Kategoriarkiv: Fra arkivet:Tidligere arbeider.

(foto Jon Anders Fløistad)

Fenalårstativ

Noen ganger blir oppdrag så altoppslukende mens man jobber på dem, at det virker som en nær uoverkommelig oppgave å samle tankene om det på papiret når det er levert. Da kan det være greit å la det hvile en stund i underbevisstheten før en skriver om det. Her er et innlegg om høstens mest omfattende oppdrag for min del, omlag et halvt år etter levering.

-Jon Anders

 

 

Et royalt fenalårstativ

 

Fra tid til annen dukker det opp oppdrag hvor det endelige målet synes ganske uklart, men hvor det tidlig blir klart at oppdragets natur gjør at det faller seg naturlig, ja på mange vis nødvendig, å legge ned en innsats som går langt utenpå både budsjett og normale arbeidstider og -metoder. Alt dette for å få til ting som ligger et lite hakk over forventningene på forhånd og tidligere arbeider, og kanskje realisere en liten puslespillbrikke av en visjon om hva treskjæring kan, og kanskje bør, være. Det kan dreie seg om store ting eller små ting, og aller helst burde det være en liten bit av den mentaliteten i alt en lager og gjør. Det bidrar til det lille ekstra som skiller godt håndverk fra massene. Likevel er det noen oppdrag som skiller seg ut, og før sommeren kom en av dem inn til Treskjærarverksaden.

Hvert år deles Norsk Kulturarvs ærespris ut til personer, grupper eller organisasjoner som i særlig grad har vist evne og vilje til å ivareta, formidle og gjøre kulturarven tilgjengelig. I år var Dronning Sonja mottaker, og Treskjærarverkstaden fikk oppdraget med å utforme prisen. De som sto for utdelingen ønskte seg et fenalårstativ i jellingestil inspirert av det nybygde vikingskipet Draken Harald Hårfagre (fra Haugesund, sjøsatt 2012), hvilket passet veldig godt da det er Boni som ledet arbeidet med utskjæringer på skipet, kjekt å ha en sånn resurs tilgjengelig gjennom prosessen.

(foto Jon Anders Fløistad)

Tanken gjennom prosjektet har vært å hente linjer og inspirasjon fra vikingtidens skipskonstruksjoner, og både ideer om komponering av ornamentikk og linjespill er forsøkt basert særlig på deler av Osebergfunnet. Grunnformen er basert på tidligere tiders spenstige skrogformer og elegant krummede stevner, og ornamentikken henter ideer både fra skip og gravgods fra Oseberg. Ornamentene og dyrehodene er utført i en stil som er et forsøk på en rekonstruksjon av jellingestilens treskjæring. Jellingestilen en av vikingtidens retninger innen dyreornamentikk, den skal ha hatt sin mest populære periode fra slutten av 800-tallet og til etter midten av 900-tallet, og er blant annet er kjent fra Jellingebegeret i Danmark og sengestolper og teltvindskier fra både Gokstad- og Osebergfunnet. Utover de to gravfunnene er det funnet veldig få treskjæringer i jellingestil, og en må derfor basere utskjæringer i denne stilen i hovedsak på arbeider utført i metall. Likevel var mye arbeid spart i dette prosjektet på grunn av det arbeidet som ble gjort til Draken Harald Hårfagre, og en del tegninger og skjæring derfra kunne brukes som et utgangspunkt, og inspirasjonen er også hentet fra mange av de samme forbildene og kildemateriale.

 

(foto Boni Wiik)
(foto Boni Wiik)

Materialvalg, teknikker og sammenføyninger er valgt både med hensyn på tekniske egenskaper og estetikk. De er forsøkt utført slik at de alle sammen bidrar til en felles visuell helhet, og med en tanke om å framheve heller enn skjule de valg som er tatt underveis, og verktøyspor er etterlatt der det er hensiktsmessig. For eksempel er undersiden hult ut med teksle, og sporene etter den har fått stå igjen som et mønster på undersiden. Alle de plane flatene som har passet å høvle slette er behandlet med håndhøvel og intet annet, for å etterlate de subtile sporene en høvel lager, og i utskjæringene er verktøybruken avpassa så jernene skal etterlate en signatur som passer i helheten og som, om en studerer resultatet nøye, kan fortelle litt om prosessen med å lage gjenstanden.

Spor av teksle på undersiden. (foto Jon Anders Fløistad)
Spor av teksle på undersiden.

Sammenføyningene er i stor grad basert på den tradisjonelle svalehalesinken, en sterk og tiltalende sammenføyning, den er utført gjennomgående slik at geometrien i skjøten er synlig, og følger så langt som mulig formen ellers. Selvsagt ville det vært ønskelig både visuelt og teknisk å lage det ut av ett stykke tre, men når det ikke lar seg gjøre, så er gode mekaniske sammenføyninger en god nummer to.

Saging av sammenføyning.
Saging av sammenføyning.

Materialet er bjørk, et lyst og nøytralt treslag med lange røtter i norsk kulturhistorie, og gode egenskaper både i utforming og til senere bruk. Det har ingen tydelige strukturer eller tegninger som kunne forstyrre ornamentene, og reduserer faren for at de forskjellige delene av stativet oppfattes som separate deler på grunn av forskjellige retninger på tegningene i veden.

Et prosjekt som dette, egentlig som de aller fleste andre prosjekt, starter ved tegnebordet. Antallet timer som legges ned der kommer både an på oppdragets kompleksitet og omfang, og også likheten til tidligere jobber, hvilket medførte at det denne gangen ble mange timer, for ikke å si dager, med tegne og designarbeid.

 

Konseptskisse. Forkastet.
Konseptskisse. Forkastet.

Et større designarbeide medfører ofte både blindveier, mange forkastede alternative løsninger og en del frustrasjon, her er eksempler på nokså ferdigtegnede design som ble vraket før de forlot tegnebordet, samt modeller skåret for å teste forskjellige løsninger. Det kan virke unødvendig i øyeblikket, men ofte kan de forkastede ideene være vel så nyttige for sluttproduktet, og ikke minst for læringsutbyttet, som det designet som blir beholdt.

Tegnearbeidet ble denne gangen etterfulgt av produksjon av en rekke modeller av hele eller deler av designet. Små modeller er kjappe å lage og gir oversikt over hvordan tilsynelatende velfungerende tegninger ser ut når en ser dem fra vinkler som ikke framkommer av tegningen, og fullskala modeller kan hjelpe til med å plassere de forskjellige elementene på det ferdige produkter, og avsløre eventuelle problemer i skjæringa.

Modeller og prototyper fra prosjektet.
Modeller og prototyper fra prosjektet.

Modellene og tegningene danner et grunnlag som er til stor hjelp videre i utformingen av produktet, selv om en ikke kan stole blindt på noen av dem. Det blir som et kart. Det gir en oversikt, og hjelper til å stake ut en kurs, men intet kart kan gi et helt presist bilde av virkeligheten, en må hele tiden orientere seg etter terrenget og bruke øynene.

Forming
Forming

Fullskala dummyer på detaljer ble også hyppig brukt for å få alt på rett plass. Det var også hele veien en avveiing mellom å gjøre alle sammenføyninger på et tidlig stadie og risikere at de går utover formen, eller å gjære snekringen sent, og risikere å ødelegge mange dagers skjærearbeid med et lite feilsnitt. Løsningen ble en mellomting, fortsatt med stor fallhøyde, men hvor de vanskeligste operasjonene ble gjort tidligst, og hvor all snekringa var unnagjort før det var gjort mer enn en ukes arbeid.

Testing og sammenlikning med tegning.
Testing og sammenlikning med tegning.

 

 

Tilpasning av tapper
Tilpasning av tapper

Et kjekt lite triks når en gjør liminger på et så sent stadie i et prosjekt er å maskere rundt de feltene som skal påføres lim, for å slippe sraping av limsøl etterpå.

Klar for liming
Klar for liming

Etterhvert som formingen skrider fram, er papirmaler en effektiv måte å teste og å overføre tegninger på emnet.

Testing.
Testing.

Ornamentene på overflaten ble utformet for å ligge klistret utenpå formen, men likevel tegnet for å ha en forankring i formen og å være en integrert del av designet.

 

Forming av volum for ornamenter.
Forming av volum for ornamenter.

I overflaten på ornamentene ble det så lagt inn nettskjæringsmønstre, som en kan se på tilnærmet alle overflaten på skjæringa i blant annet Osebergfunnet.

Underveis i omfattende, tidkrevende prosjekter kan det være deilig å ta en pause for å jobbe med små, relativt uavhengige detaljer, som det gjerne kan legges litt ekstra arbeid i, for å lage små, lekre poenger som noen senere kan få gleden av å «oppdage»

Spikking av tverrpinne.
Spikking av tverrpinne.

Dette er en tverrpinne som skal låse fenalåret til stativet, og holde det stabilt mens en skjærer. Det er laget konisk for å være lett å montere, men likevel sitte trygt, og med en knute i den tjukkeste enden for å være lettere å få tak i, og litt som pynt.

Pinne.
Pinne.

 

Ærespris.
Ærespris.

Og til slutt kom det da og til tiden for overrekkelse. Etter å ha investert så mye av seg selv i et prosjekt er det en blandet følelse å gi det fra seg, med både en lettelse over å være ferdig, og en slags motvilje mot å gi fra seg noe hvor en vet at mye tross alt kunne vært gjort annerledes. Men i all hovedsak føler jeg meg privilegert over å ha fått gjøre dette.

-Jon Anders

 

Bilder av ferdig produkt

 

Tekst, skjæring og foto, der annet ikke er markert, av Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

Litt fra arkivet igjen…

Synål av elgbein.(Foto: Boni Wiik)
Synål av elgbein.(Foto: Boni Wiik)

 

Reparasjoner på en 1700-talls engel på altertavlen i Drøbak kirke. Basun og endel manglende fingre.(Foto: Boni Wiik)
Reparasjoner på en 1700-talls engel på altertavlen i Drøbak kirke. Basun og endel manglende fingre.(Foto: Boni Wiik)
Reparesjoner på speilrammer til Eidsvollsbygningen. (Foto: Boni Wiik)
Reparasjoner på speilrammer til Eidsvollsbygningen. (Foto: Boni Wiik)

 

Overflatebehandling av en ørliten konjakkjenge.(Foto: Sigurd Wiik Dalheim)
Overflatebehandling av en ørliten konjakkjenge.(Foto: Sigurd Wiik Dalheim)
Den "andre"bankditten til Christopher Nielsen under arbeid. (Foto: Boni Wiik)
Den «andre»bankditten til Christopher Nielsen under arbeid. (Foto: Boni Wiik)

IMG_4644

Speedhugging av kirkekunst. (Foto: Boni Wiik)
Speedhugging av kirkekunst. (Foto: Boni Wiik)
Njål og Boni på monteringsturne. Njål fintilpasser et skap i en nisje. (Foto. Boni Wiik)
Njål og Boni på monteringsturne. Njål fintilpasser et skap i en nisje på Frogner. (Foto. Boni Wiik)

 

Boni tester styrken på en "svevende" bokhylle på Jessheim. (Foto: Njål Andreassen)
Boni tester styrken på en «svevende» bokhylle på Jessheim. (Foto: Njål Andreassen)

 

Ingerid og Even moterer en kopi av et "Sæterdalenbostkast" på Gardsøy i Vågå. (Foto: Boni Wiik)
Ingerid og Even moterer en kopi av et «Sæterdalenbostkast» på Gardsøy i Vågå. (Foto: Boni Wiik)
Njål skjærer svenneprøve.(Foto: Boni Wiik)
Njål skjærer svenneprøve.(Foto: Boni Wiik)

 

IMAG2063
Tredelt pilegrimsstav under arbeid.(Foto: Boni Wiik)

unnamed

unnamed2

Detaljer av sprangvev fraOseberg. (foto: Even Hansen)
Detaljer avsprangvev fraOseberg. (foto: Even Hansen)

 

Please follow and like us:

Opprydning.

Pelikankjenga til Eirik. "Ein klassikar" (Foto: Boni Wiik)

Driver og rydder på datamaskinen, og fant endel bilder av ting gjort av elever og lærlinger her de siste åra. Håper det kan være til inspirasjon.

 

 

Hardingfelehalsen til Ingrid under arbeid. Les mer om den på www.geisfus.blogspot.com (Foto: Boni Wiik)
 
Laksen til Even. (Foto: Boni Wiik)
 
 
 
 
 
 
Trehengsler med vikingornamentikk. Nb: Den til høyre er stjålet. Hvis noen ser denne, ta kontakt!!!
 
 
 
Ragnhild og Jon Ole polykromerer en diger skapkoll
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Stabbursportal av Even Hansen og Kjell Arne Schancke (Foto: Boni Wiik)
 
Urnesornamentikk av Ragnhild. (Foto: Boni Wiik)
 
Speilramma til Kjellemann.
 
Kistefront inspirert av skapdør fra Vang stavkirke. (Foto: Boni Wiik)
 
 
 
Please follow and like us:

Japansk dommedagslås!

Jeg følte at vi måtte følge tradisjonene fra i fjor. Da sikter jeg til da Boni og Are lagde en sammenføyning og la ut på bloggen. I år spurte jeg Boni om ikke vi kunne gjøre noe lignende og slik ble det!
På forrige bildet ser du tappen som det er skåret to spor i som skal bøyes utover i et konisk tapphull. Det er kiler som skal presse ytterkantene utover sånn at det låser seg, og forhåpentligvis aldri løsner igjen.
Når vi slår ned tappene sitter kilene så vidt inne i sporet. Så mens vi slår ned går kilen lenger og lenger inn i tappene sånn at den til slutt treffer bunne og låser seg.
Tappen er nesten nede!
Der var tappen nede. Da er det bare og ta av planken på baksiden og se hvordan det gikk.
Her er tappen åpnet. Vi bare tok en planke og holdt foran når vi slo inn tappene sånn at det skulle være mulig å se etterpå hvordan det gikk.
Her er den ferdig. Du ser en helt vanlig tapp først. så er det forskjellige tapper i forhold til kile og hvor trapesformede hullene var.
Et eksperiment, og en førjulstradisjon,  som jeg håper skal holde seg så lenge det er lærlinger på Dovre!
Please follow and like us:

Her er Njål!

Njål er for tiden den eneste lærlingen på verkstedet, og må jobbe for fire personer minst. Men det går bra, han er blid, lærevillig, og har en stor arbeidskapasitet. I tillegg har vi Gro som fungerer som fjernlærling.

Njål og en cassone som han, Even og Ingrid gjorde. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Njål arbeider for tiden på Draken Harald Hårfagre med utskjæringer på halen.

Please follow and like us:

Det gjør seg med gull.

Her er louis seizedingsen som vi lagde her et års tid tilbake, med gull på. Forgyllingen er gjort av Emilie Lefevre.

Louis seizeornament skåret i bjørk, og deretter forgyldt. (Foto: Emilie Lefevre)
Please follow and like us:

Rokokko.

«Kan vi ikke bare lage noe stort sammen, når vi først skal arbeide med rokokko… En diger speilramme for eksempel….»
Sa Even en dag for noen år siden, og alle lærlingene tente på ideen.
Det er det som er flott med miljøet rundt Handverksskolen og senter for bygdekultur på Dovre, å være omgitt av masse begavede og engasjerte folk, da kan man få til litt av hvert.

Rokokkoramme

Ramma er i lind og forgylt.  For å rekke det på den avsatte tiden ble det skiftarbeid hele døgnet.

rokokkospeil
Speilglasset er laget på gamlemåten med hvitt bladgull.
Please follow and like us:

Katten i gamle norske bildeframstillinger.

Som treskjærer graver man mye i gammelt kildemateriale, og leter høyt og lavt etter spennende kunstuttrykk, som en kan ha bruk for i ens arbeid, enten som inspirasjon, eller i spesifikke oppdrag, der man skal kopiere eller rekonstruere noe gammelt.
Og det som slår en er, hvor ofte, når man leter i gammel norsk kunst, at man støter på katten…
Det kan virke som menneskene har en medfødt disposisjon for å være fascinert av katten. Den er vår overmann, vi beundrer den.

Fra vikingtiden møter vi katten på vogna i Osebergfunnet. På en av vognas kortsider er det skåret ut et bilde av en hel haug med katter som ser ut som de sloss med ormer. Det sies om kvinnen som ble begravet i Oseberggraven at hun kanskje var en frøyaprestinne. Og det er mye på grunn av vogna, med dette bilde på. Frøya hadde selv en vogn som ble trukket, helt lydløst, av to hannkatter. Frøya var en fruktbarhetsgudinne i den norrøne mytologien. Hun var søsteren til Frøy, og de var begge vaner og ikke æser, men de kom til æsene i forbindelse med en fredsslutning mellom vanene og æsene. Begge to er fruktbarhetsguder, og det hevdes at de kanskje tilhørte en tidligere jordbrukskultus som ble fortrengt til fordel for åsatroen som dominerte i Norden i vikingtiden.

Katter i kamp med ormer og andre beist skåret i eik på vogna fra Oseberg. (foto Boni Wiik)

Fra sagaene…
I Eirik Raudes saga fra Grønland på 900-tallet, finnes en beskrivelse av en trollkyndig volve, og der står blant annet om hennes framtoning at:”På hodet har hun en svart lammeskinnslue, innvendig foret med hvitt katteskinn.” Og ” hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne…” Man kan jo bare lure på om hun hadde noen tilknytning til Frøyakulten. Fra Grønland på 1000-tallet finnes en rorkult, eller kanskje det er et armlene, fra en stol, og på det finner man vakkert utskårne katteansikter.

Katteansiktene fra Grønland, antakelig norsk arbeide fra 1000-tallet (foto: Boni Wiik)

Neste gang vi møter katten er i stavkirkene…

 

 

Portalløver fra Ål Stavkirke   (foto: Boni Wiik)

Ofte sitter det to strenge katter på hver sin søyle ved inngangsdørene til stavkirkene, og skuler ned på oss. Ikke sjelden sitter de der og knasker i seg hvert sitt lille menneskekryp, som fortvilet titter ut mellom tennene på katten. Kapiteldyrene ble etter hvert også populære å ha på stabbursdører utover i middelalderen. På et lite stabbur i Berdal i Telemark sitter det også to små katter på hver sin søyle og vokter burets innhold. Det er nok meningen at de skal se fryktinngytende ut, men de er ganske søte egentlig. Også inni kirkene sitter katten og titter på oss. De høye midtromsstavene, som er de svære søylene som holder oppe takkonstruksjonen i stavkirkene ble ofte forsynt med morske masker som noen ganger lignet veldig på katter…

Ikke alltid så lett å se hva det forestiller… Maske fra midtromsstav i stavkirke fra Sigdal (foto: Boni Wiik)

Berdalskjettene. (foto: Signe Magnus)
Please follow and like us: