Kategoriarkiv: Bruskbarokk

Sommerkurs på Hjerleid.

Nå er sommerkursene igang igjen. Her skjæres det, og det smis, males, dreies, rosemales, osv osv.

Mange gamle travere kommer igjen og mange nye. Det er alltid gooood stemning når sommerkursene holder på.

Her er  noen bilder fra første uka med treskjæring.

 

Njål forbereder barnekurs med å lage buestrenger...
Njål forbereder barnekurs med å lage buestrenger…

 

 

Viktor har vært her i flere år. Denne gangen kastet haan seg over et staffeliprosjekt.
Viktor har vært her i flere år. Denne gangen kastet haan seg over et staffeliprosjekt.

 

Olav ba om å bli utfordret, vi gav ham en bruskbarokkmaske å skjære.... i alm...
Olav ba om å bli utfordret, vi gav ham en bruskbarokkmaske å skjære…. i alm…

 

 

Dag 2 i maskeskjæringa...
Dag 2 i maskeskjæringa…

 

 

Dag 3 i maskeskjæringa....
Dag 3 i maskeskjæringa….

 

Anniken lagde seg en sløy hylle...
Anniken lagde seg en sløy hylle…

 

 

 

 

P1090394

Roy skar lokket til en sveipa øskje
Roy skar lokket til en sveipa øskje

 

 

Underveis i staffelibyggingen
Underveis i staffelibyggingen

 

Bokstavtrening...
Bokstavtrening…

 

 

Kursene passer for alle, og enhver får den oppfølging de trenger så klart.

Det er også muligheter å komme og hospitere når som helst i løpet av året.

Vi lager ferdig emner til hva det skal være,  snekrer møbler og det folk ønsker å arbeide på og med.

Kontakt: treskjererverksted@gmail.com

 

 

Det er artig å se intensiteten i kursukene. Noen jobber så hardt, og stabelen av ferdige produkter vokser for hver dag på benken...(Foto: Boni Wiik)
Det er artig å se intensiteten i kursukene. Noen jobber så hardt, og stabelen av ferdige produkter vokser for hver dag på benken…(Foto: Boni Wiik)

 

 

Andre gyver løs på overdådige prosjekter...(Foto: Boni Wiik)
Andre gyver løs på overdådige prosjekter…(Foto: Boni Wiik)

 

 

Noen fokuserer på å trene inn spesielle teknikker...(Foto:Boni Wiik)
Noen fokuserer på å trene inn spesielle teknikker…(Foto:Boni Wiik)

 

 

Endel raringer er det også...(Foto: Boni Wiik)
Endel raringer er det også…(Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

Please follow and like us:

Hei igjen, nå er det vår!!!

Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, når det skjer lite på bloggen, så er det ikke fordi vi ikke driver med noe spennende, men snarere tvert imot, fordi vi ikke har tid til å fortelle om det. Tidligere lovte jeg at dette året ville handle mye om gotikken. og det har det gjort. Njål er snart ferdig med en nydelig kopi av Spydebergmadonnaen, men den regner jeg med at vil bli grundig omtalt senere. Ellers har Boni jobbet med Mære madonnaen, og Karina lager et nydelig lite eterisk prosesjonskors i lønn.

 

 

vev

Vi har gjort en liten grindvev, etter middelalderveven som er funnet på Bryggen i Bergen, som er fra 1300-tallet. Her i en litt forenklet utgave, og for første gang har vi gjort den i tre. Originalen er i bein. Denne veven har jo etterhvert blitt populær, og vi lager den gjerne flere ganger om det ønskes. Treutgaven blir naturligvis billigere enn den i bein. ( Foto: Boni Wiik) Replica of the beautiful little loom found at «Bryggen i Bergen», from the 14th century. This replica is made in boxwood (Which is cheaper than bone) But the original is made from elk antler.

 

vev2Ingerid har gjort mange praktfulle karveskurd stykker i det siste. Skrin, ostefjøler, billedrammer, postkasser, kjenger etc. Og hun har også blitt en ettertraktet kursholder. Ta kontakt og du vil vite mer om kursene hennes. treskjererverksted@gmail.com

Ingerid has become something of a chip carving expert, and has done lots of nice items lately. pictureframes, boxes, «kjenger», cheeseboards, etc.

 

 

vev3Karina her med  prosesjonskorset til Ormøy kirke. Det vakre nette korset blir gjort i lønn, og skal males etterpå. Lønn er et meget sterkt materiale, som muligjør de tynne og minutsiøse detaljene. «Livets tre» motivet, blir her selve hovedbestanddelen i korset, og prydet med dragehodeurt-blomster, som er en spesialitet på Ormøya.  (Foto: Boni Wiik) Sløy gotikk!!!Karina is working on a procession cross for «Ormøy» church, which is a neo gothic timber church from  late 19th century. she is carving it from maple which is a very strong material, that gives her the freedom of making tiny details and a very thin «structure» for the cross. The «tree of life» motif is the essential here, blooming with dragon head plant -flowers, which is a specialty from the island «Ormøya», in the Oslo fjord.

 

 

 

vev4Vi må ikke glemme vikingbøttene til Njål. Han lagga sammen et par bøtter som skulle gis bort under vikingfestivalen i York.  Smedene  våre smidde hanker. (Foto: Boni Wiik) We must not forget the viking buckets that Njål made. They were to be given as presents from Norway, to the York viking festival this year.

 

 

vev5Boni har stått endel uker på Vitenskapsmuseet i Trondheim og kopiert Mæremadonnaen. Det er en 1200-talls madonna, som befinner seg i samlingen, men som menigheten ønsker en kopi av. Originalen har levd et langt liv, og ting har skjedd  med henne opp igjennom historien, forandringer, tilføyelse etc, så arbeidet er en form for kopiering kombinert med rekonstruksjon, for å få kopien nær opp til slik hun var tenkt da hun var ny…  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev6Underveis i kopieringsarbeidet.  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev7Damen ikke lenge før hun skal polykromeres…..(Foto: Boni Wiik) Boni has been working in the scientific museum in Trondheim for weeks, reconstructing a early gothic madonna from Mære.

 

 

vev8Ingerid har også lekt seg med å skjære bruskbarokk, for øvelsens skyld.     (Foto: Boni Wiik) Ingerid is having fun carving what we in Norway call «cartlidge baroque»

 

 

vev9Og vi jobber stadig med å utvikle teknikkene for å lage de beste brikkevevbrikkene a la Osebergfunnet… Dette kommer det en fyldig artikkel om snart, i «Norsk Husflid» We are still perfectioning the tecniques involved in making tablets, for tablet weaving,  as the ones found in the Oseberg grave.

 

Njål kom akkurat hjem fra siste innspurt før Erlend Leirdals utstilling på Galleri Ramm i Oslo, som åpner på torsdag denne uka, og vi  andre har vært på studietur til Stockholm.

Er det rart vi trives som treskjærere?

 

Et lite hjertesukk: Det er ikke enkelt å få seg en treskjærerutdannelse i Norge. For å bli treskjærer må man gjennomgå en læretid, og ta svennebrev. Den gjengse oppfatning blant treskjærere, og de som påstår at de lever av treskjæring, er at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det. Jeg vil snu det på hodet, og si: jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å drive et godt treskjærerverksted uten lærlinger. Jeg vil minne om at brorparten av det du ser av arbeider her på denne bloggen er gjort av lærlinger. Det er klart at lærlinger  ikke kan settes til alle mulige jobber, før de kanskje er nesten ferdige med læretiden, men det er så mye fantastisk de kan få til, om man vil at det skal skje og legger til rette for det. Å ha en gjeng unge ambisiøse, flinke og kreative folk jobbende på samme sted, er en kjemperessurs! Alle har noen spesialiteter, alle bidrar med det de kan, og på den måten har man alltid arbeid som passer til der den enkelte lærling er i hans eller hennes utvikling, og alle nyter godt av hverandres inspirasjon. I Treskjerarverkstaden har vi tatt på oss den oppgaven som alle treskjærere i Norge skulle ha gjort sammen, vi vil lære fra oss, lære videre det vi selv har lært, for å holde faget i hevd. Vi lever av kommersielle oppdrag. Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse. Men jeg kan ikke fri meg fra å drømme om at de andre treskjærerne i Norge, ville brette opp armene og si: «Jeg skal hjelpe til, jeg skal lære videre det jeg selv var så heldig å lære da jeg var ung», På den måten tror jeg faget vil blomstre enda mer, og ikke bare her på vårt lille verksted.

Vi er et levende verksted i vår tid. vi arbeider med det som ønskes av kunder i vår tid. Nitti prosent av dette, kanskje mer,  ligger utenfor læreplanen som «de gamle» har satt opp, og som vi må forholde oss til. Så i tillegg til å klare oss økonomisk gjennom å arbeide med det som vår tids treskjærere kan leve av, så må vi bruke tiden på å øve på det som «de gamle» mener at er «treskjærerfaget». Ting som er umoderne, som ingen kunde ønsker, som vi aldri får i oppdrag å lage. Det er litt dumt. Jeg tror ikke skomakerne må lage knappestøvler a la 18 80, eller at rørleggerne må lære å legge rør slik de gjorde det på 1700- tallet. Så hvorfor må det da være slik i treskjærerfaget?

Læretiden er knapp nok som den er- 2 år. Den burde vært 7 år, og på den tiden er det ønsket at man skal læres opp i ting du med stor sannsynlighet ikke kan leve av senere som treskjærer. Hva er tanken bak det? Nei, det er forunderlig.

Har du svar på dette, eller meninger, kan de sendes til treskjererverksted@gmail.com så vil de bli lagt til her………

Eller bare bruk kommentarfeltet så klart

Her kommer et innspill fra Notodden:

Til treskjærerverkstaden:

Her kommer det mine tanker og refleksjoner rundt innslaget på bloggen. Jeg har mye på hjertet og støtter dere gjerne. Jeg skriver noen kommentarer til diverse utsagn. Dere kan herje med teksten min som dere vil. Lykke til med å finne lærlingplasser til de som gjerne vil og gehør hos svennenemden.

Ulrike

 

Treskjærerverkstaden: ”…at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det…”

Jeg har full forståelse for treskjærere som må jobbe hardt og mye for å kunne overleve av yrket. Men som i de fleste andre områder i samtiden er det krav om fornying og forandring. Håndverkeren som vil ha et levebrød er nødt til å utvikle seg – komme ut av sin egen komfortsone. Å utdanne en lærling kunne jo vært en mulighet for dette. Roger Säljö som er en svensk sosiolog har utviklet teorien om ”sosiokulturell læring”. Denne teorien bygger videre på Lev Vygotsky´s proksimale utviklingssone (se lenger nede). Den sosiokulturelle læringsteorien går ut på at et menneske utvikler sine fysiske og kognitive ferdigheter i samhandling med andre individer. Säljo mener at bare i samhandlingen med andre kan man komme utover sin egen proksimale utviklingssone, det vil si over sine egne grenser.

Hva hadde vært enklere (og billigere) for en treskjærerbedrift, enn å ha en lærling å samhandle med? Håndverksyrker vil jeg, i hvert fall når det dreier seg om små- og verneverdige fag, betegne som ganske ensomme. Det er sjeldent at et faglig interessert og dannet mennesket stikker hodet inn på treskjærerens verksted – da blir det lite faglig diskusjon. Kunne man ikke tenke om de ”dumme spørsmålene” og ”rare” feil som en lærling i blant produserer, som en utmerket kilde til refleksjon over eget praksis? Snur jeg på min egen setning så finnes det ingen ”dumme” spørsmål og dermed mye nytte i å ha lærlinger rundt seg.

Treskjærerverkstaden: ”Læreplanen som ”de gamle” har satt opp…

Læreplanen må endre seg og har endret seg alltid. Tradisjonelle håndverksyrker har aldri vært statisk men under dynamisk utvikling. Er ikke akkurat denne dynamiske utvikling det fascinerende og givende med å utføre håndverks?

Richard Sennet bruker begrepet ”lukkede kunnskaps-systemer” for virksomhetsområder der man ikke setter i gang arbeidet før man har avklart mål, framgangsmåter og ønsket resultat –  Sennet beskriver disse lukkede kunnskaps-systemer som: av kort varighet. (Richard Sennet: Håndværkeren). Men i situasjoner som omhandler mennesker og læring er det ikke mulig å forutsi/forutbestemme alt.

Har man et ønske om å ”verne” et håndverksyrke som treskjæring så må det være mulig for forandring. Å åpne seg er godt og vondt og man må  tørre å ta sjanser og inngå kompromisser. Bare for å gi et eksempel fra keramikerens verksted: i antikken skjedde en radikal forandring av pottemakeryrket: dreieskiven ble oppfunnet. Riktignok brukte man en slave som ”motor” for å få sving på en plate som lå på en pinne, men med tiden utviklet seg dreieskiven til den vi har i dag – og ikke kunne være foruten. Tror vi at alle tradisjonelle keramikere skrek denne gangen: ”hurra til dreieskiveteknikken” ?

Når jeg tenker på treskjæreryrket så var sikkert oppgangssagen, avretteren og cnc-fresemaskinen en graverende utvikling. I den tiden vi lever nå, omgitt av automatproduserte og individløse produkter setter mer og mer mennesker pris på noe som er håndlaget. Et individuell produkt med sjarm. Ja og hvor kommer denne sjarmen fra? Etter min mening kommer den nedopp fra små avvik fra ”normen”. Håndverkeren står ikke like mye i fokus som en kunstner når han/hun produserer og selger et verk men en etterlater små spor på objektet som utgjør forskjellen til et masseprodusert produkt.

Om trekjærerlærlinger skal kunne skjære nesten perfekte kopier av ”de gamles” tolkning av stil, f.e. Gudbrandsdalakantus, så blir det vanskelig – kanskje umulig å videreutvikle stilen. Som jeg oppfattet det stilmessige og håndverksmessige kravene til treskjærer-svenne-nemda så minner det meg om maskinprodusert (masse-) vare.

 

Den proksimale utviklingssonen (av Lev Vygotsky)

Det som ligger i området mellom det en elev kan klare på egenhånd, og det eleven ikke kan greie, selv med hjelp, kaller Vygotsky den proksimale utviklingssonen. Denne inneholder alt det eleven kan greie med hjelp fra andre. I området mellom hva eleven greier på egenhånd, og hva den ikke greier, er voksne eller personer som kan mer enn barnet selv, en form for medierende hjelper. Etter å ha blitt veiledet tilstrekkelig vil barnet til slutt greie tingene på egenhånd, og har flyttet grensene for hva det kan klare alene. Den pedagogiske utfordringen ligger i å utnytte utviklingssonen ved å stimulere barnet til å arbeide aktivt sammen med andre, og å gi hjelp og støtte på barnets vaklende vei mot å klare oppgaven på egen hånd».

«Pædagogiken må orientere sig mod morgendagen i barnets udvikling og vende sig bort fra gårsdagen. Først da vil den kunne vække de udviklingsprocesser til live, som ligger i den nærmeste udviklings zone», skriver Vygotsky i boken Tenkning og språk. (Kilde: Wikipedia)

Selv om Vygotskys ord lyder litt gammeldags og skriver om ”barnet”, så passer det utmerket i vår tid og til lærling – mester – forholdet. Hvis en elev med interesse for tradisjonelt håndverk ikke får lærlingplass med en kunnskaps- og erfaringsrik person som veileder, så har lærlingen heller ikke sjanse til å utvikle – verken seg selv eller tradisjonshåndverket.

 

Treskjærerverkstaden: ”Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse”

Å ha et krav hengende over seg er tungt, men realitet. Om disse treskjærerlærlinger består svenneprøven og ønsker å jobbe selvstendig, så kommer de å ha akkurat samme krav hengende over seg. Jobber man selvstendig så kommer man til å ha tidspress, leveringstider og kundens oppfølgingsbehov. Lærlinger kommer til å bli spart, for en del av det såkalte ”praksissjokket” når de kommer ut i arbeidslivet. Og som du/dere sier stimulerer dette, kanskje de finner enklere, raskere og smartere løsninger på tradisjonelle arbeidsmåter.

 

Jeg ønsker meg at både treskjærernemden og treskjærerbedriftene skal tenke seg om. Det kan hende at treskjæring var på sin høydepunkt for 40 år siden og den tiden ønsker vi oss alle gjerne tilbake. Men det samme tenker vi om fiolinbyggekunsten fra Antonio Stradivari. Han hadde to sønner som jobbet hardt og sammen med sin far – men verken sønnene eller vi i dag, klarer å etterligne klangen i Stradivari´s fioliner. Vi må la treskjæringens glanstid være der den var og se sammen med våre lærlinger framover.

Ulrike Niederberger

 

 

 

 

Please follow and like us:

Treskjæringsmønster.

Kjære alle dere som leter på internett etter mønster til treskjæring.

Det er ikke så mye der ute å finne av mønstre som man kan printe ut, og sette igang å skjære. Det burde sikkert være det, og jeg har mange ganger vært inne på tanken å bare rett og slett legge ut tegninger. Men det har seg slik at det er som regel en god del arbeid med å lage en bra  tegning. Og de fleste som gjør det, vil gjerne beholde copyrighten på det arbeidet, slik at de kan få betalt for det. Eller de føler at det er deres åndsverk og vil ikke at andre skal tukle med det. -Forståelige ting begge deler. Selv blir jeg bare beæret om noen vil bruke en tegning jeg har laget, og synes det er stas, men problemet er jo for oss som lever av dette, eller er ansatt for å gjøre det,  at vi kan ikke gi bort arbeidet vårt i hytt og pine. Men hvis man kommer på kurs, eller hospiterer på verkstedet, så pleier man å få drøssevis av tegninger, hos oss, men det må liksom etableres en kontakt først. Så hvis du ønsker å komme inn i treskjærerverdenen, så er du hjertelig velkommen til å besøke oss, for kortere eller lengre perioder. Vi har ukeskurs, mange ukerskurs , og vi syr sammen spesialopplegg når det trengs. Man kan komme til oss og få rettledning og tilgang på verksted for å lage helt spesielle møbler, eller arbeide med helt spesielle stilarter, lære å slipe, ja hva som helst innenfor treskjæreruniverset. De fleste som er innom får seg en opplevelse for livet, og de og vi har som regel masse glede av hverandre og knytter uslitelige kontaktbånd. Hvis man gløder og brenner for håndverk, er det ingenting som er så deilig som å møte likesinnede.

Ta kontakt på post@hjerleid.no    eller   treskjererverksted@gmail.com

Please follow and like us:

Bruskbarokk.

Bruskbarokken er egentlig en av de morsomste stilartene vi har fra vår historie, med sin overflod av pussige former og innfall, men dessverre er det ikke ofte det er oppdrag der kunden ønsker slikt, men det hender jo, spesielt ved restaurering.

Skisse til bruskbarokkmaske i leire. (Foto: Boni Wiik)

 

Fet liten englebass skåret i svartor. (Foto: Boni Wiik)

 

Konsollhode skåret i furu. (Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Prosesjonskors Dovre kirke.

Prosesjonskors til Dovre kirke.

(Bildene her er til tider noget impressionistiske og snåle, men vi håper at det ordner seg når lærlingene er tilbake fra ferie.)

Ideen bak korset
Boni Wiik

Den estetiske tanken bak utformingen av prosesjonskorset er at det skulle passe godt inn i kirkerommet i Dovre kirke, og harmonere med resten av interiøret. Dovre kirke er en tømret korskirke fra 1700-tallet, som mange andre kirker i Gudbrandsdalen, med et trivelig kirkerom, med god atmosfære, som rommer en mye lenger og mangslungen historie, enn selve bygningens. I kirken finnes bygningselementer og liturgiske gjenstander fra mange forskjellige tidsepoker og innenfor en hel del stilarter, helt tilbake til 1100-tallet. Kirkerommet slik det framstår nå oppleves som et helstøpt interiør der alt passer godt sammen, og derfor var det fristende å inkorporere mange av de flotte kunstuttrykkene som er der, i korsets utforming, slik at det kommuniserer med hele rommet. På denne måten er dette korset spesiellt tilpasset denne kirken, ved å være bygd opp rundt akkurat de uttrykk, og den historie som finnes nettopp her, og kan nærmest fungere som en kunsthistorisk guide gjennom Dovre kirke.

På korsets ene side er det hentet karveskurdsornamentikk fra den romanske klebersteinsdøpefonten som står i koret, og fortsatt er i bruk. Denne kommer antakelig fra den tidligere stavkirken som sto på Dovre, og som ble revet da den nåværende kirken ble reist, eller muligens fra et enda eldre kirkebygg. Presis og skarp geometrisk ornamentikk er hugget inn i den grove Gudbrandsdalskleberen, og var et selvsagt valg til utsmykking av korset. Korset er i et adskillig mindre format enn døpefonten, så til dette ble radiært skåret eik,- høvlet litt på skrå, valgt for å få fram kleberens grovhet i mindre målestokk, der porene i eika representerer steinens røffe overflate, og margstålene illuderer glimmerinnslagene i bergarten.

På den andre siden av korset har vi brukt en ranke hentet fra den eneste bevarte portalplanken fra Dovre stavkirke, som nå befinner seg i våpenhuset. Som middelalderportaler flest er den tjærebredd og værbitt etter århundrer ute i blesten, men gjort av den bestandigste furu, har den en vakker mørk grov overflate. og for å «imitere» denne overflaten i liten skala, har vi igjen brukt eik, slik at porene gir det værbitte uttrykket, og denne gangen behandlet den med jernoksid som reagerer med garvesyra i eika, og farger den med en mattsvart overflate som ligger nær opptil den som furua får etter sekler med tjære og vær. For at dette ornamentet ikke skulle bli for dystert og tungt, lagde vi ornamentikken gjennombrutt, bakskåret, og med en bunn av bladgull som lyser opp. Rundt korsets armer ligger fire forgylte akantusornamenter og danner en skinnende glorie. Denne ornamentikken er hentet fra orgelfasaden.

Karveskurd
Eirik Bryn

På døpefonten i kykja fant me to forskjellige karveskurdsornamenter me syntes det kunne bli fint å ta med på korset. Døpefonten er frå 1100-talet og i klebestein. Steinen er høyst sannsynleg ifrå dalen her. Me tenkte ei stund på kva treslag me skulle bruke for å imitere kleberstein mest mogleg. Valget falt på speilskåret eik, for etterpå å behandle overflata med aske. Men etter å ha skjært ornamentet ferdig, vart me alle einige om ikkje å behandle den med noko, fordi det var nok kontrast til den omliggjande bjørka, og ornamentet fekk ein nydeleg overflate som trekvit.
Eika ble tilpassa, og ornamentikken ble merkt opp veldig nøysamt. For å få meir effekt og uttrykk, fasetterte vi de firkanta feltene, såleis at dei stend ut i været lik små pyramidar.

Karveskurdornamentikk hentet fra døpefonten.

Vignettene:
Ingrid Gaarder Stigen
Ornamentene på orgelet i kirka er skåret i gudbrandsdalsakantus for omkring 40 år siden. Vi hentet ut et av disse ornamentene, tegnet det litt om, og tilpasset det størrelsen på korset. Vignettene skal ses foran, bak og fra siden, så vi skar åtte stykker, og sagde ut to og to sammen sånn at de etter skjæring og bakskjæring kunne limes nøyaktig sammen til én bit. Før vi limte sammen ble de malt inni; én med grønn og én med rød, og disse fargene kan man finne på prekestolen i kirka. Fargene vises ikke veldig godt, men når man vet om det kan man se dem! Siden de fire vignettene skal danne en slags glorie rundt korset, ble de forgylt med blad- gull. Å forgylle er både tidskrevende og vanskelig, men mye finere enn gullmaling.

Stavsnekring
Are Eeg

Staven er limt sammen av fire lange bjørkestaver for å få en stabil stav som ikke ville vrenge og vri seg.
For at staven ikke skulle få en rett, kjedelig og lite appellerende form, fant vi stavens gylne snitt og fant ut at rundt der måtte det skje noe. Stavens diameter oppe ved toppen var 3 cm, og samme i bunnen av staven. Så da gjorde vi det så enkelt at vi på det gylne snitt gikk opp til 3,8 cm, og lot diameteren slakke av til topp og bunn. Det blei en snasende fin form!

Formen blei tegna på den kvadratiske stokken, sagd ut og så lagt på høvelbenken.
Der ble den lagt under kommando av et ganske så artig verktøy for å merke av åttekant-strekene.
Dette verktøyet består av en lang, slak pinne, med to tapper festa i, og mellom tappene er det to spiker med nøyaktig den avstanden vi skulle ha for å få åttekant på det tykkeste. Denne dras så langs staven, med tappene alltid inntil kanten av staven for å styre. Strekene vil da bli tynnere og tykkere alt ettersom staven blir tynn og tykk.

Etter at strekene var på, starta høvlinga. Det blei brukt både pusshøvel og sjøve(boksjeis, skavhøvel), og til slutt var stokken åttekanta. Da var det bare å få den 16-kantet. Etter noen timer med høvling til 64-kantet stav, begynte pussing. Da blei det pusset med veldig grovt papir for å få staven helt rund, og så var det å gå alle gradene opp til ganske fint papir. Staven måtte ha en ganske fin overflate da den skulle males.

Kapitelet:
Ingrid Gaarder Stigen
Kapitelet er hentet fra altertavla, som ble skåret av Johannes Skraastad rundt 1675. Det finnes også øverst på søylene i kirka, og disse ble skåret omtrent 250 år senere av Per Haugen. Skjæringa på kapitelet til korset er gjort ut i fra disse, mens malinga er inspirert av Skraastads originale kapiteler. Stilen kalles bruskbarokk, og er fra andre halvdel av 1600- tallet. Bruskbarokk har ranker, noen ørebruskaktige ornamenter (derav navnet), og ornamenter som kan minne om kongler eller belger.

Kapitelmysteriet
Are Eeg

Kapitelet på staven er hentet fra altertavla til J.Skraastad og de nyere kopiene fra søylene i kjerka skåret av Per Haugen.
Etter at skjæring på kapitelet var ferdigstilt, begynte den store utfordringen; nemlig å overflatebehandle denne lille søyletoppen. Det ble satt i gang undersøkelser av både de gamle altertavlekapitelene og de nye søylekapitelene, og etter fram og tilbake, om og men, blei vi enig om å være mest mulig tro mot de eldste. I og med at skjæringa var mest lik den nye stilen, fikk oss blanda både gammalt og nytt!
Når vi studerte noen bilder av de lekre søyletoppene på altertavla fikk vi øye på noen rare ”strips” på bladverket og stilkene. ”Dette må være hvitmaling” tenkte vi, og la så på vei til kjerka for å ta noen bilder som gav oss litt mer detaljer. Bildene var gode, og blei studert nøye. Litt etter litt åpenbarte det seg for oss at detta ikke i det hele tatt var hvitmaling; men gull!

Eller noe i den duren. Da bar det atter en gang bort i kjerka, forstyrre kyrkjetenern enda en gang, og få undersøkt virkelig nøye, med andre ord gå etter Skraastad i skjæra. Kamera og lommelykt var med, gardintrapp på plass og spenningen steg minutt for minutt… Vi klatra opp i tavla, og var vel ti centimeter unna bladverket. Bilder ble tatt og muligheter diskutert. Kunne det være at det var gull på all skjæringa når den var ny, for siden å ha blitt malt over? Kanskje noen, under siste oppsetning av tavla, hadde tukla litt med kapitelene og skrapt bort felter for å finne ut hva som var under? Eller var det bare rett og slett striper som var lagt på for utseendets skyld? Vi endte opp med å bli enige om det siste, og var ganske fornøyd med oss sjøl, for detta hadde ingen notert i noen bok før! Vi var rett og slett de første til å oppdage det!(tror vi)
Stripene ligna på ”gullplaster” som var klipt til i fasongen og limt på, for alle kanter var så skarpe at å få det til med pensel ikke kan ha vært noe de gamle mesterne tok seg tid til, da det bare var for å skape en effekt som like gjerne kunne gjøres på en enklere måte.

Men, hva var så detta stoffet som var limt på? Var det gull? Slagmetall? Bare juks?
Vi forhørte oss med noen eksperter,en forgyller og en malerikonservator. Forgyllern mente at dette var gull/slagmetall som var lagt på oljegrunn, samme som er gjort på vignettene på korset. Malerikonservatoren mente at det kunne være noe som kalles stormgull; gull på tynt, tynt papir, lettere å arbeide med enn bare gull. Da alt dette syntes å være både fullt mulig og oppnåelig på den tida altertavla ble laget, konstaterte vi rett og slett at det må ha vært en type gull( slagmetall eller stormgull) lagt på oljegrunn. Det var eneste måten å få kantene så skarpe og fine på. I tillegg til at det ikke var gull på hele kapitelet.

På grunn at liten tid, og et ønske om straks å bli ferdig, bestemte vi oss for å kjøre i et lignende spor, men ta oss den friheten å kunne improvisere over temaet ”gullstriper på stilk og bladverk”.
Resultatet ble at vi blandet gullpulver i perlemor-lasurolje, og fikk en sølvete bronse-glans.

Bunnmaling på kapitelet er to strøk med oransje. Så blei det lagt på perlemorsølv på stilker, og ut på bladene, og på de bladene i midten.

Perlemoren dekka ikke helt, så man fikk et transparent lag som gav en helt sinnsykt rå gammeltids-look. Så ble det lagt en hvit ytterlinje på begge sider av stilkene, for å forsterke effekten.

Og effekt blei det! Fytterakkern så lekkert! Får lyst til å eta det opp!

Marmorering av staven
Asbjørn Hjerpeton Svehaugen
Vi valgte å marmorere staven for å bruke om igjen elementer fra kirkeinteriøret som er rikt marmorert, og denne type bemaling er vanlig å finne i trekirker. Etter å ha studert marmoreringene fra de ulike epokene, og de forskjellige malernes hånd, besluttet vi å bruke de eksisterende fargene, men heller lage et eget uttrykk, som vil passe bedre på en rund og ikke minst så slank form. Det første som ble gjort var å legge en hvit grundering for å dekke trevirke, men også for at marmormotivet skulle kunne feste seg lettere på staven. En hvit lasurolje ble deretter lagt oppå, for lettere å arbeide fargene inn i hverandre. Deretter ble det lagt på et blått undermotiv, og så et mørkere blått hovedmotiv oppå der igjen

Tynne sorte streker ble lagt inn i motivet, for å etterligne sprekker i marmoren.

Helt til slutt ble det lagt et lag med lakk, for å beskytte malingen mot slitasje.

Koffert
Ingrid Gaarder Stigen
Prosesjonskorset leveres i en spesialtilpasset koffert – en så verdifull og relativt skjør gjenstand må kunne fraktes trygt! Kofferten er laget i bjørk som er gjort svart, og inni er det treklosser kledt med svart fløyel.

Sokkelen
Boni Wiik
Korsets sokkel, eller fot, er tenkt visuelt som en understøttelse og forlengelse av korsets egne materialvirkninger og linjeføringer, og består av fire oppadstrebende ben som hver for seg er utsmykket med evangelistenes symboler, slik det er vanlig å se dem rundt det hellige kors. Alle er de bevingede, Markus med løven, Johannes med ørnen, Lukas med oksen, og Matteus med engelen. Sokkelen er i likhet med korset, laget i bjørk.

Sokkel under arbeid.

Et prosesjonskors bæres gjennom rommet, og skal oppleves fra alle synsvinkler av alle som er tilstede, og har derfor ikke en forside og en bakside, men kan mer betraktes som en rundskulptur.

Please follow and like us: