Kategoriarkiv: spørsmål

Treskjæringsmønster.

Kjære alle dere som leter på internett etter mønster til treskjæring.

Det er ikke så mye der ute å finne av mønstre som man kan printe ut, og sette igang å skjære. Det burde sikkert være det, og jeg har mange ganger vært inne på tanken å bare rett og slett legge ut tegninger. Men det har seg slik at det er som regel en god del arbeid med å lage en bra  tegning. Og de fleste som gjør det, vil gjerne beholde copyrighten på det arbeidet, slik at de kan få betalt for det. Eller de føler at det er deres åndsverk og vil ikke at andre skal tukle med det. -Forståelige ting begge deler. Selv blir jeg bare beæret om noen vil bruke en tegning jeg har laget, og synes det er stas, men problemet er jo for oss som lever av dette, eller er ansatt for å gjøre det,  at vi kan ikke gi bort arbeidet vårt i hytt og pine. Men hvis man kommer på kurs, eller hospiterer på verkstedet, så pleier man å få drøssevis av tegninger, hos oss, men det må liksom etableres en kontakt først. Så hvis du ønsker å komme inn i treskjærerverdenen, så er du hjertelig velkommen til å besøke oss, for kortere eller lengre perioder. Vi har ukeskurs, mange ukerskurs , og vi syr sammen spesialopplegg når det trengs. Man kan komme til oss og få rettledning og tilgang på verksted for å lage helt spesielle møbler, eller arbeide med helt spesielle stilarter, lære å slipe, ja hva som helst innenfor treskjæreruniverset. De fleste som er innom får seg en opplevelse for livet, og de og vi har som regel masse glede av hverandre og knytter uslitelige kontaktbånd. Hvis man gløder og brenner for håndverk, er det ingenting som er så deilig som å møte likesinnede.

Ta kontakt på post@hjerleid.no    eller   treskjererverksted@gmail.com

Hvordan lage en konjakkjenge.

Her kommer altså oppskriften. Følger du denne klarer du å lage en liten kjenge med ett hode. Men husk å tenke form, proposjoner og linjer hele tiden. Denslags kommer ikke av seg selv, men ofte ved mye øving og erfaring. Vær kritisk!  Det lages altfor mye dårlige og stygge ting, og da er etter min mening poenget borte.

Konjakkjenge.

Tekst: Boni Wiik

Foto og arbeid: Eirik Bryn

Å arbeide i en tradisjon betyr ikke at man skal gjøre det samme om og om igjen, slik det alltid har vært gjort, og på den måten «ta vare på tradisjonen». Det handler om å være i tradisjonen, og høste av den like mye som du tilfører den ditt eget. En tradisjon er ikke noe statisk, den er alltid i utvikling, og det er slik man tar vare på den.

Denne gangen skal vi se hvordan Eirik Bryn fra Voss lager en konjakkjenge.

Kjenge er et drikkekar med to hanker som gjerne er formet som dyrehoder. Den holdes med en hank i hver hånd når man drikker, og kjenger kan ofte være ganske store. Men om man lager en liten kjenge, da er det ikke plass til å drikke av den om den har to hoder, så derfor har konjakkjengen bare ett hode. Den kan ligne litt på en ølhøne, men den lages som en vanlig kjenge, og har alle kjengens distinkte særtrekk med det stolte hode, som kommer opp som stavnen på en båt.

Det er på Vestlandet det er sterkest tradisjon for kjenger, og de brukes fortsatt i festlige lag og ved ølbrygging. Eirik Bryn er en ung mann som bærer tradisjonen med kjengelaging videre. Ordet kjenge er visstnok fra gammelnorsk og betyr noe sånt som bukt eller krampe, og henspeiler på fasongen med de to stavnene som kommer opp.

Drikkekar generelt har som regel i eldre tider vært gjort ut av koter og knuter på trær. Det er mange gode grunner til det, for det første har koten gjerne omtrent den formen man vil ha, og for det andre følger fiberstrukturen i veden formen på drikkekaret. Og sist men ikke minst er veden i slike knuter ofte litt «krøllete», noe som gjør at det ikke sprekker opp så lett. Men det er ingenting i veien for å lage dem av rett ved også. Da kan man være mer herre over formgivningen av karet.

Å arbeide i rått virke.

Om man bearbeider virke mens det er ferskt, er det adskillig lettere å arbeide med enn når det er tørt, og hvis man lager noe med grove dimensjoner er man helt nødt til å gjøre det, for det er praktisk talt umulig å tørke store stykker tre uten at de sprekker, og sprekk kan man ikke ha i et drikkekar. Da gjelder det å hule ut og forme mest mulig, slik at godstykkelsen blir tynn før trestykket har tørket ut. Når veggene i karet har blitt tynne, kan man tørke det, for så og forsyne det med sirlige detaljer, som lettest gjøres i tørt virke.

Når det gjelder en konjakkjenge av beskjedne dimensjoner spiller det ikke så stor rolle, men det anbefales å gjøres i vått virke for enkelhets skyld.

Framgangsmåten for å lage denne kjenga er den samme som for å lage en stor.

Du trenger: En kvartkløyving rettvokst løvtre av middels hardhet som bjørk, or, selje etc. Det burde være en tresort som ikke er giftig eller har ubehagelig lukt og smak.

Emnet tas ut slik at bunnen av drikkekaret ligger ut mot barken, og hode opp mot margen. Men ikke la hode gå opp i margen, for margen er full av spenninger og kan skape problemer. Om man ønsker et voldsomt høyt hode, la heller hals og hode gå opp på siden av margen for sikkerhet skyld.

Om man har tilgang til båndsag er det en veldig fordel under grovformingen. Da kan man enkelt gjøre presise innsaginger og få nøyaktig bort akkurat det som skal bort, og ikke mer.

Bildene viser hvordan man «legger» kjenga i emnet, hvordan man frigjør hodene, og hvordan man sager for å åpne opp mellom hodene, og begynne formingen av koppen,- alt mens emnet fortsatt er en håndterlig bit som står godt på båndsagbordet.

Nå begynner håndarbeidet. Kjenga har to fine vinger ut til sidene som er nyttige når den skal bearbeides videre.

Når koppen skal formes, blir den hogd og skåret til med dertil egnede treskjærerjern, før den glattes med skjøven. De flotteste kjengene er gjerne breiere i koppen enn de er lange, slik får kjenga en majestetisk reisning, og blir velegnet til å drikke av. Det er viktig å alltid tenke på spenstige linjer og god design under hele arbeidet. Et uoppmerksomt øyeblikk, og man kan miste spensten i formen.

Hvis man ikke får grovformet, og hult ut kjenga på en økt, kan man oppbevare den fuktig i en bøtte med vann til neste gang. Med salt i vannet unngår man at treet blir surt og får svarte merker og tegninger i veden. Det er ingenting i veien for å pusse kjenga for å få en glatt overflate, men om man skal bruke skjærende verktøy etter pussing, er det lurt å børste av treet godt, eller vaske det slik at partikler fra pussepapir ikke blir liggende i veden, og kan skjemme verktøyet.

Når kjenga er ferdig skåret, må den settes inn med noe. Og her blir den behandlet med kalium permanganat, og deretter renset parafin. Kaliumpermanganaten gir alt fra en lys brun farge til kølsvart, alt etter hvor mye man tar på, og er kun for det estetiske, mens parafinen gir glans og impregnering.

Det er få gjenstander som er slik en fryd for øyet, og en nytelse å holde i hånda og bruke, som en kjenge når den er godt utført. Enda så mye flotte utskårede ting vi har på verkstedet, er det alltid kjengene som fanger oppmerksomheten til dem som kommer inn der. Det er en utfordring å lage en god kjenge, men jeg håper dette kan være til inspirasjon. Hvis du lurer på noe angående kjengelaging kan du ta kontakt med kjengjemannen@gmail.com
Lykke til!

Kvartkløyving med bjørk. Slik plasseres kjenga i forhold til årringene.

 

Selve koppen skal være 1cm bredere enn den er lang.

 

Sag bort de fire klossene rundt koppen, slik at det gjenstår to «vinger» som hodene plasseres i.

 

Bruk båndsaga til å grovforme koppen.

 

Merk midten under kjenga, og tegn er sirkel med passer. Hvis koppen er 10cm i diameter bør sirkelen være 4cm i diameter. Forming av bollen kan med fordel skje med treskjærerjern, for så og ta siste finpuss med skjøve. Store jern med svak krumming er ideelt.

 

La det stå igjen et lite felt på hver bredside, dette for å være sikker på å beholde bredden, og for at den skal bli lik på begge sider. Når en er fornøyd med formen på bollen, høvles også disse feltene.

 

Tegn på hals og hode, husk god linjeføring. Aldri begynn å sage ut hodet før du virkelig er fornøyd med formen. Bruk et bor for lettere å forme hals og hode.

 

Uthuling av koppen gjøres med jern med kraftig krumming.

 

Lag «kjøl» både foran og bak. Vær nøye med påtegning. Bruk et stemjern eller et rett treskjærerjern til dette.

 

Tegn på linjer med ca 5-6mm mellomrom på kryss og tvers. Bruk en skarp geisfus til å skjære linjene, husk at dette er endeved.

 

Behold «halen» på så lenge som mulig, dette for å kunne feste kjenga i høvelbenken mens man jobber med den.

 

Bruk geisfus til å skjære innramming for karveskurden, del så opp i tilnærmet like store trekanter. Stikk deretter dypt ned i midten på trekantene og opp i null, skjær ut litt og litt. Bruk et rett treskjærerjern med slipefas på begge sider.

 

Den ferdige kjenga påføres kalium permanganat. Renset parafin gir en fin flans.
Voila!

Treskjæring.

Lyst til å bli treskjærer?

Har du lyst til å kjenne følelsen av at et sylskarpt jern skjærer seg gjennom treverk og bryter vekk flis slik at du med stor presisjon kan forme uttrykksfulle øyne, eller luftige englevinger, kroppers bevegelse under tekstiler, eller frodige planteranker som bukter og vrir seg, ut og inn i endeløse ornamenter? Har du lyst å forskjønne verden med vakre gjenstander til høytid og til hverdags, og har du lyst til å lære deg å beherske verktøy og material, slik at du kan uttrykke akkurat det du ønsker i tre, bein, horn og andre skjærbare materialer?

Foto: Boni Wiik

Treskjæring er i praksis et håndverksfag, dvs. for å lære faget tar man en håndverksutdannelse lik innen andre håndverk. Man gjennomgår en tid som lærling og når denne er over, avlegger man en svenneprøve, og man er da profesjonell treskjærer.

Under opplæringen får man grundig innføring i de teknikker man må beherske for å kunne arbeide som treskjærer, og man får også god kjennskap til materialer og verktøy. Men dette er også et fag som skiller seg ut fra andre håndverksfag ved at det ligger nært opp til det vi i dag kaller kunstneriske fag. Man er også nødt til å lære seg å bli kunstner, -men gjennom håndverksmåten å lære det. Det er et vanskelig fag å lære seg, men betyr det at det ikke passer for alle? Det er mange som i møte med imponerende treskjæring sier, ”nei det kunne jeg aldri fått til, jeg er altfor utålmodig”, men jeg tror selv det å være utålmodig er en styrke innen et slikt fag. Det gjør deg bevisst i problemløsning underveis i arbeidet, og gjør deg rustet til å gyve løs på store kompliserte oppgaver. Variasjonen innen faget er så stor at du vil møte på nye problemer som må løses på nye måter hele tiden, og det er i seg selv veldig tilfredsstillende.

Det eneste som trengs for å bli en god treskjærer er at du må elske faget. Og det er ikke vanskelig å lære seg. Du må elske duften av terpentin og nyhøvlede bord, du må elske å se hvordan former og materialer kan forskjønne en gjenstand, og du må elske genialiteten i århundrer gammel kunnskap om spesialredskaper som kan hjelpe deg å forme akkurat det du vil. Og du må elske skjønnhet. For det er det som er treskjærerens virkeområde. Det er ikke alltid vi oppnår den i alle arbeider, men det er den vi streber etter hele tiden, det er den som er målet.

Men det er også noe annet som skiller treskjæring litt fra andre fag, og det er at bruken av håndverktøy er så viktig i arbeidet, og også i det ferdige produktet. Det er selve essensen i faget. Den «besjeling» som treskjæreren gir gjenstanden han lager er den som gjør gjenstanden interessant. Det ligger litt åndsverk i det.  Håndverket i treskjæring er altså det viktigste. Hvis du leier en fyr for å komme å grave ut for den nye garasjen du skal bygge, håper du for guds skyld at han har med seg en maskin, men om du bestiller et skap fra en treskjærer, vil du at han på død og liv ikke skal bruke masse maskiner, men gjøre mest mulig for hånd. Et pussig paradoks.

Som treskjærer lærer man mye om nærliggende fag. Treskjæreren med sin unike evne til å forme tre, ved siden av evnen til å bygge og konstruere i dette materiale kan gjøre ting som ikke andre trearbeidere kan få til. Og det er vanlig at treskjæreren samarbeider med møbelsnekkere, tømrere, båtbyggere, instrumentmakere og andre håndverkere.

Treskjerarverkstaden kan i utgangspunktet ta inn lærlinger uten bakgrunn fra faget, men det er selvsagt en fordel om man har erfaring innen snekring eller en eller annen type formgiving, men det er ikke absolutt nødvendig. Vanligvis anbefaler vi et år ved Handverksskolen på treskjæring, men som sagt, er det ikke nødvendigvis det som gjør deg til en god treskjærer. Engasjementet teller mest. Læretiden justeres etter bakgrunnen. Har man bakgrunn fra snekring, dreiing, tømring, instrumentmaking, båtbygging, tegning, etc er treskjæring en ypperlig videreutdanning, men det kan også være et springbrett for senere å bli noe av dette, eller kunstner, billedhugger osv.

Ta kontakt hvis du føler du muligens har en treskjærer i magen.

treskjererverksted@gmail.com

Tlf: 930 95 470

Emner til treskjæring.

Emne som var påbegynt i 1948, og ble fullført i 2008.

 Å svare på hva som er et godt treskjæreremne er ikke enkelt. Man kan stort sett skjære i hva som helst, men det kommer an på verktøyet, og hva man skal skjære. De fleste tresorter en nogenlunde greie å skjære i, så lenge emnet er godt, selv gran kan være nydelig hvis man skal skjære noe smått i en skikkelig tettvokst grein for eksempel.  Ofte når man velger emne er det også andre ting som spiller inn. Skal man lage noe som skal være ute, eller til sjøs, eller på andre måter utsettes for mye fukt, vær og vind, må man velge en tresort som tåler det godt. Det kan være eik, teak, mahogni, barlind eller furu. Eika og teaken er knallharde, mens furua er myk, barlinden er seig, og mahognien er sprø. Alle gjør de nytten i forhold til påkjenningene de skal tåle, men har altså hver for seg helt andre egenskaper i tillegg.

 Hvis man tar for seg furua som jo er et yndet materiale til treskjæring i Norge, så kan man litt overfladisk si at det man ønsker er rettvokst virke med temmelig  jevn årringsbredde. Idealet er som regel feit furu med skikkelig tette åringer, men det gjør den også hard, og det er ikke alltid man ønsker det heller. Men altså rettvokst, og helst radiært skåret. Slik at man får det man kaller «stående årringer» i emnet. Det gjør at formingen av treet blir jevn og homogen enten man skjærer dypt ned i emnet eller skjærer i overflaten. Flask derimot er vanskeligere å skjære i, nettopp fordi den blir det motsatte, ujevn og lite homogen i strukturen. I tillegg får man en uheldig estetisk følge av å skjære i flask, fordi årringene vil danne mønstre i treet som ikke følger det mønsteret du skjærer ut, og det du lager kan rett og slett bli utydelig og vanskelig å se på grunn av dette.  Den andre klare fordelen med stående årringer er at emnet blir optimalt stabilt. Det muligjør også sammensetting av flere små lameller, uten at det synes nevneverdig, så fremt man er nøye med å plassere yta og margen hensiktsmessig. Ettersom vi holder mye kurs, har vi ofte bestillinger på treskjæreremner, både med ferdig utsaget ornamentikk, og rene «fjøler» som er tatt ut riktig av stokken og limt sammen til gode emner. Folk bestiller også emner til klokkekasser, kister, og andre møbler og da får de alle delene ferdig lagd, enten i flatpakke eller også sammensatt klart til å skjæres på.

Toppen av en fjøl skåret i furu av Eirik Bryn. Eksempel på godt treskjæreremne.

 

Vil du skjære slik, trenger du et emne som er hardt og tett i veden.

 Til småting med mye detaljer er det ofte en fordel å ha en hard tresort med tett ved. Til knivskaft, små skrin ol. kan lønn, bøk, buksbom, og kristtorn være fint.

Ellers er bjørk og svartor flotte treskjærermaterialer. Den store fordelen med dem er at de har veldig lite tegninger i veden. Dvs. årringene synes ikke noe særlig. Bjørka er en typisk allround tresort. Hard nok til å lage møbler av men ikke så hard at du sliter deg ihjel med å forme den. Dens antiseptiske og smak/luktfrihet gjør den ideel til matrelaterte produkter.

Ute i skogen og henter emner.
Noen ganger trenger man emner som har grodd i en spesiell fasong. Her til meiene på en vogge.

 Alle tresorter har helt egne egenskaper som gjør dem bra eller dårlig til forskjellige formål. Har ikke tenkt å ramse opp alt mulig, men det er bare å spørre hvis man lurer på noe.  Feks. Om forskjellige tresorter, tørking, hvordan ta emnet ut av stokken, oppbevaring osv. Eller hvis man ønsker å bestille emner ta kontakt med oss.

Grautamber i bjørk.
klokkekasse i furu med mye skjæring.
Emne der yteved og marg er blandet i hytt og pine. Spiller ingen rolle for skjæringa, men estetisk sett en katastrofe!

Spørsmål.

Vi svarer gjerne på spørsmål fra leserne om ting relatert til treskjæring, snekring, og diverse annen treteknologi, så det er bare å spørre. vi er også leveringsdyktig på materialer til forskjellige formål. Spesielle treemner, bein, horn, tann etc. Skriv kommentar på bloggen eller send mail.