Stikkordarkiv: viking

(foto Jon Anders Fløistad)

Fenalårstativ

Noen ganger blir oppdrag så altoppslukende mens man jobber på dem, at det virker som en nær uoverkommelig oppgave å samle tankene om det på papiret når det er levert. Da kan det være greit å la det hvile en stund i underbevisstheten før en skriver om det. Her er et innlegg om høstens mest omfattende oppdrag for min del, omlag et halvt år etter levering.

-Jon Anders

 

 

Et royalt fenalårstativ

 

Fra tid til annen dukker det opp oppdrag hvor det endelige målet synes ganske uklart, men hvor det tidlig blir klart at oppdragets natur gjør at det faller seg naturlig, ja på mange vis nødvendig, å legge ned en innsats som går langt utenpå både budsjett og normale arbeidstider og -metoder. Alt dette for å få til ting som ligger et lite hakk over forventningene på forhånd og tidligere arbeider, og kanskje realisere en liten puslespillbrikke av en visjon om hva treskjæring kan, og kanskje bør, være. Det kan dreie seg om store ting eller små ting, og aller helst burde det være en liten bit av den mentaliteten i alt en lager og gjør. Det bidrar til det lille ekstra som skiller godt håndverk fra massene. Likevel er det noen oppdrag som skiller seg ut, og før sommeren kom en av dem inn til Treskjærarverksaden.

Hvert år deles Norsk Kulturarvs ærespris ut til personer, grupper eller organisasjoner som i særlig grad har vist evne og vilje til å ivareta, formidle og gjøre kulturarven tilgjengelig. I år var Dronning Sonja mottaker, og Treskjærarverkstaden fikk oppdraget med å utforme prisen. De som sto for utdelingen ønskte seg et fenalårstativ i jellingestil inspirert av det nybygde vikingskipet Draken Harald Hårfagre (fra Haugesund, sjøsatt 2012), hvilket passet veldig godt da det er Boni som ledet arbeidet med utskjæringer på skipet, kjekt å ha en sånn resurs tilgjengelig gjennom prosessen.

(foto Jon Anders Fløistad)

Tanken gjennom prosjektet har vært å hente linjer og inspirasjon fra vikingtidens skipskonstruksjoner, og både ideer om komponering av ornamentikk og linjespill er forsøkt basert særlig på deler av Osebergfunnet. Grunnformen er basert på tidligere tiders spenstige skrogformer og elegant krummede stevner, og ornamentikken henter ideer både fra skip og gravgods fra Oseberg. Ornamentene og dyrehodene er utført i en stil som er et forsøk på en rekonstruksjon av jellingestilens treskjæring. Jellingestilen en av vikingtidens retninger innen dyreornamentikk, den skal ha hatt sin mest populære periode fra slutten av 800-tallet og til etter midten av 900-tallet, og er blant annet er kjent fra Jellingebegeret i Danmark og sengestolper og teltvindskier fra både Gokstad- og Osebergfunnet. Utover de to gravfunnene er det funnet veldig få treskjæringer i jellingestil, og en må derfor basere utskjæringer i denne stilen i hovedsak på arbeider utført i metall. Likevel var mye arbeid spart i dette prosjektet på grunn av det arbeidet som ble gjort til Draken Harald Hårfagre, og en del tegninger og skjæring derfra kunne brukes som et utgangspunkt, og inspirasjonen er også hentet fra mange av de samme forbildene og kildemateriale.

 

(foto Boni Wiik)
(foto Boni Wiik)

Materialvalg, teknikker og sammenføyninger er valgt både med hensyn på tekniske egenskaper og estetikk. De er forsøkt utført slik at de alle sammen bidrar til en felles visuell helhet, og med en tanke om å framheve heller enn skjule de valg som er tatt underveis, og verktøyspor er etterlatt der det er hensiktsmessig. For eksempel er undersiden hult ut med teksle, og sporene etter den har fått stå igjen som et mønster på undersiden. Alle de plane flatene som har passet å høvle slette er behandlet med håndhøvel og intet annet, for å etterlate de subtile sporene en høvel lager, og i utskjæringene er verktøybruken avpassa så jernene skal etterlate en signatur som passer i helheten og som, om en studerer resultatet nøye, kan fortelle litt om prosessen med å lage gjenstanden.

Spor av teksle på undersiden. (foto Jon Anders Fløistad)
Spor av teksle på undersiden.

Sammenføyningene er i stor grad basert på den tradisjonelle svalehalesinken, en sterk og tiltalende sammenføyning, den er utført gjennomgående slik at geometrien i skjøten er synlig, og følger så langt som mulig formen ellers. Selvsagt ville det vært ønskelig både visuelt og teknisk å lage det ut av ett stykke tre, men når det ikke lar seg gjøre, så er gode mekaniske sammenføyninger en god nummer to.

Saging av sammenføyning.
Saging av sammenføyning.

Materialet er bjørk, et lyst og nøytralt treslag med lange røtter i norsk kulturhistorie, og gode egenskaper både i utforming og til senere bruk. Det har ingen tydelige strukturer eller tegninger som kunne forstyrre ornamentene, og reduserer faren for at de forskjellige delene av stativet oppfattes som separate deler på grunn av forskjellige retninger på tegningene i veden.

Et prosjekt som dette, egentlig som de aller fleste andre prosjekt, starter ved tegnebordet. Antallet timer som legges ned der kommer både an på oppdragets kompleksitet og omfang, og også likheten til tidligere jobber, hvilket medførte at det denne gangen ble mange timer, for ikke å si dager, med tegne og designarbeid.

 

Konseptskisse. Forkastet.
Konseptskisse. Forkastet.

Et større designarbeide medfører ofte både blindveier, mange forkastede alternative løsninger og en del frustrasjon, her er eksempler på nokså ferdigtegnede design som ble vraket før de forlot tegnebordet, samt modeller skåret for å teste forskjellige løsninger. Det kan virke unødvendig i øyeblikket, men ofte kan de forkastede ideene være vel så nyttige for sluttproduktet, og ikke minst for læringsutbyttet, som det designet som blir beholdt.

Tegnearbeidet ble denne gangen etterfulgt av produksjon av en rekke modeller av hele eller deler av designet. Små modeller er kjappe å lage og gir oversikt over hvordan tilsynelatende velfungerende tegninger ser ut når en ser dem fra vinkler som ikke framkommer av tegningen, og fullskala modeller kan hjelpe til med å plassere de forskjellige elementene på det ferdige produkter, og avsløre eventuelle problemer i skjæringa.

Modeller og prototyper fra prosjektet.
Modeller og prototyper fra prosjektet.

Modellene og tegningene danner et grunnlag som er til stor hjelp videre i utformingen av produktet, selv om en ikke kan stole blindt på noen av dem. Det blir som et kart. Det gir en oversikt, og hjelper til å stake ut en kurs, men intet kart kan gi et helt presist bilde av virkeligheten, en må hele tiden orientere seg etter terrenget og bruke øynene.

Forming
Forming

Fullskala dummyer på detaljer ble også hyppig brukt for å få alt på rett plass. Det var også hele veien en avveiing mellom å gjøre alle sammenføyninger på et tidlig stadie og risikere at de går utover formen, eller å gjære snekringen sent, og risikere å ødelegge mange dagers skjærearbeid med et lite feilsnitt. Løsningen ble en mellomting, fortsatt med stor fallhøyde, men hvor de vanskeligste operasjonene ble gjort tidligst, og hvor all snekringa var unnagjort før det var gjort mer enn en ukes arbeid.

Testing og sammenlikning med tegning.
Testing og sammenlikning med tegning.

 

 

Tilpasning av tapper
Tilpasning av tapper

Et kjekt lite triks når en gjør liminger på et så sent stadie i et prosjekt er å maskere rundt de feltene som skal påføres lim, for å slippe sraping av limsøl etterpå.

Klar for liming
Klar for liming

Etterhvert som formingen skrider fram, er papirmaler en effektiv måte å teste og å overføre tegninger på emnet.

Testing.
Testing.

Ornamentene på overflaten ble utformet for å ligge klistret utenpå formen, men likevel tegnet for å ha en forankring i formen og å være en integrert del av designet.

 

Forming av volum for ornamenter.
Forming av volum for ornamenter.

I overflaten på ornamentene ble det så lagt inn nettskjæringsmønstre, som en kan se på tilnærmet alle overflaten på skjæringa i blant annet Osebergfunnet.

Underveis i omfattende, tidkrevende prosjekter kan det være deilig å ta en pause for å jobbe med små, relativt uavhengige detaljer, som det gjerne kan legges litt ekstra arbeid i, for å lage små, lekre poenger som noen senere kan få gleden av å «oppdage»

Spikking av tverrpinne.
Spikking av tverrpinne.

Dette er en tverrpinne som skal låse fenalåret til stativet, og holde det stabilt mens en skjærer. Det er laget konisk for å være lett å montere, men likevel sitte trygt, og med en knute i den tjukkeste enden for å være lettere å få tak i, og litt som pynt.

Pinne.
Pinne.

 

Ærespris.
Ærespris.

Og til slutt kom det da og til tiden for overrekkelse. Etter å ha investert så mye av seg selv i et prosjekt er det en blandet følelse å gi det fra seg, med både en lettelse over å være ferdig, og en slags motvilje mot å gi fra seg noe hvor en vet at mye tross alt kunne vært gjort annerledes. Men i all hovedsak føler jeg meg privilegert over å ha fått gjøre dette.

-Jon Anders

 

Bilder av ferdig produkt

 

Tekst, skjæring og foto, der annet ikke er markert, av Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

vibrandsøy spesial

Even, Njål, og Boni er i Haugesund og lager skip. Her er noen små smakebiter på hva vi driver med, når vi ikke cruiser rundt i båt og spiller spar dame.

 

finskjæring på snuten (foto Even Hansen)

 

 

øret (even hansen)

 

 

Underkjeven (even hansen)

 

foto even hansen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Please follow and like us:

Kult verktøy! del 4

Det viktigste med verktøy er jo at det funker bra og gjør jobben som skal løses på best mulig måte, og det er ikke alltid at den fete designen, og den høye kvaliteten er så forferdelig viktig, selv om det selvsagt aldri er noen ulempe heller. Men altså; av og til kan man finne den mest dagligdagse duppedings i boden, og modifisere den til å bli et spesialverktøy.

 

 

Dette er i utgangspunktet en helt vanlig streit malingskrape.

 

 

Her har vi slipt opp en profil på hver side av et "styreanlegg" i midten, og vips, - har man en vendbar profilskrape. Denne profilen passer til de profilerte kantene på sprangveven fra Oseberg,- en populær gjenstand som stadig etterspørres.
Please follow and like us:

Ånei….

Har dette blitt en sånn blogg som bare står og står der, uten noengang å bli oppdatert?  Nei huff, får ikke håpe det, det er bare en overgangsfase. Mye å gjøre, og få folk.

 

 

Mens vi venter på mer spennende fagstoff får vi kose oss med et bilde av kastemaskinen i Haugesund, som båtbyggerne bruker for å få ut frustrasjon. Da hiver de tunge ting langt ut på sjøen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Eller drømme oss vekk til slaraffenliv i Køben.

 

 

Eller se fram til den ekstensive artikkelen som kommer om beinkammer, når Boni bare får ut fingeren og får fullført denne.

 

 

En liten hyllest til alle dummyer og modeller som lages på veien mot de store kunstverk. (Foto: Boni Wiik)

 

Ellers vil jeg anbefale dere å titte rundt på andre steder der det skjer spennende ting. På Draken Harald Hårfagre for eksempel, eller på det nye Osebergskipet som bygges i Tønsberg.

 

 

Stram og lekker skjæring av Asbjørn. (foto: Even Hansen)

 

 

Mer sløy Asbjørnskjæring. (Foto: Even Hansen)

 

 

Eirik skjærer en kopi av en av Kittelsens kubbestoler, for Nasjonalmuseet. (Foto: Eirik Bryn)

 

 

 

Dummytesting på skipet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Nesebor (Foto: Boni Wiik)

 

 

Njål i sitt ess! (Foto: Boni Wiik)

 

 

Moskus. Souvernir i alm. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Kittelsenkubbestol under overflatebehandlingsprosessen. (Foto: Boni Wiik)
Stolen er full av karakteristiske kittelseneventyrfigurer. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Pussige figurer. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Please follow and like us:

Drageskjæring på Dovre.

Her kommer noen bilder fra arbeidet med hode og hale til det store vikingskipet.

Dette er et såpass langvarig prosjekt, så bilder blir lagt til underveis.

 

 

Even arbeider med nesebor og neseslynger på dragen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Njål hogger halen til skipet. Emnet er fra en greindeling i en svær eik. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Pressisjonsarbeid i stor skala. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

Inntapping av hoggtenner. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Finurlige sammenføyninger. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Den delen på halen som går under navnet "cadillacbuen" blir formet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Emnene må holdes våte hele tiden under arbeidet, siden de lages av klissvått virke. Sigurd har den jobben i helgene. (Foto: Boni Wiik)

 

 

De forskjellige delene lakkes innimellom for å holde på fuktigheten. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even hogger tilpassing mellom hodet og stevn. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Dummy til en av detaljene til halen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even borer et avgjørende hull. (Foto: Boni Wiik)
Dybder og høyder på halen regnes nøye ut av Njål før han hogger dem. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stephan borer hull for hovedbolten som skal holde hodet sammen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even i arbeid. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Even begynner på finskjæringa på fuglehodet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Skallen til det store dyret skal pyntes med jellingeornamentikk. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Preparering for detaljskjæring. (Foto: Boni Wiik)

 

 

De ordentlige ørene skal på plass. Her er de felt nedi, med svære tapper som nesten går tvers gjennom hodet. (Foto: Boni Wiik)

 

Øret begynner å ta form. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Foran ørene på det store dyret, smyger det seg noen flotte jellingedyr som Even skjærer. (Foto: Boni Wiik)

 

 

(Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Tresverd og skjold.

I høst lagde vi en serie med eksklusive treleker, blant annet tresverd og skjold for barn i alle aldere. Man blir jo aldri for gammel for å fekte med tresverd. De er også så vakre og forseggjorte at de godt kan henge på veggen eller over peisen.

Sverdene har klinger i poppel, som er en lett og støtabsorberende tresort som for eksempel brukes i eksklusive kofferter, av samme grunner. De er derfor ikke veldig ubehagelige å bli truffet av, hvis man skulle være så uheldig å kakke noen i hodet med dem. Hjaltene på de store sverdene er gjort i alm, og i bjørk på de små sverdene. De har alle et grep som er surret med lær.

Skjoldene er alle gjort i bjørk, og noen av dem er dreid med bueform, og skjoldbulene er også dreid i bjørk.

Tresverd og treskjold for den kresne leketøykjøper. (Foto: Are Eeg)
Den perfekte gave til lekne folk som har alt: De kan fåes med utskjæringer og inskripsjoner etter ønske. (Foto: Are Eeg)

Ønsker du treverd eller andre litt fine leker, ta kontakt:  treskjererverksted@gmail.com

Please follow and like us:

Katten i gamle norske bildeframstillinger.

Som treskjærer graver man mye i gammelt kildemateriale, og leter høyt og lavt etter spennende kunstuttrykk, som en kan ha bruk for i ens arbeid, enten som inspirasjon, eller i spesifikke oppdrag, der man skal kopiere eller rekonstruere noe gammelt.
Og det som slår en er, hvor ofte, når man leter i gammel norsk kunst, at man støter på katten…
Det kan virke som menneskene har en medfødt disposisjon for å være fascinert av katten. Den er vår overmann, vi beundrer den.

Fra vikingtiden møter vi katten på vogna i Osebergfunnet. På en av vognas kortsider er det skåret ut et bilde av en hel haug med katter som ser ut som de sloss med ormer. Det sies om kvinnen som ble begravet i Oseberggraven at hun kanskje var en frøyaprestinne. Og det er mye på grunn av vogna, med dette bilde på. Frøya hadde selv en vogn som ble trukket, helt lydløst, av to hannkatter. Frøya var en fruktbarhetsgudinne i den norrøne mytologien. Hun var søsteren til Frøy, og de var begge vaner og ikke æser, men de kom til æsene i forbindelse med en fredsslutning mellom vanene og æsene. Begge to er fruktbarhetsguder, og det hevdes at de kanskje tilhørte en tidligere jordbrukskultus som ble fortrengt til fordel for åsatroen som dominerte i Norden i vikingtiden.

Katter i kamp med ormer og andre beist skåret i eik på vogna fra Oseberg. (foto Boni Wiik)

Fra sagaene…
I Eirik Raudes saga fra Grønland på 900-tallet, finnes en beskrivelse av en trollkyndig volve, og der står blant annet om hennes framtoning at:”På hodet har hun en svart lammeskinnslue, innvendig foret med hvitt katteskinn.” Og ” hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne…” Man kan jo bare lure på om hun hadde noen tilknytning til Frøyakulten. Fra Grønland på 1000-tallet finnes en rorkult, eller kanskje det er et armlene, fra en stol, og på det finner man vakkert utskårne katteansikter.

Katteansiktene fra Grønland, antakelig norsk arbeide fra 1000-tallet (foto: Boni Wiik)

Neste gang vi møter katten er i stavkirkene…

 

 

Portalløver fra Ål Stavkirke   (foto: Boni Wiik)

Ofte sitter det to strenge katter på hver sin søyle ved inngangsdørene til stavkirkene, og skuler ned på oss. Ikke sjelden sitter de der og knasker i seg hvert sitt lille menneskekryp, som fortvilet titter ut mellom tennene på katten. Kapiteldyrene ble etter hvert også populære å ha på stabbursdører utover i middelalderen. På et lite stabbur i Berdal i Telemark sitter det også to små katter på hver sin søyle og vokter burets innhold. Det er nok meningen at de skal se fryktinngytende ut, men de er ganske søte egentlig. Også inni kirkene sitter katten og titter på oss. De høye midtromsstavene, som er de svære søylene som holder oppe takkonstruksjonen i stavkirkene ble ofte forsynt med morske masker som noen ganger lignet veldig på katter…

Ikke alltid så lett å se hva det forestiller… Maske fra midtromsstav i stavkirke fra Sigdal (foto: Boni Wiik)

Berdalskjettene. (foto: Signe Magnus)
Please follow and like us: