkapsler alle konstruksjonens deler. Det er to forskjellige innfallsvinkler til det å skape en gjenstand, med hver sin sjarm. Vi skal se på den tidlige måten å gjøre det på. Den kan virke primitiv og forlede en til å tro at det er mindre dyktig håndverk, men det er snarere motsatt. For om du tør å vise all verden hvordan du har snekret noe sammen så må det være av ypperste kvalitet om det skal ha noen hensikt.

Vogga vår er en stolpekonstruksjon. Det vil si at i de fire hjørnene står en stolpe som veggene er festet til og disse står igjen på to meier som gjør at den kan rugges lett. Veggene er tappet inn i stolpene med gjennomgående ovale tapper som sitter i ovale hull, og i rett vinkel går en treplugg gjennom tappen og låser den fast i stolpen, samt at pluggen også går inn i endene på sidene som ligger bak, og forhindrer disse i å slå seg. Det er ikke brukt lim noe sted i denne konstruksjonen. Langsidene er forsynt med to tapper i hver ende og kortsidene har en tapp.
Det kan synes som lite, med kun en tapp i kortveggene, men de er jo støttet opp av pluggene ovenfor og nedenfor tappen. Det er alltid en fare for at planker i heltre vil kunne slå seg når de utsettes for forskjellige klimatiske forhold, derfor er denne metoden med å låse treet på mange punkter en veldig trygg sammenføyningsmetode. Regelen med at radiært skårede planker er mest stabile gjelder som alltid, og må være idealet om man ønsker rolige materialer.

Pluggene slås inn og låser konstruksjonen.

Å lage stramme tapper i stramme tapphull er alltid en utfordring enten man lager firkantede tapper eller ovale tapper. Lager man firkantede tapper, som for så vidt er ganske enkelt, med sag eller stemjern, ja så er det større utfordring å lage hullet som denne skal sitte i. Det må stemmes ut med stemjern eller lokkbeitel, og kan være krevende når tapphullet skal synes fra utsiden. Det er fort gjort at treverket river ut, eller at åpningen blir for vid slik at det blir slark.
Og skal man lage rektangulære tapper med avrundede ender, altså ovale, så er det en smal sak å lage hullet, som gjøres rundt i endene ved å bore, men desto verre å lage endene på selve tappen, som da må skjæres runde med stemjern, eller dertil egnet treskjærerjern.

Det ser ut til at de to metoder er brukt om hverandre selv innenfor samme gjenstand i middelalderen. I vikingtid kan det se ut som de nokså konsekvent har etterstrebet å lage firkantede hull der disse var synlige. Men det er umulig å si noe sikkert om slikt ettersom det er så lite materiale bevart fra denne tiden.

Skjønnheten i gode sammenføyninger.

Plugger
På denne vogga er det brukt dreide sylindriske plugger, som egentlig ikke har annen låsemulighet enn å låse ved friksjonen i en trang tilpassing. Det vanligste i eldre tider har vært koniske tilspikkede firkantede plugger som låser ved at hjørnene i firkanten skjærer seg inn i treverket i det runde hullet og sitter godt. De mest raffinerte plugger man kan finne er spikket slik at tverrsnittet utgjør en avlang rombeform der de lengste spissene i romben blir slått inn diagonalt i forhold til fibrene i trestykket de skal entre, slik at kreftene i trestykkets fibre bøyer kantene på pluggen og ikke bare låser ytterligere, men også danner et vakkert lite ornament.

Materialer
Det er viktig å bruke rett materiale til de forskjellige funksjonene delene skal ha for å få et best mulig resultat. Ved rett materialbruk kan man velge å gå ned på dimensjoner slik at delene blir lette og elegante. Hvis denne vogga skulle lages i furu måtte man kanskje doble bredder og tykkelser for å oppnå samme styrke.
I meiene er det her brukt lønn som er en hard og slitesterk tresort ettersom de skal tåle litt. De er også skåret ut av et emne hvor fibrene i treet følger samme fasong, for å få maksimal styrke. På den måten unngår man det som kalles avved. Det vil si at fibrene peker ut av siden av planken, slik man ofte opplever på masseproduserte kosteskaft og lignende, fordi fibrene ikke går i samme retning som skaftet, knekker de som ingenting med et diagonaltgående brudd. Lønn er også såpass likt bjørk av utseende, slik at det matcher resten av vogga som er laget av bjørk. Bjørka er passe hard til det meste og lett å bearbeide, og er homogen i strukturen med lite tegninger i veden som er en fordel når man skal skjære ornamentikk, eller som her, sage ornamentikk.
De små tappene som holder oppe bunnen i vogga er dreid i kristtorn, som er et ekstremt tettvokst og sterkt treverk, som passer ettersom dette er bitte små deler som skal tåle belastning. Brukbare materialer er overalt rundt oss og lett å få tak i hvis man følger med. Lønnetreet her ble rygget ned av en buss i Oslo, og kristtornen kommer fra en vedstabel i Mandal. Bjørka lå i en løe i Geiranger, og var kjøpt inn i 1926 av treskjæreren Einar Flydal. Det gir en ekstra positiv dimensjon til slikt arbeide å kunne resirkulere og ta i bruk verdifulle materialer som allerede finnes og som ellers går i ovnen eller på dynga. Finner man morsomme materialer er det lurt å tørke og oppbevare dem som halvkløyving. Det er et greit format for treet å tørke i, og man har muligheter senere til å få tykke stykker av tre å bruke, i stedet for å lage plank av det. Treverk trenger som regel ett år tørketid pr. tomme tykkelse

Fibrene i lønnestokken følger buen i meiene.

Ornamentikk
Ornamentikken på vogga er sagd ut med kontursag, det vil si en motorisert løvsag. Det vi finner her er typiske gotiske firpassformer, og spissbuevinduer.
Slik ornamentikk krever en viss stramhet, og må konstrueres med passer og linjal. Det er like greit å gjøre det direkte på arbeidsstykket.

Firpassform
Den gotiske firpassformen lages ved at man først konstruerer et kvadrat, for så å sette passerens stålspiss i kvadratets hjørner og slå like store sirkler der, som møter hverandre inn mot midten av kvadratet. Doble streker får man ved å utvide eller innsnevre passerens radius.
Sirkelformene rundt lages ved å slå sirkler fra kvadratets midtpunkt. Trepassform gjøres på samme måte, men med en likesidet trekant som utgangspunkt.

Den gotiske spissbue
Denne konstrueres ved først å tegne en linje fra punkt A til B. Deretter setter man passerens to ben i disse punktene og slår et sirkelslag opp fra B. Så gjør man det samme men lar passerens to ben bytte plass, og dermed møtes de to sirkelslag i punkt C midt over A og B. Vips: En gotisk spissbue!

Når ornamentikken er tegnet på, borer man huller i de felt som skal sages bort, slik at sagbladet kan tres igjennom arbeidsstykket.
Meiene med sine buer og stiliserte dyrehoder i endene sages også på kontursag.

Ornamentikken sages ut med kontursag.

Stolpenes utforming gjøres med kniv, og hakket som meiene skal felles inn i under stolpene lages med sag og stemjern, og meiene festes som alt annet med gjennomgående treplugger. Det er viktig å sjekke at alt er ferdig før man plugger det sammen. Når pluggene er slått inn, får man aldri vogga fra hverandre igjen.

Formen på stolpene skjæres med kniv.

Denne vogga ble til slutt overflatebehandlet med bivoks. Voksen påføres med en stiv pensel og smeltes inn i overflaten med hårtørrer. Deretter polerer man den opp med et stykke tøy.

Hadde denne vogga vært limt sammen med skjulte festeanordninger og simple materialer ville den vært temmelig trist og uinteressant. Men som den er nå med nydelig glød i treet og med vakre velformede sammenføyninger som er for vakker ornamentikk å regne, er den jammen en nytelse.

Jeg håper vogga kan være til inspirasjon for leserne, både de snekkerglade og de som synes snekring er skummelt. Fullstendig arbeidstegning kan man få ved å kontakte treskjererverksted@gmail.com . Nb: Dette er en dukkeseng, og de gjennombrutte ornamentene egne seg ikke på en vogge for barn, da det er mange små hull å sette fast fingre i.

Lykke til!

Kristtorn egner seg ypperlig til små solide deler.
Tappene som holder bunnen blir først dreid, deretter blir hodene skåret flate.
Voks påføres med stiv pensel.
Treferdig, før bunnen er satt inn. Bunnen er 4mm bjørkefiner.