Stikkordarkiv: treskjerarverkstaden

Ølkrus

De siste månedene har det vært spikka litt i kulissen på et ølkrus basert på 1700-tallets løvekrus. De drikkekannene dette prosjektet i hovedsak er basert på, er trearbeider fra bygder rundt om kring i Sør-Norge. De ser i hovedsak ut til å være etterligninger og rimeligere kopier av sølv- (og tinn-?)krus laget i de større norske byene, som igjen er arbeider som lener seg på og låner fra utenlandske arbeider. Disse er gjerne danske og tyske, og ofte er utført i sølv, porselen og emalje. Det som kan bli en litt utfordrende vurdering er å velge i hvor stor grad en skal kopiere de trearbeidene som i dette tilfellet er kopier av kopier, som kanskje også er kopier. Det er i stor grad snakk om en forenkling og naivisering som til en viss grad er forbi det parodiske, og det som tildels kan passere som «bygdeløver» i den konteksten det står i når det er detaljer på tre hundre år gamle arbeider fra dalstrøka. Når det derimot er snakk om en nyproduksjon, uten å kopiere noe konkret krus direkte, er det fristende å renske opp litt i uttrykket, og myse litt mot noen anatomibøker og bilder av løver i sitt rette element.

I dette arbeidet ble løsningen å kikke på et utvalg forskjellige ølkanner i tre for å finne ut hvilke elementer som bør inn, og nogenlunne hvilken positur de forskjellige løvene bør ha. Så er enkeltdelene hentet fra kilder som ligger litt nærmere opphavet. Motivet på lokket er riksvåpenet anno 1700-tallet, som går igjen i blant annet Riksantikvarens logo, mens løven på hengslen på lokket og på beina til kruset er et forsøk på litt naivistiske framstillinger av løver, stablet til i positurer som likner de på 1700-talls-krusene. Ideen til hanken er lånt fra et sølvkrus fra Bergen, lettere tilpasset for å lages i tre. Resten av kruset presenteres kanskje best gjennom bilder.

Tegning er et viktig steg i utviklingen av ethvert produkt, her et utkast til hank.
En test-hank av furu testes med teip og øyemål. Formen er godkjent, men må gjøres tjukkere.

 

Et lite stykke stripet ibenholt felles inn i avslutningen av hanken.
Riksløve anno 1700-tallet skjæres på lokket.
Emne til løve på toppen av hengslet mellom hank og lokk sages ut.
Løven skjæres til…
Hanken prøvemonteres med innfelt ibenholt og ‘løvehengsel’
Lokket plugges fast fra innsiden
Utsaging av tilpasning mellom hengsel og lokk.
Kruset ferdig montert og oljet.
Tre små liggende løver tjener som føtter under kruset
En fornøyd liten løve med rikseple troner på toppen.

Foto og tekst Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

Blakerstol II

Blakerstolen nærmer seg ferdigstillelse, den er skåret, pussa for å se slitt ut, limt og beisa. Etter beising er den pussa på nytt for å se slitt ut, og skal få en lett voksbehandling for å få den rette gløden i overflaten før den er ferdig.

Blubber som tyter fram bak fotbrettet forran.
Knær som stiver av mellom rygg og sete er formet og blir pynta med flere blubber og profiler.
Fronten til stolen er limt ihop og står til tørk.
Stolen er ferdig limt og pussa og er klar til beising.
Den er sausa inn med en passende brun beis, og står til tørk før den atter skal pusses grundig.
På vei til kunden... (Foto: Boni Wiik)
På vei til kunden… (Foto: Boni Wiik)

 

Blakerstolen har en sentral posisjon i hvordan vi forstår middelalderen i Norge, og vår oppfattelse av den. Den er utstilt i middelaldersalen på Historisk Museum i Oslo, og har siden 1843 vært en juvel i denne så rikholdige samling. Adolf Tiedemann tegnet den, og lagde et litografi, som ble publisert av «Selskabet for norske fortidsmindesmærkers Bevaring» Han selv brukte også stolen i sitt maleri. «Bestefaders Erindringer» i 1865.Bestefaderens_Erindringer_(Adolph_Tidemand)

Fortsett å lese Blakerstol II

Please follow and like us:

Prosesjonskors til Ormøy kirke.

Kirken på Ormøya er en sjarmerende liten tømmerkirke som ble reist engang sent på1800-tallet av, hva jeg vil tro var kondisjonerte Kristianiaborgere, som hadde sommerhus på Ormøya, nærmest på dugnad.  Det er et nygotisk interiør med enkle, men smakfulle bygnings- og interiørdetaljer. Kirken føles litt mørk, og da vi ble spurt om vi ville komme med et forslag til nytt prosesjonskors, var letthet og fargesprak den første tanke som slo meg. Å skape en ørliten smykkeaktig eksplosjon, som stilmessig så ut som den hørte til der med største selvfølgelighet, og jeg håper vi har fått til akkurat det…

 

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Hvordan få en flat ting til å bli tredimensjonal? Et prosesjonskors skal bæres, det skal bevege seg gjennom kirkerommet, kanskje ute også. Ulikt andre kors og krusifikser skal det sees av alle, fra alle kanter. Det første man burde gjøre er å gi det en bakside, såvel som en framside. Dernest gav vi det et  linseformet tverrsnitt, slike at betrakteren aldri vil føle at de står helt på siden av korset, for midt i korsets kjerne vokser en stilk, som er det tykkeste og kraftigste i korset, og som skyter ut grener som bukter og vrir seg ut fra denne, og utover korset, som i denne sammenhengen nærmest bare er et espalier, som er der for å holde oppe denne planten. Denne planten er livets tre, slik vi finner det i gotiske middelalderkors.

Det må kraftige virkemidler til for å lyse opp i en brunbeiset furukirke. (Foto: Boni Wiik)
Det må kraftige virkemidler til for å lyse opp i en brunbeiset furukirke. (Foto: Boni Wiik)

 

En ting er å tegne det på papir, noe annet å gjøre det i tre.(Foto: Boni Wiik)
En ting er å tegne det på papir, noe annet å gjøre det i tre.(Foto: Boni Wiik)

 

 

ormøy4Lønn er et hardt og veldig solid treslag. Ved å skjære det i lønn, kunne vi få all den styrke som trengs i så sarte og tynne detaljer.(Emnet er fra et ungtre, som ble hogd ned, og lå og slang i Skøyenveien i Oslo for to somre siden)

 

Korset er festet til en stav med en skrumekanisme, og staven står i et diskret, men elegant stativ. (Foto: Miriam Flur)
Korset er festet til en stav med en skrumekanisme,og staven står i et diskret,men elegant stativ. (Foto: Miriam Flur)

 

De blå blomstene som vokser ut av livets tre er dragehodeurt. En spesialitet for Ormøya. ( Foto: Miriam Flur)
De blå blomstene som vokser ut av livets tre er dragehodeurt. En spesialitet for Ormøya. ( Foto: Miriam Flur)

 

 

 

 

 

Please follow and like us:

Nye stemningsbilder fra verkstedet.

Jellinge/mammen... Den forsømte stilarten innen treskjæring. (Foto: Boni Wiik)

Januar er kald på Dovre og på verkstedet, men vi koser oss for det…

Even skjærer jellingeornamentikk på det store hodet.

 

 

Gro tegner ornamentikk til en trykkblokk.

 

 

 

Og Njål, han fingrer begjærlig med et gammelt restaureringsobjekt av en engelsk høvel, til høvling av gjæringer etc.

 

 

 

(Foto: Boni Wiik)

 

 

Her er en detalj på et pussig konsollbord som Njål rekompletterte.
Please follow and like us:

Teodor Kittelsenmøbler

Vi fikk i oppdrag å lage noen rekvisitter til en eventyrforestilling som skal turnere i Norge i regi av Nasjonalmuseet. Det skulle være en kopi  av en kubbestol som Teodor Kittelsen lagde, samt en liten kiste som skulle være inspirert av et framskap som Teodor skar ornamentikk på. Her er de:

Njål oljer den lille kista. (Foto: Boni Wiik)
Ornamentikken er hentet fra Teodors egne skap. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Vi valgte å lage en tradisjonell stolpekste fra middelalderen, men Jazzet den opp litt med ramtre og løse fjøler i fyllingene, men sammenføyningene er klassiske, med tapper låst av plugger. Kista fikk nærmest et litt sengotisk preg. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Et ålreit samarbeidsprosjekt igjen. Boni og Njål designet og tegnet den, Even snekra den, og Eirik skar den. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Kopien av Kittelsens kubbestol. Fylt med snåle figurer. ( Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

Også et bra sammarbeid: Boni tegnet, Njål og Even formet, og Eirik skar. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Please follow and like us:

Jellingebeistet.

Som treskjæringens  dr.Frankenstein og Igor,  satte vi oss fore å gjenopplive Jellingedyret! Et beist som har ligget dødt og glemt i over tusen år. Hvem og hva var egentlig Jellingedyret? Er det en sinna gris eller er det en drage?

 

Even gyver løs på oppgaven. (Foto: Boni Wiik)

Jellingestil er en av vikingtidens stilarter som var utbredt i vikingenes verden på 900-tallet. Den har navnet sitt etter et lite sølvbeger som ble funnet i en grav man regner med er Gorm den gamles, og hans kone Tyras.

 

 

Jellingedyret hadde definitivt ører........ (foto: Boni Wiik)

Sølvbegeret har en bord som løper rundt kanten med to avlange dyr med fire føtter, hestehale, og en pussig nese…

 

 

Leire er glimrende til å lage kjappe skisser. (foto: Even Hansen)

 

 

Men Jellingedyret fins på masse gjenstander fra samme tid. Sverdhåndtak, smykker, bautasteiner, høvrer, beslag etc. Det kan variere litt, men er allikevel lett gjenkjennelig.

 

Dr. Frankenstein i arbeid. (foto. Even Hansen)

 

 

Er vi inne på noe? Neseslyngen som bukter seg rundt neseborene, det framoverpekende eggeformede øyet, den markante hulkilformede overgangen fra kraniekasse til snute.... (foto: Boni Wiik)

I gamle dagers dyreornamentikk møter man ofte, på den ene side, helt tydelige karakteristiske dyr fra naturen, og på den andre side noen mer fantasiaktige vesener…

De karakteristiske jellingetrekkene finjusteres. (Foto: Boni Wiik)

Alltid gapende med tykke kraftige hoggtenner.

Er dette et passende beist til å sitte i stevnen på et krigsskip? (Foto: Boni Wiik)
Det er ørsmå nyanser som gjør om det blir et jellingedyr eller ikke. (foto: Boni Wiik)
Leira kan aldri brukes til å gjengi den skarpe presisjonen som man finner i vikingtidens treskjæring, men som skisse duger det. ( Foto: Boni Wiik)
Det begynner å komme seg. Jellingedyret som har sovet i over tusen år er i ferd med å våkne... (foto: Boni Wiik)
Jellingebeistet er tilbake!!!!! (Foto: Boni Wiik)

 

Please follow and like us:

Fenalårstativ

Vi fikk inn en bestilling på et fenalårstativ fra butikken Fenaknoken i Oslo.  Stativet ble dekorert med gjennombrutt akantus skjæring og ble testet ut til stor fornøyelse på verkstedet og skolen.

 

Vi lager fenalårstativ i alle mulige varianter, med all mulig ornamentikk, på bestilling.

Please follow and like us:

Veslemøys bord del 5.

Det går framover, og del for del finner sin form og blir ferdig.

Sarg og ben med claw and ball. (Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
Myke buktende ranker, og frodige drueklaser. (Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Meget gammel treskjæring.

Hvis forholdene er de rette, kan treverk bevares nærmest til evig tid. Og slike forhold kan man finne for eksempel i en myr. I tidligere tider har folk ofte lagt ned rituelle offergaver i myrer, og her har vi et prakteksempel på en slik gjenstand. Den har kommet til oss, nærmest som i en tidskapsel fra en fjern fjern fortid, da  nesten alt var annerledes. Verktøyet, religionen, gjenstandene, og måten å lage ting på. Men så hva i all verden er dette? Den ble funnet i en myr ved Byneset i Trondheim av torvskjærere på 1800-tallet, sammen med en hel rekke forskjellige skåler og drikkekar i tre. Det dreier seg om sofistikert trearbeid, med til tider glimrende treskjæring, på endel av drikkekarene.  Og funnet er fra bronsealderen.

Mest sannsynlig er den gjort i bjørk, av flaskved, langt ute i en stor trestamme. Men hva i all verden er det? (foto: Merete Henriksen)

Det er ingen som med sikkerhet kan si hva den har vært brukt til, så kom gjerne med forslag, jeg har ikke tenkt å røpe gjeldene teorier, bedre med friske hoder som tenker nytt.

Undersiden av gjenstanden. (Foto: Merete Henriksen)

Gjenstanden er på størrelse med en Pizza Grandiosa.  (NB: Dette er ikke et hint)

Please follow and like us:

Lekestue.

Det er siste arbeidsdag før jul, og Are og Boni er alene på verkstedet. Da er det tid for å leke litt…

(Alle fotos: Are Eeg & Boni Wiik)

Vi skal slå en firkanta plugg gjennom et rundt hull i en bjelkeskjøt. Deretter skal vi fukte den enden som kommer ut av hullet sånn at den eser ut og forhåpentlig blir firkanta igjen, og fungerer som et låsehode på pluggen, akkurat som det blir et firkanta låsehode i den andre enden også, som ikke har vært gjennom bjelken. Vi regner med at det vil gå greit hvis bjelke og plugg er i furu, derfor prøver vi noe annet. Bjelken er i eik og pluggene vi bruker er i bjørk og furu.

Bjelke i eik og plugg i furu. Pluggen må selvsagt være så rettvokst som mulig.
Eika er for hard og for skarp i kanten. Den skreller furua i pluggen i stedet for å klemme den sammen.
Derfor «gnir» vi hjørnene på pluggen før den slås inn i hullet.
Nå entrer pluggen fint i hullet.
Pluggen er igjennom.
Sånn så bjørkepluggen ut etter å ha blitt fuktet og kappa.
Og slik så enden på furupluggen ut etter en tur gjennom eikebjelka.

Dette er en sammenføyningsmetode du skal jobbe litt for å dra ifra hverandre igjen. Det er mer spennende stoff om plugger i innlegget som heter «Gotisk dukkevogge»

Så er det bare å lene seg tilbake og vente på Nobelprisen i tømring.

Please follow and like us: