Alle innlegg av Treskjererverkstedet

Veslemøys bord…

Fra arkivet

Veslemøys bord.

Det begynte som en ide noen fikk, i en kolonihage i Oslo, over noen glass vin, om et lite bord som var formet utifra en tanke om noe flytende organisk, som var frodig og saftig, men samtidig elegant, som bandt sammen orientalsk estetikk og klassisk møbelkunst. Siden vandret ideen videre til Treskjærerverkstedet, hvor vi fikk i oppdrag å få tankene til å materialisere seg…

Vi satte oss ihop, lærlingene og jeg, og prøvde å fange ideene og sette dem ned på papiret som skisser. Vi lagde lange buede linjer som fløt, og vred seg rundt formene, vi brøt de samme linjene opp med poenger som strittende livsbejaende vinløv. Vi studerte hvordan bladstilkene smyger seg opp fra baksiden og inn i bladet, vi kjøpte bugnende drueklaser som vi skar modeller av. Og etter en stund følte vi at vi hadde noe som muligens kunne falle i smak. Dette med å la ornamentikken ligge utenpå formene er en krevende øvelse, men som så absolutt burde være på treskjærerens reportoir, de tynne linjene og underskjæring av bølgende løvverk gjør ikke livet lettere det heller, men det er gjennom utfordringer man blir en dyktig håndverker. Det er ingen som har lagt lista og definert hvor bra treskjæring skal være, den lista må vi selv legge og strekke oss opp mot hele tiden. Det er treverket som er sjefen og har makta, men jo nærere venn man blir med treverket, dess mer lar det deg få gjøre med det.

For at et fag skal leve er man avhengig av at det finnes utøvere som driver profesjonelt på et høyt faglig nivå. Og for at disse utøverne skal leve, er de avhengig av å være så allsidige og faglig dyktige, at de til enhver tid kan møte de utfordringer og oppgaver de stilles overfor. Den brede kunnskapen, og den fleksibiliteten som denne gir, er helt essensiell. Treskjærerfaget i Norge har i de siste generasjoner hatt fokus på å lære opp de nye treskjærerne i å mestre en enkel lokal stil til det fullkomne, med et litt misforstått håp om at det holder liv i tradisjonen. Fokuset har vært på å repetere tidligere mesteres arbeider, men politikken har vært feilslått. Stilen har gått av moten for generasjoner siden, og håndverkerne klarer ikke leve av dette, og faget sykner hen. Å arbeide i en tradisjon handler ikke om å kopiere tradisjonen, det handler om å være i den, høste fra den, og tilføre ditt eget til den. En tradisjon er ikke noe statisk, den skal bevege og forandre seg uopphørlig, da er den levende…

Drueklase er en kompleks form, ikke bare å forstå, men også å skjære. Eirik Bryn jobber her med en modell» Foto: Boni Wiik
«Claw and Ball. En drageklo som griper rundt en kule. Opprinnelig en orientalsk møbelbenavslutning som kom til Europa på 1700-tallet.»
Foto: Boni Wiik

 

 

Prøveoppspenning…)foto: Boni Wiik)
Smilefjes på druene var en av ideene vi forkastet. (foto: Boni Wiik)

 

 

En ørliten detalj……

 

Ingrid beiser inn hver detalj….. (foto: Boni Wiik)

 

 

Jobben ble gjort av Ingrid Gaarder Stigen, Are Eeg, Asbjørn Hjerpeton Svehaugen, Eirik Bryn, Even Hansen og Boni Wiik. For et team!!!!!!

Please follow and like us:

Prosesjonskors til Hval kirke.

Nok engang har vi vært så heldige å få lov til å lage et prosesjonskors til en kirke; denne gangen Hval kirke i Hallingby.

Vi har tidligere lagd kors til Lademoen, Dovre, og Ormøya, og vi er nå igang med ett nytt til Viker kirke, men altså; det som nettopp ble overrakt og avduket var korset til Hval kirke!

Da prosjektet skulle beskrives, forfattet vi denne teksten   »

Hval kirke i Hallingby er en tømra kirke fra 1862 tegnet av arkiekt Christian Heinrich Grosch. Den er opprinnelig en nygotisk kirke, men som gjennom diverse oppussinger og ombygninger, nå framstår med et mer nyklassisistisk interiør, i duse farger. Korset som skal lages til kirka er et prosesjonskors som også skal stå framme og være endel av det synlige kirkeinventaret når det ikke er i bruk. Korset er spesialtegnet til kirka og tar opp i seg de stilelementer og virkninger som er i kirkerommet, samtidig som det er en selvstendig nyskapning med forankring i historisk ikonografi. Korset som «livets tre» , snarere enn torturredskap, er en ide som formidler håp og som jeg synes fungerer bra i en moderne kristendom.

Livets tre vokser opp og slynger seg ut i korsarmene, og korset fungerer mer som et espalier som støtter og bærer livet. Bevegelsene, bladene, stilkene, glorien og filialene er lett men kraftig romlig utformet. Det henvender seg med andre ord til hele rommet og alle som er tilstede.

Polykromien er ikke fastsatt ennå, men vil tilpasses fargesettingen i kirkerommet, med forgylling på glorien.

Formatet er lite, og korset og stavens størrelse er tilpasset slik at et barn såvel som en voksen kan bære det med en lett stolthet, og korset, med alle sine vinkler og bevegelser skal strebe utover og på en måte sprenge formatet.»

 

Det er tegna av  Øystein Lønvik og Boni Wiik, Skåret av Øystein, og malt og forgylt av Nadine Huth.

Øysteinbørster smuss vekk fra det nyutpakkede prosesjonskorset. (Foto: Boni Wiik)
Pelikanen som plukker seg til blods i brystet for å fø sine barn er et gammelt kristussymbol. (Foto: Jon Anders Fløistad)

 

Lutherrosa pryder den andre siden. (Foto: Jon Anders Fløistad)

 

Korset er skåret i Lønn. (Foto: Boni Wiik)
Pål Asle, presten i Hallingby, tester ut korset.
(Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Blues Guitar

Blues guitarplayer Gorm Nordmann wanted a custom made guitar with some very Norwegian carving on it. «Not too much Thor and Odin, and not too much satan, but ancient Norwegian looking» were his wishes.

Here`s what we came up with: Carving and design by Øystein Lønvik………

Late night photo by Øystein Lønvik
The animal pattern is based on the same Jellingestyle revival ornaments created for the large vikingship » Draken Harold Fairhair» Wich You can read more about further down on this blog. (Photo: Øystein Lønvik)

 

American limewood, by the way… (Photo: Øystein Lønvik)
(Photo: Øystein Lønvik)
(Photo: Jon Anders Fløistad)
Please follow and like us:

Draken Harald Hårfagre. The dragon Harold Fairhair

Vi skrev mye om arbeidet med utsmykkingene på vikingskipet «Draken Harald Hårfagre» da vi arbeidet med det, men så kollapset dessverre bloggen vår.  Drakehodet til båten skulle ikke på før mange år etter at skipet var ferdig, og det har vi visst glemt å nevne. Det er litt tungt å dra fram så gamle jobber, så her kommer kun en liten presentasjon av endel bilder funnet på nettet.

Hodet er gjort i eik av et svært rotkne, og ornamentikken er designet i en slags «Jellingestil-revival» laget spesielt for dette skipet…

The figurehead is made from a large oak root, and the design is especialy made in a «Jellinge revival style» for this ship.

Assembling all the pieces together. (Photo: Boni Wiik)
Attatching the tongue. (Photo: Jon Anders Fløistad)
The figurehead is on the boat! (Photo: Jon Anders Fløistad)

 

Photo from the internet.
photo from the internet

Photo from the internet
hmmm

The tail of the dragon. (Photo from the internet)
Please follow and like us:

Madonnaen fra Balke kirke på Toten

Underveis i forsølvingen. Sølvet skal bli til gull, men først må det høyglanspoleres…. (Foto: Boni Wiik)

Et prosjekt som for all del ikke må glemmes, er Balkemadonnaen.

Det har gått litt tid siden hun ble ferdig, men det har vært hektisk på Treskjærerverkstedet siden oppstarten av det prosjektet. Noen barn har blitt født, og verkstedet har flyttet fra Dovre til Kulturgaten på gamle Fornebu.

Det var på alle måter et fint prosjekt. Vi hadde romslighet til å utføre alt trearbeidet autentisk med øks og  treskjærerjern, og også til å gjøre et så grundig polykromiarbeid som mulig.

Ved å prosessuelt følge den gamle framstillingsmåten får man innsikt i hvordan designen faktisk har oppstått,- hva som er ønsket, og hva som kommer fram grunnet teknikker, materialer, og verktøy. (Foto: Boni Wiik)
Det er mye som kan sies om de kunstneriske kvalitetene til de utskårne kultfigurene fra 1200-tallet. Bare i trearbeidet ser vi en dyp forståelse, og ønsket/villet mening i hvordan alt er utført, fra ansikter og gester, til tredimensjonalitet som leker med lyset og aksentuerer formene,-selv de som ikke er der….. Men det er først når polykromien er på plass at det virkelig begynner å svinge, når alle de ulike materialimitasjonene spiller sammen, og skaper konturer og siluetter, rytmer og liv. Gråverk, edelstener, gull, silke og sobel. Og når den snedige tjærebredde forsølvingen på figurenes kapper og kjortler, lyser utover fra skulpturen, med sin helt spesielle og unike glans, slik at figurene, selv i svak belysning, ser ut som de er opplyst innenfra, og skinner i kirkerommet med et himmelsk lys.
Sølv korroderer fort, som kjent, og blir svart. Men når det forsegles av tynn tynn tjære så framstår det som gull, men med en egen helt spesiell tynn nærmest syrlig glans om man kan si noe sånt. (Foto: Boni Wiik)
Balkemadonnaen, originalen altså, befinner seg i magasinet til Historisk museum i Oslo. Det er en særdeles fin gotisk figur som er så stilmessig stram at den nesten tangerer det komiske i sin stilutførelse. Det er foldekast og konturer så presise, og så skarpe at du kan skjære deg på dem. Men hun er så og si helt fri for maling, ingenting er igjen. Krontakker, hender, tær og attributter mangler, som på så mange av hennes medsøstre.

Balkemadonnaen fra midten av 1200-tallet. (Foto: Boni Wiik)
Hun er lite kjent, og bortsett fra at hun figurerer med et trekvartprofil-portrett i boka » Norsk Middelalderkunst» , så er hun så og si ikke nevnt i kunsthistorien. (med unntak av kataloger som omhandler alle skulpturene fra epoken).
Nå gjør ikke det å komme fra Balke kirke det enklere på populariteten, for fra Balke kirke kommmer en rekke gotiske figurer, blant annet den storslåtte kalvariegruppen som må regnes som et desidert høydepunkt i norsk middelalderkunst, og etter min mening, med et av de viktigste krusifikser fra epoken i hele Europa.
Balkekrusifikset.
(Foto: Nadine Huth)
Det finnes noen andre figurer som er så like på Balkemadonnaen i utførelse, at man kan være temmelig sikker på at de er utført av samme kunstner, evt. i samme verksted. Det er madonnaen fra Naverstad i Sverige og den stående madonnaen fra Spydeberg, blant annet.
Da jeg arbeidet med å måle opp og studere madonnaen fra Balke, var jeg så heldig å kunne ha Spydebergmadonnaen ved siden av, under arbeidet.

Spydebergmadonnaen. Så vidt meg bekjent, den eneste stående madonnaen i Norge fra 1200-tallet. Alle de andre sitter på tronstoler. Med sin vidunderlige contraposto, er hun, sammen med Olav fra Brunlanes, en av de to mest eiendommelige gotiske figurene vi har. Igjen, etter min mening da. (Foto: Boni Wiik)
Eikeemnet kom fra våre velgjørere, vikingskipsbyggerne i Tønsberg,
og består av en halvkløyving. Balkedamen er meget tynn, kun 17cm dyp. Hun er et relieff, et snedig relieff som gir inntrykk av at hun er adskillig dypere enn hva hun i sannhet er.

Geir, vikingskipsbyggeren i Tønsberg sager av emnet til madonnaen. Dette var eneste gang madonnaen var i nærheten av et moderne verktøy. (Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
Lærling Jon Anders Fløistad gjorde en kjempeinnsats på prosjektet. (Foto: Boni Wiik)
(Foto: Jon Anders Fløistad)
Skulpturer av denne typen har originalt sittet eller stått i skap med bemalte eller utskårede fløydører som har fortalt historier fra helgenens levned eller lidelseshistorie, og som nok gjennom store deler av kirkeåret har vært lukket. Vi vet ingenting om skapet Balkemadonnaen har vært i, men vi ble bedt om å lage en diskret parafrase over et slikt et, som rekonstruksjonen nå  står i,midt mellom de store vinduene på sørveggen i Balke kirke.
Skap snekret i eik og røykbehandlet. (Foto: Boni Wiik)
Alle manglende deler er rekonstruert på grunnlag av paraleller fra samtiden, og det samme gjelder hennes polykromi som bare her og der ga et hint om hvordan den hadde vært.

Kristi lille gestikulerende høyrehånd blir skåret. (Foto: Boni Wiik)
Oppdraget kom fra en entusiastisk gjeng i menigheten, og med støtte og velsignelse fra Riksantikvaren.
De som deltok i det praktiske var: Jon Anders Fløistad, høgging og snekring
                                                  Boni Wiik,  oppmåling tegning og høgging
                                                  Nadine Huth, polykromering
Ellers stooor takk til Heidi Karsten, Eivind Bratteli, Geir Røvik, Bjørn Vidar, Eivind Peder, og Marit og alle andre som bidro.

Bladsølv er ørlittegrann tykkere enn moderne bladgull. (Foto: Boni Wiik)
Svært mye av den endelige formgivingen ligger i legging og sliping av grunderingen….. (Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
Nadine Huth i aksjon med sin magi. (Foto: Boni Wiik)
I forkant av arbeidet skar jeg en liten skisse, for å gå gjennom prosessen og begripe mest mulig av hvordan kunstneren for 800 år siden tenkte. (Foto: Boni Wiik)

Dessverre har vi/jeg aldri fått gjort slike arbeider i offentlig regi og med tilrettelagte budsjetter. All kunnnskap er erhvervet og all formidling gitt, som dugnadsarbeid innenfor stramme økonomiske rammer. (Det er tiden og veien, )All forskningen gjøres ubetalt og ut av lidenskap. Hadde vært fryktelig stas å  en gang få lov å jobbe med slikt ukommersielt og innenfor det offentlige kanskje? Hadde vært fryktelig stas om noen kom å klappet en på skulderen og sa, dette er interessant og har en verdi for kulturnorge.

Please follow and like us:

Nye blomster til gammalt rokokkospeil

For en tid siden fikk verkstedet en bestilling fra Sarah B. Eggens forgyllerverksted på noen reservedeler til et gammelt speil i rokokkostil fra 1700-tallet. Speilet var en del av et matchende par, hvorav den ene et stykke tilbake i historien var blitt utsatt for en mindre heldig reparasjon med pappmasje og bronsemaling.. Her er blomstene som ble skåret som en erstatning for den forkastede tidligere reparasjonen, og prosessen med å lage dem basert på det best bevarte av de to speilene.

Tekst og foto Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

Mønespir

Et nydelig dekorert hus på en gård i Telemark, trengte å få skiftet ut sine mønespir. Originalene finnes altså fortsatt, men har etterhvert blitt så medtatt at de fortjener å bli pensjonert. Vi lagde kopier av de gamle og kompletterte de manglende delene, samt gjorde grundige fargeundersøkelser for å finne tilbake til den originale fargesetting de hadde hatt. Noe av ornementikken var gjort med et spesielt bor, og et slikt lagde vi for at de skulle bli identiske med de gamle.

Huset med noen av sine fabelaktige dekorasjoner. foto: Jon Anders Fløistad

 

 

Rester av bemaling blir undersøkt. Foto: Boni Wiik

 

 

Underveis i kopieringsarbeidet. Foto: Jon Anders Fløistad

 

Please follow and like us:
Foto Daniel Rauch

Peer Gyntrelieffer

En mann hadde en visjon om å få laget hele Peer Gynt- skuespillet skåret ut i svære trerelieffer, med dimensjoner som får en til å føle at man er tilskuer til selve teaterstykket. Digre tablåer med nøye regisserte scener som gjennom intensitet og detaljrikdom formidler historien på en litt annerledes måte enn i boka eller på teateret. En slags teateroppsetting frosset i tid, der man som betrakter, kan vandre fra tablå til tablå og oppleve hele stykket samtidig og i sitt eget tempo. Et rom fylt med disse bildene på alle vegger, slik at man selv står midt inne i dramaet.

Han engasjerte treskjæreren og teatermannen Oddvin Parr til arbeidet, og Oddvin skar fem relieffer i serien før han dessverre døde. Vi på Treskjærerverkstedet ble spurt om vi ville fullføre syklusen, og sånt sier man ikke nei til. Om det er hopping etter Wirkola, eller hva det nå er, så er ihvertfall arbeidet igang. Utformingen på ideplanet gjøres i tett samarbeid med oppdragsgiver. Han har tydelige meninger og oppfatninger om hva som skal med og hvordan ting skal presenteres, og ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Første relieffet ut var en modifisering av Oddvin Parrs allerede utformede «Mor Aases død»

Billedkunsten har jo ingen begrensninger på hvordan man kan fortelle historier.  Her er Peer og Mor Aase i den lille stua, Peers fabuleringer males ut på en svært skinn som rulles ut og bretter seg over moderens sengeende. Her ser man stua plutselig sett utenifra, hesten som drar sleden med mor Aase og Peer gjennom vinterlandskapet, og mot perleporten som åpnes av en skjønn engel, og der er St. Peter som ønsker velkommen til Soria Moria som skinner i gull i det fjerne.

Det er spennende å få lov å arbeide med andre kunstneres tanker og ideer, og det er spennende å tilføre sitt eget.

Det føles helt galt å prøve å kopiere stilen til Oddvin Parr og forsøke å jobbe i denne for oss, det vil neppe bli bra videre i prosjektet, så vi gjør det på vår måte. Hvis man skal si noe enkelt om de to innfallsvinklene til formidlingen, så er det kanskje rett og si at der Oddvin arbeider mot det naturalistiske uttrykk, så jobber vi mer mot det karikerte og eventyraktige.

Det kan sies så mye om skuespillet «Peer Gynt», og det er gjort og gjøres av flinkere folk enn meg, så det lar jeg ligge, men jeg kan heller prøve å si noe om relieffet som kunstuttrykk.

Relieffet er underlagt sine helt egne lovmessigheter, og krever den største velvilje fra betrakteren for å fungere.

Det eksisterer midt i mellom «skulpturen» som formmessig er «virkeligheten», og tegningen, som er den «absolutte illusjon».

Det «lave» relieff er kanskje det ypperste, der en former minimalt i dybden, men allikevel skaper en voldsom illusjon av form og rom. (Gjerne mot en flat bakgrunn) Som Kongeportrettet på en mynt. Dybden på formingen er knapt målbar, allikevel trer Kong Haralds portrett fram som om han er virkelig.

Det «høye» relieff nærmer seg den fulle skulptur men allikevel henger det fast i bakgrunnen, med underkutt som gir illusjonen av at det vokser ut og tar del i rommet utenfor.

For at et relieff skal fungere trenger det en betraktningsvinkel og aller helst en betraktningsavstand. Det er når tilskueren står akkurat der, at illusjonen er fullkommen. Sett fra dette stedet, vil alle perspektiviske triks funke og man vil kunne oppleve det som om det har en endeløs dybde til tross for at man snakker om noen skarve centimeter med treverk. Man kan også operere med flere betraktningsvinkler for for eksempel ulike deler av motivet.

Når relieffet blir stort i format blir man nødt til å vri litt på formene slik at man bevarer illusjonene så godt som mulig selvom betrakteren beveger seg og følger formene rundt med øynene.

Men som sagt, så kreves den største velvilje fra tilskuerne om det skal fungere. For i det øyeblikk man har vandret for langt vekk fra det optimale betraktningspunkt, så er alt plutselig forvridd, flatt og absurd.

Relieffene skjæres i lind, som er en myk og lett tresort, de fargesettes for å skape stemninger, og for å imitere de ulike teksturer og materialer.Dermed bringes maleriet også inn i skulptursfæren. Skygger og fargelegging understreker dybder og former, det er teatermaleri…..

Neste relieff ut heter «Men å gjøre det….» som omhandler den unge gutten som kapper av seg fingeren for å slippe militærtjeneste da Danmark/Norge mobiliserer til krig mot Sverige tidlig på 1800-tallet. Gutten kapper fingeren av med en sigd på toppen av en skigardstav mens han er ute og slår til dyra. Peer er skrekkslagent øyenvitne til dette, da han selv er i skogen i nærheten for å felle trær til huset han skal bygge. Utenfor åskammen ser vi sesjonsscenen der gutten blir sendt skamfull på dør  av en brysk kaptein og en hånende forsamling unggutter. Denne scenen er fra «prestens tale ved graven» mot slutten av skuespillet, der presten taler i begravelsen til ham som engang var denne unge gutten.
Boni Wiik (tekst)
Jon Anders Fløistad (bilder)
Please follow and like us:

Glimt fra verkstelivet- trådsnellespunsing

Treskjærerverkstedet fikk for en liten stund siden inn ett nett lite sybord med behov for litt puss og stell. Blant det som trengte utbedring var etpar innebygde trådsneller dreid i en slags mahogny, hvor det var knekt av biter av kanten.

Foto: Jon Anders Fløistad
For å få montert trådsnellene i dreiebenken ble det dreid to plugger i lønn, hver med en tapp som passet i senterhullet i trådsnellene og med hull til medbringeren og senterspissen i dreiebenken. Et lite stykke mahogny ble felt inn som erstatning for det som var knekt av på trådsnellene, og snellene deretter spent opp i dreiebenken på plukkene som var forberedt.
Mahognyspunsen ble deretter dreid ned til dreiejernet såvidt skavet av halve lakktykelsen på hver side av spunsen, med dreiebenken på høyeste turtall og lunskarpe dreiejern for å fjerne ethvert behov for pussing.
Resultatet av reparasjonene. To biter er felt inn i trådsnellen til venstre, en til høyre. Litt lakkering og innfarging gjenstår, men den spennende delen av trearbeidet er ferdig.

 

-Jon Anders

Please follow and like us:

Hylle til Balkemadonna

 

Verkstedet leverte i fjor en rekonstruksjon av madonnafiguren som før sto i Balke kirke, og det ble i den forbinnelse laga en hylle som kopien kunne stå i i kirka.

Hele hylla, som madonnaen, ble snekra i eik. Her limes emne til bakveggen.

Hylla skulle snekres så den passer til madonnaen stilmessig, basert på eksempler på gamle baldakiner som det figuren kan ha stått i tidligere, og samtidig passe til madonnafigurens moderne rolle i kirkerommet og la den komme til sin rett.  På toppen av det hele måtte den være tilnærmet bombesikker, og helst enkel å henge opp og ta ned..

Sokkelen snekres.

Gjennomgående tapper støtta med en nakking i bakkant for støtte for størst mulig styrke uten å innføre teknikker eller estetiske detaljer som ikke hører hjemme i middelaldersnekring.

Sidestykke til toppen.

Selv om resultatet skulle være mest mulig troverdig og middelalder-esque, ble enkelte moderne hjelpemidler benyttet til grovforminga. Her både elektrisk sag, høvel og fres…

Hyppig prøving underveis bidrar til et godt resultat

Prøvemontering av toppen, for å se at snekringa funker før alle flater skal bearbeides og profiler skjæres og bli fine.

Middelalderprofiler med enklest mulig verktøy

Alle synlige flater ble derimot skåret eller bearbeidet helt manuelt med nogenlunne autentiske verktøy for å gi et mest mulig riktig uttrykk og en «levende» overflate.

Den mest komplekse sammenføyningen på prosjektet.. Gjennomgående tapper med nakking og kiler for å holde sammen ramma i sokkelen, en liten svalehale for å holde søyla på siden på plass, den er forøvrig også sikret på den andre siden av bunnen som går i et spor i søyla, ryggen på hylla har en fjær som går i et spor på siden av sokkelen, og er også sikra med noen gode plugger. .

Alle sammenføyninger ble gjort slik at de holder helt utmerket selv om limet skulle svikte, og limt med hudlim slik at om det blir behov for reparasjoner lar ting seg lime på nytt uten problemer. Her er hjørnet satt sammen med gjennomgående tapper med nakking, og sikra med kiler…

Navaren på bildet er nok ikke langt unna å kunne ha vært brukt på tolvhundretallet. Tvingene derimot….

..Her er det en slags not og fjør sikra med koniske plugger og lim..

Ikke bevisst produktplassering, men et ganske godt lim likevel.

og her er det bakplata som plugges fast mellom to fjøler med kraftige koniske plugger med kontrakile. Verdt å merke seg at de ytre plugghullene i selve bakplata er gjort ovale for å ta høyde for krymp.


Her er det plata som skal bli himling i toppen, den er limt sammen av to smalere stykker, og limfugen sikra med en slags nøkkel, eller sommerfuglskjøt som det også er kjent som. Om de er vanlige i middelaldersnekring er jeg usikker på, men det er ingenting som tilsier at en av middelalderens snekkere ikke kunne fått det til.

Bunnplata ligger i et notspor, men er limt i front for å hindre at den beveger seg for mye.

Halvferdige hylledeler prøves på den nesten ferdig polykromerte madonnaen for å fastslå den endelige høyden og se at delene passer også estetisk.

 

Okay, de ble faktisk først grovforma i dreiebenk, men etterpå er de skåret og høvla for å skjule alle spor..

Søylene er, til tross for en form som innbyr til dreiing, høvla og skåret til form. Det åpner for sisteliten-justeringer av form og tykkelse som her.

Ferdig hylle, røyka i salmiakkdamp for å tone ned fargen litt og gi et inntrykk av elde. Den lyse stripa midt på bakplata er geitved/yteved på eika, men vil skjules av madonnaen.

 

Tekst og foto

Jon Anders Fløistad

Please follow and like us: