Stikkordarkiv: Are Eeg

Slik ble det altså…

Veslemøys bord ble omsider ferdig.

Vi visste det skulle bli et flott bord, men at publikum skulle bli elleville hadde vi vel ikke trodd, men det ble de altså. Det er for sjelden at håndverkere får sjansen til å virkelig framdyrke, linjeføring og virutuost arbeid tydeligvis. (Foto: Boni Wiik)
Ingrid satt i over en uke og nøye "fargela" de enkelte elementene for å oppnå best mulig overflatebehandling, og helhetsinntykk. ( Foto: Boni Wiik)
Veslemøys bord ferdig. (Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Lekestue.

Det er siste arbeidsdag før jul, og Are og Boni er alene på verkstedet. Da er det tid for å leke litt…

(Alle fotos: Are Eeg & Boni Wiik)

Vi skal slå en firkanta plugg gjennom et rundt hull i en bjelkeskjøt. Deretter skal vi fukte den enden som kommer ut av hullet sånn at den eser ut og forhåpentlig blir firkanta igjen, og fungerer som et låsehode på pluggen, akkurat som det blir et firkanta låsehode i den andre enden også, som ikke har vært gjennom bjelken. Vi regner med at det vil gå greit hvis bjelke og plugg er i furu, derfor prøver vi noe annet. Bjelken er i eik og pluggene vi bruker er i bjørk og furu.

Bjelke i eik og plugg i furu. Pluggen må selvsagt være så rettvokst som mulig.
Eika er for hard og for skarp i kanten. Den skreller furua i pluggen i stedet for å klemme den sammen.
Derfor «gnir» vi hjørnene på pluggen før den slås inn i hullet.
Nå entrer pluggen fint i hullet.
Pluggen er igjennom.
Sånn så bjørkepluggen ut etter å ha blitt fuktet og kappa.
Og slik så enden på furupluggen ut etter en tur gjennom eikebjelka.

Dette er en sammenføyningsmetode du skal jobbe litt for å dra ifra hverandre igjen. Det er mer spennende stoff om plugger i innlegget som heter «Gotisk dukkevogge»

Så er det bare å lene seg tilbake og vente på Nobelprisen i tømring.

Please follow and like us:

Prosesjonskors Dovre kirke.

Prosesjonskors til Dovre kirke.

(Bildene her er til tider noget impressionistiske og snåle, men vi håper at det ordner seg når lærlingene er tilbake fra ferie.)

Ideen bak korset
Boni Wiik

Den estetiske tanken bak utformingen av prosesjonskorset er at det skulle passe godt inn i kirkerommet i Dovre kirke, og harmonere med resten av interiøret. Dovre kirke er en tømret korskirke fra 1700-tallet, som mange andre kirker i Gudbrandsdalen, med et trivelig kirkerom, med god atmosfære, som rommer en mye lenger og mangslungen historie, enn selve bygningens. I kirken finnes bygningselementer og liturgiske gjenstander fra mange forskjellige tidsepoker og innenfor en hel del stilarter, helt tilbake til 1100-tallet. Kirkerommet slik det framstår nå oppleves som et helstøpt interiør der alt passer godt sammen, og derfor var det fristende å inkorporere mange av de flotte kunstuttrykkene som er der, i korsets utforming, slik at det kommuniserer med hele rommet. På denne måten er dette korset spesiellt tilpasset denne kirken, ved å være bygd opp rundt akkurat de uttrykk, og den historie som finnes nettopp her, og kan nærmest fungere som en kunsthistorisk guide gjennom Dovre kirke.

På korsets ene side er det hentet karveskurdsornamentikk fra den romanske klebersteinsdøpefonten som står i koret, og fortsatt er i bruk. Denne kommer antakelig fra den tidligere stavkirken som sto på Dovre, og som ble revet da den nåværende kirken ble reist, eller muligens fra et enda eldre kirkebygg. Presis og skarp geometrisk ornamentikk er hugget inn i den grove Gudbrandsdalskleberen, og var et selvsagt valg til utsmykking av korset. Korset er i et adskillig mindre format enn døpefonten, så til dette ble radiært skåret eik,- høvlet litt på skrå, valgt for å få fram kleberens grovhet i mindre målestokk, der porene i eika representerer steinens røffe overflate, og margstålene illuderer glimmerinnslagene i bergarten.

På den andre siden av korset har vi brukt en ranke hentet fra den eneste bevarte portalplanken fra Dovre stavkirke, som nå befinner seg i våpenhuset. Som middelalderportaler flest er den tjærebredd og værbitt etter århundrer ute i blesten, men gjort av den bestandigste furu, har den en vakker mørk grov overflate. og for å «imitere» denne overflaten i liten skala, har vi igjen brukt eik, slik at porene gir det værbitte uttrykket, og denne gangen behandlet den med jernoksid som reagerer med garvesyra i eika, og farger den med en mattsvart overflate som ligger nær opptil den som furua får etter sekler med tjære og vær. For at dette ornamentet ikke skulle bli for dystert og tungt, lagde vi ornamentikken gjennombrutt, bakskåret, og med en bunn av bladgull som lyser opp. Rundt korsets armer ligger fire forgylte akantusornamenter og danner en skinnende glorie. Denne ornamentikken er hentet fra orgelfasaden.

Karveskurd
Eirik Bryn

På døpefonten i kykja fant me to forskjellige karveskurdsornamenter me syntes det kunne bli fint å ta med på korset. Døpefonten er frå 1100-talet og i klebestein. Steinen er høyst sannsynleg ifrå dalen her. Me tenkte ei stund på kva treslag me skulle bruke for å imitere kleberstein mest mogleg. Valget falt på speilskåret eik, for etterpå å behandle overflata med aske. Men etter å ha skjært ornamentet ferdig, vart me alle einige om ikkje å behandle den med noko, fordi det var nok kontrast til den omliggjande bjørka, og ornamentet fekk ein nydeleg overflate som trekvit.
Eika ble tilpassa, og ornamentikken ble merkt opp veldig nøysamt. For å få meir effekt og uttrykk, fasetterte vi de firkanta feltene, såleis at dei stend ut i været lik små pyramidar.

Karveskurdornamentikk hentet fra døpefonten.

Vignettene:
Ingrid Gaarder Stigen
Ornamentene på orgelet i kirka er skåret i gudbrandsdalsakantus for omkring 40 år siden. Vi hentet ut et av disse ornamentene, tegnet det litt om, og tilpasset det størrelsen på korset. Vignettene skal ses foran, bak og fra siden, så vi skar åtte stykker, og sagde ut to og to sammen sånn at de etter skjæring og bakskjæring kunne limes nøyaktig sammen til én bit. Før vi limte sammen ble de malt inni; én med grønn og én med rød, og disse fargene kan man finne på prekestolen i kirka. Fargene vises ikke veldig godt, men når man vet om det kan man se dem! Siden de fire vignettene skal danne en slags glorie rundt korset, ble de forgylt med blad- gull. Å forgylle er både tidskrevende og vanskelig, men mye finere enn gullmaling.

Stavsnekring
Are Eeg

Staven er limt sammen av fire lange bjørkestaver for å få en stabil stav som ikke ville vrenge og vri seg.
For at staven ikke skulle få en rett, kjedelig og lite appellerende form, fant vi stavens gylne snitt og fant ut at rundt der måtte det skje noe. Stavens diameter oppe ved toppen var 3 cm, og samme i bunnen av staven. Så da gjorde vi det så enkelt at vi på det gylne snitt gikk opp til 3,8 cm, og lot diameteren slakke av til topp og bunn. Det blei en snasende fin form!

Formen blei tegna på den kvadratiske stokken, sagd ut og så lagt på høvelbenken.
Der ble den lagt under kommando av et ganske så artig verktøy for å merke av åttekant-strekene.
Dette verktøyet består av en lang, slak pinne, med to tapper festa i, og mellom tappene er det to spiker med nøyaktig den avstanden vi skulle ha for å få åttekant på det tykkeste. Denne dras så langs staven, med tappene alltid inntil kanten av staven for å styre. Strekene vil da bli tynnere og tykkere alt ettersom staven blir tynn og tykk.

Etter at strekene var på, starta høvlinga. Det blei brukt både pusshøvel og sjøve(boksjeis, skavhøvel), og til slutt var stokken åttekanta. Da var det bare å få den 16-kantet. Etter noen timer med høvling til 64-kantet stav, begynte pussing. Da blei det pusset med veldig grovt papir for å få staven helt rund, og så var det å gå alle gradene opp til ganske fint papir. Staven måtte ha en ganske fin overflate da den skulle males.

Kapitelet:
Ingrid Gaarder Stigen
Kapitelet er hentet fra altertavla, som ble skåret av Johannes Skraastad rundt 1675. Det finnes også øverst på søylene i kirka, og disse ble skåret omtrent 250 år senere av Per Haugen. Skjæringa på kapitelet til korset er gjort ut i fra disse, mens malinga er inspirert av Skraastads originale kapiteler. Stilen kalles bruskbarokk, og er fra andre halvdel av 1600- tallet. Bruskbarokk har ranker, noen ørebruskaktige ornamenter (derav navnet), og ornamenter som kan minne om kongler eller belger.

Kapitelmysteriet
Are Eeg

Kapitelet på staven er hentet fra altertavla til J.Skraastad og de nyere kopiene fra søylene i kjerka skåret av Per Haugen.
Etter at skjæring på kapitelet var ferdigstilt, begynte den store utfordringen; nemlig å overflatebehandle denne lille søyletoppen. Det ble satt i gang undersøkelser av både de gamle altertavlekapitelene og de nye søylekapitelene, og etter fram og tilbake, om og men, blei vi enig om å være mest mulig tro mot de eldste. I og med at skjæringa var mest lik den nye stilen, fikk oss blanda både gammalt og nytt!
Når vi studerte noen bilder av de lekre søyletoppene på altertavla fikk vi øye på noen rare ”strips” på bladverket og stilkene. ”Dette må være hvitmaling” tenkte vi, og la så på vei til kjerka for å ta noen bilder som gav oss litt mer detaljer. Bildene var gode, og blei studert nøye. Litt etter litt åpenbarte det seg for oss at detta ikke i det hele tatt var hvitmaling; men gull!

Eller noe i den duren. Da bar det atter en gang bort i kjerka, forstyrre kyrkjetenern enda en gang, og få undersøkt virkelig nøye, med andre ord gå etter Skraastad i skjæra. Kamera og lommelykt var med, gardintrapp på plass og spenningen steg minutt for minutt… Vi klatra opp i tavla, og var vel ti centimeter unna bladverket. Bilder ble tatt og muligheter diskutert. Kunne det være at det var gull på all skjæringa når den var ny, for siden å ha blitt malt over? Kanskje noen, under siste oppsetning av tavla, hadde tukla litt med kapitelene og skrapt bort felter for å finne ut hva som var under? Eller var det bare rett og slett striper som var lagt på for utseendets skyld? Vi endte opp med å bli enige om det siste, og var ganske fornøyd med oss sjøl, for detta hadde ingen notert i noen bok før! Vi var rett og slett de første til å oppdage det!(tror vi)
Stripene ligna på ”gullplaster” som var klipt til i fasongen og limt på, for alle kanter var så skarpe at å få det til med pensel ikke kan ha vært noe de gamle mesterne tok seg tid til, da det bare var for å skape en effekt som like gjerne kunne gjøres på en enklere måte.

Men, hva var så detta stoffet som var limt på? Var det gull? Slagmetall? Bare juks?
Vi forhørte oss med noen eksperter,en forgyller og en malerikonservator. Forgyllern mente at dette var gull/slagmetall som var lagt på oljegrunn, samme som er gjort på vignettene på korset. Malerikonservatoren mente at det kunne være noe som kalles stormgull; gull på tynt, tynt papir, lettere å arbeide med enn bare gull. Da alt dette syntes å være både fullt mulig og oppnåelig på den tida altertavla ble laget, konstaterte vi rett og slett at det må ha vært en type gull( slagmetall eller stormgull) lagt på oljegrunn. Det var eneste måten å få kantene så skarpe og fine på. I tillegg til at det ikke var gull på hele kapitelet.

På grunn at liten tid, og et ønske om straks å bli ferdig, bestemte vi oss for å kjøre i et lignende spor, men ta oss den friheten å kunne improvisere over temaet ”gullstriper på stilk og bladverk”.
Resultatet ble at vi blandet gullpulver i perlemor-lasurolje, og fikk en sølvete bronse-glans.

Bunnmaling på kapitelet er to strøk med oransje. Så blei det lagt på perlemorsølv på stilker, og ut på bladene, og på de bladene i midten.

Perlemoren dekka ikke helt, så man fikk et transparent lag som gav en helt sinnsykt rå gammeltids-look. Så ble det lagt en hvit ytterlinje på begge sider av stilkene, for å forsterke effekten.

Og effekt blei det! Fytterakkern så lekkert! Får lyst til å eta det opp!

Marmorering av staven
Asbjørn Hjerpeton Svehaugen
Vi valgte å marmorere staven for å bruke om igjen elementer fra kirkeinteriøret som er rikt marmorert, og denne type bemaling er vanlig å finne i trekirker. Etter å ha studert marmoreringene fra de ulike epokene, og de forskjellige malernes hånd, besluttet vi å bruke de eksisterende fargene, men heller lage et eget uttrykk, som vil passe bedre på en rund og ikke minst så slank form. Det første som ble gjort var å legge en hvit grundering for å dekke trevirke, men også for at marmormotivet skulle kunne feste seg lettere på staven. En hvit lasurolje ble deretter lagt oppå, for lettere å arbeide fargene inn i hverandre. Deretter ble det lagt på et blått undermotiv, og så et mørkere blått hovedmotiv oppå der igjen

Tynne sorte streker ble lagt inn i motivet, for å etterligne sprekker i marmoren.

Helt til slutt ble det lagt et lag med lakk, for å beskytte malingen mot slitasje.

Koffert
Ingrid Gaarder Stigen
Prosesjonskorset leveres i en spesialtilpasset koffert – en så verdifull og relativt skjør gjenstand må kunne fraktes trygt! Kofferten er laget i bjørk som er gjort svart, og inni er det treklosser kledt med svart fløyel.

Sokkelen
Boni Wiik
Korsets sokkel, eller fot, er tenkt visuelt som en understøttelse og forlengelse av korsets egne materialvirkninger og linjeføringer, og består av fire oppadstrebende ben som hver for seg er utsmykket med evangelistenes symboler, slik det er vanlig å se dem rundt det hellige kors. Alle er de bevingede, Markus med løven, Johannes med ørnen, Lukas med oksen, og Matteus med engelen. Sokkelen er i likhet med korset, laget i bjørk.

Sokkel under arbeid.

Et prosesjonskors bæres gjennom rommet, og skal oppleves fra alle synsvinkler av alle som er tilstede, og har derfor ikke en forside og en bakside, men kan mer betraktes som en rundskulptur.

Please follow and like us:

Restaurering og rekonstuering av treskjæring på Lannem gård, Dovre

I forbindelse med restaureringsarbeid på Lannem gård på Dovre, har treskjerarverkstaden gjort en del rekonstruksjoner av utsmykninger som har begynt å bli dårlig etter 150 år ute i vær og vind.
På låven og stabburet var det behov for å erstatte vindskier, mønespir, samt at dekorasjoner rundt dører har trengt restaurering. Dette er arbeid som fortsatt er i gang, så innlegget vil bli oppdatert etterhvert.
Bygningene ble på 1850-tallet flyttet fra oppe i dalsiden, og ned til flata hvor de nå står. I forbindelse med dette arbeidet ble sannsynligvis vindskier og pynt laget. På baksiden av det ene mønespiret fant vi en påmalt signatur og et årstall, som lyder som følger: A.B.S. 1856
Det har ikke lyktes oss å finne ut hvem denne treskjæreren er, men vi har ihvertfall funnet ut at det er ingen fra Dovre som hadde de initialene på den tida, så det er mest sannsynlig en utenbygds fra.
Vindskiene ligner veldig på noen vindskier som befinner seg på Tofte kongsgård, og dørutsmykningene har en klar parallel i dørutsmykninger på lille Ruste.

mønespir fra lannem original og kopi
Rekonstruksjon av det ene mønespiret.

mønespir på lannem

 

Signaturen har vært malt på, og malingen har tålt vær og vind bedre enn treverket rundt, slik at, selv om malingen nå er borte, står signaturen ut fra treverket rundt og er tydelig å lese.
årstall
Datert 1856
døroverligger
Ornamentikk over den ene av tre stabbursdører som trenger komplettering

Please follow and like us:

Skireparatører

Igår kom det innom ei dame fra Lillehammer med et par treski type Splitkein. De var ganske så utslitte, og bakerste 20cm på den ene skia var helt ubrukelige, så da lurte hu på om vi kunne fikse det på en eller aan flott måte. Vi sa at jo, vi kan skjøte på en bit, og håpe på det beste, men uten at vi kunne garantere noe. Spennende å prøve noe nytt! Vi satte i gang med å skjære av bakerste delen, men ikke mer enn den ytterste lamellen, for det var den vi skulle skifte. Vi skjøta med en bit av ask, for det var det skia var laga av, og da var det viktig å skjære både skrått på langs og på tvers for å få en fin skjøt!
Etter at området var flatt, kjørte vi på med utelim og tvinga på askebiten med en hel haug med tvinger!

Etter at skia så var ferdig limt, tok vi å sagde til askebiten og pussa og lagde renna under skia. Blei ganske så bra! men blir spennende å høre hva kunden sier!

Are

Please follow and like us:

Noen fler bilder fra verkstaden!

Enda en dag her på verkstaden! Asbjørn sitter og tenker, mens Ingrid jobber.
I forrige uke hadde vi en hospitant fra Dokka her på verkstaden, artig type! Skal søke seg på Handverkskolen, det er bra!

Bare tenkte jeg sku taste ned et par ord om hospiteringa!
Det er en helt genial greie serru!
Alle som har lyst til å snuse litt i vår verden, kan komme på hospitering hit! Stå sammen med oss her og skjære i en uke, et par dager, mange uker, et år! 
Sjekk ut www.hjerleid.no for info!

På hylla står en gjeng med portalløver, lille st. Olav og en memento mori
Barokklysestaker og en gammal grautamber.
ølkruset som Asbjørn Svehaugen har restaurert.
Please follow and like us:

Vikingtelt

I høst fikk vi en forespørsel fra ei bergensk vikingentusiast, om vi kunne lage et vikingtelt. Vi blei tent på ideen, og Boni sendte avgårde forslag om to forskjellige teltversjoner med vindskier fra oseberg-teltene. En «billig-versjon» og en «luksus-versjon».  Den billige versjonen hadde bare skjæring på en side av vindskien, mens den luksuriøse versjonen hadde tosidet skjæring og håndskrapte profiler. Kunden valgte det luksuriøse teltet, noe vi var veldig happy for!

oseberghoder
Hodene fra teltvindskiene på et av teltene fra Oseberg-funnet

Oseberghoder

Da vi kom tilbake fra juleferien etter nyttår var første prosjekt vikingteltet!
Vi blei enige om at vi skulle ta det som et samarbeidsprosjekt og gjøre det så effektivt som vi bare kunne.

Det hele starta med at vi måtte ta mål av teltduken som kunden hadde sendt hit, for vi skulle nemlig lage teltet så det passet til duken, noe som krevde litt ekstra måling og tilpassing.
Da målene var tatt og noen sømmer sprettet opp for å få ting riktig, bar det ut for å hente materialer.
Vi valgte å bruke furu, da det er det vi hadde tilgjengelig, og furua er absolutt sterk nok til å lages telt av. Det er også enkelt å skjære i furu, så om det var en kvist eller to midt i skjæringa var det ikke verdens undergang.

hovlingavplank
Plankene ble først høvla i dimensjonshøvelen, for så å bli høvlet for hånd til ellipseform.

Etter plankene var høvlet i dimensjonshøvelen  laget vi en «dummy» for å finne riktig form på vindskiene. Det ble endel prøving og feiling og plasseringer av hoder her og der før vi til slutt kom fram til en form vi syns hadde en flott spenst og var delikat for øya å se på.
Så var det å sage ut formen på båndsaga, holde seg litt utafor streken, og etterpå høvle formen perfekt med sjøver etterpå. Dummyen blei god, så da la vi den bare på plankene vi hadde gjort klare, og tegnet rundt og sagde ut formen på båndsaga og hodene med stikksaga.

Her høvles det for alle krefter av Eirik og Are, mens Asbjørn sitter i bakgrunnen og bryner som vanlig!

skrapetegning

handskraping

Det var 16 sider med profiler som skulle skrapes, fire på kvar vindski, så det var litt av et arbeid! Men vi fant ut av ved litt skyttel-skraping med to stk, gikk det ganske fort å skrape ferdig en profil!Etter at profilene var skrapt skulle hodene skjæres.Boni og Even skar først en side hver, sånn at vi andre kunne ha noe å gå etter. Ingrid, Eirik, Asbjørn og undertegnede tok på seg jobben med å skjære ut resten av hodene. Det blei et lite hull i effektiviteten da hodene blei skjært, i og med at vi skjærer i forskjellig fart.

Areskjaererhodeasbjornibakgrunnkomp

asbjornserpaoskjaeringakomp

ingridskjaererkomp

Det må sies at vi brukte alle fire hodene, så vi skar alle forskjelliger hoder, noe som var gøy!
Det er forholdsvis enkel skjæring på dissa hodene, bare fasing langs kanten, litt nedsenking rundt tunga og nedstikki rundt øynene. Alle strekene/linjene er først skjært med klauvjønn(geisfuss/geitefot for de av dere som ikke  er fra gudbrandsdalen), for så å blitt stikki ned med et 2er-jern etterpå for å oppnå skarpe bunner.Når skjæringa var gjort, var det tid for boring av hull til rundstokkene.
Rundstokkene hadde vi laget av to stk plank som var limt sammen flask-mot-flask, deretter høvla åttekanta i dimensjonshøvelen, og tilslutt håndhøvlet runde. Tapp og tapphull blei det også laget i hver ende.
Vi bestemte lengder og merket av på vindskiene hvor det skulle bores. Så forsvant vi opp til søylebormaskinen og brukte et sagbor til å bore hull. Det viste seg at vi hadde merket av feil på den ene vindskia, så vi lagde i all hast en helt ny vindski på en dag! Saging, høvling, skraping og skjæring gikk kjempefort siden vi hadde gjort det åtte og seksten ganger fra før.Når hulla var riktig plassert måtte vi finne ut hvor bredt teltet skulle være, sånn at vi kunne lage tversover-plankene. Vi lagde først en dummy med de måla vi hadde finni fra teltduken, men så fort at teltet da blei gruelig lite! Vi tok kontakt med kunden, og da fikk vi beskjed om å lage det så stort som mulig, heldigvis!
Tversoverplanker ble sagd ut, høvlet elliptiske og skrapt profiler på. Vi valgte å ha noen ispinne-lignende tversovere med nedsynk i midten, med tanke på at man skulle kunne gå inn og ut av teltet uten å snuble hver gang!
Så blei tversover’ne boret, og teltet satt sammen for å se an.
hjorneavtelt

tversoverkomp

Teltet blei helt vidunderlig!Etter at teltet var tatt ned igjen, måtte vi behandle det. Vi laget en blanding med like store deler av rå linolje, kokt linolje og terpentin. Satte inn teltet to ganger.

eirikoljerkomp

Det oppsatte teltet, med litt for liten duk etter bestemmelsen om å gjøre teltet større:heleteltet

andreendenavteltet

eneendenavteltet

Som dere ser, et helt utrolig rått telt, skikkelig lekkert å se på! En sann fryd for øyet!Are E.

Please follow and like us: