Kategoriarkiv: kirkekunst

Å Kopiere Urnesportalen.

Verktøy.

Noen tanker rundt det å kopiere middelaldertreskjæring.

 

I disse dager er et interessant prosjekt i ferd med å dras i gang. Urnes stavkirke, som eies av Fortidsminneforeningen, og som også er den eneste av stavkirkene som er med på UNESCO`s verdensarvliste, skal få et sårt tiltrengt besøkssenter, som kan bidra til å avlaste påkjenningene på stavkirken, og det unike miljøet den ligger i.

«Et besøk ved Urnes stavkirke er en fantastisk opplevelse. Kirken, kunsten, historien, stedet, og ikke minst reisen dit.» (Foto: Internett)

 

Mye av grunnen til at nettopp Urnes stavkirke peker seg ut blant alle de som finnes, er at i den eksisterende kirken som ennå står der, er det gjenbrukt en hel del bygningselementer fra en tidligere kirke som sto på samme plassen. Dette er i og for seg ikke så uvanlig i kirkebyggingssammenheng, men det spesielle her, er at mye av disse gjenbrukte delene er dekorelementer, som ikke bare er inkorporert på en planmessig og gjennomtenkt måte, slik at de er viktige og uttrykksbærende deler i den «nye» kirken, men også fordi disse elementene er utført i «Urnesstil», en eksepsjonelt vakker og tiltalende stilart, som også er den siste av de såkalte vikingtidsstilartene. Kirken som engang sto der, og som i høy grad lever videre, -og ennå står der-, gjennom dette gjenbruket av deler, er faktisk fra vikingtiden. Den er/var en tidlig utgave av stavkirker, som kun finnes i fragmenter andre steder, og Urnes stavkirke fungerer som et vindu inn i en tid, og en byggeskikk vi ikke vet altfor mye om. Den materielle vikingtiden, er noe vi stort sett møter gjennom arkeologien, den graves ut av jorda, enten som bortråtnede hus, skip eller mindre gjenstander, men her ved Urnes stavkirke, står man ansikt til ansikt med vikingetidens arkitektur og estetikk, slik den har overlevd midt blandt oss gjennom 1000 år.

Stilarten har også fått sitt navn fra denne kirken, Det var arkeologen Håkon Schetelig som døpte den det, siden dette er det flotteste monumentalverket utført i denne stilen. Men den finnes på alt fra smykker og våpen, i bokillustrasjoner, og ikke minst på mange runesteiner, blant annet i Sverige.

 

I forbindelse med at besøkssenteret bygges, har Fortidsminneforeningen tatt initiativet til at det også gjøres et rekonstruksjonsarbeid av de gjenværende deler av den gamle Urneskirkens portal, som er gjenbrukt som portal på nordveggen av kirken. Opprinnelig var nok dette vestfrontens portal, men gjenbruket på nordsiden er kanskje hovedgrunnen til at den har blitt bevart så godt.

 

«Portalen fra en tidligere kirke er gjenbrukt på nordsiden av den nåværende kirken. Den nåværende er bygd rundt år 1130. (Foto: Boni Wiik)

Unikt prosjekt.

I treskjærersammenheng er dette et helt unikt prosjekt, for tanken er at arbeidet med å rekonstruere den, -prosessene som gjøres-, og alle undersøkelsene, er der hovedfokuset skal være, det er her ressursene settes inn, og den ferdige portal, skal bare være et hyggelig biprodukt av det hele.

Slik tankegang er ikke så eksepsjonelt og uvanlig i diverse andre prosjekter som omhandler gamle og interessant bygninger. Innen tømring, muring og andre byggeteknikker, med en særskilt «museal» interesse, er det vel nærmest normen, å nettopp benytte anledningene til å undersøke, lære og heve kompetansen innen de ulike fagområdene. Men innen treskjærerfaget er det helt nytt, og dette er første gang det skjer.  Nå skal det nevnes at treskjærere har lagt ned enormt med tid og ressurser på slikt arbeid før, på andre tilsvarende prosjekter av museal interesse, men det har aldri vært initiert av oppdragsgiveren, og aldri vært betalt eller finansiert av andre enn treskjærerene selv. I denne anledning har Fortidsminneforeningen satt sammen en gruppe av håndverkere, med særlig vekt på unge fagfolk, og treskjærere som arbeider med formidling av faget, som sammen skal gjennomføre arbeidet, og sørge for at kunnskapen som kommer ut av prosjektet, får et så bredt nedslagsfelt som mulig.

Urnesportalen var opprinnelig del av et stort utsmykkingsarrangement, der den luftige og elegante dyreornamentikken, slynget seg fra den ene bygningsdel til den andre, og fortsatte bortover veggen, og endte opp i utskårede tredimensjonale søyler i hjørnene, og var kronet på toppen med et gigantisk gavlmotiv i tympanonfeltet. Selv dørbladet var utskåret, noe man ikke finner på de senere stavkirkene, og det har med stor sannsynlighet også sittet gavldrager oppe på mønet, og nede der vindskiene hadde sin avslutning.  Måten å utsmykke kirken på utsiden, har ikke levd videre i samme monn, på de etterkommende stavkirkene, kan det se ut som. Men vi må aldri glemme at de flotte stavkirkene som vi har bevart fram til i dag, kun er for promiller å regne, i forhold til hva som tidligere har stått rundt omkring. Ikke bare i Norge, men også i resten av Norden, og nedover i Europa.

 

«Et forslag på hvordan utsmykkingen kan ha vært arrangert på den tidligere kirken.» Tegning: Knud Krogh)

Ornamentikken

Urnesstilen er i høyeste grad barn av sin tid, og slektskapet til de foregående vikingtidsstilartene, er merkbart, og kan kanskje også spores lengre tilbake i tid også? Motivene, kort oppsummert, handler om firfotede dyr sett i profil, noen ganger med vinger, som kjemper en evig kamp med ormelignende vesener, som oftest er sett ovenifra, men dette er selvsagt en forenkling, og avvik kan stadig sees. Kroppene er lange, og slanke, og de beveger seg i elegante sirkler og åttetallsformer. Lemmer ender ut i små bladformasjoner, eller svært vakre tynne velformede føtter og klør.

Det har seg slik med ornamentikk fra vikingtid, og i og for seg senere også, at man finner igjen de samme ornamentene, utført i metall, malt på pergament, hogd i stein eller skåret i tre osv. Og det gjelder Urnesstilen også. Det er kanskje i hovedsak de gjennombrutte brosjene og runesteinene man tenker på. På brosjene ser man et komponert motiv som slynger seg ut og inn i seg selv, uten i særlig grad å forholde seg til rammen rundt. Det er som regel ingen ramme rundt. Dyrekroppene i ornamentet danner sin egen ramme. De forholder seg til seg selv, og den formen de til sammen selv danner, og ikke til verden utenfor. Det samme kan man si om runesteinene, som ofte har en amorf naturform som sin innramming. Ornamentet bygges opp og utgjør sin egen helhet. Det kan og fornemmes når man finner ornamentikken skåret på veggtiler og andre bygningsdeler, selv om de ofte, med sin strukturelle form utgjør en streng avgrensing av flaten som skal smykkes ut. Tympanonfeltene fra Urnes stavkirke har en klar trekantet form, og ornamentet fyller denne formen ut velkomponert, selvsagt, allikevel gir det en fornemmelse av at ornamentet er løsrevet fra sitt medium, og lett kunne vært skissert opp på forhånd, på et ark, eller i sanden. Den ornamentikken vi ser på funn fra tidligere vikingtid, gir mer en følelse av at gjenstanden som skal utsmykkes, har en distinkt form, og ornamentikken tilpasses denne. Smykkets fasong er utgangspunkt for mønstrene det dekoreres med, våpenets nødvendige anatomi dikterer pynten, det er ikke l lik grad nødvendig å skisse på forhånd, for det er først når ornamentikken legges på gjenstandens form, at den finner sin utførelse.

 

«Brosje eller spenne i Urnesstil»foto: Internett)

«Runesten fra Uppland i Sverige: Foto: Wikipedia)

 

«Det ene bevarte gavlfeltet fra den gamle kirken på Urnes» (Foto: Internett)

 

Når man skjærer ut ornamentikk i tre, så er dette en subtraktiv prosess. Man har et emne, med sin begrensede utstrakthet og form, og ut av dette skal man grave fram, den, eller de, formene man ønsker å framstille. Man fjerner virke, for å komme fram til resultatet. Dette er den motsatte framgangsmåte av, for eksempel, å tegne, eller lage noe i leire, der man begynner med det blanke lerret, så og si, og legger ting til, og bygger opp det man skal framstille. Selv om den virtuose utøver kan få til hva hun eller han nå vil, så gir de to innfallsvinklene, den subtraktive,- der man fjerner masse, og den additive,-der man legger til masse, som regel, litt forskjellige resultater formmessig. Ofte kan emnets fasong fortsatt anes i det ferdige produkt, når noe er hogd, eller skåret ut, mens noe slikt ikke oppleves der man har bygd produktet opp fra ingenting, eller i hvert fall fra mindre biter av noe. Om vi ser på urnesbrosjene, kan man tenke seg at da de ble lagd, hadde man tråder av enten metall eller voks, eller et annet medium som man la rundt i et mønster, for så og forme de ulike delene til tykke og tynne pølser, hoder, kroppsdeler, klør osv. De bærer ikke preg av å være gravd ut av noe massivt. Og man kan se at teknikkene som har vært anvendt, har passet ypperlig til det ferdige resultatet.

Urnesstilen skåret i tre, slik vi finner den på Urnesportalen, gjør noe bemerkelsesverdig i treskjærersammenheng, som man finner lite eksempler på, hverken før eller etter, i historien. Utskjæringene bikker over en grense. Den subtraktive prosess fører som regel til at man fjerner mindre virke enn man etterlater, og formene kan virke mer solide enn de ville vært utført med andre teknikker, mens her har treskjæreren krysset en linje og muligens prosentvis, fjernet mer enn det som er igjen. Resultatet er imponerende. Urnesstilens vakre spill, mellom de tykke og tynne linjer, er her tatt ut i en konsekvens som selv metallarbeiderne og stenhuggerne, ikke engang har nærmet seg.  Dette er mye muliggjort på grunn av det store formatet, som kan tillatte seg de ekstremt tynne linjene, som kommer opp fra de dype bunnene, og ender opp i knivskarpe konturlinjer. Det finnes intet annet verk, der urnesstilens virkelige estetiske kvaliteter, kommer bedre til sin rett enn i denne portalen. De store dybdene, som på en måte, frigjør ornamentet fra bakgrunnen, de runde myke formene, og de sylskarpe linjene, som oppleves som uten masse og utstrekning. Det er nesten så man skulle tro at stilen har sitt opphav i dette formatet, og i denne teknikken, men det er nok ikke tilfelle. Det vi ser i Urnesportalen er rett og slett verket til en virkelig mester som har forstått stilen han arbeidet i fullt ut, og behersket den til fingerspissene.

 

I dette gjenskapingsprosjektet er det Urnesportalen, slik den framstår i dag, i nordveggen på den yngre kirken, det skal fokuseres på. Det er kanskje et litt pussig utgangspunkt, da den har blitt kappet av både i underkant og i overkant, og ikke lenger henger sammen med de andre bevarte utskårede delene, men ett sted må prosjektet avgrenses, og det ble der, langs de avhugne linjene, langs det vi i dag kjenner…

 

Det skal fokuseres på å gjenskape den prosessen som skulle til, for å lage denne portalen, engang sent på 1000-tallet, der, i Luster i Sogn, hvor vi må regne med at det foregikk, den gang.  Materialene skal forsøkes å velges ut fra lokale skoger, hvis det lar seg gjøre, men det er ganske store materialer, av en kvalitet som ikke lenger er like lett å oppdrive. Verktøyene som skal anvendes skal også fortrinnsvis lages og brukes så tidsriktig som mulig. Allerede her, tårner det seg opp med spørsmål og problemstillinger, som deltakerne i prosjektet, må prøve å løse så hensiktsmessig som mulig.  Skal jernet blestres på middelaldervis, og skal brynesteinene være fra lokale forekomster av egnet stein?

Finnes det nok verktøyspor på originalen, og tidsriktig arkeologisk materiale bevart, slik at et godt bilde av verktøy og metoder, lar seg rekonstruere?

Hvordan så den egentlig ut da den sto ferdig? Var den polykromert?

 

Verktøy.

På leting etter å kartlegge framstillingsmetoder, er verktøyspor en god hjelp. De ulike verktøyene som har blitt anvendt, etterlater seg noen ganger spor, og noen ganger kan man også se gangen i arbeidet, ved at noen spor er delvis fjernet av det neste verktøyet, men nok er bevart, slik at man ser rekkefølgen på hvordan de ble brukt.

Treskjæreren er trent opp, gjennom sin utdanning, til å legge all sin flid i å ikke etterlate verktøyspor, det er en del av treskjæringens vesen, for ulikt tømrere og snekkere så forsøker treskjæreren å imitere noe annet enn det han faktisk lager. Han skal fremstille en illusjon, eller etterligning av noe. Overflaten av muskelspent hud, en type skinn, en plante, fjærpryd eller lignende. Tømreren skal kanskje lage en firkantet bjelke, og legger sin stolthet i at nettopp hans dyktige framgangsmåte synes i det ferdige resultat, mens treskjæreren skjuler sin prosess, fordi stoltheten ligger i den beste mulig etterligning, av den overflaten han streber etter å imitere.  Hvis en gjenstand er pusset til en flott polert overflate med sandpapir, så foregår det ved at man først fjerner de største ujevnheter med et grovt sandpapir, og dernest pusser videre med et finere papir. Det neste må ikke være så fint at det ikke klarer å fjerne merkene fra det forrige litt grovere papiret. Og så går man gradene oppover videre, og det ene papir fjerner det forriges merker, helt til man har oppnådd høyglans.  Men i ettertid vil en undersøkelse av gjenstanden, bare kunne fastslå at et veldig fint papir har vært brukt, ettersom det bare er sporene etter dette, som finnes bevart. Og derfor kan det ofte være utfordrende å kartlegge en prosess basert på verktøyspor. I treskjæringen er det da de gangene verktøyet har gluppet, eller blitt stukket en anelse for langt ned, at man finner sporene, eller når sporene med overlegg har blitt satt igjen for å imitere en struktur eller overflate. På en nylagd overflate, og med all verdens moderne teknologi, kan man nok finne mye, men Urnesportalen er 1000 år gammel, og den har stått utendørs hele tiden, den har kanskje vært polykromert, og den har blitt tjæret utallige ganger. Den har sågar blitt nokså hardhendt skrubbet, på et tidspunkt i nyere tid, da en gipsavstøpning skulle lages, og de tykke tjærelagene syntes for sjenerende. Allikevel finnes det en del spor av, for dype nedstikk i bunnene, og av boring for å få ut masse. Det finnes spor av reparasjoner, både underveis i arbeidet, men også fra senere. Det er en del informasjon å hente. Riss i overflatene kan si noe om hvordan man tegnet opp ornamentikken, og striper etter hakk i eggen, på de skjærende verktøyene, gir en pekepinn på hvordan de har vært brukt.  Ofte i treskjæring kan man se at, om man vet at overflaten etterpå skal grunderes, eller dekkes til av noe, så har skjæreren gjort seg mindre flid med dem, naturlig nok. Det handler i treskjæring, som i andre fag, om å spare på ressursene, og økonomisere arbeidet. Men det kan i andre tilfeller handle om at nettopp en røffere overflate, vil gi bedre heft for overflatebehandlingen som skal komme.

Arkeologien

Både de arkeologiske funnene av det vi må kunne kalle, treskjæringsverktøy, fra omtrent samme perioden, og det vi kan se av verktøyspor, viser nokså entydig at verktøyene er omtrent like som gjennom historien for øvrig, utseendemessig. Det er snakk om firkantjern eller flattjern som er banket ut i en vifteform i enden, og denne vifteformen kan bøyes til ulike kurver. De kan være ganske små, og de kan være ganske store. Som regel har jernene en tange som går inn i et treskaft, men faler kan også forekomme. Da er jernet i skaftenden banket ut tynt, og brettet rundt et tilspisset skaft, som et kremmerhus. Dette er verktøy som i større grad tåler å bli slått på med klubbe. Jern med tange har godt av å ha smidd ut en liten avsats i metallet, som treskaftet kan hvile mot, ellers vil tangen bare slås inn i skaftet og sprenge det, om verktøyet brukes til å slå på. Holk på skaftet forekommer ikke så vidt jeg vet i arkeologisk materiale fra denne, eller nærliggende tidsperioder. Jern som er bøyd, slik at de skal kunne ta ut virke i bunner, finnes også.

 

«Diverse verktøy fra vikingtid, funnet i Novgorod. En by som nærmest var for et vikingreir å regne, fullt av Skandinaver»(Foto: internett)

 

Avbildninger.

Det finnes en god del avbildninger av treskjærerverktøy fra opp gjennom historien, enten som tegninger og malerier, eller hogd ut og skåret i stein eller tre. De siste er lett å tenke seg er de mest pålitelige, der en treskjærer selv har avbildet det verktøy han arbeider med. Avbildninger av verktøy fra nettopp denne perioden, og denne kulturkretsen, sen vikingtid/tidlig middelalder, er sparsomme og det nærmeste vi kommer er kanskje avbildninger av Regin i smia, som smir sverdet «Gram» til Sigurd Fåvnesbane på stavkirkeportaler. Men disse er gode 100 år seinere enn Urnesportalen, og akk, av smiverktøy og ikke treskjærerjern.

«Regin og Sigurd i smia, motiv hentet fra Hylestadportalen» (Foto: Jon Anders Fløistad)
« Munken skjærer et bilde av seg selv, som arbeider på den benkevangen som bildet er skåret ut på»( Foto: Boni Wiik)

 

Tømmermannens verktøy, og båtbyggerens, er godt representert i avbildninger. Blant annet på Bayeuxteppet, som ble brodert på omtrent samme tiden som den første Urneskirka ble bygd, og i en nokså tilnærmet kultursammenheng, da Nordmannerne som bestilte teppet, jo var utvandrede nordboere.  Det man ser på for eksempel Bayeauxteppet, er at gjengivelsene av øksene som er i bruk, er slett ikke dårlige, og gode illustrasjoner på hvordan verktøyene faktisk så ut. Jeg tror dette noen ganger brukes som argument for at dette teppet er brodert av menn. Det er en åpenbar forkjærlighet for nøyaktig gjengivelse av disse verktøyene, mens andre detaljer, kan være litt mer tilforlatelig framstilt.

 

 

«Verktøyene som er avbildet på Bayeuxteppet er svært nøyaktig gjengitt» (Foto: Internett)

 Stilmessige, eller på andre måter beslektede parallelle treskjærerverk.

Hist og her finnes det urnesskjæring i tre, noe som har gjennombrutt skjæring, som det ene hodet som kan ha sittet  nederst i gavlen på Hemse stavkyrka på Gotland,- hjørnestolpen funnet i Hopperstad stavkirke i vik i Sogn, er svært lik hjørnestolpen bevart i Urnes, -som døromramning på Bjølstad kapell i Heidal finnes to hele portalplanker i en litt underlig urnesstil, i Hørning i Danmark finnes et fragment av en stavleggje, skåret i urnesstil, med en så å si intakt polykromi bevart.- og i Skåne finnes Brågarpplanken som er en portaloverligger, der en ser tre drager møtes over døråpningen,- fra Torpo, en litt mer udefinerbar planke, osv osv. Alle disse eksemplene på Urnesstil, skåret i tre, burde i denne sammenheng undersøkes, for å se om de kan fortelle oss noe om tilvirkningen av Urnesportalen.

«Gjennombrutt urnesskjæring funnet under kirkegulvet i den nåværende Hemse kyrka på Gotland,» Foto: Boni Wiik)

 

 


«Den ene portalplanken fra Bjølstad kapell i Heidal». Foto: Internett)
«Rekonstruksjon av det bemalte trestykket fra Hørning i Danmark.» (Foto: Internett)

 

 

«Døroverliggeren fra Brågarp, i Skåne.» (Foto: Boni Wiik)

 

 

For å begripe seg mer på hvordan treskjærerverktøyene ble ført, og brukt teknisk, kan det også være interessant å se på annen treskjæring som ikke nødvendigvis er utført i samme stilen, men som kan hjelpe oss å forstå utforming av slipefaser, eggvinkler etc. I den førgående tidsepoken, vikingtid, finnes det dessverre lite treskjæring bevart, men noe er det. Osebergfunnet er selve rosinen i pølsa, når det kommer til å forstå vikingtidstreskjæring. Funnet er så rikt, og viser en så stor bredde av treskjæring, fra de helt enkle innrissede linjer, til ekstremt intrikate og komplekse komposisjoner, som står ut som noe av det ypperste som er skåret i tre, uansett tid og uansett sted på kloden. Her finnes eksempler på samme måten å tenke skjæring på som på de senere stavkirkeportaler. Flatedekkende ornamentikk, med en jevn nedbunnet bakgrunn, slik vi ser det på skipets stavner, eller på de arbeidene utført av mesteren som har fått tilnavnet «Akademikeren» i vår tid. Det finnes altså en overflate, og det finnes en bakgrunn.  En annen skjærer, som har fått navnet «Barokkmestern», arbeidet også med flate bunner som bakgrunn for ornamentikken, men han la ornamentikken i lag på lag utenpå hverandre, i innviklede mønstre, og her blir det som oppfattes som overflaten, liggende et sted nede under deler av ornamentikken, som oppleves som om den vokser utenpå formen og gjenstandens overflate.

 

«Akademikerens slededrag fra Osebergfunnet, ornamentikken ligger utenpå gjenstandens form og bryter den ikke.» (Foto: Internett)

 


«Barokkmesterens første slededrag fra Osebergfunnet. Her har treskjæreren lagt inn et mellomsjikt, som oppleves som gjenstandens overflate, med en bunn enda dypere, og med ornamentikk som kravler og kryper oppå» (Foto: Boni Wiik)

 

Urnesportalen kan oppleves som en mellomting. Den er ikke «bare» todimensjonal, med ornamentikk liggende flatt utenpå en annen overflate(bunnen), den er i større grad tredimensjonal, til tross for at den henger fast i bakgrunnen. De veldig dype bunnene, gir inntrykk av at dyrekroppene er løsnet fra bakgrunnen, og treskjæreren har til og med skåret hodene på ormene tredimensjonalt, slik at kinnene og underkjevene er formet nede i ornamentikken, mellom den todimensjonale linjeføringen på overflaten, og den dype bunnen nederst.

«Skjæringen på Urnesportalen har virkningsfulle tredimensjonale elementer, samt tidvise underkutt, som gir en dimensjon mellom den 2. og den 3. En form for 2 og den halvte dimenjon.» (Foto: kai Johansen)

 

 

 

Kniven, skjulpen, boret, og bunnjernet.

Først litt om eggen.

Eggen er den skjærende kanten på verktøyet, den er nullpunktet der jernets underside og overside møtes.

I denne sammenhengen definerer jeg kniv som et verktøy med, en forholdsvis rett egg. Og med en «rett egg», mener jeg at jernet i verktøyet ikke er bøyd i en kurve. Eggen kan gjerne bue seg langsetter eggen, men metallstykket er ikke bøyd.

Skjulp. Dette er et navn vi bruker på et huljern. Et verktøy der metallstykket er, nettopp bøyd, slik at eggen blir buet, dette i motsetning til kniven.

Det er litt vrient å forklare med ord, men det er såre enkelt i virkeligheten. Om man hogger kniveseggen vinkelrett ned i et trestykke, vil kuttet bli en rett linje. Om man gjør det samme med en skjulp, vil kuttet bli en kurve, den samme kurve som jernet er bøyd i.

Eggen på et treskjærerverktøy kan enten slipes helt rett, eller det kan slipes slik at eggen buler utover, og er «høyest» på midten, eller innover, slik at det er lavest på midten, og hjørnene står ut som ører. De ulike formene på eggen gir ulike egenskaper til verktøyet.

 

Slipefasen.

Slipefasen er vinkelen man sliper langs, for å lage eggen. Eggen er altså tuppen på slipefasen, slipefasen er den flaten, slipesteinen eller brynet, arbeider på.

Man opererer med ulike typer egg, der plasseringen av eggen, i verktøyets gods, er det interessante. For enkelthets skyld skal vi her snakke om «knivslipt egg» og «sakseslipt egg».

En knivslipt egg, har slipefas på begge sider, slik at eggen befinner seg midt i verktøyets godstykkelse.

En sakseslipt egg, har slipefas kun på den ene siden, slik at eggen ligger nøyaktig i flukt med verktøyets ene ytterside. Slik det er på en saks, på et høvelstål eller stemjern. Om saksen skulle ha aldri så lite slipefas på innsiden, der det ene saksebladet møter det andre, skulle saksen bli helt ubrukelig.

 

På mange verktøy er det herdbare stålet sveiset på det uherdbare «jernet», slik at plasseringen av stålet, gjør at verktøyet kun kan ha den ene, eller den andre type sliping. I knivbladet ligger stålet midt inni godset, da må eggen også være midt i, på en sakseslipt øks, er stålet sveiset på, på den ene siden, da kan det ikke nytte å legge eggen midt i.

For ytterligere å komplisere det hele, så finnes det også ulike måter å utforme selve slipingen på.  En slipefas kan enten slipes helt rett, eller den kan være konveks eller konkav. Den rette eller konkave vil dra seg inn i treverket, mens den konvekse vil ut igjen. Noen ganger ønsker man det ene, andre ganger er det det andre man vil ha.

Det er i det hele tatt, et helt univers av ulike måter å slipe opp et verktøy på, og her har vi bare litt overfladisk og forenklet, sett på det.  For ytterligere å gjøre det komplisert, så er det slik at med treskjærerjern, bruker man gjerne litt kombinasjoner av de ulike typene sliping. Et nokså vanlig treskjærerjern er i prinsippet sakseslipt, med slipefasen, på det man kan kalle undersiden, av verktøyet. Men i stedet for å la eggen ligge i flukt med den absolutte overside(innerside på en skjulp) , så knekker man eggen ørlite grann innover, slik at det blir en kombinasjon mellom saksesliping og knivsliping. Det gjør at verktøyet skjærer godt på begge sider. Det kan brukes «oppned» også.

Tykkelsen på godset i jernet, og fasongen på verktøyet, vil være utslagsgivende for hvilke vinkler som vil fungere på slipefasene, og for hvilke typer slipinger som er hensikstmessige.

Den vanlige moderne skjulp, eller huljern, om man vil, blir slipt opp med en rett slipefas på utsiden(undersiden), og en ørliten sponbrytende knekk, av en fas, på innsiden. Godstykkelsen er forholdsvis jevn, og ganske tykk, men smalner utover mot eggen.  Dette er et verktøy som man kan skjære en jevn hulkil ned i treet. Sporet den etterlater seg er altså formet som eggens fasong. En «halfpipe», om du vil.  Disse hulkilene kan sees ofte i nyere treskjæring, men de forekommer så å si aldri i vikingtidsskjæring, eller middelalderskjæring. Hva kommer det av?  Kan det ha noe med slipingen og slipefasens utforming å gjøre? Og igjen, noe med utforming av verktøyets fasong å gjøre?

Sliping på omkretsen av en roterende slipestein gir en konkav slipefas, som igjen kan brynes, til den er helt rett. Slik slipefas hviler godt i treet, og skjærer seg lett framover, uten å hverken grave seg nedover i treet, eller søke seg opp og ut av treet igjen. Er det slipemetoden som er avgjørende?

Den roterende slipesteinen, der man sliper på omkretsen, og ikke på flaten, er en urgammel oppfinnelse. Romerne hadde den sikkert, -kanskje også Egypterne og Sumererne, -men var den i bruk på Vestlandet i Norge på slutten av 1000-tallet? Og var det en type egg de ville ha på verktøyene sine, når man ikke finner spor etter det? Denne typen skulp har sin klare fordel når man ønsker å skjære hulkiler, eller hule ut en større fordypning, som i en bolle for eksempel. Slipefasens utforming gjør den svært brukbar til slikt, samtidig som den runde egglinjen spiser treverk adskillig mer effektivt enn en rett egglinje. Men i det øyeblikk man skal stikke ned kanter og konturlinjer i dyp ornamentikk, kommer den til kort. Slipefasens vinkel gjør at resten av jernet butter borti den andre kanten av åpningen, før jernet har kommet helt ned til bunnen. Et verktøy der godset tynner jevnt utover mot eggen uten å ha den vinkelknekken, som en slipesteinsslipt fas har, vil kunne skjære de samme nedstikk og konturlinjer, med letthet, så dypt det bare vil, men vil ikke kunne skjære hulkiler langsetter treets overflate.

 

«Illustrasjon av den moderne skjulps begrensninger.»

 

Og når dette er sagt om verktøyenes geometri, så kommer det neste punktet, om tilvirkingsmetode, materialvalg og anatomi.

Material. Skjærende verktøy kan lages av mye rart. Stein, glass, metall, bein osv. En god egg, er en robust egg, men også en som er mulig å gjøre skarp, og som forholdsvis enkelt kan gjøres skarp igjen, om den blir sløv eller skadet.

Metaller som ikke kan la seg herde med oppvarming og nedkjøling, kan bankes harde, ved å komprimere metallet. Herdbart stål var den gang, og er definitivt fortsatt, det foretrukne metallet til slikt bruk, og som nevnt ovenfor, så er ofte herdbart stål sveiset på, eller i, et større stykke uherdbart «jern», som jeg har valgt å kalle det her, (til tross for at moderne terminologi kaller alt for stål.) Herdbart stål kan også loddes på andre metaller, men dette er ikke så vanlig. Hvorfor man har spart på stålet slik, er av to grunner. Det herdbare stålet er vanskeligere å framstille, og derfor mer eksklusivt, og den seigheten som jernet har, er ofte å foretrekke andre steder i verktøyets anatomi, enn i eggen. En øks kan for eksempel ha stål i eggen, og også i nakken, slik at den tåler bedre å bli slått på der.

Ljåer nedover i Europa, er ofte av uherdbart jern, og de bankes skarpe og harde. Dette kalles tynsling.

Treskjærerjern er ofte relativt små metallting, og kan forekomme i helstål, ettersom hverken belastningene de skal utsettes for er enorme, ei heller materialforbruket.

Verktøyenes sammensetning kjemisk og fysisk, i tillegg til deres geometri/anatomi, er derfor interessant i forhold til hvordan de fungerer, og hvilke former man kan lage med dem. Så når jeg innledningsvis sa at treskjærerjern stort sett har hvert uforandret gjennom store deler av historien, så var det selvsagt en grov forenkling, som bare sa noe om hvordan de utseendemessig ligner hverandre, i det arkeologiske materialet, og i billedframstillinger.

 

Det som videre må undersøkes i forbindelse med Urnesportalen, er de andre typer verktøy som også muligens har vært involvert i framstillingsprosessen. Har overflatene blitt gått over, med noen form for skrape eller et pussemedium?  Hva slags overflatebehandling fikk den etterpå? Om ornamentikken som skulle skjæres ble tegnet på emnet, hvordan foregikk det? Ble den malt på, og deretter risset inn?

Det er mye å ta tak i, og dette prosjektet er i startgropa, og det skal blir veldig artig å være med. Jeg har ikke her nevnt noe om emner og materialer, eller om kirkebygging på 1000-tallet, eller om hensikten med utsmykninger og betydning av ornamentene.  Dette innlegget skulle handle om verktøy, og presentere litt om tanker rundt en slik problemstilling i et sånt prosjekt.  Det fine med et slikt prosjekt er at når, spørsmålene reiser seg, og man er usikker på hvordan man skal løse et problem, ja så tester man det bare ut, tester til man finner gode svar, kanskje ikke alltid sannheten, men i hvert fall svar som kan være betydelige, og også til nytte i andre sammenhenger. Avslutningsvis vil jeg fremheve de to største styrkene innenfor slike samarbeidsprosjekter. Det er den rutinertes erfaringer og gefyl,på den ene siden,  og den unges friske blikk, iver og arbeidskapasitet, på den andre. Man kan lett bli fanget i sine egne erfaringer, i tradisjoner og vedtatte sannheter, og en gjeng med rutinerte gubber evner i liten grad å tenke nytt, og støtter seg på det de allerede vet, og har vanskelig for å åpne opp for nye ideer. Mens den unge har med seg den utenforståendes synvinkel og oppfinnsomhet. Min erfaring er at de best gjennomførte prosjektene er de der ungdommen spiller en stor rolle. Problemet er jo at det ikke tar lang tid før de selv blir rutinerte bedrevitere, men da finnes det alltid nye unge som kommer til.

 

«Treskjærere på befaring ved Urnes stavkirke.» (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

Hylle til Balkemadonna

 

Verkstedet leverte i fjor en rekonstruksjon av madonnafiguren som før sto i Balke kirke, og det ble i den forbinnelse laga en hylle som kopien kunne stå i i kirka.

Hele hylla, som madonnaen, ble snekra i eik. Her limes emne til bakveggen.

Hylla skulle snekres så den passer til madonnaen stilmessig, basert på eksempler på gamle baldakiner som det figuren kan ha stått i tidligere, og samtidig passe til madonnafigurens moderne rolle i kirkerommet og la den komme til sin rett.  På toppen av det hele måtte den være tilnærmet bombesikker, og helst enkel å henge opp og ta ned..

Sokkelen snekres.

Gjennomgående tapper støtta med en nakking i bakkant for støtte for størst mulig styrke uten å innføre teknikker eller estetiske detaljer som ikke hører hjemme i middelaldersnekring.

Sidestykke til toppen.

Selv om resultatet skulle være mest mulig troverdig og middelalder-esque, ble enkelte moderne hjelpemidler benyttet til grovforminga. Her både elektrisk sag, høvel og fres…

Hyppig prøving underveis bidrar til et godt resultat

Prøvemontering av toppen, for å se at snekringa funker før alle flater skal bearbeides og profiler skjæres og bli fine.

Middelalderprofiler med enklest mulig verktøy

Alle synlige flater ble derimot skåret eller bearbeidet helt manuelt med nogenlunne autentiske verktøy for å gi et mest mulig riktig uttrykk og en «levende» overflate.

Den mest komplekse sammenføyningen på prosjektet.. Gjennomgående tapper med nakking og kiler for å holde sammen ramma i sokkelen, en liten svalehale for å holde søyla på siden på plass, den er forøvrig også sikret på den andre siden av bunnen som går i et spor i søyla, ryggen på hylla har en fjær som går i et spor på siden av sokkelen, og er også sikra med noen gode plugger. .

Alle sammenføyninger ble gjort slik at de holder helt utmerket selv om limet skulle svikte, og limt med hudlim slik at om det blir behov for reparasjoner lar ting seg lime på nytt uten problemer. Her er hjørnet satt sammen med gjennomgående tapper med nakking, og sikra med kiler…

Navaren på bildet er nok ikke langt unna å kunne ha vært brukt på tolvhundretallet. Tvingene derimot….

..Her er det en slags not og fjør sikra med koniske plugger og lim..

Ikke bevisst produktplassering, men et ganske godt lim likevel.

og her er det bakplata som plugges fast mellom to fjøler med kraftige koniske plugger med kontrakile. Verdt å merke seg at de ytre plugghullene i selve bakplata er gjort ovale for å ta høyde for krymp.


Her er det plata som skal bli himling i toppen, den er limt sammen av to smalere stykker, og limfugen sikra med en slags nøkkel, eller sommerfuglskjøt som det også er kjent som. Om de er vanlige i middelaldersnekring er jeg usikker på, men det er ingenting som tilsier at en av middelalderens snekkere ikke kunne fått det til.

Bunnplata ligger i et notspor, men er limt i front for å hindre at den beveger seg for mye.

Halvferdige hylledeler prøves på den nesten ferdig polykromerte madonnaen for å fastslå den endelige høyden og se at delene passer også estetisk.

 

Okay, de ble faktisk først grovforma i dreiebenk, men etterpå er de skåret og høvla for å skjule alle spor..

Søylene er, til tross for en form som innbyr til dreiing, høvla og skåret til form. Det åpner for sisteliten-justeringer av form og tykkelse som her.

Ferdig hylle, røyka i salmiakkdamp for å tone ned fargen litt og gi et inntrykk av elde. Den lyse stripa midt på bakplata er geitved/yteved på eika, men vil skjules av madonnaen.

 

Tekst og foto

Jon Anders Fløistad

Pilegrimsstav

Før jul kom det en bestilling på en pilegrimsstav med litt katolske, middelalderaktige utskjæringer. Det ble en Olavsfigur på ene siden, og litt gotikkifisert kvist og kvas rundt navnet på mottakeren på andre siden.

(foto Jon Anders Fløistad)

Faste lesere vil kanskje legge merke til at ornamentet har enkelte fellestrekk med en æresvandrestav det ble skrevet om for et drøyt halvår siden på denne bloggen. (link her) Dette er ikke tilfeldig, men et resultat av at kunden hadde lest om den staven, og likte ornamentene. Dermed var det bare å finne fram gamle tegninger og «flytte» ornamentet en tre-fire hundre år bakover i kunsthistoria.

(foto Jon Anders Fløistad)

Olav ble etter ønske fra kunden utstyrt med kappe og sverd, eller var det kors? Dualismen er tiltenkt, og kombinasjonen av kors, sverd og krone speiler mye av det st. Olav er kjent for. Så får det heller være at øks er et mer vanlig attributt for Olav. Økser gjør seg ikke like godt som kors.

Etter  vår vanlige høye standard ble toppen elegant skåret og lett pusset godt og elegant rund, og for å begrense slitasjen i bruk ble den skodd med en nøye tildreid og -filt messinghylse. Noen bilder til slutt av prosessen.

-Jon Anders

Relieff fra Hylestad stavkirke

For et drøyt års tid siden mottok Jon Bojer Godal Norsk kulturarvs ærespris. I den anledning fikk han ønske seg en utskjæring som pris, og valgte et relieff fra Hylestadportalen.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Bilde av det nederste motivet på den høyre portalplanken. Portalens  høyre side er delt inn i medaljonger som på tegneserievis forteller første del av historien om Sigurd Fåvnesbane, mens venstre side forteller historien gjennom motiver mer integrert i ornamentene rundt.

 

(Hele portalen: http://www.unimus.no/arkeologi/#/detailsView?search=C4321 )

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Motivet skissa opp på emnet. Her var det et poeng at hele relieffet, som originalen, skulle være et stykke god furu. Kryssene markerer hvilke områder som skal graves vekk og bunnes.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Underveis i skjæringa. En av kvalitetene ved den originale Hylestadportalen er at motivet kan betraktes fra flere vinkler og avstander, og virker nesten som rundskulptur, i motsetning til endel enklere relieffer som ser overbevisende ut forfra men taper seg så fort betrakteren beveger seg. Det betyr ekstra arbeid og utfordringer for treskjæreren, men også et mer spennende arbeid og mer tilfredsstillende resultater. Nederst til høyre utprøving av ornamenter til et hjørne som er hugget vekk på originalen.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Labanker på baksiden for å hindre at emnet slår seg. Proporsjonene og avsmalingen på labankene er basert på mål tatt fra dører på Setesdalstunet på Norsk folkemuseum.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Ferdig skjæring. Ikke alle detaljer er helt like som originalen, og det ligger litt inspirert gjettning bak rekonstruksjonen av enkelte deler som mangler. Men resultatet gir forhåpentlig vis et inntrykk av hvordan originalen kan ha sett ut for over 850 år siden, rett nok med enkelte justeringer for å få skjæringa til å fungere som et frittstående motiv.

-Jon Anders

Litt fra arkivet igjen…

Synål av elgbein.(Foto: Boni Wiik)
Synål av elgbein.(Foto: Boni Wiik)

 

Reparasjoner på en 1700-talls engel på altertavlen i Drøbak kirke. Basun og endel manglende fingre.(Foto: Boni Wiik)
Reparasjoner på en 1700-talls engel på altertavlen i Drøbak kirke. Basun og endel manglende fingre.(Foto: Boni Wiik)
Reparesjoner på speilrammer til Eidsvollsbygningen. (Foto: Boni Wiik)
Reparasjoner på speilrammer til Eidsvollsbygningen. (Foto: Boni Wiik)

 

Overflatebehandling av en ørliten konjakkjenge.(Foto: Sigurd Wiik Dalheim)
Overflatebehandling av en ørliten konjakkjenge.(Foto: Sigurd Wiik Dalheim)
Den "andre"bankditten til Christopher Nielsen under arbeid. (Foto: Boni Wiik)
Den «andre»bankditten til Christopher Nielsen under arbeid. (Foto: Boni Wiik)

IMG_4644

Speedhugging av kirkekunst. (Foto: Boni Wiik)
Speedhugging av kirkekunst. (Foto: Boni Wiik)
Njål og Boni på monteringsturne. Njål fintilpasser et skap i en nisje. (Foto. Boni Wiik)
Njål og Boni på monteringsturne. Njål fintilpasser et skap i en nisje på Frogner. (Foto. Boni Wiik)

 

Boni tester styrken på en "svevende" bokhylle på Jessheim. (Foto: Njål Andreassen)
Boni tester styrken på en «svevende» bokhylle på Jessheim. (Foto: Njål Andreassen)

 

Ingerid og Even moterer en kopi av et "Sæterdalenbostkast" på Gardsøy i Vågå. (Foto: Boni Wiik)
Ingerid og Even moterer en kopi av et «Sæterdalenbostkast» på Gardsøy i Vågå. (Foto: Boni Wiik)
Njål skjærer svenneprøve.(Foto: Boni Wiik)
Njål skjærer svenneprøve.(Foto: Boni Wiik)

 

IMAG2063
Tredelt pilegrimsstav under arbeid.(Foto: Boni Wiik)

unnamed

unnamed2

Detaljer av sprangvev fraOseberg. (foto: Even Hansen)
Detaljer avsprangvev fraOseberg. (foto: Even Hansen)

 

Balkemadonnaen.

Nå er vi igang med å rekonstruere Balkemadonnaen. En elegant liten tronende madonna gjort i eik en gang på midten av 1200-tallet. Balke kirke på Toten er så heldig å være opphav til noen av de fineste kunstverkene vi har fra denne perioden. Mest kjent er kanskje kalvariegruppen med kanskje det flotteste krusifikset som er gjort på 1200-tallet uansett sted. Men denne gangen er det altså madonnaen som skal rekonstrueres…

Liggende i profil, i et magasin i Oslo. (Foto: Boni Wiik)
Liggende i profil, i et magasin i Oslo. (Foto: Boni Wiik)

Skulpturen har svært lite maling bevart, og den sylskarpe presisjonen i treskjærerarbeidet er tydelig…

Jon Anders retter av emnet....(Foto: Boni Wiik)
Jon Anders retter av emnet….(Foto: Boni Wiik)

Det begynner med en stokk, som kløyves i to…..

Hugging hjelper på å holde varmen midt på vinteren…(Foto: Jon Anders Fløistad)

Oppmålingene blir omgjort til en nøyaktig 1:1 tegning på papir…

(Foto: Jon Anders Fløistad)
(Foto: Jon Anders Fløistad)
Omrisset på madonnaen hoggesmed 2cm margin i bredden. (foto: Boni Wiik)
Omrisset på madonnaen hogges med 2cm margin i bredden. (foto: Boni Wiik)

Kopi….Hva er nå det, annet enn en intellektuell øvelse? Det er en ide om noe. Er en kopi en etterligning av originalen, er den dønn lik? I så fall; hva vil det si at den er dønn lik? Om den av utseende er umulig å skille fra originalen, er den da en god kopi? Hva om den veier noe annet, er støpt i plast og er framstilt på en helt annen måte? Ligger kopiens verdi i at den er visuelt helt lik, eller kan den romme flere verdier enn som så? Det snakkes gjerne om den visuelle kopi, og om den prosessuelle. Den visuelle er av utseende lik, og utstilt i monter, eller på annen måte skjermet fra publikum, kan dette fungere helt fint. I den prosessuelle kopi er det framstillingsprosessen som er det viktigste. Hvordan tingen har blitt til. Det beste er når de to smelter sammen og forenes. Spesielt i kopiering av håndverk, der nettopp framstillingsmetoden er bestemmende for hvordan gjenstanden blir seende ut, er det interessant og ha et like stort fokus på begge disse målene. Men i vårt tilfelle her så byr det på ekstra utfordinger. Vi hogger en skulptur ut av et svært stykke rå eik som skal ende opp med nøyaktig samme mål overalt, som en uttørket figur som er 800 år gammel. En halvkløyving eik skal gjennom en stor og komplisert prosess av krymping og vridning etc, før den har funnet sin form. Tangensial krymping og radial krymping, to forskjellige ting.  Dette er ting som mesteren bak originalen overhode ikke behøvde å bry seg om, figuren ble som den ble.

 

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Figuren skal hules ut på baksiden og gjøres så tynn som mulig, slik at mest mulig spenninger blir tatt ut. Vi regner med at det meste ble tatt ut før man begynte å skjære framsiden av skulpturen, Tørkingen skjer da raskere, og i stedet for at framsiden sprekker opp i en rekke små sprekker, slik eika gjerne gjør det, så vil nå hele halvkløyvingen på en måte være fri til å bøye seg sliktreverk vil når det tørker…

Jon Anders er helt i sin egen verden når han tegner. Han arbeidet i fred og ro med det, helt til det kom en fyr og desperat trengte tre kongekroner til rammene på tre kongeportretter, men det er en annen historie…(Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

Grovuthulingen er igang. (Foto: Boni Wiik)
Grovuthulingen er igang. (Foto: Boni Wiik)

 

Emnets profil blir hugget ned til omtrent dit det skal...(Foto: Boni Wiik)
Emnets profil blir hugget ned til omtrent dit det skal…(Foto: Boni Wiik)
For at mest mulig endeved skal eksponeres slik at tørkingen kan starte, hogges dype spor og kanter der det passer med originalen. (Foto: Boni Wiik)
For at mest mulig endeved skal eksponeres slik at tørkingen kan starte, hogges dype spor og kanter der det passer med originalen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Emnet med en liten skisse jeg skar i forkant. (Foto: Boni Wiik)
Emnet med en liten skisse jeg skar i forkant. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

Støpemodell til krone som skal brukes på noen kongeportretter. Den er skåret i mahogni og lind, og består foreløig av fire deler. Senere vil det legges til edelstener og bladranker på bøylene. (foto: Boni Wiik) En liten hastejobb som ble gjort mellom andre ting....
Støpemodell til krone som skal brukes på noen kongeportretter. Den er skåret i mahogni og lind, og består foreløpig av fire deler. Senere vil det legges til edelstener og bladranker på bøylene. (foto: Boni Wiik) En liten hastejobb som ble gjort mellom andre ting….

 

 

 

Nå har det gått noen uker og madonnaen har fått tørket litt...
Nå har det gått noen uker og madonnaen har fått tørket litt…

En pensjonert gammel bysantinsk skalleknuser har blitt satt i arbeid igjen på Treskjerarverkstaden. Endelig skal den få være med på å gjøre noe bra. Konturene på figuren finhogges.

 

Sakte men sikkert tas dimensjonene ned, mens treet tørker...
Sakte men sikkert tas dimensjonene ned, mens treet tørker…
Jon Anders kom fra Dovre og la inn en drøy ukes formidabel innsats, med å hogge seg fram til målepunkter overalt på figuren...(Foto: Boni Wiik)
Jon Anders kom fra Dovre og la inn en drøy ukes formidabel innsats, med å hogge seg fram til målepunkter overalt på figuren…(Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette innlegget vil bli oppdatert etterhvert som arbeidet skrider fram…

Rokokko

En ørliten rekonstruksjonsjobb på et rokokkoveggskjold.

IMG_4633

 

Denne mannen trengte litt stråleglans, en bit var falt ut og en ny ble satt inn på basis av den gamle. Siden gikk skjoldet videre til forgylleren. Selvom jobben var liten er det alltid gøy å ha god rokokko mellom hendene, og denne var #&¤/¤¤ fin!

 

IMG_4640

Iesus hominum salvatore……

IMG_4639

IMG_4641

 

 

 

Treskjerarverkstadens kule treskjæringshistoriske julekalender

 

‘Treskjerarverkstaden er glade over å kunne presentere vår gjesteskribent Jon Anders Fløistad, som bidrar med sin innsiktsfulle og lidenskapelige kunnskap om treskjæring. Enjoy!!!

 

1. desember:

Urnesportalen

 

 

Urnes stavkirke sett fra nord

 

Urnesportalen, eller Urneskirkens nordportal, er en utskåret portal som er plassert i nordveggen på Urnes kirke i Luster, Sogn. Portalen er skåret ut i furu, og er sammen med en hjørnestolpe, to gavlpartier og to veggplanker utskårede materialer som antakelig er gjenbrukt fra en tidligere kirke, og alle gode eksempler på den karakteristiske Urnesstilen. Portalen sies å være vestportalen fra en tidligere kirke fra samme sted, og med de andre bevarte ornamenterte bygningselementene antas den å ha utgjort en imponerende vestfasade dekt i utskjæringer. Denne kirken er antatt bygget omkring 1070, mens den nåværende kirken er datert til etter 1130, noen antyder 1140-tallet som mulig datering.

 

Urnesportalen (foto Concierge.2C)

 

Portalen som den står i dag blir ikke annet enn en antydning av hva en engang må ha sett når en sto på Ornes og så opp på vestfasaden av kirka. Da portalen ble gjenbrukt i den nye kirka, ble den passet inn i en lavere vegg enn den originalt var laget for, et parti nederst og et parti øverst av utskjæringene er derfor hugget bort. Det er også deler av portalen som har knekt av i årenes løp, og vi vet ikke om det har hørt til ornamenterte veggplanker på sidene av portalen. Selv om ornamentet ser ut til å være avsluttet mot sidene, kan det være naturlig å anta at det har vært flere planker som de to gjenværende.

 

Hoveddyr i kamp med orm (foto Concierge.2C)

 

Motivet på portalen består i hovedsak av tre forskjellige typer dyr; et stort hoveddyr, endel lange, slanke ormer, tilsynelatende med to bein, og en rekke syltynne små ormer med hode og hale, flettet inn mellom de andre dyrene. Hoveddyret er sett i profil, med fire bein, lang nakke, en slags krøllete man, dråpeformede øyne, lange tenner og en distinkt neseslynge. Det er vanskelig å trekke noen konklusjoner omkring hva slags dyr det kan være, både hest, løve, hjortedyr og hund har vært nevnt, uten at noen peker seg ut som spesielt nærliggende. De store ormene lar seg heller ikke lett plassere i biologien, selv om de, til tross for beina, har endel trekk som peker mot ormer som forbilde. Om ikke annet så kan de være ormer allegorisk. De minste ormene er den delen av portalen som ligger nærmest den naturlige verden. Bortsett fra en hale som minner mest om en fransk lilje, er de ganske kloss opp mot naturlige ormer, og kan se ut som de er lagt inn delvis med den hensikt å få flettingen i ornamentet til å gå opp. Det lar seg nemlig knapt gjøre å få flettingen mellom dyrene og ormene til å gå opp med annenhver over og under, med mindre en legger inn elementer som de minste ormene.

 

Ormehode, fot og hoveddyrets hale(foto Concierge.2C)

 

Motivet på portalen lar seg ikke lett analysere, utover det rent tekniske. Vi kan anta med en viss grad av sikkerhet at den er skåret omkring 1070, til tross for at den dateringen har enkelte usikkerheter. Vi vet at ornamentet hører til Urnesstilen, av den grunn at den er med å definere den, og har gitt stilen sitt navn. Urnesstilen er blant de siste av vikingtidens stilarter, og det plasserer portalen og den kirken den har tilhørt i overgangen mellom vikingtiden og middelalder/ kristentid. Den blir også med sin karakteristiske stil nok et eksempel på hvordan kultur vandret også for tusen år siden, og hvordan Urnes også var en del av verden på tusentallet. Videre kan en begynne å gjette på hva ornamentene forestiller. En så omfattende skjæring som Urnesportalen er det lite trolig at blir utført uten noen dypere baktanke, ei heller er det sannsynlig at noe av den dekoren som er plassert på et symbolsk viktig bygg som en kirke havner der uten at det er en mening bak. Det er også trolig at den dekoren er tenkt å ha en kirkelig betydning. En mulig tolkning er at det skal symbolisere kampen mellom godt og ondt, og at det firbeinte dyret kan tolkes som en løve. Løven er i kristen ikonografi et symbol på Kristus, og portalen kan derfor få en bibelsk betydning. Det kan igjen antyde at urnesornamentikken generelt har dreid seg hovedsakelig omkring kristen symbolikk, ettersom det meste av ornamentikk i urnesstil følger samme mønster. Urnesportalen har flere sider som appellerer til meg, både linjeføringen og det ornamentale, men ikke minst det mer mystiske. Linjeføringen i Urnesportalen, som i urnesstilen generelt, er preget av lange, spenstige linjer, samspillet mellom tynne og tykkere linjer og en tendens mot rendyrket ornament fremfor «flatefyll». Måten ornamentet i Urnesportalen, til tross for at rammene i utgangspunktet er gitt i formen på portalen, bryter seg ut av rammene og slynger seg over døråpningen synes jeg er en frisk variasjon i arkitektur som ellers pleier å holde seg innenfor nokså stramme maler. På samme vis er linjeføringen fascinerende, og i et spennende skjæringspunkt hvor treskjæringen i mine øyne er på vei fra dyreornamentikk med trykk på dyr, og til dyreornamentikk hvor omtrent bare ornamentet er igjen. Et spennende punkt i utviklingen av ornamentet hvor linjeføringen er rendyrket og sikker, men mønsteret har en frihet som jeg ikke synes er så fremtredende i mye annen ornamentikk.

Ornamentet bryter ut fra flaten, og ormene slynger seg ned mot de som skal inn i kirka.(foto Concierge.2C)

Utover det kan jeg ikke la være å la meg fascinere av det tekniske i skjæringen, både at noen har fått det for seg at skjæringa skal være så dyp, den forståelsen kunstneren må ha hatt for proporsjoner og linjeføring, men ikke minst at noe så tynt og tilsynelatende skjørt har holdt seg så godt utendørs i nesten tusen år. En nesten enda mer fascinerende side av Urnesportalen er som tidligere nevnt mystikken omkring den. Tolkningsrommet et verk som Urnesportalen får når den er tatt ut av sin originale sammenheng og «beskåret» som den er i sin nåværende plassering, gir rom for å dikte videre og fabulere omkring hvor fantastiskportalen må ha vært engang i en svunnen tid. Uten å på noen vis oppfordre til noe som helst, synes jeg Urnesportalen hører inn blant de verkene som omtrent bare blir mer spennende, om enn ikke bedre, av å miste deler. Portalen i dag framstår i akkurat den formen hvor det er nok deler til å kunne rekonstruere et lite stykke av fortiden, samtidig som akkurat nok mangler til at fortiden er helt åpen, og hver og en av oss kan dikte vår egen «Urnesstilens stavkirke».

 

 

2. Desember

 

grøs

Sub tuum praesidium

Under din beskyttelse søker vi tilflukt
Guds hellige mor
Hør våre bønner i vår nød
hjelp oss alltid ut av  fare
herlige velsignede jomfru

Boni Wiik

Denne figuren er fra 1480- tallet og forestiller Maria med sin beskyttende kappe. Den var lenge attribuert til en treskjærer som het Friedrich Schramm, men nå er det konsensus rundt at det nok heller er den mer kjente Michael Erhart som har gjort den.

Det finnes mange framstillinger i kunsten av dette motivet, og ikke minst fra denne perioden, -og dette området. Syd-Tyskland på slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet var en virkelig gullalder innenfor treskjæring, men denne skulpturen står for meg som noe av det fineste som er laget. Opprinnelsen til motivet sies å være inspirert av middelaldersk lovgivning der det heter at kvinner av høy rang innehar privilegiet å kunne ta forfulgte mennesker under sin kappe for å fri dem fra forfølgelsen. Vi ser Maria som beskytter en masse mennesker fra forskjellige stender og posisjoner i samfunnet under kappen. Kvinner og menn. Noen ganger er til og med bøddelen også representert blant de små vergeløse menneskene.

En ting er hva det forestiller og hva det betyr, men noe helt annet er måten det er gjort og vist på. I denne figuren er Maria den yndigste unge kvinne, så skjønn og vakker, med et ansikt så fylt med en helt overjordisk godhet, og et uttrykk som fortelller oss om en kjærlighet så  uendelig betingelsesløs og fri for fordommer og krav.

Det ser ut som hun er i ferd med å bestige en trone eller noe, med sin venstre fot allerede oppe på platået ,har figuren en vektfordeling fra bena og oppover til hoftene, som gir gjenklang i hele hennes positur, en bevegelse som følger ryggraden til skuldrene, fra skuldrene oppover den lange slanke nakken, og tilslutt til det vakre hodet og ansiktet som med sin lille tilt til hennes høyre, nærmest gjør et sveip med øynene utover hele verden på søken etter flere hun kan omfavne med  sin kappe. Hennes kropps bevegelse er som en firfisles vektskifte. Armene holder elegant i kantene på den åpnede kappen, fingrene vendt bakover, det hele gir et inntrykk av at hun flyr med store vinger, og skaper mer bevegelse. Men alt er anydninger, ørsmå vinkelskift i ledd, bittesmå gester, det er ro, stor ro over det hele.

Kjolestoffet hennes faller først fra under hennes hodepryd som sveiper over skuldrene,det knekker lett over hennes små bryster, før det sakte og med stor eleganse stuper ned mot hennes fot. Det er som å betrakte en høy foss fra lang avstand, da oppleves det som om vannet faller i sakte film, fordi avstanden er så stor og fordi fallet er så langt. De små menneskene som søker tilflukt i hennes favn, ser uendelig salige ut med barneaktige fjes fylt med takknemlighet og undring.

En framstilling av omsorg og kjærlighet, som kan smelte hvemsomhelst…

grøs

 

 

 

 

 

 

3. desember

Dysterskrinet

 

En mindre kjent, men likevel spennende del av norsk treskjæringshistorie ble kom for dagen i Dyster i Ås en gang på 1870-tallet. Da de bygde jernbanen i området trengte de grus, og i et område de benyttet som grustak ble det etterhvert som de grov gjort et spennende funn. området viste seg å inneholde minst tolv gravplasser, og i en av dem ble det funnet en bronsekjele som inneholdt bein fra en hund og en ku, biter av et sølvbeslag, en synål i bronse og deler av en betalingsring i gull, samt et lite treskrin.

Bronsekjelen som ble funnet på dyster (foto Ørnulf Hjort-Sørensen, KHM)

I utgangspunktet virker kanskje gullringen mest interessant, det er jo et kostbart metall, eller kanskje bronsekjelen virker spennende, men når alderen taes med i betraktningen er igrunnen treskrinet kanskje det mest spennende, særlig når det håndtverksmessige tas med i betraktningen. Det anntas at skrinet er fra omkring trehundretallet, selv om den dateringen er ganske usikker, uansett er det ganske bra for en tregjennstand funnet under bakken. Til sammenlikning regnes Osebergskipet til år 834, og selv om det er omlag et halvt tusen år senere, regnes det for spektakulært.

En liten perle bortgjemt i en krok av historisk museum. (foto Eirik Irgens Johnsen, KHM)

Den videre presentasjonen av skrinet kan kanskje best gjøres av teksten fra Kulturhistorisk museums katalog:

«En liden Æske af Træ med Skyvelaag, afbildet fra tre Sider i NO. 180, paa Laaget og de to Langsider rigt udskaaret med Ornamenter, der for den allerstørste Del gjenkjendes som hyppigt forekommende paa Smykkegjenstande fra den mellemste Del af ældre Jernalder . Stykket er ganske ualmindelig vel bevaret, hvilket vistnok dels skyldes Træsorten, hvoraf det er gjort (det sees at være af Barlind [taxus baccata], ligesom de vel kjendte Træspand fra ældre Jernalder, jvfr. Aarsb. 1874 S. 182), dels den konserverende Indflydelse af Oxydet af Broncekjedelen a. Æsken er smal, aflang firkantet, 15.6 cm. l., 2.2 cm. bred og 2 cm. høi; Nederdelen er gjort af eet Stykke. Det er at mærke, at der i hver Ende af denne ved øvre Kant paa begge Langsider er Spor af to fine, i Æsken inddrevne Broncestifter . Disse have sandsynlig tjen til Fæste for Overfaldsbøiler eller lignende Indretninger til at holde Laaget paa sin Plads; der findes ogsaa paa de tilsvarende Steder af Laagets Overside Spor af Oxyd. Stykket er en sjelden og udmærket Prøve paa ornamenteret Træarbeide fra ældre Jernalder.»

Stort mer er ikke skrevet om skrinet, og det har i stor grad fortsatt å være bare et lite, ubemerket treskrin ute av oppmerksomhetens lys. Kanskje skyldes det størrelsen, skrinet er ikke større enn at det såvidt er plass til én kort blyant inni, og da uten viskelær i enden. Fargen er etter over et og et halvt tusen år i bakken ganske anonym, og funnet fikk nok heller ikke noe særlig oppmerksomhet da det var «ferskt»; det var bare enda en gjennstand sent inn fra jernbaneutbyggingen.

Lite og nesten glemt bort…. (fotograf ukjent; bilde fra KHM, UiO)

Det er i grunnen kanskje størrelsen som gjør skrinet mest interessant, og ikke minst presisjonen den er utført med. Lokket, som ikke er tjukkere enn omlag 1,5 millimeter, glir i et presist svalehalespor skåret ut i veggene i skrinet. Og i det lokket er det skåret ut en presis karveskurddekor, som både er utført kpmposisjonsmessig pent, men også så presist at den tåler kraftig forstørrelse.

Utsnitt av dekoren på lokket. (foto Ove Holst, KHM)

Om noen skulle ønske å være med å bringe denne lille perlen fram i lyset, så har Dysterskrinet museumsnummer C9240 hos Kulturhistorisk museum i Oslo; kanskje vi en dag får høre mer om denne perlen.

(Dysterskrinet har også vært skrevet om tidligere på denne bloggen, det innlegget kan leses her.)

4.Desember

Hus fra 1100-tallet, som ennå står. Eidsborg (Foto: Boni Wiik)
Hus fra 1100-tallet, som ennå står. Eidsborg (Foto: Boni Wiik)

At treverk er så tilgjengelig og lett å bearbeide, har gjort at det har vært brukt til alle tider, og sikkert i et enormt omfang. Når man kjenner dets egenskaper er det så og si ikke grenser for hva det kan brukes til. Vi har fra gamle tider bevart endel flotte gjenstander. Et skip her, en slede der,- noen bygninger står ennå fra tidlig middelalder. Man burde kunne si at menneskene har levd i en lang «trealder» en historisk epoke som strekker seg fra steinalderen og bronsealderen, og gjennom jernalderen og fortsatt finnes. Det alle disse flotte gjenstandene har til felles, bortsett fra det å eksemplifisere trematerialets fortreffeligheter, er at de er unntakene fra regelen, de er et ytterst lite utvalg ting som mot alle odds har overlevd tidens ubønnhørlige tann.
For treverk er et organisk materiale. Det er naturens lov at det er mat for andre organismer, det skal brytes ned.

Bronsealderbolle fra Høstadfunnet. (Foto: Vitenskapsmuseet)
Bronsealderbolle fra Høstadfunnet. (Foto: Vitenskapsmuseet)

Idag skal vi nyte treskjærerkunst fra bronsealderen!!!
Nedlagt i en myr på Byneset lå en haug med boller og kar samt en forunderlig «skammel» i 2700 år, før de ble funnet ved en tilfeldighet av noen torvskjærere på 1800-tallet..
Det var dreide forseggjorte saker, som man regner med var rituelt nedlagt, slik vi kjenner til fra andre steder der våpen, etter slag, henrettede/ofrede personer, og annet havnet i myra.
Endel av bollene var dreid av knuter (koter) som er deformasjoner som vokser ut av trestammen som en knoll, mens andre var gjort av rett ved. Kotenes fortrinn er at i disse vokser veden i et krøllete bølgemønster, noe som gjør veden stabil og nærmest armert av seg selv, slik at den ikke sprekker opp, når den blir utsatt for fuktighetsendringer. Perfekt for boller og kar, som skal brukes til væske! Men trass i gode bevaringsforhold i myras oksygenfattige gjørme, så skjer det ting. Den smekre bollen med den sirlige meanderborden rundt kanten, ser nå ut som en oppvridd vaskefille, men spør du meg, gjør den bollen bare enda vakrere! Jeg har ikke kunnet studere disse gjenstandene så veldig nøye, men det later til at enten det er store fat, boller eller denne pussige skammelen, så er det gjenstander lagd av materiale langt ute i stokken. Kan dette tyde på en forhistorisk måte å ta ut emner ulik den som senere ble den vanlige? Kan det skyldes verktøyet?

I senere tider har den vanligste måten å ta ut materialer på vært å kløyve stokken, og ut fra midten av stokken kløyve ut plank, enten radiært eller tangensialt. Dette er selvsagt bare luftige spekulasjoner, men kan man nærmest bare ha kløyvet ut den biten man trengte tangensialt med kiler fra utsiden av stokken i tidligere tider? Da behøver du i prinsippet ikke engang felle treet. Var felling av trær en vrien operasjon den gang? Ser man på materialbruk i tidligere tider, så ble hele treet brukt på en annen måte en vi gjør nå. Røtter og greiner var mest sannsynlig mere verdifulle materialer enn selve stokken. De er krumvokst og med stor mekanisk styrke. De kan bli knær, band, meier, og andre konstruksjonsdeler. Felte man trær ved rotvelting? Eller var skogene så fulle av naturlig rotveltede trær at man nærmest kunne plukke emner som man plukker bær og sopp?

Dette burde sikkert noen se nærmere på.
Boni Wiik

Den mystiske "Skammelen" fra Høstadfunnet. (Foto: Vitenskapsmuseet.
Den mystiske «Skammelen» fra Høstadfunnet. (Foto: Vitenskapsmuseet.

 

 

 

5. desember

Tre som tikker…

Opp gjennom historien er det skåret mangfoldige overveldende mesterstykker i imponerende størrelser. Stavkirkeportaler, vikingskip, altertavler og til og med hele vegger er på fascinerende vis dekt i imponerende skjæringer. Også i andre enden av skalaen finner du imponerende treskjæringer på små skjeer, skrin og knivskaft. Stort sett er det snakk om imponerende skjæringer i ett stykke. Noen ganger er det kanskje et smekkert lokk i et presist svalehalespor, eller en intrikat utskåret lenke i tillegg, og gjør det hele litt mer bevegelig, men stort sett er det meste av det som skjæres kunstferdig ut i tre statisk.

Tidlig mekanikk; Osebergvogna (foto KHM/UiO.)

Likevel har treverk en lang historie innenfor mekanikken. Osebergvona er et tidlig eksempel på mekaniske innretninger i tre. Den er stort sett utelukkende bygget i tre, også hjul, aksler og drag er laget av treverk, deler som i dag nok heller ville vært laget i metall og plast. Mer moderne «kjørevogner» bra sportsbilprodusenten Morgan er faktisk fortsatt bygget rundt en ramme av asketre, og pokkenholt, et svært tungt og hardt tropisk treslag har vært så poppulært til opplagring av propellaksler at treslaget nesten ble utryddet av den amerikanske hæren under den andre verdenskrig. Likevel blir tre et mindre og mindre brukt materiale i mekaniske innretninger. Et unntak er kanskje urverkene laget av Valery Danevich i Ukraina.

Lommeur (alle videre foto: Valery Danevich)

Han kommer fra en familie med møbelsnekkere, og ble utdannet og jobbet lenge som nettop det. Etter å ha etablert seg med eget firma og spesialisert seg i gamle teknikker innen møbelsnekring, begynnte han å eksperimentere for å finne ut hvor langt du kan strekke materialet tre. Han tok kurs i urmakerfaget, og etter en håndfull mislykkede forsøk, og tre år med prøving og feiling haddde han ferdig sitt første lummeur laget ut av stort sett kun treverk i 2008. Det eneste som ikke er laget av tre er fjæra som trekker mekanismen. Resten er treverk, nøye utvalgt og presist skåret med skarpe verktøy.

Urmekanismen inni tre lommeur. Det minste av de 
tre er kun 21 mm i diameter og er visstnok verdens 
minste fungerende urverk i tre.

Urverk holdt sammen av en akantusranke.

Når en ser intrikate konstruksjoner som urverkene over, er det lett å se for seg avanserte verksteder med rådyre maskiner. Rett verktøy er halve jobben sies det,men det trenger ikke å bety at du trenger dyre og avanserte verktøy for å gjøre presist arbeid. Bare se på bildet jeg fant av maskinverktøyet Danevich bruker når han lager lommeurene sine:

Dreiebenk for lommeur

(Selv om det ikke er helt vanlig med lommeur i tre, er ikke Valery Danevich den eneste som har gjort det. Her er noen ur som ble gjort for den russiske Tsaren på starten av 1800-tallet)

 

6. desember

magdalene

Om jeg skulle velge ut de flotteste skulpturene i verden, uansett tid, sted, sammenheng, og materiale, så hadde denne lille damen kommet langt langt opp på listen. Jeg har sansen for at ideen, årsaken, motivet, hele grunnen til at man lager et verk synes i verket. Og det er så tydelig i denne Mariaen. Ingen fiffige ting har hendt underveis i prosessen med å skjære den. Ingenting forstyrrer hensikten med skulpturen. Kunstnerens personlighet er fraværende, behov for brilljering er fraværende, her er bare ren pur framstilling av budskapet… Gjort med så stor overbevisning at man som utøver selv, bare må bøye seg i støvet i nesegrus beundring.
magdalene4

Hun er en av kvinnene ved graven denne damen. en av de som kom til kristi grav for å salve den døde kroppen. Det er Maria Magdalena mest sannsynlig, for hun kjennetegnes ofte med salvekrukken, men jeg har alltid allikevel tolket henne som Maria, jesu mor. For den sorgen og smerten som figuren utstråler ser jeg for meg er reservert foreldre.

magdalene3

Skulpturen har tillhørt en gruppe av figurer som er tilstede da underet skjer. De to Mariaene kommer til graven, steinen som lå foran er veltet til side, og en engel sitter der og forteller dem at Jesus har stått opp og at de skal gå å fortelle de andre disiplene dette. Sovende vakter hender også er tilstede.
magdalene2

Vår Maria har med stor sannsynlighet hørt til en slik gruppe som en gang befant seg i Køln. Figurene har blitt splittet opp og hun havnet i Budapest, mens for eksempel engelen er nå i Berlin.

engel2

Hun er en trepinne vår Maria. Men med ørsmå grep har kunstneren klart å framstille sorg og tap i hver eneste detalj, fra de sørgmodige små føttene som titter fram under kjolen, til hvordan alle hennes klær henger i de tristeste små folder og rynker i hele kunsthistorien. Posituren, med den lutede holdningen sprenger ut av emnets begrensninger, og bærer en byrd som forteller oss at uansett hva vi måtte lide av plager og sorg i våre liv, så vet hun hva vi snakker om, hun forstår….
.1magdale

Less is more less is more. Når man ser denne begriper man hva minimalisme er. Det er noe viktig i kunsten og livet. Når det gjøres godt, når det gjøres slik, da er det det fineste som finnes……..
Boni Wiik
7. desember

Sponglede

Noen ganger kan en finne spennende treskjæring på de underligste steder. Skap og hyller er ganske naturlige ting å pynte med skjært dekor. Det samme gjelder skjærefjøler, grautsleiver og andre tradisjonelle hverdagsgjentander. Ting en møter i hverdagen er gjerne nærleggende å bruke litt mer arbeid på å utsmykke. Og det er jo igrunnen ingen grunn til at ikke det samme skulle gjelde for nettop håndtverkeren selv, som jobber i treverk på daglig basis.

 

JAF-8692

Horn i front på sletthøvel; litt pynting hører med (foto Jon Anders Fløistad)
Høvler er en type verktøy med stor variasjon i utførelse, bruk og dekorasjon. I sin grunnleggende form er de ment for å gjøre treverk flatt, og kan være utformet etter det formålet. Et skarpt stykke stål som skjærer, støttet opp i et rektangulært trestykke. Og japanske håndtverkere har lenge vist at du trenger kanskje egentlig ikke noe mer.

Japansk høveli eik
Japansk høvel. Mer rendyrker form skal du lete lenge etter. (foto Jon Anders Fløistad)

Beveger du deg utenfor Japan blir det vanligere med mere former på høvlene. Mens japanske høvler trekkes over treoverflaten, og ofte kun brukes til å ta av tynne, tynne spon, er det langt mer vanlig å skyve høvlene i vestlig høveltradisjon. Behovet melder seg fort for håndtak, og så fort den enkle, rektangulære formen frytes av håndtaket er det naturlig å begynne en lek med linjer. Noen velger å rendyrke de enkle linjene, og resultatet kan bli som hornhøvelen under:

JAF-8913

Hornhøvel (foto Jon Anders Fløistad)

Hornhøvler og liknende høvler med grep forran er en mer europeisk type, mens de vest for «dammen» ofte har håndtaket bak.

JAF-8911

Enkel pusshøvel med jernsåle og grep bak. (foto Jon Anders Fløistad)

Ihvertfall er det tendenser i den retningen. Mange tydelige skillelinjer er det ikke. Her er dog en type som er typisk «hollandsk høvel»

JAF-8909
Hollandsk «krullhøvel», «gerfschaaf» kalles de i Nederland (foto Jon Anders Fløistad)

Og her kommer vi egentlig til det treskjærermessige målet for dette innlegget; den hollandske/europeiske høveltradisjonen må være den eneste som kan resultere i høvler som dette:


Rikt utskåret hornhøvel, antaklig tysk. (foto Weston Park Museum, Sheffield)

Med det tenkte jeg egentlig å avslutte innlegget, og kanskje konkludere med at det er kjekt å ikke ha noe laugsvesenlennger som bestemmer at treskjærere ikke har lov til å bruke høvler, men kunne ikke la være å ta med denne. Rekonstruksjon/kopi av en over 1000 år gammel høve. Dekorerte høvler er helt tydelig ingen ny oppfinnelse.

JAF-8349
Vikinghøvel. (foto Jon Anders Fløistad)

 

 

8. Desember

toledo5

Julen er tiden for å huske på hverandre, er det ikke? I den anledning skal jeg presentere en fyr som alle har glemt, men som på merkelig vis klarte å fange min oppmerksomhet, på en måte få andre treskjærere har klart. I en gang mellom koret og kapittelhuset i katedralen i Toledo har han skåret ut er rekke små fyllinger på skapdører. Det er tett i tett med små fyllinger i flere etasjer bortover…

Katedralen i Toledo er en av de gigantiske sengotiske kirkene på den Iberiske halvøy som ble enten bygd eller utsmykket i en av Kristendommens største propagandakampanjer. Da maurerne var behørig kastet ut av alle halvøyas kriker og kroker satte man igang et arbeid med å befeste kristendommen godt og grundig der igjen. Og katedralen er så påkostet og imponerende det bare går an. Det er verker av de store gutta, bla fantastisk mye flott av Rodrigo Aleman, Men det er Gregorio Pardos små paneler vi skal ta for oss.

toledo

Dessverre er det ikke lov å ta bilder i denne gangen, den fungerer visst som omkledningsrom for de geistlige.  Panelene er skåret i pæretre, med hver sin lille groteske. Disse groteskene er så fantasifulle og fylt med så mange morsomme små detaljer, at man kan la seg fengsle i timesvis, og oppdage nye ting hele tiden. Man kan formelig føle skapergleden, og hvordan han har kost seg med å skjære dem. Det er de pussigste sammenstillinger av ting, og den ene skapningen tyter ut av den andre.

toledo2
toledo3
toledo4

Gregorio Pardo var sønn av den mer kjente kunstneren Felipe Bigarny, og det er mest i den sammenheng han blir nevnt.

Skål for den gamle fantasifulle mester!!!
Boni Wiik
9. desember

I dag tenkte jeg egentlig jeg skulle skrive om mitt forhold til treskjæring i romansk stil, kanskje sammenlikne noen romanske helgenfigurer med noen gotiske motstykker. For eksempel en sengotisk lidende kristusfigur på korset med en tidlig romansk av samme type som ser ut til å se langt mer lyst på livet. Fundere litt omkring ha som førte til at vi fikk helgenfigurer som de smilende korsfestede jesusframstillingene som ikke viser tegn til å snart skulle dø. Forunderlige kreasjoner hvor det ser ut som kunstneren har glemt historien han egentlig skulle illustrere. Men så kom jeg over denne:

 

St. Olav fra Fresvik, Sogn og Fjordane (fotograf ukjent, bilde fra sffarkiv.no)

Først slo det meg at dette måtte være et greit utganspunkt for å skrive om romansk kunst. En enkel, nokså symetrisk og veldig stilisert framstilling, ofte med et litt «barnslig» smil. Gjerne malt i noen få, klare farger med kraftige roser i kinnene. Men så begynnte jeg å lete etter bedere bilder av denne Olavsfiguren, og fant dette bildet:

(Visste du forresten at fascinerende er det samme på norsk og nederlandsk? Og at oret stammer fra det latinske ordet for 'forhekset'?)

(foto Ove Holst, KHM/UiO)

Fascinerende hvor stor forskjell det gjør å ta bilder fra en litt annen vinkel, med et litt annet lys. Plutselig framstår Olav i en langt mer gotisk form. Hårlokker som krøller se nedover skuldrene, tendenser til foldekast i kjortelen og modelerte former i ansiktet. Det stemmer også langt bedre med tidsalderen han er skåret i. Den romanske perioden regnes somregel til 1000-og 1100-tallet, mens olavsfiguren fra Fresvik er skåret omkring 1250. Tidlig gotikk altså; eller kanskje mer riktig å kalle det en overgangsform, for det er enda langt igjenn til de typiske lidende, krokede gotiske helgnene som kom senere. Likevel, til tross for at denne helgenfiguren er vel så mye tidlig gotikk som den er romansk i stilen, så synes jeg den kan være en god innfallsport til å komme litt nærmere den romanske kunsten. For jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt litt problemer med å se det uttrykksfulle i en figur som er nesten like stiv og står like rett opp og ned som den stokken den en gang ble skåret ut av. Det er på mange vis enklere å forstå og å like en figur hvor hver finger og hvert hårstrå bukter og vrir på seg, og virkelig uttrykker den dramatikken helgenfigurene ofte ønsker å formidle. Men jeg tror egentlig mye av det samme som gir liv og dramatikk til en gotisk helgen ofte kan finnes også i de tilsynelatende enkle romanske figurene. Forskjellen er bare at detaljene er gjort mer subtile, alt overflødig er skjært bort, og tilbake står kun enkle, rene linjer, et nesten ekspresjonistisk uttrykk og ikke minst følelsene og den stemningen kunstneren egentlig forsøker å formile. For selv om den lidende Kristus ofte har vært framstilt som nettopp lidende, og helgner som ofte led grusomme skjebner, så har kanskje kunstnerens ønske vært å fremstille et videre perspektiv, og minne om at menigheten som ser opp på sin lokale helgenfigur at selv om den avbildede helgenen led en grusom skjebne, er det rom for å glede seg over det offeret som er gjort.

 

(Det kan også være en god påminner om hvor viktig rammene rundt er for presentasjonen av for eksempel en treskjæring,og hvor stor forskjell det gjør om du bare endrer synsvikel og belysning litt. En skal sannelig være forsiktig med å ta slike gamle kunstverk vekk fra den sannsynlig vis nøye tiltenkte plassen de opprinnelig hadde i kirkerommet…)

-Jon Anders

 

11. desember

 

Det har mange steder vært en tradisjon at en kirke skal  være utstyrt med en liten modell av seg selv som en del av intreøret. Om det har vært noen en lagde på forhånd varierte nok en del; endel av de jeg har sett i Norge er ikke mer nøyaktige enn at de til nøds kkan ha fungert for å formidle en ide. Da de bygde steinkatedralene nedover i Europa hadde de kanskje en viktigere rolle i byggingen, uten at jeg kan se for meg at denne har vært et eksempel på det.

Over prekestolen i Berner Münster-katedralen (foto Jon Anders Fløistad
Over prekestolen i Berner Münster-katedralen (foto Jon Anders Fløistad

Dekoren på taket over prekestolen i en kirke har variert mye fra sted til sted og opp gjennom stilhistorien. Etter min mening er den over prekestolen i katedralen i Bern, Sveits, blant de stiligste. Selv om den ikke er en kopi av ekstriøret på kirken, kan den ha hatt noe av den samme symbolske effekten. Den kan også være inspirert av at tårnet på Münsterkatedralen. Jeg har ikke klart å finne hverken hvem som skar den, eller når, men to gode kandidater kan være Bernhard Burenfind som i 1517 ble hyret for å skjære ut kirkebenkene men ikke fullførte arbeidet, eller Jacob Ruess og Heini Seewagen som i  1522 ble hyret for å gjøre ferdig arbeidet. Ærlig talt vet jeg ikke mer, og har ikke klart å finne ut mer, men bildet er i grunn imponerende nok i seg selv, og om noen vet mer, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet. (Et besøk til katedralen anbefales forresten, mye stilig treskjæring der, og et imponerende tårn du kan gå opp i og se ut over Bern.)

 

Jon Anders

12. Desember

Boni Wiik

Det finnes mange avbildninger av håndverkere i arbeid i kunsten og disse kan ofte være gode kilder til hvordan arbeidet foregikk på den tiden avbildningen ble laget. For eksempel ser man Evangelisten Lukas male et bilde,  eller Hefaistos som står og smir, og da er scenen som regel satt i en samtidig setting som da bildet ble lagd, altså forteller bildet egentlig utilskitet historier om hvordan et verksted var utstyrt, og hvordan arbeidet foregikk i den bestemte tiden. Spesielt moro er det når malere, treskjærere eller steinhuggere lager framstillinger av dem selv i arbeid, for da er det ofte temmelig gode visuelle beskriveser av verktøy og annet. Men det er ikke det det skal handle om idag, det blir altfor omfattende. I stedet skal vi prøve å søke opp et verktøy med en spesiell fasong, som ser ut til å dukke opp på 1500-tallet, ihvertfall i kunsten, men det kan jo godt alltid ha eksistert.

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Dette er kvalitetsmerket til billedskjærerlauget i Brussel på 1500-tallet.

Det viser en treklubbe med bananformet hode.

 

 

Mercurs barn
Mercurs barn

 

M»Mercurs barn» er et sjangermotiv som viser alle mulige håndverk og diverse handel og annen virksomhet som sorterer under Mercurs beskyttelsesfelt.

Her ser vi billedskjæreren med den samme bananformede klubba.

Er dette en klubbe lagd av en krumvokst grein? Hvorfor denne fasongen? Som regel ser man den mer vanlige straighte knepperten i slike framstillinger, men i ny og ne dukker altså denne rare klubba opp. Den må jo utvilsom ha noen fordeler…klubb2

 

Er man vant til å bruke en vanlig kneppert virker dette som et pussig valg, men noen ganger er det håpløst med en vanlig kneppert, og det er når det er trangt, men du allikevel trenger endel kraft i skjæringa Det er mulig den funker bra da.

Rodrigo Aleman. En selvbevisst håndverker med sin bananklubbe...
Rodrigo Aleman. En selvbevisst håndverker med sin bananklubbe…Hvis noen vet mer om slike klubber, så vær snille å si ifra. Jeg har aldri sett en i virkeligheten, kun på avbildninger, men dette er et verktøy som må testes ut!!!

 

 

 

 

13. desember

Shou-sugi-ban (焼杉板)

Shou-sugi-ban er en gammel japansk treforedlings teknikk som innebærer at man brenner overflaten på tre for estetiske og praktiske grunner. Tradisjonelt har man brukt bartreet Sugi , derifra navnet. Sugi, eller , er det japanske nasjonaltreet og tilhører sypressfamilien selv om folk ofte kaller den for Sugi seder. Alt etter hvor mye man brenner overflaten kan den bli fra lett brun til helt kullsvart. Ved å behandle treet slik vil det bli mye mer råteresistant, minde utsatt for fuktighetsendringer i luften (og deretter mer stabilt), mindre utsatt for insekter og, overraskende nok,hardere å få fyr på igjen. Karbonlaget som danner seg utenpå treet vil beskytte treet såpass at det kan stå ubehandlet ute i mer en 80år. Antageligvis enda lenger hvis det blir fulgt opp og behandlet med oljer etc. 

Prøvebiter som viser sypress utsatt for forskjellig mengde varme

Teknikken har tradisjonelt vært brukt til kledning av hus , men er i nyere tid blitt populært på mindre prosjekter som bordplater etc etc. Teknikken er blomstret veldig opp i nyere tider, spesielt i USA hvor flere tømmerbedrifter tilbyr planker og produkter behandlet på denne måten. Det blir sett på som en miljøvennlig alternativ for for råtebeskyttelse av trevirke i stedet for trykkimpregnerte materialer og andre typer plastbehandling.

Krydderhylle  med fronlister av brent bjørk. Designet og laget av Kristian Tonnem. (Denne hyllen er forøvrig til salgs fra senter for bygdekultur). Bilde: Heidi Karsten

Enda en fordel med denne foredlingsteknikken er at man kan ta tresorter som normalt ikke tåler uteklima, behandle dem og så alikevel plassere dem ute uten at man risikerer at de råtner vekk eller blir angrepet av insekter. Innholdet i treet som insektene går etter, blir rett og slett brent vekk. Men mye forskning og utprøving må nok fortsatt til før dette kan bli en verdensutbredt teknikk. Kanskje vi i framtiden vil kunne se laftebygg behandlet på denne måten?

Skrevet av Kristian Tonnem

Kilde:http://www.houzz.com/ideabooks/2323908/

20. desember

Vanligvis ser en stort sett treskjæringer utført i tre, og tenker på det som enerådende materialet innen treskjærimgsunsten. Men særlig litt tilbake i historien var det et marked ogsåfor treskjærte produkter i et annet råstoff; støpejern. Ovner og andre gjennstander i støpejern har tradisjonellt blitt framstillt ved støping i åpne eller lukkede sandformer, og sandformene ble vanligvis laget ved at en utskåret treform ble presset ned i våt sand.  Selv om ikke treskjærerene sto for selve framstillingen av det ferdige produktet, var de viktige for formgivingen, og en kan ofte se fellestrekk mellom former og ornamenter på gamle jernovner og treskjæring fra samme tidsperiode.

Jernovn fra Arendalsområdet (foto Jon Anders Fløistad)
Jernovn fra Arendalsområdet (foto Jon Anders Fløistad)

Som med mange andre industriprodukter kan det fort bli til at ornamentene blir mest som en bukett ugras limt på en flate, men likevel er det ikke skjeldent å finne vakre linjer og artige detaljer som viser spor av en håndtverker som har hatt et engasjemang for det håndtverket han praktiserte.

Jernovn detalj (foto JonAnders Fløistad)
Jernovn detalj (foto JonAnders Fløistad)

 

Spenstige linjer i jern (foto Jon Anders Fløistad)
Spenstige linjer i jern (foto Jon Anders Fløistad)

Helt til slutt bilde av gamle tremodeller for ovnsplater ved Fritzøe jernverk. Eksempler på treskjæring hvor både utseende, funksjon og nøyaktiget har vært viktig.

Tremodeller for ovnsplater (foto Arnstein Rønning)

 

Jon Anders

 

Jakten på middelalderens flytende gull…igjen

forgylling6

 

Vi søker fortsatt å forstå oss på middelalderens flytende gull. Og på tampen av forgyllerkurset som ble holdt på Hjerleid forrige uke, kom Bjørn Egil Tolås med prøver på den tjæren han brant i sommer i oljefat hjemme på Mugaas på Voss. Den viste seg å være utmerket til lasur oppå forsølving.

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

 

Riktig tapping viste seg å være svært føyelig og lett å stryke ut, med en nydelig farge og glans. Den hadde ørsmå prikker i seg men….

Når den ble silt gjennom en nylonstrømpe forsvant pikkene og den ble helt jevn. (Foto: Boni Wiik)
Når den ble silt gjennom en nylonstrømpe forsvant prikkene og den ble helt jevn. (Foto: Boni Wiik)

 

 

madonnaDette er anvendelsesområdet for dette flytende gullet. Det strykes jevnt over en forsølving, og skaper en skinnende klar gulleffekt. Her på rekonstruksjonen av Mæremadonnaen. (Foto: Boni Wiik)

 

Det planlegges et kurs i middelalderske maleteknikker til sommeren på Dovre. Om du er interessert i det ta kontakt på treskjererverksted@gmail.com
Det ble omtalt som madonnakurs i siste nummer av «Norsk husflid»