Stikkordarkiv: relieff

Foto Daniel Rauch

Peer Gyntrelieffer

En mann hadde en visjon om å få laget hele Peer Gynt- skuespillet skåret ut i svære trerelieffer, med dimensjoner som får en til å føle at man er tilskuer til selve teaterstykket. Digre tablåer med nøye regisserte scener som gjennom intensitet og detaljrikdom formidler historien på en litt annerledes måte enn i boka eller på teateret. En slags teateroppsetting frosset i tid, der man som betrakter, kan vandre fra tablå til tablå og oppleve hele stykket samtidig og i sitt eget tempo. Et rom fylt med disse bildene på alle vegger, slik at man selv står midt inne i dramaet.

Han engasjerte treskjæreren og teatermannen Oddvin Parr til arbeidet, og Oddvin skar fem relieffer i serien før han dessverre døde. Vi på Treskjærerverkstedet ble spurt om vi ville fullføre syklusen, og sånt sier man ikke nei til. Om det er hopping etter Wirkola, eller hva det nå er, så er ihvertfall arbeidet igang. Utformingen på ideplanet gjøres i tett samarbeid med oppdragsgiver. Han har tydelige meninger og oppfatninger om hva som skal med og hvordan ting skal presenteres, og ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Første relieffet ut var en modifisering av Oddvin Parrs allerede utformede «Mor Aases død»

Billedkunsten har jo ingen begrensninger på hvordan man kan fortelle historier.  Her er Peer og Mor Aase i den lille stua, Peers fabuleringer males ut på en svært skinn som rulles ut og bretter seg over moderens sengeende. Her ser man stua plutselig sett utenifra, hesten som drar sleden med mor Aase og Peer gjennom vinterlandskapet, og mot perleporten som åpnes av en skjønn engel, og der er St. Peter som ønsker velkommen til Soria Moria som skinner i gull i det fjerne.

Det er spennende å få lov å arbeide med andre kunstneres tanker og ideer, og det er spennende å tilføre sitt eget.

Det føles helt galt å prøve å kopiere stilen til Oddvin Parr og forsøke å jobbe i denne for oss, det vil neppe bli bra videre i prosjektet, så vi gjør det på vår måte. Hvis man skal si noe enkelt om de to innfallsvinklene til formidlingen, så er det kanskje rett og si at der Oddvin arbeider mot det naturalistiske uttrykk, så jobber vi mer mot det karikerte og eventyraktige.

Det kan sies så mye om skuespillet «Peer Gynt», og det er gjort og gjøres av flinkere folk enn meg, så det lar jeg ligge, men jeg kan heller prøve å si noe om relieffet som kunstuttrykk.

Relieffet er underlagt sine helt egne lovmessigheter, og krever den største velvilje fra betrakteren for å fungere.

Det eksisterer midt i mellom «skulpturen» som formmessig er «virkeligheten», og tegningen, som er den «absolutte illusjon».

Det «lave» relieff er kanskje det ypperste, der en former minimalt i dybden, men allikevel skaper en voldsom illusjon av form og rom. (Gjerne mot en flat bakgrunn) Som Kongeportrettet på en mynt. Dybden på formingen er knapt målbar, allikevel trer Kong Haralds portrett fram som om han er virkelig.

Det «høye» relieff nærmer seg den fulle skulptur men allikevel henger det fast i bakgrunnen, med underkutt som gir illusjonen av at det vokser ut og tar del i rommet utenfor.

For at et relieff skal fungere trenger det en betraktningsvinkel og aller helst en betraktningsavstand. Det er når tilskueren står akkurat der, at illusjonen er fullkommen. Sett fra dette stedet, vil alle perspektiviske triks funke og man vil kunne oppleve det som om det har en endeløs dybde til tross for at man snakker om noen skarve centimeter med treverk. Man kan også operere med flere betraktningsvinkler for for eksempel ulike deler av motivet.

Når relieffet blir stort i format blir man nødt til å vri litt på formene slik at man bevarer illusjonene så godt som mulig selvom betrakteren beveger seg og følger formene rundt med øynene.

Men som sagt, så kreves den største velvilje fra tilskuerne om det skal fungere. For i det øyeblikk man har vandret for langt vekk fra det optimale betraktningspunkt, så er alt plutselig forvridd, flatt og absurd.

Relieffene skjæres i lind, som er en myk og lett tresort, de fargesettes for å skape stemninger, og for å imitere de ulike teksturer og materialer.Dermed bringes maleriet også inn i skulptursfæren. Skygger og fargelegging understreker dybder og former, det er teatermaleri…..

Neste relieff ut heter «Men å gjøre det….» som omhandler den unge gutten som kapper av seg fingeren for å slippe militærtjeneste da Danmark/Norge mobiliserer til krig mot Sverige tidlig på 1800-tallet. Gutten kapper fingeren av med en sigd på toppen av en skigardstav mens han er ute og slår til dyra. Peer er skrekkslagent øyenvitne til dette, da han selv er i skogen i nærheten for å felle trær til huset han skal bygge. Utenfor åskammen ser vi sesjonsscenen der gutten blir sendt skamfull på dør  av en brysk kaptein og en hånende forsamling unggutter. Denne scenen er fra «prestens tale ved graven» mot slutten av skuespillet, der presten taler i begravelsen til ham som engang var denne unge gutten.
Boni Wiik (tekst)
Jon Anders Fløistad (bilder)
Please follow and like us: