Stikkordarkiv: lind

Foto Daniel Rauch

Peer Gyntrelieffer

En mann hadde en visjon om å få laget hele Peer Gynt- skuespillet skåret ut i svære trerelieffer, med dimensjoner som får en til å føle at man er tilskuer til selve teaterstykket. Digre tablåer med nøye regisserte scener som gjennom intensitet og detaljrikdom formidler historien på en litt annerledes måte enn i boka eller på teateret. En slags teateroppsetting frosset i tid, der man som betrakter, kan vandre fra tablå til tablå og oppleve hele stykket samtidig og i sitt eget tempo. Et rom fylt med disse bildene på alle vegger, slik at man selv står midt inne i dramaet.

Han engasjerte treskjæreren og teatermannen Oddvin Parr til arbeidet, og Oddvin skar fem relieffer i serien før han dessverre døde. Vi på Treskjærerverkstedet ble spurt om vi ville fullføre syklusen, og sånt sier man ikke nei til. Om det er hopping etter Wirkola, eller hva det nå er, så er ihvertfall arbeidet igang. Utformingen på ideplanet gjøres i tett samarbeid med oppdragsgiver. Han har tydelige meninger og oppfatninger om hva som skal med og hvordan ting skal presenteres, og ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Første relieffet ut var en modifisering av Oddvin Parrs allerede utformede «Mor Aases død»

Billedkunsten har jo ingen begrensninger på hvordan man kan fortelle historier.  Her er Peer og Mor Aase i den lille stua, Peers fabuleringer males ut på en svært skinn som rulles ut og bretter seg over moderens sengeende. Her ser man stua plutselig sett utenifra, hesten som drar sleden med mor Aase og Peer gjennom vinterlandskapet, og mot perleporten som åpnes av en skjønn engel, og der er St. Peter som ønsker velkommen til Soria Moria som skinner i gull i det fjerne.

Det er spennende å få lov å arbeide med andre kunstneres tanker og ideer, og det er spennende å tilføre sitt eget.

Det føles helt galt å prøve å kopiere stilen til Oddvin Parr og forsøke å jobbe i denne for oss, det vil neppe bli bra videre i prosjektet, så vi gjør det på vår måte. Hvis man skal si noe enkelt om de to innfallsvinklene til formidlingen, så er det kanskje rett og si at der Oddvin arbeider mot det naturalistiske uttrykk, så jobber vi mer mot det karikerte og eventyraktige.

Det kan sies så mye om skuespillet «Peer Gynt», og det er gjort og gjøres av flinkere folk enn meg, så det lar jeg ligge, men jeg kan heller prøve å si noe om relieffet som kunstuttrykk.

Relieffet er underlagt sine helt egne lovmessigheter, og krever den største velvilje fra betrakteren for å fungere.

Det eksisterer midt i mellom «skulpturen» som formmessig er «virkeligheten», og tegningen, som er den «absolutte illusjon».

Det «lave» relieff er kanskje det ypperste, der en former minimalt i dybden, men allikevel skaper en voldsom illusjon av form og rom. (Gjerne mot en flat bakgrunn) Som Kongeportrettet på en mynt. Dybden på formingen er knapt målbar, allikevel trer Kong Haralds portrett fram som om han er virkelig.

Det «høye» relieff nærmer seg den fulle skulptur men allikevel henger det fast i bakgrunnen, med underkutt som gir illusjonen av at det vokser ut og tar del i rommet utenfor.

For at et relieff skal fungere trenger det en betraktningsvinkel og aller helst en betraktningsavstand. Det er når tilskueren står akkurat der, at illusjonen er fullkommen. Sett fra dette stedet, vil alle perspektiviske triks funke og man vil kunne oppleve det som om det har en endeløs dybde til tross for at man snakker om noen skarve centimeter med treverk. Man kan også operere med flere betraktningsvinkler for for eksempel ulike deler av motivet.

Når relieffet blir stort i format blir man nødt til å vri litt på formene slik at man bevarer illusjonene så godt som mulig selvom betrakteren beveger seg og følger formene rundt med øynene.

Men som sagt, så kreves den største velvilje fra tilskuerne om det skal fungere. For i det øyeblikk man har vandret for langt vekk fra det optimale betraktningspunkt, så er alt plutselig forvridd, flatt og absurd.

Relieffene skjæres i lind, som er en myk og lett tresort, de fargesettes for å skape stemninger, og for å imitere de ulike teksturer og materialer.Dermed bringes maleriet også inn i skulptursfæren. Skygger og fargelegging understreker dybder og former, det er teatermaleri…..

Neste relieff ut heter «Men å gjøre det….» som omhandler den unge gutten som kapper av seg fingeren for å slippe militærtjeneste da Danmark/Norge mobiliserer til krig mot Sverige tidlig på 1800-tallet. Gutten kapper fingeren av med en sigd på toppen av en skigardstav mens han er ute og slår til dyra. Peer er skrekkslagent øyenvitne til dette, da han selv er i skogen i nærheten for å felle trær til huset han skal bygge. Utenfor åskammen ser vi sesjonsscenen der gutten blir sendt skamfull på dør  av en brysk kaptein og en hånende forsamling unggutter. Denne scenen er fra «prestens tale ved graven» mot slutten av skuespillet, der presten taler i begravelsen til ham som engang var denne unge gutten.
Boni Wiik (tekst)
Jon Anders Fløistad (bilder)
Please follow and like us:

Spørsmål.

Vi svarer gjerne på spørsmål fra leserne om ting relatert til treskjæring, snekring, og diverse annen treteknologi, så det er bare å spørre. vi er også leveringsdyktig på materialer til forskjellige formål. Spesielle treemner, bein, horn, tann etc. Skriv kommentar på bloggen eller send mail.

Please follow and like us:

Hva gjør man med alle de prosjektene som aldri blir fullført?

Her er en ide til hva man kan gjøre med alle prøvebitene man skjærer, eller dummyene man lager, eller de mislykte tingene som det er for gærnt å hive rett i ovnen. Ta dem en tur på kontursaga, og lag puslespill til barn og barnebarn! Dette spillet var stor suksess hos Sigurd på 2 år.

Morsk mann skåret i lind.
Please follow and like us:

Prosesjonskors i Lademoen kirke

Fra arkivet: Her kommer en artikkel som ble skrevet i forbindelse med oppdraget vi hadde for Lademoen kirke i Trondheim.

Treskjæring – mer enn akantus

Lærebedriften i treskjæring på Dovre fikk i oppdrag å lage et prosesjonskrusifiks til Lademoen kirke i Trondheim. Oppdraget lød som følger: Lag et krusifiks i tre som er nyskapende og ikke ligner på tidligere krusifikser, men som allikevel er lett gjenkjennelig og tiltalende.

krusifiks
Prosesjonskors i Lademoen kirke

Av Boni Wiik

Et perfekt oppdrag for en institusjon som har satt seg som mål å utdanne de beste og mest allsidige treskjærerne i vår tid. Et slikt oppdrag krever at treskjæreren har god innsikt i krusfiksframstillinger fra alle tider og alle verdenshjørner, og en forståelse av hva et slikt krusifiks skal brukes til.

Prosesjonskrusifikser er små framstillinger av Kristus på korset som er festet på toppen av en stav og bæres gjennom kirkerommet ved forskjellige liturgiske seremonier. Det som kreves, er en lett gjenkjennelig figur som visuelt skal oppleves av alle som er til stede i kirkerommet, uansett hvor de befinner seg, og dette mens figuren beveger seg rundt i kirken. Andre krusifikser er vanligvis for kontemplasjon, og henger som regel mot en vegg eller i korskillet, og er ment å ha kun en betraktningsvinkel – nemlig forfra.

Den store utfordringen for treskjærerne på Dovre var å klare å lage et krusifiks som fra alle vinkler og kanter hadde spennende konturer og silhuetter, som tydelig og klart kan gjenkjennes av hele menigheten, mens krusifikset vandrer gjennom rommet. Dette ble løst ved å gi Kristusfiguren en ganske kraftig vridning i kroppen, slik at magen peker i en retning, hofta i en annen, lår, legger, og føtter, skyter ut i forskjellige vinkler osv.

Kristusfiguren ble skåret i lind, staven den er festet på, ble mesterlig utskåret som snodd tauverk i bjørk, korset ble til av resirkulert teak fra fullriggeren Christian Radich, og Kristusfiguren ble naglet til korset med nagler av kristtorn. Og innfelt i korset ligger to glorieringer i messing, som kranser rundt Jesu ansikt og overkropp. Prosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom studenter ved Handverksskolen, lærlinger ansatt ved Lærebedriften i Senter for bygdekultur og veileder. De som var med på prosjektet: Student Geir Dalene fra Porsgrunn, student Jon Ole Steig fra Sør Fron, lærling Harald Bye fra Vestby og treskjærerlærer Boni Wiik fra Oslo.

Det var en lang prosess med mange forskjellige utkast, og tett dialog med oppdragsgiver. I våre dager opereres det ofte med et unaturlig skille mellom kunst og håndverk, der noe betraktes som kunstnerens oppgaver, og noe som håndverkerens, men i treskjæringen smeltes dette uatskillelig sammen. Det er viktig at treskjæreren vet hva hun eller han skjærer, i alle de oppgaver en treskjærer har. I akantusen: hva er blader, og hva er kronblader? Hva er stengel og i hvilket stadium er knoppene som skyter ut? Eller i dyreornamentikken slik vi ser den i stavkirkene: Man må forstå og kjenne anatomien i dragene som snor seg, og hvorfor snor de seg slik og sånn? Dette gjør at treskjærerfaget er et ekstremt krevende fag, og det er gjennom de utøvende treskjærere vi bevarer denne kunnskapen og holder den i live.
Norge er i en særstilling med hensyn til mengde utskårede gjenstander som er bevart fra forskjellige historiske tider og bruksområder.
Bevaringsforholdene for treverk er gode i forhold til andre steder i verden der klima gjør at det er mye mer sopp, insekter og andre mikroorganismer som tærer på treverket, men også her gnager tidens tann jevnt og trutt. Vi har de store gravfunnene fra vikingtid med skip, sleder, vogn, og en rekke andre utsmykkede gjenstander, vi har stavkirkene, og også en mengde utskåret kunst fra hele middelalderen, og også fra etterreformatorisk tid. Slik sett kan man si at det historiske utskårne materiale som vi fortsatt har bevart er ikke bare vår kulturarv, men gjenstander fra den felles europeiske arven.
Treskjærerkunsten har vært holdt på et høyt nivå også, fordi treet som materiale har hatt en status i vår kultur, og ofte vært det foretrukne materiale framfor andre. Det finnes eksempler fra forskjellige tidsepoker der norske treskjærere har imitert arbeider gjort i metall, stein eller andre materialer. for eksempel de utskårne arkivoltene på noen stavkirkeportaler, som er ren skinnarkitektur, og i vikingtidens gjenstander der man kan fornemme imitasjoner av gullsmedteknikker som filigran, granulering etc.
Vår bevissthet om treskjæringskulturen i Norge er i stor grad preget av den Nasjonalromantiske tankegang om bondekulturen som med egne idealer framodlet kunsten til sine formål, og det er vel og bra, men da glemmer man alt det andre fantastiske som er utført etter smak og moter fra den felleseuropeiske kulturen. Kirkekunsten, og også fantastiske møbelstykker gjort av de profesjonelle verkstedene i byene, og knyttet til bispesetene, er viktige overleveringer fra fortiden.
Det er dette som er virkeområdet for treskjærere i dag. Treskjærerens oppgave i samfunnet er å bevare og videreføre all denne kunnskapen gjennom sitt virke. Det er ingen andre i samfunnet som kan ivareta denne oppgaven, så det er viktig med en så høy grad av profesjonalitet som mulig innen utdanningen, slik at vi klarer denne oppgaven.

Please follow and like us: