Stikkordarkiv: eik

Balkemadonnaen.

Nå er vi igang med å rekonstruere Balkemadonnaen. En elegant liten tronende madonna gjort i eik en gang på midten av 1200-tallet. Balke kirke på Toten er så heldig å være opphav til noen av de fineste kunstverkene vi har fra denne perioden. Mest kjent er kanskje kalvariegruppen med kanskje det flotteste krusifikset som er gjort på 1200-tallet uansett sted. Men denne gangen er det altså madonnaen som skal rekonstrueres…

Liggende i profil, i et magasin i Oslo. (Foto: Boni Wiik)
Liggende i profil, i et magasin i Oslo. (Foto: Boni Wiik)

Skulpturen har svært lite maling bevart, og den sylskarpe presisjonen i treskjærerarbeidet er tydelig…

Jon Anders retter av emnet....(Foto: Boni Wiik)
Jon Anders retter av emnet….(Foto: Boni Wiik)

Det begynner med en stokk, som kløyves i to…..

Hugging hjelper på å holde varmen midt på vinteren…(Foto: Jon Anders Fløistad)

Oppmålingene blir omgjort til en nøyaktig 1:1 tegning på papir…

(Foto: Jon Anders Fløistad)
(Foto: Jon Anders Fløistad)
Omrisset på madonnaen hoggesmed 2cm margin i bredden. (foto: Boni Wiik)
Omrisset på madonnaen hogges med 2cm margin i bredden. (foto: Boni Wiik)

Kopi….Hva er nå det, annet enn en intellektuell øvelse? Det er en ide om noe. Er en kopi en etterligning av originalen, er den dønn lik? I så fall; hva vil det si at den er dønn lik? Om den av utseende er umulig å skille fra originalen, er den da en god kopi? Hva om den veier noe annet, er støpt i plast og er framstilt på en helt annen måte? Ligger kopiens verdi i at den er visuelt helt lik, eller kan den romme flere verdier enn som så? Det snakkes gjerne om den visuelle kopi, og om den prosessuelle. Den visuelle er av utseende lik, og utstilt i monter, eller på annen måte skjermet fra publikum, kan dette fungere helt fint. I den prosessuelle kopi er det framstillingsprosessen som er det viktigste. Hvordan tingen har blitt til. Det beste er når de to smelter sammen og forenes. Spesielt i kopiering av håndverk, der nettopp framstillingsmetoden er bestemmende for hvordan gjenstanden blir seende ut, er det interessant og ha et like stort fokus på begge disse målene. Men i vårt tilfelle her så byr det på ekstra utfordinger. Vi hogger en skulptur ut av et svært stykke rå eik som skal ende opp med nøyaktig samme mål overalt, som en uttørket figur som er 800 år gammel. En halvkløyving eik skal gjennom en stor og komplisert prosess av krymping og vridning etc, før den har funnet sin form. Tangensial krymping og radial krymping, to forskjellige ting.  Dette er ting som mesteren bak originalen overhode ikke behøvde å bry seg om, figuren ble som den ble.

 

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Figuren skal hules ut på baksiden og gjøres så tynn som mulig, slik at mest mulig spenninger blir tatt ut. Vi regner med at det meste ble tatt ut før man begynte å skjære framsiden av skulpturen, Tørkingen skjer da raskere, og i stedet for at framsiden sprekker opp i en rekke små sprekker, slik eika gjerne gjør det, så vil nå hele halvkløyvingen på en måte være fri til å bøye seg sliktreverk vil når det tørker…

Jon Anders er helt i sin egen verden når han tegner. Han arbeidet i fred og ro med det, helt til det kom en fyr og desperat trengte tre kongekroner til rammene på tre kongeportretter, men det er en annen historie…(Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

Grovuthulingen er igang. (Foto: Boni Wiik)
Grovuthulingen er igang. (Foto: Boni Wiik)

 

Emnets profil blir hugget ned til omtrent dit det skal...(Foto: Boni Wiik)
Emnets profil blir hugget ned til omtrent dit det skal…(Foto: Boni Wiik)
For at mest mulig endeved skal eksponeres slik at tørkingen kan starte, hogges dype spor og kanter der det passer med originalen. (Foto: Boni Wiik)
For at mest mulig endeved skal eksponeres slik at tørkingen kan starte, hogges dype spor og kanter der det passer med originalen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Emnet med en liten skisse jeg skar i forkant. (Foto: Boni Wiik)
Emnet med en liten skisse jeg skar i forkant. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

Støpemodell til krone som skal brukes på noen kongeportretter. Den er skåret i mahogni og lind, og består foreløig av fire deler. Senere vil det legges til edelstener og bladranker på bøylene. (foto: Boni Wiik) En liten hastejobb som ble gjort mellom andre ting....
Støpemodell til krone som skal brukes på noen kongeportretter. Den er skåret i mahogni og lind, og består foreløpig av fire deler. Senere vil det legges til edelstener og bladranker på bøylene. (foto: Boni Wiik) En liten hastejobb som ble gjort mellom andre ting….

 

 

 

Nå har det gått noen uker og madonnaen har fått tørket litt...
Nå har det gått noen uker og madonnaen har fått tørket litt…

En pensjonert gammel bysantinsk skalleknuser har blitt satt i arbeid igjen på Treskjerarverkstaden. Endelig skal den få være med på å gjøre noe bra. Konturene på figuren finhogges.

 

Sakte men sikkert tas dimensjonene ned, mens treet tørker...
Sakte men sikkert tas dimensjonene ned, mens treet tørker…
Jon Anders kom fra Dovre og la inn en drøy ukes formidabel innsats, med å hogge seg fram til målepunkter overalt på figuren...(Foto: Boni Wiik)
Jon Anders kom fra Dovre og la inn en drøy ukes formidabel innsats, med å hogge seg fram til målepunkter overalt på figuren…(Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette innlegget vil bli oppdatert etterhvert som arbeidet skrider fram…

Please follow and like us:

Hjørnesammenføying til alterskap.

I forbindelse  med noen vitenskapelige undersøkelser av 1400-talls alterskap fra Nord Tyskland, tok Njål på seg oppgaven å rekonstruere hjørnesammenføyningen  fra en dør i et slikt skap.

 

 

Døra består av ramtre med en løs fylling.

 

 

Snedige greier.

 

Sammenføyningen har en tapp med gradspor, som sklir med en deilig seig friksjon på plass, og lager et særdeles fast og stabilt hjørne.
Please follow and like us:

Ånei….

Har dette blitt en sånn blogg som bare står og står der, uten noengang å bli oppdatert?  Nei huff, får ikke håpe det, det er bare en overgangsfase. Mye å gjøre, og få folk.

 

 

Mens vi venter på mer spennende fagstoff får vi kose oss med et bilde av kastemaskinen i Haugesund, som båtbyggerne bruker for å få ut frustrasjon. Da hiver de tunge ting langt ut på sjøen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Eller drømme oss vekk til slaraffenliv i Køben.

 

 

Eller se fram til den ekstensive artikkelen som kommer om beinkammer, når Boni bare får ut fingeren og får fullført denne.

 

 

En liten hyllest til alle dummyer og modeller som lages på veien mot de store kunstverk. (Foto: Boni Wiik)

 

Ellers vil jeg anbefale dere å titte rundt på andre steder der det skjer spennende ting. På Draken Harald Hårfagre for eksempel, eller på det nye Osebergskipet som bygges i Tønsberg.

 

 

Stram og lekker skjæring av Asbjørn. (foto: Even Hansen)

 

 

Mer sløy Asbjørnskjæring. (Foto: Even Hansen)

 

 

Eirik skjærer en kopi av en av Kittelsens kubbestoler, for Nasjonalmuseet. (Foto: Eirik Bryn)

 

 

 

Dummytesting på skipet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Nesebor (Foto: Boni Wiik)

 

 

Njål i sitt ess! (Foto: Boni Wiik)

 

 

Moskus. Souvernir i alm. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Kittelsenkubbestol under overflatebehandlingsprosessen. (Foto: Boni Wiik)
Stolen er full av karakteristiske kittelseneventyrfigurer. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Pussige figurer. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Please follow and like us:

Drageskjæring på Dovre.

Her kommer noen bilder fra arbeidet med hode og hale til det store vikingskipet.

Dette er et såpass langvarig prosjekt, så bilder blir lagt til underveis.

 

 

Even arbeider med nesebor og neseslynger på dragen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Njål hogger halen til skipet. Emnet er fra en greindeling i en svær eik. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Pressisjonsarbeid i stor skala. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

Inntapping av hoggtenner. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Finurlige sammenføyninger. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Den delen på halen som går under navnet "cadillacbuen" blir formet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Emnene må holdes våte hele tiden under arbeidet, siden de lages av klissvått virke. Sigurd har den jobben i helgene. (Foto: Boni Wiik)

 

 

De forskjellige delene lakkes innimellom for å holde på fuktigheten. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even hogger tilpassing mellom hodet og stevn. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Dummy til en av detaljene til halen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even borer et avgjørende hull. (Foto: Boni Wiik)
Dybder og høyder på halen regnes nøye ut av Njål før han hogger dem. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stephan borer hull for hovedbolten som skal holde hodet sammen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even i arbeid. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Even begynner på finskjæringa på fuglehodet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Skallen til det store dyret skal pyntes med jellingeornamentikk. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Preparering for detaljskjæring. (Foto: Boni Wiik)

 

 

De ordentlige ørene skal på plass. Her er de felt nedi, med svære tapper som nesten går tvers gjennom hodet. (Foto: Boni Wiik)

 

Øret begynner å ta form. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Foran ørene på det store dyret, smyger det seg noen flotte jellingedyr som Even skjærer. (Foto: Boni Wiik)

 

 

(Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Lekestue.

Det er siste arbeidsdag før jul, og Are og Boni er alene på verkstedet. Da er det tid for å leke litt…

(Alle fotos: Are Eeg & Boni Wiik)

Vi skal slå en firkanta plugg gjennom et rundt hull i en bjelkeskjøt. Deretter skal vi fukte den enden som kommer ut av hullet sånn at den eser ut og forhåpentlig blir firkanta igjen, og fungerer som et låsehode på pluggen, akkurat som det blir et firkanta låsehode i den andre enden også, som ikke har vært gjennom bjelken. Vi regner med at det vil gå greit hvis bjelke og plugg er i furu, derfor prøver vi noe annet. Bjelken er i eik og pluggene vi bruker er i bjørk og furu.

Bjelke i eik og plugg i furu. Pluggen må selvsagt være så rettvokst som mulig.
Eika er for hard og for skarp i kanten. Den skreller furua i pluggen i stedet for å klemme den sammen.
Derfor «gnir» vi hjørnene på pluggen før den slås inn i hullet.
Nå entrer pluggen fint i hullet.
Pluggen er igjennom.
Sånn så bjørkepluggen ut etter å ha blitt fuktet og kappa.
Og slik så enden på furupluggen ut etter en tur gjennom eikebjelka.

Dette er en sammenføyningsmetode du skal jobbe litt for å dra ifra hverandre igjen. Det er mer spennende stoff om plugger i innlegget som heter «Gotisk dukkevogge»

Så er det bare å lene seg tilbake og vente på Nobelprisen i tømring.

Please follow and like us:

Katten i gamle norske bildeframstillinger.

Som treskjærer graver man mye i gammelt kildemateriale, og leter høyt og lavt etter spennende kunstuttrykk, som en kan ha bruk for i ens arbeid, enten som inspirasjon, eller i spesifikke oppdrag, der man skal kopiere eller rekonstruere noe gammelt.
Og det som slår en er, hvor ofte, når man leter i gammel norsk kunst, at man støter på katten…
Det kan virke som menneskene har en medfødt disposisjon for å være fascinert av katten. Den er vår overmann, vi beundrer den.

Fra vikingtiden møter vi katten på vogna i Osebergfunnet. På en av vognas kortsider er det skåret ut et bilde av en hel haug med katter som ser ut som de sloss med ormer. Det sies om kvinnen som ble begravet i Oseberggraven at hun kanskje var en frøyaprestinne. Og det er mye på grunn av vogna, med dette bilde på. Frøya hadde selv en vogn som ble trukket, helt lydløst, av to hannkatter. Frøya var en fruktbarhetsgudinne i den norrøne mytologien. Hun var søsteren til Frøy, og de var begge vaner og ikke æser, men de kom til æsene i forbindelse med en fredsslutning mellom vanene og æsene. Begge to er fruktbarhetsguder, og det hevdes at de kanskje tilhørte en tidligere jordbrukskultus som ble fortrengt til fordel for åsatroen som dominerte i Norden i vikingtiden.

Katter i kamp med ormer og andre beist skåret i eik på vogna fra Oseberg. (foto Boni Wiik)

Fra sagaene…
I Eirik Raudes saga fra Grønland på 900-tallet, finnes en beskrivelse av en trollkyndig volve, og der står blant annet om hennes framtoning at:”På hodet har hun en svart lammeskinnslue, innvendig foret med hvitt katteskinn.” Og ” hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne…” Man kan jo bare lure på om hun hadde noen tilknytning til Frøyakulten. Fra Grønland på 1000-tallet finnes en rorkult, eller kanskje det er et armlene, fra en stol, og på det finner man vakkert utskårne katteansikter.

Katteansiktene fra Grønland, antakelig norsk arbeide fra 1000-tallet (foto: Boni Wiik)

Neste gang vi møter katten er i stavkirkene…

 

 

Portalløver fra Ål Stavkirke   (foto: Boni Wiik)

Ofte sitter det to strenge katter på hver sin søyle ved inngangsdørene til stavkirkene, og skuler ned på oss. Ikke sjelden sitter de der og knasker i seg hvert sitt lille menneskekryp, som fortvilet titter ut mellom tennene på katten. Kapiteldyrene ble etter hvert også populære å ha på stabbursdører utover i middelalderen. På et lite stabbur i Berdal i Telemark sitter det også to små katter på hver sin søyle og vokter burets innhold. Det er nok meningen at de skal se fryktinngytende ut, men de er ganske søte egentlig. Også inni kirkene sitter katten og titter på oss. De høye midtromsstavene, som er de svære søylene som holder oppe takkonstruksjonen i stavkirkene ble ofte forsynt med morske masker som noen ganger lignet veldig på katter…

Ikke alltid så lett å se hva det forestiller… Maske fra midtromsstav i stavkirke fra Sigdal (foto: Boni Wiik)

Berdalskjettene. (foto: Signe Magnus)
Please follow and like us: