Kategoriarkiv: middelalder

Å Kopiere Urnesportalen.

Verktøy.

Noen tanker rundt det å kopiere middelaldertreskjæring.

 

I disse dager er et interessant prosjekt i ferd med å dras i gang. Urnes stavkirke, som eies av Fortidsminneforeningen, og som også er den eneste av stavkirkene som er med på UNESCO`s verdensarvliste, skal få et sårt tiltrengt besøkssenter, som kan bidra til å avlaste påkjenningene på stavkirken, og det unike miljøet den ligger i.

«Et besøk ved Urnes stavkirke er en fantastisk opplevelse. Kirken, kunsten, historien, stedet, og ikke minst reisen dit.» (Foto: Internett)

 

Mye av grunnen til at nettopp Urnes stavkirke peker seg ut blant alle de som finnes, er at i den eksisterende kirken som ennå står der, er det gjenbrukt en hel del bygningselementer fra en tidligere kirke som sto på samme plassen. Dette er i og for seg ikke så uvanlig i kirkebyggingssammenheng, men det spesielle her, er at mye av disse gjenbrukte delene er dekorelementer, som ikke bare er inkorporert på en planmessig og gjennomtenkt måte, slik at de er viktige og uttrykksbærende deler i den «nye» kirken, men også fordi disse elementene er utført i «Urnesstil», en eksepsjonelt vakker og tiltalende stilart, som også er den siste av de såkalte vikingtidsstilartene. Kirken som engang sto der, og som i høy grad lever videre, -og ennå står der-, gjennom dette gjenbruket av deler, er faktisk fra vikingtiden. Den er/var en tidlig utgave av stavkirker, som kun finnes i fragmenter andre steder, og Urnes stavkirke fungerer som et vindu inn i en tid, og en byggeskikk vi ikke vet altfor mye om. Den materielle vikingtiden, er noe vi stort sett møter gjennom arkeologien, den graves ut av jorda, enten som bortråtnede hus, skip eller mindre gjenstander, men her ved Urnes stavkirke, står man ansikt til ansikt med vikingetidens arkitektur og estetikk, slik den har overlevd midt blandt oss gjennom 1000 år.

Stilarten har også fått sitt navn fra denne kirken, Det var arkeologen Håkon Schetelig som døpte den det, siden dette er det flotteste monumentalverket utført i denne stilen. Men den finnes på alt fra smykker og våpen, i bokillustrasjoner, og ikke minst på mange runesteiner, blant annet i Sverige.

 

I forbindelse med at besøkssenteret bygges, har Fortidsminneforeningen tatt initiativet til at det også gjøres et rekonstruksjonsarbeid av de gjenværende deler av den gamle Urneskirkens portal, som er gjenbrukt som portal på nordveggen av kirken. Opprinnelig var nok dette vestfrontens portal, men gjenbruket på nordsiden er kanskje hovedgrunnen til at den har blitt bevart så godt.

 

«Portalen fra en tidligere kirke er gjenbrukt på nordsiden av den nåværende kirken. Den nåværende er bygd rundt år 1130. (Foto: Boni Wiik)

Unikt prosjekt.

I treskjærersammenheng er dette et helt unikt prosjekt, for tanken er at arbeidet med å rekonstruere den, -prosessene som gjøres-, og alle undersøkelsene, er der hovedfokuset skal være, det er her ressursene settes inn, og den ferdige portal, skal bare være et hyggelig biprodukt av det hele.

Slik tankegang er ikke så eksepsjonelt og uvanlig i diverse andre prosjekter som omhandler gamle og interessant bygninger. Innen tømring, muring og andre byggeteknikker, med en særskilt «museal» interesse, er det vel nærmest normen, å nettopp benytte anledningene til å undersøke, lære og heve kompetansen innen de ulike fagområdene. Men innen treskjærerfaget er det helt nytt, og dette er første gang det skjer.  Nå skal det nevnes at treskjærere har lagt ned enormt med tid og ressurser på slikt arbeid før, på andre tilsvarende prosjekter av museal interesse, men det har aldri vært initiert av oppdragsgiveren, og aldri vært betalt eller finansiert av andre enn treskjærerene selv. I denne anledning har Fortidsminneforeningen satt sammen en gruppe av håndverkere, med særlig vekt på unge fagfolk, og treskjærere som arbeider med formidling av faget, som sammen skal gjennomføre arbeidet, og sørge for at kunnskapen som kommer ut av prosjektet, får et så bredt nedslagsfelt som mulig.

Urnesportalen var opprinnelig del av et stort utsmykkingsarrangement, der den luftige og elegante dyreornamentikken, slynget seg fra den ene bygningsdel til den andre, og fortsatte bortover veggen, og endte opp i utskårede tredimensjonale søyler i hjørnene, og var kronet på toppen med et gigantisk gavlmotiv i tympanonfeltet. Selv dørbladet var utskåret, noe man ikke finner på de senere stavkirkene, og det har med stor sannsynlighet også sittet gavldrager oppe på mønet, og nede der vindskiene hadde sin avslutning.  Måten å utsmykke kirken på utsiden, har ikke levd videre i samme monn, på de etterkommende stavkirkene, kan det se ut som. Men vi må aldri glemme at de flotte stavkirkene som vi har bevart fram til i dag, kun er for promiller å regne, i forhold til hva som tidligere har stått rundt omkring. Ikke bare i Norge, men også i resten av Norden, og nedover i Europa.

 

«Et forslag på hvordan utsmykkingen kan ha vært arrangert på den tidligere kirken.» Tegning: Knud Krogh)

Ornamentikken

Urnesstilen er i høyeste grad barn av sin tid, og slektskapet til de foregående vikingtidsstilartene, er merkbart, og kan kanskje også spores lengre tilbake i tid også? Motivene, kort oppsummert, handler om firfotede dyr sett i profil, noen ganger med vinger, som kjemper en evig kamp med ormelignende vesener, som oftest er sett ovenifra, men dette er selvsagt en forenkling, og avvik kan stadig sees. Kroppene er lange, og slanke, og de beveger seg i elegante sirkler og åttetallsformer. Lemmer ender ut i små bladformasjoner, eller svært vakre tynne velformede føtter og klør.

Det har seg slik med ornamentikk fra vikingtid, og i og for seg senere også, at man finner igjen de samme ornamentene, utført i metall, malt på pergament, hogd i stein eller skåret i tre osv. Og det gjelder Urnesstilen også. Det er kanskje i hovedsak de gjennombrutte brosjene og runesteinene man tenker på. På brosjene ser man et komponert motiv som slynger seg ut og inn i seg selv, uten i særlig grad å forholde seg til rammen rundt. Det er som regel ingen ramme rundt. Dyrekroppene i ornamentet danner sin egen ramme. De forholder seg til seg selv, og den formen de til sammen selv danner, og ikke til verden utenfor. Det samme kan man si om runesteinene, som ofte har en amorf naturform som sin innramming. Ornamentet bygges opp og utgjør sin egen helhet. Det kan og fornemmes når man finner ornamentikken skåret på veggtiler og andre bygningsdeler, selv om de ofte, med sin strukturelle form utgjør en streng avgrensing av flaten som skal smykkes ut. Tympanonfeltene fra Urnes stavkirke har en klar trekantet form, og ornamentet fyller denne formen ut velkomponert, selvsagt, allikevel gir det en fornemmelse av at ornamentet er løsrevet fra sitt medium, og lett kunne vært skissert opp på forhånd, på et ark, eller i sanden. Den ornamentikken vi ser på funn fra tidligere vikingtid, gir mer en følelse av at gjenstanden som skal utsmykkes, har en distinkt form, og ornamentikken tilpasses denne. Smykkets fasong er utgangspunkt for mønstrene det dekoreres med, våpenets nødvendige anatomi dikterer pynten, det er ikke l lik grad nødvendig å skisse på forhånd, for det er først når ornamentikken legges på gjenstandens form, at den finner sin utførelse.

 

«Brosje eller spenne i Urnesstil»foto: Internett)

«Runesten fra Uppland i Sverige: Foto: Wikipedia)

 

«Det ene bevarte gavlfeltet fra den gamle kirken på Urnes» (Foto: Internett)

 

Når man skjærer ut ornamentikk i tre, så er dette en subtraktiv prosess. Man har et emne, med sin begrensede utstrakthet og form, og ut av dette skal man grave fram, den, eller de, formene man ønsker å framstille. Man fjerner virke, for å komme fram til resultatet. Dette er den motsatte framgangsmåte av, for eksempel, å tegne, eller lage noe i leire, der man begynner med det blanke lerret, så og si, og legger ting til, og bygger opp det man skal framstille. Selv om den virtuose utøver kan få til hva hun eller han nå vil, så gir de to innfallsvinklene, den subtraktive,- der man fjerner masse, og den additive,-der man legger til masse, som regel, litt forskjellige resultater formmessig. Ofte kan emnets fasong fortsatt anes i det ferdige produkt, når noe er hogd, eller skåret ut, mens noe slikt ikke oppleves der man har bygd produktet opp fra ingenting, eller i hvert fall fra mindre biter av noe. Om vi ser på urnesbrosjene, kan man tenke seg at da de ble lagd, hadde man tråder av enten metall eller voks, eller et annet medium som man la rundt i et mønster, for så og forme de ulike delene til tykke og tynne pølser, hoder, kroppsdeler, klør osv. De bærer ikke preg av å være gravd ut av noe massivt. Og man kan se at teknikkene som har vært anvendt, har passet ypperlig til det ferdige resultatet.

Urnesstilen skåret i tre, slik vi finner den på Urnesportalen, gjør noe bemerkelsesverdig i treskjærersammenheng, som man finner lite eksempler på, hverken før eller etter, i historien. Utskjæringene bikker over en grense. Den subtraktive prosess fører som regel til at man fjerner mindre virke enn man etterlater, og formene kan virke mer solide enn de ville vært utført med andre teknikker, mens her har treskjæreren krysset en linje og muligens prosentvis, fjernet mer enn det som er igjen. Resultatet er imponerende. Urnesstilens vakre spill, mellom de tykke og tynne linjer, er her tatt ut i en konsekvens som selv metallarbeiderne og stenhuggerne, ikke engang har nærmet seg.  Dette er mye muliggjort på grunn av det store formatet, som kan tillatte seg de ekstremt tynne linjene, som kommer opp fra de dype bunnene, og ender opp i knivskarpe konturlinjer. Det finnes intet annet verk, der urnesstilens virkelige estetiske kvaliteter, kommer bedre til sin rett enn i denne portalen. De store dybdene, som på en måte, frigjør ornamentet fra bakgrunnen, de runde myke formene, og de sylskarpe linjene, som oppleves som uten masse og utstrekning. Det er nesten så man skulle tro at stilen har sitt opphav i dette formatet, og i denne teknikken, men det er nok ikke tilfelle. Det vi ser i Urnesportalen er rett og slett verket til en virkelig mester som har forstått stilen han arbeidet i fullt ut, og behersket den til fingerspissene.

 

I dette gjenskapingsprosjektet er det Urnesportalen, slik den framstår i dag, i nordveggen på den yngre kirken, det skal fokuseres på. Det er kanskje et litt pussig utgangspunkt, da den har blitt kappet av både i underkant og i overkant, og ikke lenger henger sammen med de andre bevarte utskårede delene, men ett sted må prosjektet avgrenses, og det ble der, langs de avhugne linjene, langs det vi i dag kjenner…

 

Det skal fokuseres på å gjenskape den prosessen som skulle til, for å lage denne portalen, engang sent på 1000-tallet, der, i Luster i Sogn, hvor vi må regne med at det foregikk, den gang.  Materialene skal forsøkes å velges ut fra lokale skoger, hvis det lar seg gjøre, men det er ganske store materialer, av en kvalitet som ikke lenger er like lett å oppdrive. Verktøyene som skal anvendes skal også fortrinnsvis lages og brukes så tidsriktig som mulig. Allerede her, tårner det seg opp med spørsmål og problemstillinger, som deltakerne i prosjektet, må prøve å løse så hensiktsmessig som mulig.  Skal jernet blestres på middelaldervis, og skal brynesteinene være fra lokale forekomster av egnet stein?

Finnes det nok verktøyspor på originalen, og tidsriktig arkeologisk materiale bevart, slik at et godt bilde av verktøy og metoder, lar seg rekonstruere?

Hvordan så den egentlig ut da den sto ferdig? Var den polykromert?

 

Verktøy.

På leting etter å kartlegge framstillingsmetoder, er verktøyspor en god hjelp. De ulike verktøyene som har blitt anvendt, etterlater seg noen ganger spor, og noen ganger kan man også se gangen i arbeidet, ved at noen spor er delvis fjernet av det neste verktøyet, men nok er bevart, slik at man ser rekkefølgen på hvordan de ble brukt.

Treskjæreren er trent opp, gjennom sin utdanning, til å legge all sin flid i å ikke etterlate verktøyspor, det er en del av treskjæringens vesen, for ulikt tømrere og snekkere så forsøker treskjæreren å imitere noe annet enn det han faktisk lager. Han skal fremstille en illusjon, eller etterligning av noe. Overflaten av muskelspent hud, en type skinn, en plante, fjærpryd eller lignende. Tømreren skal kanskje lage en firkantet bjelke, og legger sin stolthet i at nettopp hans dyktige framgangsmåte synes i det ferdige resultat, mens treskjæreren skjuler sin prosess, fordi stoltheten ligger i den beste mulig etterligning, av den overflaten han streber etter å imitere.  Hvis en gjenstand er pusset til en flott polert overflate med sandpapir, så foregår det ved at man først fjerner de største ujevnheter med et grovt sandpapir, og dernest pusser videre med et finere papir. Det neste må ikke være så fint at det ikke klarer å fjerne merkene fra det forrige litt grovere papiret. Og så går man gradene oppover videre, og det ene papir fjerner det forriges merker, helt til man har oppnådd høyglans.  Men i ettertid vil en undersøkelse av gjenstanden, bare kunne fastslå at et veldig fint papir har vært brukt, ettersom det bare er sporene etter dette, som finnes bevart. Og derfor kan det ofte være utfordrende å kartlegge en prosess basert på verktøyspor. I treskjæringen er det da de gangene verktøyet har gluppet, eller blitt stukket en anelse for langt ned, at man finner sporene, eller når sporene med overlegg har blitt satt igjen for å imitere en struktur eller overflate. På en nylagd overflate, og med all verdens moderne teknologi, kan man nok finne mye, men Urnesportalen er 1000 år gammel, og den har stått utendørs hele tiden, den har kanskje vært polykromert, og den har blitt tjæret utallige ganger. Den har sågar blitt nokså hardhendt skrubbet, på et tidspunkt i nyere tid, da en gipsavstøpning skulle lages, og de tykke tjærelagene syntes for sjenerende. Allikevel finnes det en del spor av, for dype nedstikk i bunnene, og av boring for å få ut masse. Det finnes spor av reparasjoner, både underveis i arbeidet, men også fra senere. Det er en del informasjon å hente. Riss i overflatene kan si noe om hvordan man tegnet opp ornamentikken, og striper etter hakk i eggen, på de skjærende verktøyene, gir en pekepinn på hvordan de har vært brukt.  Ofte i treskjæring kan man se at, om man vet at overflaten etterpå skal grunderes, eller dekkes til av noe, så har skjæreren gjort seg mindre flid med dem, naturlig nok. Det handler i treskjæring, som i andre fag, om å spare på ressursene, og økonomisere arbeidet. Men det kan i andre tilfeller handle om at nettopp en røffere overflate, vil gi bedre heft for overflatebehandlingen som skal komme.

Arkeologien

Både de arkeologiske funnene av det vi må kunne kalle, treskjæringsverktøy, fra omtrent samme perioden, og det vi kan se av verktøyspor, viser nokså entydig at verktøyene er omtrent like som gjennom historien for øvrig, utseendemessig. Det er snakk om firkantjern eller flattjern som er banket ut i en vifteform i enden, og denne vifteformen kan bøyes til ulike kurver. De kan være ganske små, og de kan være ganske store. Som regel har jernene en tange som går inn i et treskaft, men faler kan også forekomme. Da er jernet i skaftenden banket ut tynt, og brettet rundt et tilspisset skaft, som et kremmerhus. Dette er verktøy som i større grad tåler å bli slått på med klubbe. Jern med tange har godt av å ha smidd ut en liten avsats i metallet, som treskaftet kan hvile mot, ellers vil tangen bare slås inn i skaftet og sprenge det, om verktøyet brukes til å slå på. Holk på skaftet forekommer ikke så vidt jeg vet i arkeologisk materiale fra denne, eller nærliggende tidsperioder. Jern som er bøyd, slik at de skal kunne ta ut virke i bunner, finnes også.

 

«Diverse verktøy fra vikingtid, funnet i Novgorod. En by som nærmest var for et vikingreir å regne, fullt av Skandinaver»(Foto: internett)

 

Avbildninger.

Det finnes en god del avbildninger av treskjærerverktøy fra opp gjennom historien, enten som tegninger og malerier, eller hogd ut og skåret i stein eller tre. De siste er lett å tenke seg er de mest pålitelige, der en treskjærer selv har avbildet det verktøy han arbeider med. Avbildninger av verktøy fra nettopp denne perioden, og denne kulturkretsen, sen vikingtid/tidlig middelalder, er sparsomme og det nærmeste vi kommer er kanskje avbildninger av Regin i smia, som smir sverdet «Gram» til Sigurd Fåvnesbane på stavkirkeportaler. Men disse er gode 100 år seinere enn Urnesportalen, og akk, av smiverktøy og ikke treskjærerjern.

«Regin og Sigurd i smia, motiv hentet fra Hylestadportalen» (Foto: Jon Anders Fløistad)
« Munken skjærer et bilde av seg selv, som arbeider på den benkevangen som bildet er skåret ut på»( Foto: Boni Wiik)

 

Tømmermannens verktøy, og båtbyggerens, er godt representert i avbildninger. Blant annet på Bayeuxteppet, som ble brodert på omtrent samme tiden som den første Urneskirka ble bygd, og i en nokså tilnærmet kultursammenheng, da Nordmannerne som bestilte teppet, jo var utvandrede nordboere.  Det man ser på for eksempel Bayeauxteppet, er at gjengivelsene av øksene som er i bruk, er slett ikke dårlige, og gode illustrasjoner på hvordan verktøyene faktisk så ut. Jeg tror dette noen ganger brukes som argument for at dette teppet er brodert av menn. Det er en åpenbar forkjærlighet for nøyaktig gjengivelse av disse verktøyene, mens andre detaljer, kan være litt mer tilforlatelig framstilt.

 

 

«Verktøyene som er avbildet på Bayeuxteppet er svært nøyaktig gjengitt» (Foto: Internett)

 Stilmessige, eller på andre måter beslektede parallelle treskjærerverk.

Hist og her finnes det urnesskjæring i tre, noe som har gjennombrutt skjæring, som det ene hodet som kan ha sittet  nederst i gavlen på Hemse stavkyrka på Gotland,- hjørnestolpen funnet i Hopperstad stavkirke i vik i Sogn, er svært lik hjørnestolpen bevart i Urnes, -som døromramning på Bjølstad kapell i Heidal finnes to hele portalplanker i en litt underlig urnesstil, i Hørning i Danmark finnes et fragment av en stavleggje, skåret i urnesstil, med en så å si intakt polykromi bevart.- og i Skåne finnes Brågarpplanken som er en portaloverligger, der en ser tre drager møtes over døråpningen,- fra Torpo, en litt mer udefinerbar planke, osv osv. Alle disse eksemplene på Urnesstil, skåret i tre, burde i denne sammenheng undersøkes, for å se om de kan fortelle oss noe om tilvirkningen av Urnesportalen.

«Gjennombrutt urnesskjæring funnet under kirkegulvet i den nåværende Hemse kyrka på Gotland,» Foto: Boni Wiik)

 

 


«Den ene portalplanken fra Bjølstad kapell i Heidal». Foto: Internett)
«Rekonstruksjon av det bemalte trestykket fra Hørning i Danmark.» (Foto: Internett)

 

 

«Døroverliggeren fra Brågarp, i Skåne.» (Foto: Boni Wiik)

 

 

For å begripe seg mer på hvordan treskjærerverktøyene ble ført, og brukt teknisk, kan det også være interessant å se på annen treskjæring som ikke nødvendigvis er utført i samme stilen, men som kan hjelpe oss å forstå utforming av slipefaser, eggvinkler etc. I den førgående tidsepoken, vikingtid, finnes det dessverre lite treskjæring bevart, men noe er det. Osebergfunnet er selve rosinen i pølsa, når det kommer til å forstå vikingtidstreskjæring. Funnet er så rikt, og viser en så stor bredde av treskjæring, fra de helt enkle innrissede linjer, til ekstremt intrikate og komplekse komposisjoner, som står ut som noe av det ypperste som er skåret i tre, uansett tid og uansett sted på kloden. Her finnes eksempler på samme måten å tenke skjæring på som på de senere stavkirkeportaler. Flatedekkende ornamentikk, med en jevn nedbunnet bakgrunn, slik vi ser det på skipets stavner, eller på de arbeidene utført av mesteren som har fått tilnavnet «Akademikeren» i vår tid. Det finnes altså en overflate, og det finnes en bakgrunn.  En annen skjærer, som har fått navnet «Barokkmestern», arbeidet også med flate bunner som bakgrunn for ornamentikken, men han la ornamentikken i lag på lag utenpå hverandre, i innviklede mønstre, og her blir det som oppfattes som overflaten, liggende et sted nede under deler av ornamentikken, som oppleves som om den vokser utenpå formen og gjenstandens overflate.

 

«Akademikerens slededrag fra Osebergfunnet, ornamentikken ligger utenpå gjenstandens form og bryter den ikke.» (Foto: Internett)

 


«Barokkmesterens første slededrag fra Osebergfunnet. Her har treskjæreren lagt inn et mellomsjikt, som oppleves som gjenstandens overflate, med en bunn enda dypere, og med ornamentikk som kravler og kryper oppå» (Foto: Boni Wiik)

 

Urnesportalen kan oppleves som en mellomting. Den er ikke «bare» todimensjonal, med ornamentikk liggende flatt utenpå en annen overflate(bunnen), den er i større grad tredimensjonal, til tross for at den henger fast i bakgrunnen. De veldig dype bunnene, gir inntrykk av at dyrekroppene er løsnet fra bakgrunnen, og treskjæreren har til og med skåret hodene på ormene tredimensjonalt, slik at kinnene og underkjevene er formet nede i ornamentikken, mellom den todimensjonale linjeføringen på overflaten, og den dype bunnen nederst.

«Skjæringen på Urnesportalen har virkningsfulle tredimensjonale elementer, samt tidvise underkutt, som gir en dimensjon mellom den 2. og den 3. En form for 2 og den halvte dimenjon.» (Foto: kai Johansen)

 

 

 

Kniven, skjulpen, boret, og bunnjernet.

Først litt om eggen.

Eggen er den skjærende kanten på verktøyet, den er nullpunktet der jernets underside og overside møtes.

I denne sammenhengen definerer jeg kniv som et verktøy med, en forholdsvis rett egg. Og med en «rett egg», mener jeg at jernet i verktøyet ikke er bøyd i en kurve. Eggen kan gjerne bue seg langsetter eggen, men metallstykket er ikke bøyd.

Skjulp. Dette er et navn vi bruker på et huljern. Et verktøy der metallstykket er, nettopp bøyd, slik at eggen blir buet, dette i motsetning til kniven.

Det er litt vrient å forklare med ord, men det er såre enkelt i virkeligheten. Om man hogger kniveseggen vinkelrett ned i et trestykke, vil kuttet bli en rett linje. Om man gjør det samme med en skjulp, vil kuttet bli en kurve, den samme kurve som jernet er bøyd i.

Eggen på et treskjærerverktøy kan enten slipes helt rett, eller det kan slipes slik at eggen buler utover, og er «høyest» på midten, eller innover, slik at det er lavest på midten, og hjørnene står ut som ører. De ulike formene på eggen gir ulike egenskaper til verktøyet.

 

Slipefasen.

Slipefasen er vinkelen man sliper langs, for å lage eggen. Eggen er altså tuppen på slipefasen, slipefasen er den flaten, slipesteinen eller brynet, arbeider på.

Man opererer med ulike typer egg, der plasseringen av eggen, i verktøyets gods, er det interessante. For enkelthets skyld skal vi her snakke om «knivslipt egg» og «sakseslipt egg».

En knivslipt egg, har slipefas på begge sider, slik at eggen befinner seg midt i verktøyets godstykkelse.

En sakseslipt egg, har slipefas kun på den ene siden, slik at eggen ligger nøyaktig i flukt med verktøyets ene ytterside. Slik det er på en saks, på et høvelstål eller stemjern. Om saksen skulle ha aldri så lite slipefas på innsiden, der det ene saksebladet møter det andre, skulle saksen bli helt ubrukelig.

 

På mange verktøy er det herdbare stålet sveiset på det uherdbare «jernet», slik at plasseringen av stålet, gjør at verktøyet kun kan ha den ene, eller den andre type sliping. I knivbladet ligger stålet midt inni godset, da må eggen også være midt i, på en sakseslipt øks, er stålet sveiset på, på den ene siden, da kan det ikke nytte å legge eggen midt i.

For ytterligere å komplisere det hele, så finnes det også ulike måter å utforme selve slipingen på.  En slipefas kan enten slipes helt rett, eller den kan være konveks eller konkav. Den rette eller konkave vil dra seg inn i treverket, mens den konvekse vil ut igjen. Noen ganger ønsker man det ene, andre ganger er det det andre man vil ha.

Det er i det hele tatt, et helt univers av ulike måter å slipe opp et verktøy på, og her har vi bare litt overfladisk og forenklet, sett på det.  For ytterligere å gjøre det komplisert, så er det slik at med treskjærerjern, bruker man gjerne litt kombinasjoner av de ulike typene sliping. Et nokså vanlig treskjærerjern er i prinsippet sakseslipt, med slipefasen, på det man kan kalle undersiden, av verktøyet. Men i stedet for å la eggen ligge i flukt med den absolutte overside(innerside på en skjulp) , så knekker man eggen ørlite grann innover, slik at det blir en kombinasjon mellom saksesliping og knivsliping. Det gjør at verktøyet skjærer godt på begge sider. Det kan brukes «oppned» også.

Tykkelsen på godset i jernet, og fasongen på verktøyet, vil være utslagsgivende for hvilke vinkler som vil fungere på slipefasene, og for hvilke typer slipinger som er hensikstmessige.

Den vanlige moderne skjulp, eller huljern, om man vil, blir slipt opp med en rett slipefas på utsiden(undersiden), og en ørliten sponbrytende knekk, av en fas, på innsiden. Godstykkelsen er forholdsvis jevn, og ganske tykk, men smalner utover mot eggen.  Dette er et verktøy som man kan skjære en jevn hulkil ned i treet. Sporet den etterlater seg er altså formet som eggens fasong. En «halfpipe», om du vil.  Disse hulkilene kan sees ofte i nyere treskjæring, men de forekommer så å si aldri i vikingtidsskjæring, eller middelalderskjæring. Hva kommer det av?  Kan det ha noe med slipingen og slipefasens utforming å gjøre? Og igjen, noe med utforming av verktøyets fasong å gjøre?

Sliping på omkretsen av en roterende slipestein gir en konkav slipefas, som igjen kan brynes, til den er helt rett. Slik slipefas hviler godt i treet, og skjærer seg lett framover, uten å hverken grave seg nedover i treet, eller søke seg opp og ut av treet igjen. Er det slipemetoden som er avgjørende?

Den roterende slipesteinen, der man sliper på omkretsen, og ikke på flaten, er en urgammel oppfinnelse. Romerne hadde den sikkert, -kanskje også Egypterne og Sumererne, -men var den i bruk på Vestlandet i Norge på slutten av 1000-tallet? Og var det en type egg de ville ha på verktøyene sine, når man ikke finner spor etter det? Denne typen skulp har sin klare fordel når man ønsker å skjære hulkiler, eller hule ut en større fordypning, som i en bolle for eksempel. Slipefasens utforming gjør den svært brukbar til slikt, samtidig som den runde egglinjen spiser treverk adskillig mer effektivt enn en rett egglinje. Men i det øyeblikk man skal stikke ned kanter og konturlinjer i dyp ornamentikk, kommer den til kort. Slipefasens vinkel gjør at resten av jernet butter borti den andre kanten av åpningen, før jernet har kommet helt ned til bunnen. Et verktøy der godset tynner jevnt utover mot eggen uten å ha den vinkelknekken, som en slipesteinsslipt fas har, vil kunne skjære de samme nedstikk og konturlinjer, med letthet, så dypt det bare vil, men vil ikke kunne skjære hulkiler langsetter treets overflate.

 

«Illustrasjon av den moderne skjulps begrensninger.»

 

Og når dette er sagt om verktøyenes geometri, så kommer det neste punktet, om tilvirkingsmetode, materialvalg og anatomi.

Material. Skjærende verktøy kan lages av mye rart. Stein, glass, metall, bein osv. En god egg, er en robust egg, men også en som er mulig å gjøre skarp, og som forholdsvis enkelt kan gjøres skarp igjen, om den blir sløv eller skadet.

Metaller som ikke kan la seg herde med oppvarming og nedkjøling, kan bankes harde, ved å komprimere metallet. Herdbart stål var den gang, og er definitivt fortsatt, det foretrukne metallet til slikt bruk, og som nevnt ovenfor, så er ofte herdbart stål sveiset på, eller i, et større stykke uherdbart «jern», som jeg har valgt å kalle det her, (til tross for at moderne terminologi kaller alt for stål.) Herdbart stål kan også loddes på andre metaller, men dette er ikke så vanlig. Hvorfor man har spart på stålet slik, er av to grunner. Det herdbare stålet er vanskeligere å framstille, og derfor mer eksklusivt, og den seigheten som jernet har, er ofte å foretrekke andre steder i verktøyets anatomi, enn i eggen. En øks kan for eksempel ha stål i eggen, og også i nakken, slik at den tåler bedre å bli slått på der.

Ljåer nedover i Europa, er ofte av uherdbart jern, og de bankes skarpe og harde. Dette kalles tynsling.

Treskjærerjern er ofte relativt små metallting, og kan forekomme i helstål, ettersom hverken belastningene de skal utsettes for er enorme, ei heller materialforbruket.

Verktøyenes sammensetning kjemisk og fysisk, i tillegg til deres geometri/anatomi, er derfor interessant i forhold til hvordan de fungerer, og hvilke former man kan lage med dem. Så når jeg innledningsvis sa at treskjærerjern stort sett har hvert uforandret gjennom store deler av historien, så var det selvsagt en grov forenkling, som bare sa noe om hvordan de utseendemessig ligner hverandre, i det arkeologiske materialet, og i billedframstillinger.

 

Det som videre må undersøkes i forbindelse med Urnesportalen, er de andre typer verktøy som også muligens har vært involvert i framstillingsprosessen. Har overflatene blitt gått over, med noen form for skrape eller et pussemedium?  Hva slags overflatebehandling fikk den etterpå? Om ornamentikken som skulle skjæres ble tegnet på emnet, hvordan foregikk det? Ble den malt på, og deretter risset inn?

Det er mye å ta tak i, og dette prosjektet er i startgropa, og det skal blir veldig artig å være med. Jeg har ikke her nevnt noe om emner og materialer, eller om kirkebygging på 1000-tallet, eller om hensikten med utsmykninger og betydning av ornamentene.  Dette innlegget skulle handle om verktøy, og presentere litt om tanker rundt en slik problemstilling i et sånt prosjekt.  Det fine med et slikt prosjekt er at når, spørsmålene reiser seg, og man er usikker på hvordan man skal løse et problem, ja så tester man det bare ut, tester til man finner gode svar, kanskje ikke alltid sannheten, men i hvert fall svar som kan være betydelige, og også til nytte i andre sammenhenger. Avslutningsvis vil jeg fremheve de to største styrkene innenfor slike samarbeidsprosjekter. Det er den rutinertes erfaringer og gefyl,på den ene siden,  og den unges friske blikk, iver og arbeidskapasitet, på den andre. Man kan lett bli fanget i sine egne erfaringer, i tradisjoner og vedtatte sannheter, og en gjeng med rutinerte gubber evner i liten grad å tenke nytt, og støtter seg på det de allerede vet, og har vanskelig for å åpne opp for nye ideer. Mens den unge har med seg den utenforståendes synvinkel og oppfinnsomhet. Min erfaring er at de best gjennomførte prosjektene er de der ungdommen spiller en stor rolle. Problemet er jo at det ikke tar lang tid før de selv blir rutinerte bedrevitere, men da finnes det alltid nye unge som kommer til.

 

«Treskjærere på befaring ved Urnes stavkirke.» (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

Hylle til Balkemadonna

 

Verkstedet leverte i fjor en rekonstruksjon av madonnafiguren som før sto i Balke kirke, og det ble i den forbinnelse laga en hylle som kopien kunne stå i i kirka.

Hele hylla, som madonnaen, ble snekra i eik. Her limes emne til bakveggen.

Hylla skulle snekres så den passer til madonnaen stilmessig, basert på eksempler på gamle baldakiner som det figuren kan ha stått i tidligere, og samtidig passe til madonnafigurens moderne rolle i kirkerommet og la den komme til sin rett.  På toppen av det hele måtte den være tilnærmet bombesikker, og helst enkel å henge opp og ta ned..

Sokkelen snekres.

Gjennomgående tapper støtta med en nakking i bakkant for støtte for størst mulig styrke uten å innføre teknikker eller estetiske detaljer som ikke hører hjemme i middelaldersnekring.

Sidestykke til toppen.

Selv om resultatet skulle være mest mulig troverdig og middelalder-esque, ble enkelte moderne hjelpemidler benyttet til grovforminga. Her både elektrisk sag, høvel og fres…

Hyppig prøving underveis bidrar til et godt resultat

Prøvemontering av toppen, for å se at snekringa funker før alle flater skal bearbeides og profiler skjæres og bli fine.

Middelalderprofiler med enklest mulig verktøy

Alle synlige flater ble derimot skåret eller bearbeidet helt manuelt med nogenlunne autentiske verktøy for å gi et mest mulig riktig uttrykk og en «levende» overflate.

Den mest komplekse sammenføyningen på prosjektet.. Gjennomgående tapper med nakking og kiler for å holde sammen ramma i sokkelen, en liten svalehale for å holde søyla på siden på plass, den er forøvrig også sikret på den andre siden av bunnen som går i et spor i søyla, ryggen på hylla har en fjær som går i et spor på siden av sokkelen, og er også sikra med noen gode plugger. .

Alle sammenføyninger ble gjort slik at de holder helt utmerket selv om limet skulle svikte, og limt med hudlim slik at om det blir behov for reparasjoner lar ting seg lime på nytt uten problemer. Her er hjørnet satt sammen med gjennomgående tapper med nakking, og sikra med kiler…

Navaren på bildet er nok ikke langt unna å kunne ha vært brukt på tolvhundretallet. Tvingene derimot….

..Her er det en slags not og fjør sikra med koniske plugger og lim..

Ikke bevisst produktplassering, men et ganske godt lim likevel.

og her er det bakplata som plugges fast mellom to fjøler med kraftige koniske plugger med kontrakile. Verdt å merke seg at de ytre plugghullene i selve bakplata er gjort ovale for å ta høyde for krymp.


Her er det plata som skal bli himling i toppen, den er limt sammen av to smalere stykker, og limfugen sikra med en slags nøkkel, eller sommerfuglskjøt som det også er kjent som. Om de er vanlige i middelaldersnekring er jeg usikker på, men det er ingenting som tilsier at en av middelalderens snekkere ikke kunne fått det til.

Bunnplata ligger i et notspor, men er limt i front for å hindre at den beveger seg for mye.

Halvferdige hylledeler prøves på den nesten ferdig polykromerte madonnaen for å fastslå den endelige høyden og se at delene passer også estetisk.

 

Okay, de ble faktisk først grovforma i dreiebenk, men etterpå er de skåret og høvla for å skjule alle spor..

Søylene er, til tross for en form som innbyr til dreiing, høvla og skåret til form. Det åpner for sisteliten-justeringer av form og tykkelse som her.

Ferdig hylle, røyka i salmiakkdamp for å tone ned fargen litt og gi et inntrykk av elde. Den lyse stripa midt på bakplata er geitved/yteved på eika, men vil skjules av madonnaen.

 

Tekst og foto

Jon Anders Fløistad

Pilegrimsstav

Før jul kom det en bestilling på en pilegrimsstav med litt katolske, middelalderaktige utskjæringer. Det ble en Olavsfigur på ene siden, og litt gotikkifisert kvist og kvas rundt navnet på mottakeren på andre siden.

(foto Jon Anders Fløistad)

Faste lesere vil kanskje legge merke til at ornamentet har enkelte fellestrekk med en æresvandrestav det ble skrevet om for et drøyt halvår siden på denne bloggen. (link her) Dette er ikke tilfeldig, men et resultat av at kunden hadde lest om den staven, og likte ornamentene. Dermed var det bare å finne fram gamle tegninger og «flytte» ornamentet en tre-fire hundre år bakover i kunsthistoria.

(foto Jon Anders Fløistad)

Olav ble etter ønske fra kunden utstyrt med kappe og sverd, eller var det kors? Dualismen er tiltenkt, og kombinasjonen av kors, sverd og krone speiler mye av det st. Olav er kjent for. Så får det heller være at øks er et mer vanlig attributt for Olav. Økser gjør seg ikke like godt som kors.

Etter  vår vanlige høye standard ble toppen elegant skåret og lett pusset godt og elegant rund, og for å begrense slitasjen i bruk ble den skodd med en nøye tildreid og -filt messinghylse. Noen bilder til slutt av prosessen.

-Jon Anders

Relieff fra Hylestad stavkirke

For et drøyt års tid siden mottok Jon Bojer Godal Norsk kulturarvs ærespris. I den anledning fikk han ønske seg en utskjæring som pris, og valgte et relieff fra Hylestadportalen.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Bilde av det nederste motivet på den høyre portalplanken. Portalens  høyre side er delt inn i medaljonger som på tegneserievis forteller første del av historien om Sigurd Fåvnesbane, mens venstre side forteller historien gjennom motiver mer integrert i ornamentene rundt.

 

(Hele portalen: http://www.unimus.no/arkeologi/#/detailsView?search=C4321 )

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Motivet skissa opp på emnet. Her var det et poeng at hele relieffet, som originalen, skulle være et stykke god furu. Kryssene markerer hvilke områder som skal graves vekk og bunnes.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Underveis i skjæringa. En av kvalitetene ved den originale Hylestadportalen er at motivet kan betraktes fra flere vinkler og avstander, og virker nesten som rundskulptur, i motsetning til endel enklere relieffer som ser overbevisende ut forfra men taper seg så fort betrakteren beveger seg. Det betyr ekstra arbeid og utfordringer for treskjæreren, men også et mer spennende arbeid og mer tilfredsstillende resultater. Nederst til høyre utprøving av ornamenter til et hjørne som er hugget vekk på originalen.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Labanker på baksiden for å hindre at emnet slår seg. Proporsjonene og avsmalingen på labankene er basert på mål tatt fra dører på Setesdalstunet på Norsk folkemuseum.

(foto: Jon Anders Fløistad)
(foto: Jon Anders Fløistad)

Ferdig skjæring. Ikke alle detaljer er helt like som originalen, og det ligger litt inspirert gjettning bak rekonstruksjonen av enkelte deler som mangler. Men resultatet gir forhåpentlig vis et inntrykk av hvordan originalen kan ha sett ut for over 850 år siden, rett nok med enkelte justeringer for å få skjæringa til å fungere som et frittstående motiv.

-Jon Anders

Blakerstol II

Blakerstolen nærmer seg ferdigstillelse, den er skåret, pussa for å se slitt ut, limt og beisa. Etter beising er den pussa på nytt for å se slitt ut, og skal få en lett voksbehandling for å få den rette gløden i overflaten før den er ferdig.

Blubber som tyter fram bak fotbrettet forran.
Knær som stiver av mellom rygg og sete er formet og blir pynta med flere blubber og profiler.
Fronten til stolen er limt ihop og står til tørk.
Stolen er ferdig limt og pussa og er klar til beising.
Den er sausa inn med en passende brun beis, og står til tørk før den atter skal pusses grundig.
På vei til kunden... (Foto: Boni Wiik)
På vei til kunden… (Foto: Boni Wiik)

 

Blakerstolen har en sentral posisjon i hvordan vi forstår middelalderen i Norge, og vår oppfattelse av den. Den er utstilt i middelaldersalen på Historisk Museum i Oslo, og har siden 1843 vært en juvel i denne så rikholdige samling. Adolf Tiedemann tegnet den, og lagde et litografi, som ble publisert av «Selskabet for norske fortidsmindesmærkers Bevaring» Han selv brukte også stolen i sitt maleri. «Bestefaders Erindringer» i 1865.Bestefaderens_Erindringer_(Adolph_Tidemand)

Fortsett å lese Blakerstol II

Balkemadonnaen.

Nå er vi igang med å rekonstruere Balkemadonnaen. En elegant liten tronende madonna gjort i eik en gang på midten av 1200-tallet. Balke kirke på Toten er så heldig å være opphav til noen av de fineste kunstverkene vi har fra denne perioden. Mest kjent er kanskje kalvariegruppen med kanskje det flotteste krusifikset som er gjort på 1200-tallet uansett sted. Men denne gangen er det altså madonnaen som skal rekonstrueres…

Liggende i profil, i et magasin i Oslo. (Foto: Boni Wiik)
Liggende i profil, i et magasin i Oslo. (Foto: Boni Wiik)

Skulpturen har svært lite maling bevart, og den sylskarpe presisjonen i treskjærerarbeidet er tydelig…

Jon Anders retter av emnet....(Foto: Boni Wiik)
Jon Anders retter av emnet….(Foto: Boni Wiik)

Det begynner med en stokk, som kløyves i to…..

Hugging hjelper på å holde varmen midt på vinteren…(Foto: Jon Anders Fløistad)

Oppmålingene blir omgjort til en nøyaktig 1:1 tegning på papir…

(Foto: Jon Anders Fløistad)
(Foto: Jon Anders Fløistad)
Omrisset på madonnaen hoggesmed 2cm margin i bredden. (foto: Boni Wiik)
Omrisset på madonnaen hogges med 2cm margin i bredden. (foto: Boni Wiik)

Kopi….Hva er nå det, annet enn en intellektuell øvelse? Det er en ide om noe. Er en kopi en etterligning av originalen, er den dønn lik? I så fall; hva vil det si at den er dønn lik? Om den av utseende er umulig å skille fra originalen, er den da en god kopi? Hva om den veier noe annet, er støpt i plast og er framstilt på en helt annen måte? Ligger kopiens verdi i at den er visuelt helt lik, eller kan den romme flere verdier enn som så? Det snakkes gjerne om den visuelle kopi, og om den prosessuelle. Den visuelle er av utseende lik, og utstilt i monter, eller på annen måte skjermet fra publikum, kan dette fungere helt fint. I den prosessuelle kopi er det framstillingsprosessen som er det viktigste. Hvordan tingen har blitt til. Det beste er når de to smelter sammen og forenes. Spesielt i kopiering av håndverk, der nettopp framstillingsmetoden er bestemmende for hvordan gjenstanden blir seende ut, er det interessant og ha et like stort fokus på begge disse målene. Men i vårt tilfelle her så byr det på ekstra utfordinger. Vi hogger en skulptur ut av et svært stykke rå eik som skal ende opp med nøyaktig samme mål overalt, som en uttørket figur som er 800 år gammel. En halvkløyving eik skal gjennom en stor og komplisert prosess av krymping og vridning etc, før den har funnet sin form. Tangensial krymping og radial krymping, to forskjellige ting.  Dette er ting som mesteren bak originalen overhode ikke behøvde å bry seg om, figuren ble som den ble.

 

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Figuren skal hules ut på baksiden og gjøres så tynn som mulig, slik at mest mulig spenninger blir tatt ut. Vi regner med at det meste ble tatt ut før man begynte å skjære framsiden av skulpturen, Tørkingen skjer da raskere, og i stedet for at framsiden sprekker opp i en rekke små sprekker, slik eika gjerne gjør det, så vil nå hele halvkløyvingen på en måte være fri til å bøye seg sliktreverk vil når det tørker…

Jon Anders er helt i sin egen verden når han tegner. Han arbeidet i fred og ro med det, helt til det kom en fyr og desperat trengte tre kongekroner til rammene på tre kongeportretter, men det er en annen historie…(Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

Grovuthulingen er igang. (Foto: Boni Wiik)
Grovuthulingen er igang. (Foto: Boni Wiik)

 

Emnets profil blir hugget ned til omtrent dit det skal...(Foto: Boni Wiik)
Emnets profil blir hugget ned til omtrent dit det skal…(Foto: Boni Wiik)
For at mest mulig endeved skal eksponeres slik at tørkingen kan starte, hogges dype spor og kanter der det passer med originalen. (Foto: Boni Wiik)
For at mest mulig endeved skal eksponeres slik at tørkingen kan starte, hogges dype spor og kanter der det passer med originalen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Emnet med en liten skisse jeg skar i forkant. (Foto: Boni Wiik)
Emnet med en liten skisse jeg skar i forkant. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

Støpemodell til krone som skal brukes på noen kongeportretter. Den er skåret i mahogni og lind, og består foreløig av fire deler. Senere vil det legges til edelstener og bladranker på bøylene. (foto: Boni Wiik) En liten hastejobb som ble gjort mellom andre ting....
Støpemodell til krone som skal brukes på noen kongeportretter. Den er skåret i mahogni og lind, og består foreløpig av fire deler. Senere vil det legges til edelstener og bladranker på bøylene. (foto: Boni Wiik) En liten hastejobb som ble gjort mellom andre ting….

 

 

 

Nå har det gått noen uker og madonnaen har fått tørket litt...
Nå har det gått noen uker og madonnaen har fått tørket litt…

En pensjonert gammel bysantinsk skalleknuser har blitt satt i arbeid igjen på Treskjerarverkstaden. Endelig skal den få være med på å gjøre noe bra. Konturene på figuren finhogges.

 

Sakte men sikkert tas dimensjonene ned, mens treet tørker...
Sakte men sikkert tas dimensjonene ned, mens treet tørker…
Jon Anders kom fra Dovre og la inn en drøy ukes formidabel innsats, med å hogge seg fram til målepunkter overalt på figuren...(Foto: Boni Wiik)
Jon Anders kom fra Dovre og la inn en drøy ukes formidabel innsats, med å hogge seg fram til målepunkter overalt på figuren…(Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette innlegget vil bli oppdatert etterhvert som arbeidet skrider fram…

Blakerstol  

Skjæringa på Blakerstolen går videre, og draker, bikkjer, løver og sverdmenn kryper fram fra mange av stolens deler. Bakbeina har fått bikkjehoder, frambeina løver, og sideplatene relieffer, antakeligvis fra sagalitteraturen. Stadig nye detaljer i gammel skjæring oppdages, og en underlig «blubbeskurd» åpenbarer seg på stoldelene.

Bikkjehoder tar form på toppen av bakbeina
Kaldt på verkstedet i desember. Slagscene tegnes på sideplate og ansikt tegnes på bikkje.
En løve med kongehode kryper fram fra toppen av et frambein i Bonis ende av benken.
Slagscene er fresa ut og skjæringa påbegynt. Hvem har sagt at de ikke hadde håndoverfres i tidlig middelalder?
Sigurd og Fåvne kryper ut av en annen sideplate.
Sigurd dødar dragen Fåvne.

 

 

-Jon Anders

 

 

Karinas bidrag til stolen er ferdig skåret. Nå er det bare å få den i hop som gjenstår. Den jobben gjør Jon Anders oppe på Dovre igjen.

Oppdatering: flere bilder.

Skjæring av hodet på toppen av stolryggen
Skjæring av hodet på toppen av stolryggen
Bikkjehode i godt sidelys
Bikkjehode i godt sidelys

Hva skjer på verkstedet del 2. Whats happening at Treskjerarverkstaden part 2

Det foregår alltid mye rart, og det er så fort gjort å glemme å dokumentere alt, men her er litt…

Lots of fun stuff are going on, and its so easy to forget to take photos, but here are some…..

Innimellom og når han får tid sysler Boni med reparasjoner på en kosterskøyte på Hadeland. Her  tilpasses enden på en fenderlist, mens den ligger i steamkassa. Egentlig ikke å anbefale. Veldig varmt.
Innimellom og når han får tid sysler Boni med reparasjoner på en kosterskøyte på Hadeland. Her tilpasses enden på en fenderlist, mens den ligger i steamkassa. Egentlig ikke å anbefale. Veldig varmt.

Boni is doing repairs on a boat now and then. Its a «Koster boat»….

 

Lista tvinges på plass...
Lista tvinges på plass…

 

 

Njål og Valdemar bygger trehytte på Koster, i nydelig vårvær...
Njål og Valdemar bygger trehytte på Koster, i nydelig vårvær…

Njål and Valdemar are working on an art-treehouse-project at Koster in Sweden….

4

Njål oppi treet og bygger tak.
Njål oppi treet og bygger tak.

 

 

Kristian og Karina skjærer videre på steevnpryden til Kristinaskipet...
Kristian og Karina skjærer videre på stevnpryden til Kristinaskipet…

Kristian and Karina are working on te sterns for the Kristina ship…..

Bikkja tyter fram...
Bikkja tyter fram…

The dog is crawling out of the log…

 

Boni er lærer på Handverksskolen denne uka, og driver med bruskbarokkskjæring med gutta der.
Boni er lærer på Handverksskolen denne uka, og driver med bruskbarokkskjæring med gutta der.

Boni is teaching «Cartlidge baroque» at the woodcarving school this week…

 

Ellers så er Karina, Kristian og Jon Anders godt igang med en døromramming til Nasjonalgalleriet.

(Foto:Boni Wiik)
(Foto:Boni Wiik)

En «Portal» inn til eventyrsalen på galleriet, som er basert på en billedramme som Teodor Kittelsen skar til et selvportrett han malte, og som henger i denne salen.

This is gonna be a portal in to the «Fairy tale» room at the National Gallery in Oslo, based on a picture frame carved by Teodor Kittelsen, the artist that gave us our common perception of trolls…..

Artig å jobbe i Kittelsenstil....(Foto:Boni  Wiik)
Artig å jobbe i Kittelsenstil….(Foto:Boni Wiik)

 

Akterstevn til Kristinaskipet. (Foto: Boni Wiik)
Akterstevn til Kristinaskipet. (Foto: Boni Wiik)

 

gggggg

 

sssssss

 

kr

 

Jeg elsker 1200-talls skjæring!!!
Jeg elsker 1200-talls skjæring!!!

ssssssssssssI love 13th -century carving!!!

 

Gjengen som lager pynten til Kristinaskipet. Karina Børven. Jon Anders Fløistad, og Kristian Tonnem.
Gjengen som lager pynten til Kristinaskipet. Karina Børven. Jon Anders Fløistad, og Kristian Tonnem.

The guys making it happen. Karina Børven, Jon Anders Fløistad, and Kristian Tonnem. Stupid shades are a must in this kind of work….

 

zzzzzzzz

 

Forskjellige typer detaljer testes ut. Halspastillstyle eller perler, hva funker best på denne båten?
Forskjellige typer detaljer testes ut. Halspastillstyle eller perler, hva funker best på denne båten?

 

Om å skape rom og form der det ikke er rom og form, er mye det det handler om på dette prosjektet. Få ting til å velte seg og bukte ut av og rundt en nokså tynn planke. Ikke bare bare, og man må holde tunga rett i munnen…

Its all about creating shape and space where there are no shape and space. Make things bulge and move out of, and around, a very thin plank of wood…tegna

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

 

 

(Foto:  Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Midt oppi alt båtstresset har gjengen i tillegg klart å bli ferdig med Kittelsenportalen.

In the middle of all the boat stress, they managed to finish off the Kittesen portal as well…

(Foto: Kristian Tonnem)
(Foto: Kristian Tonnem)

 

(Foto: Kristian Tonnem)
(Foto: Kristian Tonnem)

 

 

(Foto: Karina Oak)
(Foto: Karina Oak)

Treskjæring er et så dumt ord på det vi driver med. Det gir assosiasjoner til at vi driver å skjærer i den gjenstanden man har foran seg. Det er slett ikke tilfelle. Vi skjærer, ja, men vi skjærer bare bort det som ikke skal være der. Vi graver fram gjenstanden som ligger inni treet. Det værste jeg ser er når noen skjærer i gjenstanden, man skal skjære rundt den, få vekk alt som er i veien for at den skal komme fram….

 

 

 

 

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

 

Her begynner ting å komme på plass, nå skal bikkjehodet få sine detaljer. Now its almost there, next , is details on the dog ead.  (Foto: Karina Oak)
Her begynner ting å komme på plass, nå ska bikkjehodet få sine detaljer. Now its almost there, next , is details on the dog head. (Foto: Karina Oak)
Jon Anders  jobber nattskiftene. Jon Anders is working the graveyard shifts (Foto: Karina Oak)
Jon Anders jobber nattskiftene. Jon Anders is working the graveyard shifts (Foto: Karina Oak)
(Foto: Karina Oak)
(Foto: Karina Oak)

 

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Karina og Boni jobber videre i Oslo med stevnene.

 

IMG_3789

 

IMG_3793

 

IMG_3797

IMG_3809

 

IMG_3791

Portrett av Bonis mastodontbenk. Also a portrait of Bonis mastodont bench.
Portrett av Bonis mastodontbenk. Also a portrait of Bonis mastodont bench.