Kategoriarkiv: Prosjekter

Foto Daniel Rauch

Peer Gyntrelieffer

En mann hadde en visjon om å få laget hele Peer Gynt- skuespillet skåret ut i svære trerelieffer, med dimensjoner som får en til å føle at man er tilskuer til selve teaterstykket. Digre tablåer med nøye regisserte scener som gjennom intensitet og detaljrikdom formidler historien på en litt annerledes måte enn i boka eller på teateret. En slags teateroppsetting frosset i tid, der man som betrakter, kan vandre fra tablå til tablå og oppleve hele stykket samtidig og i sitt eget tempo. Et rom fylt med disse bildene på alle vegger, slik at man selv står midt inne i dramaet.

Han engasjerte treskjæreren og teatermannen Oddvin Parr til arbeidet, og Oddvin skar fem relieffer i serien før han dessverre døde. Vi på Treskjærerverkstedet ble spurt om vi ville fullføre syklusen, og sånt sier man ikke nei til. Om det er hopping etter Wirkola, eller hva det nå er, så er ihvertfall arbeidet igang. Utformingen på ideplanet gjøres i tett samarbeid med oppdragsgiver. Han har tydelige meninger og oppfatninger om hva som skal med og hvordan ting skal presenteres, og ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Første relieffet ut var en modifisering av Oddvin Parrs allerede utformede «Mor Aases død»

Billedkunsten har jo ingen begrensninger på hvordan man kan fortelle historier.  Her er Peer og Mor Aase i den lille stua, Peers fabuleringer males ut på en svært skinn som rulles ut og bretter seg over moderens sengeende. Her ser man stua plutselig sett utenifra, hesten som drar sleden med mor Aase og Peer gjennom vinterlandskapet, og mot perleporten som åpnes av en skjønn engel, og der er St. Peter som ønsker velkommen til Soria Moria som skinner i gull i det fjerne.

Det er spennende å få lov å arbeide med andre kunstneres tanker og ideer, og det er spennende å tilføre sitt eget.

Det føles helt galt å prøve å kopiere stilen til Oddvin Parr og forsøke å jobbe i denne for oss, det vil neppe bli bra videre i prosjektet, så vi gjør det på vår måte. Hvis man skal si noe enkelt om de to innfallsvinklene til formidlingen, så er det kanskje rett og si at der Oddvin arbeider mot det naturalistiske uttrykk, så jobber vi mer mot det karikerte og eventyraktige.

Det kan sies så mye om skuespillet «Peer Gynt», og det er gjort og gjøres av flinkere folk enn meg, så det lar jeg ligge, men jeg kan heller prøve å si noe om relieffet som kunstuttrykk.

Relieffet er underlagt sine helt egne lovmessigheter, og krever den største velvilje fra betrakteren for å fungere.

Det eksisterer midt i mellom «skulpturen» som formmessig er «virkeligheten», og tegningen, som er den «absolutte illusjon».

Det «lave» relieff er kanskje det ypperste, der en former minimalt i dybden, men allikevel skaper en voldsom illusjon av form og rom. (Gjerne mot en flat bakgrunn) Som Kongeportrettet på en mynt. Dybden på formingen er knapt målbar, allikevel trer Kong Haralds portrett fram som om han er virkelig.

Det «høye» relieff nærmer seg den fulle skulptur men allikevel henger det fast i bakgrunnen, med underkutt som gir illusjonen av at det vokser ut og tar del i rommet utenfor.

For at et relieff skal fungere trenger det en betraktningsvinkel og aller helst en betraktningsavstand. Det er når tilskueren står akkurat der, at illusjonen er fullkommen. Sett fra dette stedet, vil alle perspektiviske triks funke og man vil kunne oppleve det som om det har en endeløs dybde til tross for at man snakker om noen skarve centimeter med treverk. Man kan også operere med flere betraktningsvinkler for for eksempel ulike deler av motivet.

Når relieffet blir stort i format blir man nødt til å vri litt på formene slik at man bevarer illusjonene så godt som mulig selvom betrakteren beveger seg og følger formene rundt med øynene.

Men som sagt, så kreves den største velvilje fra tilskuerne om det skal fungere. For i det øyeblikk man har vandret for langt vekk fra det optimale betraktningspunkt, så er alt plutselig forvridd, flatt og absurd.

Relieffene skjæres i lind, som er en myk og lett tresort, de fargesettes for å skape stemninger, og for å imitere de ulike teksturer og materialer.Dermed bringes maleriet også inn i skulptursfæren. Skygger og fargelegging understreker dybder og former, det er teatermaleri…..

Neste relieff ut heter «Men å gjøre det….» som omhandler den unge gutten som kapper av seg fingeren for å slippe militærtjeneste da Danmark/Norge mobiliserer til krig mot Sverige tidlig på 1800-tallet. Gutten kapper fingeren av med en sigd på toppen av en skigardstav mens han er ute og slår til dyra. Peer er skrekkslagent øyenvitne til dette, da han selv er i skogen i nærheten for å felle trær til huset han skal bygge. Utenfor åskammen ser vi sesjonsscenen der gutten blir sendt skamfull på dør  av en brysk kaptein og en hånende forsamling unggutter. Denne scenen er fra «prestens tale ved graven» mot slutten av skuespillet, der presten taler i begravelsen til ham som engang var denne unge gutten.
Boni Wiik (tekst)
Jon Anders Fløistad (bilder)
Please follow and like us:
(foto Jon Anders Fløistad)

Fenalårstativ

Noen ganger blir oppdrag så altoppslukende mens man jobber på dem, at det virker som en nær uoverkommelig oppgave å samle tankene om det på papiret når det er levert. Da kan det være greit å la det hvile en stund i underbevisstheten før en skriver om det. Her er et innlegg om høstens mest omfattende oppdrag for min del, omlag et halvt år etter levering.

-Jon Anders

 

 

Et royalt fenalårstativ

 

Fra tid til annen dukker det opp oppdrag hvor det endelige målet synes ganske uklart, men hvor det tidlig blir klart at oppdragets natur gjør at det faller seg naturlig, ja på mange vis nødvendig, å legge ned en innsats som går langt utenpå både budsjett og normale arbeidstider og -metoder. Alt dette for å få til ting som ligger et lite hakk over forventningene på forhånd og tidligere arbeider, og kanskje realisere en liten puslespillbrikke av en visjon om hva treskjæring kan, og kanskje bør, være. Det kan dreie seg om store ting eller små ting, og aller helst burde det være en liten bit av den mentaliteten i alt en lager og gjør. Det bidrar til det lille ekstra som skiller godt håndverk fra massene. Likevel er det noen oppdrag som skiller seg ut, og før sommeren kom en av dem inn til Treskjærarverksaden.

Hvert år deles Norsk Kulturarvs ærespris ut til personer, grupper eller organisasjoner som i særlig grad har vist evne og vilje til å ivareta, formidle og gjøre kulturarven tilgjengelig. I år var Dronning Sonja mottaker, og Treskjærarverkstaden fikk oppdraget med å utforme prisen. De som sto for utdelingen ønskte seg et fenalårstativ i jellingestil inspirert av det nybygde vikingskipet Draken Harald Hårfagre (fra Haugesund, sjøsatt 2012), hvilket passet veldig godt da det er Boni som ledet arbeidet med utskjæringer på skipet, kjekt å ha en sånn resurs tilgjengelig gjennom prosessen.

(foto Jon Anders Fløistad)

Tanken gjennom prosjektet har vært å hente linjer og inspirasjon fra vikingtidens skipskonstruksjoner, og både ideer om komponering av ornamentikk og linjespill er forsøkt basert særlig på deler av Osebergfunnet. Grunnformen er basert på tidligere tiders spenstige skrogformer og elegant krummede stevner, og ornamentikken henter ideer både fra skip og gravgods fra Oseberg. Ornamentene og dyrehodene er utført i en stil som er et forsøk på en rekonstruksjon av jellingestilens treskjæring. Jellingestilen en av vikingtidens retninger innen dyreornamentikk, den skal ha hatt sin mest populære periode fra slutten av 800-tallet og til etter midten av 900-tallet, og er blant annet er kjent fra Jellingebegeret i Danmark og sengestolper og teltvindskier fra både Gokstad- og Osebergfunnet. Utover de to gravfunnene er det funnet veldig få treskjæringer i jellingestil, og en må derfor basere utskjæringer i denne stilen i hovedsak på arbeider utført i metall. Likevel var mye arbeid spart i dette prosjektet på grunn av det arbeidet som ble gjort til Draken Harald Hårfagre, og en del tegninger og skjæring derfra kunne brukes som et utgangspunkt, og inspirasjonen er også hentet fra mange av de samme forbildene og kildemateriale.

 

(foto Boni Wiik)
(foto Boni Wiik)

Materialvalg, teknikker og sammenføyninger er valgt både med hensyn på tekniske egenskaper og estetikk. De er forsøkt utført slik at de alle sammen bidrar til en felles visuell helhet, og med en tanke om å framheve heller enn skjule de valg som er tatt underveis, og verktøyspor er etterlatt der det er hensiktsmessig. For eksempel er undersiden hult ut med teksle, og sporene etter den har fått stå igjen som et mønster på undersiden. Alle de plane flatene som har passet å høvle slette er behandlet med håndhøvel og intet annet, for å etterlate de subtile sporene en høvel lager, og i utskjæringene er verktøybruken avpassa så jernene skal etterlate en signatur som passer i helheten og som, om en studerer resultatet nøye, kan fortelle litt om prosessen med å lage gjenstanden.

Spor av teksle på undersiden. (foto Jon Anders Fløistad)
Spor av teksle på undersiden.

Sammenføyningene er i stor grad basert på den tradisjonelle svalehalesinken, en sterk og tiltalende sammenføyning, den er utført gjennomgående slik at geometrien i skjøten er synlig, og følger så langt som mulig formen ellers. Selvsagt ville det vært ønskelig både visuelt og teknisk å lage det ut av ett stykke tre, men når det ikke lar seg gjøre, så er gode mekaniske sammenføyninger en god nummer to.

Saging av sammenføyning.
Saging av sammenføyning.

Materialet er bjørk, et lyst og nøytralt treslag med lange røtter i norsk kulturhistorie, og gode egenskaper både i utforming og til senere bruk. Det har ingen tydelige strukturer eller tegninger som kunne forstyrre ornamentene, og reduserer faren for at de forskjellige delene av stativet oppfattes som separate deler på grunn av forskjellige retninger på tegningene i veden.

Et prosjekt som dette, egentlig som de aller fleste andre prosjekt, starter ved tegnebordet. Antallet timer som legges ned der kommer både an på oppdragets kompleksitet og omfang, og også likheten til tidligere jobber, hvilket medførte at det denne gangen ble mange timer, for ikke å si dager, med tegne og designarbeid.

 

Konseptskisse. Forkastet.
Konseptskisse. Forkastet.

Et større designarbeide medfører ofte både blindveier, mange forkastede alternative løsninger og en del frustrasjon, her er eksempler på nokså ferdigtegnede design som ble vraket før de forlot tegnebordet, samt modeller skåret for å teste forskjellige løsninger. Det kan virke unødvendig i øyeblikket, men ofte kan de forkastede ideene være vel så nyttige for sluttproduktet, og ikke minst for læringsutbyttet, som det designet som blir beholdt.

Tegnearbeidet ble denne gangen etterfulgt av produksjon av en rekke modeller av hele eller deler av designet. Små modeller er kjappe å lage og gir oversikt over hvordan tilsynelatende velfungerende tegninger ser ut når en ser dem fra vinkler som ikke framkommer av tegningen, og fullskala modeller kan hjelpe til med å plassere de forskjellige elementene på det ferdige produkter, og avsløre eventuelle problemer i skjæringa.

Modeller og prototyper fra prosjektet.
Modeller og prototyper fra prosjektet.

Modellene og tegningene danner et grunnlag som er til stor hjelp videre i utformingen av produktet, selv om en ikke kan stole blindt på noen av dem. Det blir som et kart. Det gir en oversikt, og hjelper til å stake ut en kurs, men intet kart kan gi et helt presist bilde av virkeligheten, en må hele tiden orientere seg etter terrenget og bruke øynene.

Forming
Forming

Fullskala dummyer på detaljer ble også hyppig brukt for å få alt på rett plass. Det var også hele veien en avveiing mellom å gjøre alle sammenføyninger på et tidlig stadie og risikere at de går utover formen, eller å gjære snekringen sent, og risikere å ødelegge mange dagers skjærearbeid med et lite feilsnitt. Løsningen ble en mellomting, fortsatt med stor fallhøyde, men hvor de vanskeligste operasjonene ble gjort tidligst, og hvor all snekringa var unnagjort før det var gjort mer enn en ukes arbeid.

Testing og sammenlikning med tegning.
Testing og sammenlikning med tegning.

 

 

Tilpasning av tapper
Tilpasning av tapper

Et kjekt lite triks når en gjør liminger på et så sent stadie i et prosjekt er å maskere rundt de feltene som skal påføres lim, for å slippe sraping av limsøl etterpå.

Klar for liming
Klar for liming

Etterhvert som formingen skrider fram, er papirmaler en effektiv måte å teste og å overføre tegninger på emnet.

Testing.
Testing.

Ornamentene på overflaten ble utformet for å ligge klistret utenpå formen, men likevel tegnet for å ha en forankring i formen og å være en integrert del av designet.

 

Forming av volum for ornamenter.
Forming av volum for ornamenter.

I overflaten på ornamentene ble det så lagt inn nettskjæringsmønstre, som en kan se på tilnærmet alle overflaten på skjæringa i blant annet Osebergfunnet.

Underveis i omfattende, tidkrevende prosjekter kan det være deilig å ta en pause for å jobbe med små, relativt uavhengige detaljer, som det gjerne kan legges litt ekstra arbeid i, for å lage små, lekre poenger som noen senere kan få gleden av å «oppdage»

Spikking av tverrpinne.
Spikking av tverrpinne.

Dette er en tverrpinne som skal låse fenalåret til stativet, og holde det stabilt mens en skjærer. Det er laget konisk for å være lett å montere, men likevel sitte trygt, og med en knute i den tjukkeste enden for å være lettere å få tak i, og litt som pynt.

Pinne.
Pinne.

 

Ærespris.
Ærespris.

Og til slutt kom det da og til tiden for overrekkelse. Etter å ha investert så mye av seg selv i et prosjekt er det en blandet følelse å gi det fra seg, med både en lettelse over å være ferdig, og en slags motvilje mot å gi fra seg noe hvor en vet at mye tross alt kunne vært gjort annerledes. Men i all hovedsak føler jeg meg privilegert over å ha fått gjøre dette.

-Jon Anders

 

Bilder av ferdig produkt

 

Tekst, skjæring og foto, der annet ikke er markert, av Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

Kurts kapiteler

En liten beretning om prosessen med å kopiere en over to hundre år gammel bygningsdel

 

 

Omtrent midtvinters dukket det opp et artig oppdrag på verkstedet på Dovre. Kopiering av kapitél og base til to halvsøyler, som skal stå en på hver side av en dør, etter en drøyt to hundre år gammel original fra Trondheimstraktene.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Som de fleste andre prosjekter innen trehåndverket begynte også dette med å finne et godt emne. Her var det vesentlig å finne et så sprekkfritt emne i furu som mulig, helst med stor nok diameter til å kunne skjære bort all geitveden. Det var også et poeng at originalen ser ut til å ha vært dreid med margen i senter på emnet, altså av en rund kubbe, og deretter delt langs margen. Derfor ble det mest naturlige emnet et meterlangt stykke av en tjukk furustokk, avbildet i fig. 1.

(foto: Jon Anders Fløistad)
Fig. 1 (foto: Jon Anders Fløistad)

For å begrense mengden treverk som måtte fjernes i dreiebenken, og også oppnå et så velbalansert emne som mulig, ble det først skantet med øks til en nøye oppmålt firkant, litt større enn det emnet skulle være til slutt. Deretter ble klossen hugget til åttekant, og rettet opp med bandkniv til slutt. Emnet ble så kappet til passende lengde for å dreie de ulike delene, og spent opp i en tredreiebenk.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Først ble emnet grovavrettet fra en kant for å redusere kast og vibrasjoner, og å få det ned til riktig diameter. Deretter ble de forskjellige elementene i formen målt ut og dreid til, alltid med original og krumpasser i nærheten.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Myk, rå furu viste seg å være utfordrende å få dreid pen og glatt, et problem
en skarp støthøvel løste greit. Siden furua var helt rå, fungerte fuktighet
fra treet som vannkjøling, og varmeutvikling var intet problem

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Emne til to nye baser i dreiebenken med den gamle originalen bak.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Etter dreiing ble emnene delt langs margen på båndsaga langs den dominerende margsprekken, og lagt i linolje. Håpet var å få ut endel av spenningene fra emnet, og å redusere tørkehastigheten for å unngå sprekking så langt som mulig.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

De originale kapitélene er bygget opp av flere løse deler som er felt inn i og spikret fast til den dreide hovedformen. Her er skjæring av noen rosetter som skal monteres rett under toppen av kapitelene. De ble skåret som en remse for å raskt og enkelt kunne spenne opp og skjære alle fire på en gang, og så det opp etterpå.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Profilene på toppplata formes, etter omtrent samme prinsipp som en former en håndhøvlet profil. Først formes falsen, eller ansatsen, som definerer midten av profilen, og gir dimensjonene på de forskjellige elementene i profilen.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Deretter ble utsparingene for rosettene hugget ut, mens det fortsatt var rette flater å merke opp på.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Hulkilen rundt ble så merket opp og skåret ut med et passende jern…

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

..Og til slutt ble ansatsen formet tidligere rundet av til en god kvartstaff.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Prøvemontering av delene så langt.

(foto Jon Anders Fløistad)

Krullene til kapitélet var såpass kompleks at jeg valgte å skjære en først som en prototype, og deretter de tre neste som en serie. Et forsøk på å oppnå både en nøyaktig kopiering, og effektiv produksjon, som i seg selv kan være viktig for uttrykket.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

 

De tre siste krullene skjæres med den første som utgangspunkt.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Skjæring av ornamentene i overflaten på hoveddelen av kapitélene. Her ble det tydelig at ornamentene i utgangspunktet nok er tenkt for stein, og senere er kopiert i tre, da mye a skjæringa var veldig ulogisk lagt opp med tanke på vedretning, som jo er helt irrelevant i stein.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Egg ‘n dart på originalen…

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

..Og på kopien.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

‘Ny’ gammel klipt spiker til monteringa.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Krullene er både sinket inn og spikret fast til kapitélene. Bør kunne holde både vær, vind og andre påkjenninger i en god del år.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Pene detaljer også i spikringa. På originalen var det hula ut en liten fordypning bak for å skjule spikerhodene som holder rosettene.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Forborring med spikernavar.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Solid dimmensjonert spiker.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Ferdige kapiteler, klare til levering.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

-Jon Anders

Please follow and like us:

Vandrestav

En vandrestav har nylig forlatt verkstedet på Dovre. Å lage vandrestaver kan være en god øvelse i å jobbe systematisk, se form og linjer og å velge hensiktsmessig verktøy og metode. En mulig tilnærming er forsøkt kjapt skissert i tekst og bilde under.

Grunnlaget for en god form legges mens emnet fortsatt er firkanta. Det er mye lettere å opprettholde symmetri, og å justere for eksempel avsmaling og linjeføring. (foto: Jon Anders Fløistad)
Etter at ytterlinjene er definert mens emnet er firkanta, høvles hjørnene ned så emnet får et åtte-kantet tverrsnitt. For å få et godt resultat er det viktig at det blir åtte jevne fasetter, og at alle er jevnbreie. Deretter høvles hjørnene ned igjen så en får 16 jevne flater, deretter 32 og om en skal være ekstra nøye kan en dele inn i 64 før en forsiktig runder formen med en sikling eler en liten høvel, og til slutt om en vil kan en pusse lett med noe fint slipepair. (foto: Jon Anders Fløistad)
Ferdig med linolje og lett pussing med slipepapir opp til korning 400. (foto: Jon Anders Fløistad)
«You’ll never walk alone»
(foto: Jon Anders Fløistad)
Please follow and like us:

Blakerstol II

Blakerstolen nærmer seg ferdigstillelse, den er skåret, pussa for å se slitt ut, limt og beisa. Etter beising er den pussa på nytt for å se slitt ut, og skal få en lett voksbehandling for å få den rette gløden i overflaten før den er ferdig.

Blubber som tyter fram bak fotbrettet forran.
Knær som stiver av mellom rygg og sete er formet og blir pynta med flere blubber og profiler.
Fronten til stolen er limt ihop og står til tørk.
Stolen er ferdig limt og pussa og er klar til beising.
Den er sausa inn med en passende brun beis, og står til tørk før den atter skal pusses grundig.
På vei til kunden... (Foto: Boni Wiik)
På vei til kunden… (Foto: Boni Wiik)

 

Blakerstolen har en sentral posisjon i hvordan vi forstår middelalderen i Norge, og vår oppfattelse av den. Den er utstilt i middelaldersalen på Historisk Museum i Oslo, og har siden 1843 vært en juvel i denne så rikholdige samling. Adolf Tiedemann tegnet den, og lagde et litografi, som ble publisert av «Selskabet for norske fortidsmindesmærkers Bevaring» Han selv brukte også stolen i sitt maleri. «Bestefaders Erindringer» i 1865.Bestefaderens_Erindringer_(Adolph_Tidemand)

Fortsett å lese Blakerstol II

Please follow and like us:

Hjørnesammenføying til alterskap.

I forbindelse  med noen vitenskapelige undersøkelser av 1400-talls alterskap fra Nord Tyskland, tok Njål på seg oppgaven å rekonstruere hjørnesammenføyningen  fra en dør i et slikt skap.

 

 

Døra består av ramtre med en løs fylling.

 

 

Snedige greier.

 

Sammenføyningen har en tapp med gradspor, som sklir med en deilig seig friksjon på plass, og lager et særdeles fast og stabilt hjørne.
Please follow and like us:

Vinter på Dovre, i oktober…

Da jeg tittet ut kjøkkenvinduet her om dagen, innså jeg at jeg lever i et japansk håndkolorert trykk. (Foto: Boni Wiik) Ps: Tofte Kongsgård der nede i hjørnet

 

 

Dette er et lokk til en spesiell type øskje fra NordHordaland. Waldemar dreide det av rosenkransen på et elggevir. This is a cap for a traditional needle case from North Hordaland. Waldemar turned it from a piece of elk antler. Hmmmm, kan en sjakkbrikke endt opp med å bli lokket på et nålehus, og derved startet en tradisjon? Hmmmm Is it possible a broken chesspiece ended up as lid for a needlecase, and started a tradition?

 

 

Polykromeringen av den store dragen er igang. The polychromy work at the big dragon head is on.

 

 

Karina er malermesterinnen.
Karina is the mistress of the painting

 

 

Miniseminar hvor fargesettingen diskuteres.
The carvers are discussing how to paint it.

 

 

Mikke mus får maling på seg.
Mickey Mouse is getting colored
Please follow and like us:

Elfenbenssort

Ikveld lagde vi det sagnomsuste pigmentet elfenbenssort, som vi skal bruke til å male svarte konturlinjer i ornamentikken på dragehodet til «Harald Hårfagre».

 

 

En haug med beinrester. Biter av storfebein, hvaltenner, elgbein etc.

 

 

En haug med purt elfenben fra elefant.

 

Vi tenkte vi skulle prøve å lage både beinsort og elfenbenssort, for å se om det stemmer at elfenbenssort er av en mye høyere kvalitet, enn den andre.

 

 

Beinet skal brennes uten tilgang til oksygen, for at det skal forkulles riktig. Derfor brant vi det i espressokaffebokser med lokk.

 

 

Så var det bare å vente…

 

 

Boni var svært fornøyd med å finne ut at det var brent til kull tvers igjennom!

Nå skal kullet knuses, og rives, og da er pigmentet forhåpentlig ferdig til bruk.  Fortsettelse følger……………

 

 

Please follow and like us:

Treskjæringsmønster.

Kjære alle dere som leter på internett etter mønster til treskjæring.

Det er ikke så mye der ute å finne av mønstre som man kan printe ut, og sette igang å skjære. Det burde sikkert være det, og jeg har mange ganger vært inne på tanken å bare rett og slett legge ut tegninger. Men det har seg slik at det er som regel en god del arbeid med å lage en bra  tegning. Og de fleste som gjør det, vil gjerne beholde copyrighten på det arbeidet, slik at de kan få betalt for det. Eller de føler at det er deres åndsverk og vil ikke at andre skal tukle med det. -Forståelige ting begge deler. Selv blir jeg bare beæret om noen vil bruke en tegning jeg har laget, og synes det er stas, men problemet er jo for oss som lever av dette, eller er ansatt for å gjøre det,  at vi kan ikke gi bort arbeidet vårt i hytt og pine. Men hvis man kommer på kurs, eller hospiterer på verkstedet, så pleier man å få drøssevis av tegninger, hos oss, men det må liksom etableres en kontakt først. Så hvis du ønsker å komme inn i treskjærerverdenen, så er du hjertelig velkommen til å besøke oss, for kortere eller lengre perioder. Vi har ukeskurs, mange ukerskurs , og vi syr sammen spesialopplegg når det trengs. Man kan komme til oss og få rettledning og tilgang på verksted for å lage helt spesielle møbler, eller arbeide med helt spesielle stilarter, lære å slipe, ja hva som helst innenfor treskjæreruniverset. De fleste som er innom får seg en opplevelse for livet, og de og vi har som regel masse glede av hverandre og knytter uslitelige kontaktbånd. Hvis man gløder og brenner for håndverk, er det ingenting som er så deilig som å møte likesinnede.

Ta kontakt på post@hjerleid.no    eller   treskjererverksted@gmail.com

Please follow and like us: