Stikkordarkiv: woodcarving

Treskjerarverkstadens kule verktøyjulekalender.

1. desember . Her kommer et must for alle som driver med treskjæring , eller snekring. Dette er en gummibelagt velproposjonert og balansert kneppert, som du kan stå og slå med uke ut og uke inn, lange dager, uten problemer. Gummilaget gjør at du får gode slag, og i tillegg er det umulig å slå knepperten istykker. Den er og skånsom mot verktøyenes håndtak. Den fåes i forskjellige vektklasser, og er produsert av Wood is good.com . Min veier 420 gram, og er lettvekteren. Den har jeg dæljet med i 14 år, da fikk jeg den brukt fra en annen, og den ser fortsatt ubrukt ut. For et verktøy!!!

Even bruker verdens beste kneppert.

 

 

Nb: Vi får ikke prosenter av salget, vi bare digger dette verktøyet, og vil spre det glade budskap!

 

 

 

 

2.Desember. Her kommer en av de råeste redskapene til forming av store flater og kurver. Det er en Stanley skjøve, som vi bare kaller Harley Davidsonskjøva. Fordi man føler litt at man kjører stor sykkel når man bruker den!

Eirik bruker Harleyskjøva til å forme utsiden på en svær kjenge.

 

 

3. Desember. Dette er en gammel tysk stikkøks. Den er i praksis et gigantisk stemjern, som man dytter med hendene i stedet for å slå på det, altså et verktøy som fungerer som en blanding av en øks og en høvel, og som kommer til på de rareste steder. Jeg glemmer aldri den gangen vi sleit med å komme til for å lage en finurlig tilpasning mellom stevntoppen, og det svære dragehodet på skipet «Harald Hårfagre». Ingen verktøy ville liksom gjøre den jobben,- helt til Njål dro fram stikkøksa til Boni, og med den skar en perfekt kurve inn i undersiden på hodet, som stemte nøyaktig til den indre formen på stevnen! Vanskelig å forklare, men tro meg, det var en fryd og se den store bondesønnen føre dette vidunderverktøyet så elegant.

 

 

Kjekk mann med kjekt verktøy. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4. Desember. I følge gamle tradisjoner og skikk, er dette dagen for grumsete bilder, så også her vil vi feire det.

Her skimtes firmanavnet på et bemerkelsesverdig lite treskjærerjern, som ble kjøpt på opphørssalg i en jernvarehandel i Firenze på nittitallet.

 

 

Slipte det da det ble kjøpt, men har siden aldri slipt det, og det til tross for at det er et av favorittjerna til beinarbeid. Det er knallhardt i stålet.

 

 

Kurven på jernet tilsvarer omtrent en firer eller femmer, og er perfekt til å skjære pølser og konvekse bånd med, i liten skala.

 

 

Som foreksempel her: tanngard på en knøttliten hodeskalle.

 

5. Desember. Når man skal meddra en kant holder det ofte å bare bruke fingerene til å skape den avstanden man trenger  sånn cirka, og dra en blyantstrek, eller bruke et enkelt strekmått. Men hvis det virkelig gjelder, og du må ha en dønn presis strek, til for eksempel helt perfekte sammenføyninger, når selv en tynn blyantstrek blir for slurvete, da må du bruke denne:

Dette fancy medraget oser av presisjon i hele sin utførelse, og det er et skarpt tynt hjul som lager merket, i stedet for piggen man vanligvis finner på slike redskaper. Her bruker Karina strekmåttet, og meddrar en kant på en lønneplanke. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

6. Desember    Idag skal vi feire denne lille godbiten. Det er en liten bronseskjøve av enkleste sort, den er tja, 5-6cm lang, og kommer derfor til nesten overalt. Stålet er festet enkelt og greit med en skrue og en skive. Skjøven finnes i en to tre varianter der sålen har forskjellig bue, eller er helt flat. Denne har plassen blant de åtte ti verktøyene jeg alltid har med meg på oppdrag. Enjoy!

Akk! En treskjærers trofaste venn. ( Foto: Boni Wiik)

 

 

7.Desember.  Helle Viking.

Denne fikk jeg da jeg var ti år, og den har så og si hengt og dinglet på hofta mi siden dengang. «Helle Viking» heter den, og er altså lagd av Helle fabrikken. Den var egentlig en kniv Arne Emil Christensen designet til Ragnar Torseths mannskap dengang «Saga siglar» skulle gjøre sin jordomseiling. Helle ville masseprodusere den, og gav den det knivbladet som du ser her, som muligens var noe de hadde fra før av, for denne har smal nakke, og er sånn sett ikke den ideelle spikkekniv, men dette var noe de gjorde noe med, og etterhvert kom den med bred nakke. Den er så herlig enkel og minimalistisk, med sitt enkle treskaft som er klinka i bakkant, og slira med samiskaktig  oppheng. Læret i slira kunne nok vært stivere, for jeg er redd om jeg setter den opp ordentlig vil den skjære seg tvers gjennom slira. Men uansett: En glimrende brukskniv! Ujålete og god.

Sliten, men god kniv.
Sliten, men god kniv.

 

 

8. Desember  Her er enkel men god teknologi!  Den er utformet akkurat som en pizzaskjærer, bare litt mindre, og den skjærer papir, papp og ikke altfor tykt lær med stor presisjon.

Her skjæres lærremmer til sverdskaft av en gammel skinnsofa. Tynt lær lar seg ikke skjære med tradisjonell remskjærer, så da er denne genial. Hjulet kan skiftes over fra den ene til den andre siden av skaftet.
Her skjæres lærremmer til sverdskaft av en gammel skinnsofa. Tynt lær lar seg ikke skjære med tradisjonell remskjærer, så da er denne genial. Hjulet kan skiftes over fra den ene til den andre siden av skaftet.

 

 

Sverdene våre er populære, og vi må stadig lage opp nye.
Sverdene våre er populære, og vi må stadig lage opp nye.

 

 

9.Desember. Her skal vi presentere verdens beste investering.

Den lille Mora snekkerkniven, som leveres med straight bjørkeskaft og plastslire er en uvurderlig redskap. Den har meget god stålkvalitet, og med sitt laminerte blad, kan den slipes ekstremt spiss og enormt skarp, og fortsatter klingen så seig at den ikke knekker. Den er det ultimate verktøy til å få ut flis på de minste og dypeste steder, og derfor et selvfølgelig supplement til de vanlige treskjærerjerna, men også i seg selv en spikkekniv som kan forme det meste. Kjempebillig, og kjempegod!

Knivenes kniv.
Knivenes kniv.

 

 

10. Desember. Kan et ordentlig bra verktøy gå ut på dato? Det er et interessant filosofisk spørsmål. Om det er virkelig bra skulle det vel ikke være mulig. En god håndverker i steinalderen klarte sikkert med en riktig bra steinøks, å få til akkurat det han ønsket, skulle jeg tro. Men er ikke en god Mustadøks bedre?   Her kommer en gammel dame som uansett fortjener heder. Hun er ikke i daglig bruk på verkstedet, men hun var den eneste kontursaga jeg hadde da jeg startet opp som treskjærer, og hun gjorde nytten. Enkel mekanikk, nydelig design, og tydeligvis også høy kvalitet, siden hun fortsatt funker bra mer enn hundre år etter at hun ble lagd.

Armene som holder bladet er i herlig gammel, men fortsatt spenstig ask.
Armene som holder bladet er i herlig gammel, men fortsatt spenstig, ask.

 

P1080998

 

 

P1080997

 

 

 

11. Desember.

Med denne kan du bokstavelig talt bygge deg et helt hus. Den er stor og tung nok, når det er nødvendig, og den er liten og lett nok når det er et poeng. Skaftet er gjort av bjørk, tatt ut så lang ute mot barken som mulig  av en svær stamme.

 

P1090003

Dette er en «Mustad tømmermannsbile»!

12. Desember.

På oppfordring fra elleville lesere kommer denne igjen:

Liten lett elhøvel med stillbar såle. Den kan være konkav, konveks og rett. Det perfekte harveverktøyet når du klatrer rundt i ubekvemme arbeidsstillinger.
Liten lett elhøvel med stillbar såle. Den kan være konkav, konveks og rett. Det perfekte harveverktøyet når du klatrer rundt i ubekvemme arbeidsstillinger.

 

13. Desember. Se på denne!

Deilig liten sak.
Deilig liten sak.

 

14. Desember. Stanley no 55 heter denne og er en god skjøve når du må lage et rundholt kjapt. Nb: men ikke bruk den om du ikke kan høvle et rundholt fra før av….P1090024Jeg bruker den som regel når jeg skal tilpasse juletreet i juletrefoten også…

 

 

 

15. Desember.

Næmingen Alf Reidar bruker denne når han sprettetæljer. Øystein Myhre har smidd den.
Næmingen Alf Reidar bruker denne når han sprettetæljer. Øystein Myhre har smidd den.

 

16. Desember.

Billigste japansaga hos Claes Ohlson. Fantastisk verktøy. Den buede tuppen gjør at du kommer til nesten overalt.

Denne burde ha en selvsagt plass i enhver husstand.
Denne burde ha en selvsagt plass i enhver husstand.

17. Desember

En norsk øks fra 1300-tallet som faktisk er i bruk fortsatt. Kan det egentlig bli kulere enn det?
En norsk øks fra 1300-tallet som faktisk er i bruk fortsatt. Kan det egentlig bli kulere enn det?

18. Desember

Av og til er det deilig å ta fram et svært jern, så det går litt unna…

1

 

En tung diger "slick"...
En tung diger «slick»…

19. Desember.

Denne her er også veldig kjekk. Gammelt verktøy har som regel gammeldagse skruer til justeringer, og festemekansimer, og da trenger man jo gammeldags skrutrekker. Gjør jo ikke noe om skrutrekkerne i tillegg er vakre og fiffige…

P1090170

 

P1090169

 

 

20. Desember. Når vi først snakker om skrutrekkere…..

En slik en er det eneste verktøy som med letthet kan trekke ut en svær gammal bronse eller stålskrue som sitter bom fast. Veldig hendig ved restaureringsarbeid. Man kapper en vanlig skrutrekker og fester den i borvinna. Trikset er å stramme skruen ørlitegrann, før man sakte og stødig trekker den ut. Njål synes fargen er litt ubehagelig på akkurat denne, en østeuropeisk søttitallsdrill.

P1090172

 

21. desember. Denne er alltid med meg. Den ser unseelig ut og den er i høyeste grad masseprodusert og forenklet mest mulig for å få den billig, vil jeg tro, men det har bare vært til dens fordel, og den går alle andre støthøvler en høy gang…

20 kroner kosta den i sin tid på Vestkanttorget. (Foto: Boni Wiik)
20 kroner kosta den i sin tid på Vestkanttorget. (Foto: Boni Wiik)

 

Den er malt slik at den ser ut som militært materiell, noe den kanskje er, og det eneste som vitner om dens herkomst er «Made in USA», som er støpt inn i skroget. Den har et ypperlig stål, og en enkelt veldig solid stilleskrue, som gjør at når den er stilt inn, så holder den denne innstillingen i årevis, uansett påkjenninger ved bruk. Den er lett, noe som gjør høvling hengende i rare stillinger komfortabelt, og den blir så og si aldri sløv. Som sagt, den er alltid med meg på jobb…

 

22. Desember.

Noe av det mest tilfredstillende man kommer borti i denne bransjen, er når man finner et gammelt klenodie, som i hundre, kanskje to hundre år,  har blitt glemt bort og ikke forstått, kanskje havnet i et uthus eller ødelagt på grunn av mangel på kunnskap, kanskje slipt feil og sånn blitt ubrukelig. En gammel sliter som virkelig fikk jobbene gjort i de riktige hender, og som har utrettet formidable jobber i sin tid. Og så, forsiktig børste bort rust, skjefte om på nytt,  en tur på slipesteinen og litt kjærlighet er kanskje det som skal til. Så  tar man det siste draget med det fineste av alle brynene og hvisker forsiktig: » Våkn opp, det er på tide å jobbe igjen…»

En laftebile som etter sigende ble smidd på Bærums verk på 1820-tallet.
En laftebile som etter sigende ble smidd på Bærums verk på 1820-tallet.
Please follow and like us:

Lekestue.

Det er siste arbeidsdag før jul, og Are og Boni er alene på verkstedet. Da er det tid for å leke litt…

(Alle fotos: Are Eeg & Boni Wiik)

Vi skal slå en firkanta plugg gjennom et rundt hull i en bjelkeskjøt. Deretter skal vi fukte den enden som kommer ut av hullet sånn at den eser ut og forhåpentlig blir firkanta igjen, og fungerer som et låsehode på pluggen, akkurat som det blir et firkanta låsehode i den andre enden også, som ikke har vært gjennom bjelken. Vi regner med at det vil gå greit hvis bjelke og plugg er i furu, derfor prøver vi noe annet. Bjelken er i eik og pluggene vi bruker er i bjørk og furu.

Bjelke i eik og plugg i furu. Pluggen må selvsagt være så rettvokst som mulig.
Eika er for hard og for skarp i kanten. Den skreller furua i pluggen i stedet for å klemme den sammen.
Derfor «gnir» vi hjørnene på pluggen før den slås inn i hullet.
Nå entrer pluggen fint i hullet.
Pluggen er igjennom.
Sånn så bjørkepluggen ut etter å ha blitt fuktet og kappa.
Og slik så enden på furupluggen ut etter en tur gjennom eikebjelka.

Dette er en sammenføyningsmetode du skal jobbe litt for å dra ifra hverandre igjen. Det er mer spennende stoff om plugger i innlegget som heter «Gotisk dukkevogge»

Så er det bare å lene seg tilbake og vente på Nobelprisen i tømring.

Please follow and like us:

Katten i gamle norske bildeframstillinger.

Som treskjærer graver man mye i gammelt kildemateriale, og leter høyt og lavt etter spennende kunstuttrykk, som en kan ha bruk for i ens arbeid, enten som inspirasjon, eller i spesifikke oppdrag, der man skal kopiere eller rekonstruere noe gammelt.
Og det som slår en er, hvor ofte, når man leter i gammel norsk kunst, at man støter på katten…
Det kan virke som menneskene har en medfødt disposisjon for å være fascinert av katten. Den er vår overmann, vi beundrer den.

Fra vikingtiden møter vi katten på vogna i Osebergfunnet. På en av vognas kortsider er det skåret ut et bilde av en hel haug med katter som ser ut som de sloss med ormer. Det sies om kvinnen som ble begravet i Oseberggraven at hun kanskje var en frøyaprestinne. Og det er mye på grunn av vogna, med dette bilde på. Frøya hadde selv en vogn som ble trukket, helt lydløst, av to hannkatter. Frøya var en fruktbarhetsgudinne i den norrøne mytologien. Hun var søsteren til Frøy, og de var begge vaner og ikke æser, men de kom til æsene i forbindelse med en fredsslutning mellom vanene og æsene. Begge to er fruktbarhetsguder, og det hevdes at de kanskje tilhørte en tidligere jordbrukskultus som ble fortrengt til fordel for åsatroen som dominerte i Norden i vikingtiden.

Katter i kamp med ormer og andre beist skåret i eik på vogna fra Oseberg. (foto Boni Wiik)

Fra sagaene…
I Eirik Raudes saga fra Grønland på 900-tallet, finnes en beskrivelse av en trollkyndig volve, og der står blant annet om hennes framtoning at:”På hodet har hun en svart lammeskinnslue, innvendig foret med hvitt katteskinn.” Og ” hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne…” Man kan jo bare lure på om hun hadde noen tilknytning til Frøyakulten. Fra Grønland på 1000-tallet finnes en rorkult, eller kanskje det er et armlene, fra en stol, og på det finner man vakkert utskårne katteansikter.

Katteansiktene fra Grønland, antakelig norsk arbeide fra 1000-tallet (foto: Boni Wiik)

Neste gang vi møter katten er i stavkirkene…

 

 

Portalløver fra Ål Stavkirke   (foto: Boni Wiik)

Ofte sitter det to strenge katter på hver sin søyle ved inngangsdørene til stavkirkene, og skuler ned på oss. Ikke sjelden sitter de der og knasker i seg hvert sitt lille menneskekryp, som fortvilet titter ut mellom tennene på katten. Kapiteldyrene ble etter hvert også populære å ha på stabbursdører utover i middelalderen. På et lite stabbur i Berdal i Telemark sitter det også to små katter på hver sin søyle og vokter burets innhold. Det er nok meningen at de skal se fryktinngytende ut, men de er ganske søte egentlig. Også inni kirkene sitter katten og titter på oss. De høye midtromsstavene, som er de svære søylene som holder oppe takkonstruksjonen i stavkirkene ble ofte forsynt med morske masker som noen ganger lignet veldig på katter…

Ikke alltid så lett å se hva det forestiller… Maske fra midtromsstav i stavkirke fra Sigdal (foto: Boni Wiik)

Berdalskjettene. (foto: Signe Magnus)
Please follow and like us: