Kategoriarkiv: Oseberg

Hva skjer på verkstedet for tiden?

Det begynner å svinge skikkelig i Evens møbelsnekkeravdeling. Jobbene tikker inn og de lekreste møbler går ut. Spesiallagde rariteter som skal passe inn på skeive rare steder, og oppussing av gamle møbler.

Kristian dro til Tønsberg i vinter og hjalp til med Osebergvogna som Osebergstiftelsen holder på med der nede. Ingerid tok også en tur ned og skar ornamentikk på et av dragene.

Karmen på vogna, med de forunderlige dyrene. (Foto: Boni Wiik)
Karmen på vogna, med de forunderlige dyrene. (Foto: Boni Wiik)

 

Karmen er i eik, mens dragene er gjort i ask. (Foto: Boni Wiik)
Karmen er i eik, mens dragene er gjort i ask.
(Foto: Boni Wiik)

 

Ellers så er vi igang med å lage utsmykking til «Kristinaskipet» som de bygger der nede for tiden. Prinsesse Kristina var datter av Håkon Håkonsson, og ble bortgiftet til  Kong Alfonsos bror i Spania på 1250-tallet. Hun dro nedover i en oppjazza snekke som det nå lages en moderne utgave av. Den moderne er riktignok en god del mindre, men skal bygges som en slik båt kunne vært på 1200-tallet.  Midten av 1200-tallet er en spennende epoke i norsk kunsthistorie. Gotikken er godt grunnfestet her på den tiden, og blander seg med den mer lokale romanske tradisjonen. det finnes ikke stevnpryd bevart på noen båt fra denne tiden, men en haug med nedtegninger og skriftlige kilder. Det man ser og får høre om er hovedsaklig dyrehoder, men det ønsket ikke kunden, så vi går for den type skjæring vi finner i stavkirkene fra denne tiden. Nesland kirke, som dessverre ikke finnes lengre, har heldigvis noen rester av en portal bevart, og denne kirken ble reist på samme tiden, og kan gi oss et clue om hvordan det kan ha sett ut. Der finnes også en avbilding av en båt på den ene pilasteren!

Lubecks bysegl fra 1250-årene, viser en båt med dyrehoder.
Lubecks bysegl fra 1250-årene, viser en båt med dyrehoder.

 

Den famøse pinnen fra bryggen i Bergeb er fra samme tida, og viser en hel skokk av skip som ligger til kai.
Den famøse pinnen fra bryggen i Bergen er fra samme tida, og viser en hel skokk av skip som ligger til kai.

 

Detalj fra pinnen fra bryggen...
Detalj fra pinnen fra bryggen…
men det blir noe mer i denne duren på vårt skip denne gangen. (Foto: Boni Wiik)
men det blir noe mer i denne duren på vårt skip denne gangen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Litt vrient å få testa ut skissene på båten for tiden, men det funker på et vis...(Foto: Boni Wiik)
Litt vrient å få testa ut skissene på båten for tiden, men det funker på et vis…(Foto: Boni Wiik)
Båtbyggerne. (Foto: Boni Wiik)
Båtbyggerne. (Foto: Boni Wiik)

 

Even og Njål gjør klar til å bore snorrett gjennom 50 cm kronglete eik. (Foto: Boni Wiik)
Even og Njål gjør klar til å bore snorrett gjennom 50 cm kronglete eik. (Foto: Boni Wiik)

 

Litt kjengemaking blir det også innimellom.
Litt kjengemaking blir det også innimellom.(Foto: Nadine Huth)

 

Karina er tilbake fra Italia, og  jobber med Kristinaskipstevn. (Foto: Boni wiik)
Karina er tilbake fra Italia, og jobber med Kristinaskipstevn. (Foto: Boni wiik)

 

Kristian grovformer akterstevnen. )Foto: Boni Wiik)
Kristian grovformer akterstevnen. )Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Hei igjen, nå er det vår!!!

Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, når det skjer lite på bloggen, så er det ikke fordi vi ikke driver med noe spennende, men snarere tvert imot, fordi vi ikke har tid til å fortelle om det. Tidligere lovte jeg at dette året ville handle mye om gotikken. og det har det gjort. Njål er snart ferdig med en nydelig kopi av Spydebergmadonnaen, men den regner jeg med at vil bli grundig omtalt senere. Ellers har Boni jobbet med Mære madonnaen, og Karina lager et nydelig lite eterisk prosesjonskors i lønn.

 

 

vev

Vi har gjort en liten grindvev, etter middelalderveven som er funnet på Bryggen i Bergen, som er fra 1300-tallet. Her i en litt forenklet utgave, og for første gang har vi gjort den i tre. Originalen er i bein. Denne veven har jo etterhvert blitt populær, og vi lager den gjerne flere ganger om det ønskes. Treutgaven blir naturligvis billigere enn den i bein. ( Foto: Boni Wiik) Replica of the beautiful little loom found at «Bryggen i Bergen», from the 14th century. This replica is made in boxwood (Which is cheaper than bone) But the original is made from elk antler.

 

vev2Ingerid har gjort mange praktfulle karveskurd stykker i det siste. Skrin, ostefjøler, billedrammer, postkasser, kjenger etc. Og hun har også blitt en ettertraktet kursholder. Ta kontakt og du vil vite mer om kursene hennes. treskjererverksted@gmail.com

Ingerid has become something of a chip carving expert, and has done lots of nice items lately. pictureframes, boxes, «kjenger», cheeseboards, etc.

 

 

vev3Karina her med  prosesjonskorset til Ormøy kirke. Det vakre nette korset blir gjort i lønn, og skal males etterpå. Lønn er et meget sterkt materiale, som muligjør de tynne og minutsiøse detaljene. «Livets tre» motivet, blir her selve hovedbestanddelen i korset, og prydet med dragehodeurt-blomster, som er en spesialitet på Ormøya.  (Foto: Boni Wiik) Sløy gotikk!!!Karina is working on a procession cross for «Ormøy» church, which is a neo gothic timber church from  late 19th century. she is carving it from maple which is a very strong material, that gives her the freedom of making tiny details and a very thin «structure» for the cross. The «tree of life» motif is the essential here, blooming with dragon head plant -flowers, which is a specialty from the island «Ormøya», in the Oslo fjord.

 

 

 

vev4Vi må ikke glemme vikingbøttene til Njål. Han lagga sammen et par bøtter som skulle gis bort under vikingfestivalen i York.  Smedene  våre smidde hanker. (Foto: Boni Wiik) We must not forget the viking buckets that Njål made. They were to be given as presents from Norway, to the York viking festival this year.

 

 

vev5Boni har stått endel uker på Vitenskapsmuseet i Trondheim og kopiert Mæremadonnaen. Det er en 1200-talls madonna, som befinner seg i samlingen, men som menigheten ønsker en kopi av. Originalen har levd et langt liv, og ting har skjedd  med henne opp igjennom historien, forandringer, tilføyelse etc, så arbeidet er en form for kopiering kombinert med rekonstruksjon, for å få kopien nær opp til slik hun var tenkt da hun var ny…  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev6Underveis i kopieringsarbeidet.  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev7Damen ikke lenge før hun skal polykromeres…..(Foto: Boni Wiik) Boni has been working in the scientific museum in Trondheim for weeks, reconstructing a early gothic madonna from Mære.

 

 

vev8Ingerid har også lekt seg med å skjære bruskbarokk, for øvelsens skyld.     (Foto: Boni Wiik) Ingerid is having fun carving what we in Norway call «cartlidge baroque»

 

 

vev9Og vi jobber stadig med å utvikle teknikkene for å lage de beste brikkevevbrikkene a la Osebergfunnet… Dette kommer det en fyldig artikkel om snart, i «Norsk Husflid» We are still perfectioning the tecniques involved in making tablets, for tablet weaving,  as the ones found in the Oseberg grave.

 

Njål kom akkurat hjem fra siste innspurt før Erlend Leirdals utstilling på Galleri Ramm i Oslo, som åpner på torsdag denne uka, og vi  andre har vært på studietur til Stockholm.

Er det rart vi trives som treskjærere?

 

Et lite hjertesukk: Det er ikke enkelt å få seg en treskjærerutdannelse i Norge. For å bli treskjærer må man gjennomgå en læretid, og ta svennebrev. Den gjengse oppfatning blant treskjærere, og de som påstår at de lever av treskjæring, er at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det. Jeg vil snu det på hodet, og si: jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å drive et godt treskjærerverksted uten lærlinger. Jeg vil minne om at brorparten av det du ser av arbeider her på denne bloggen er gjort av lærlinger. Det er klart at lærlinger  ikke kan settes til alle mulige jobber, før de kanskje er nesten ferdige med læretiden, men det er så mye fantastisk de kan få til, om man vil at det skal skje og legger til rette for det. Å ha en gjeng unge ambisiøse, flinke og kreative folk jobbende på samme sted, er en kjemperessurs! Alle har noen spesialiteter, alle bidrar med det de kan, og på den måten har man alltid arbeid som passer til der den enkelte lærling er i hans eller hennes utvikling, og alle nyter godt av hverandres inspirasjon. I Treskjerarverkstaden har vi tatt på oss den oppgaven som alle treskjærere i Norge skulle ha gjort sammen, vi vil lære fra oss, lære videre det vi selv har lært, for å holde faget i hevd. Vi lever av kommersielle oppdrag. Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse. Men jeg kan ikke fri meg fra å drømme om at de andre treskjærerne i Norge, ville brette opp armene og si: «Jeg skal hjelpe til, jeg skal lære videre det jeg selv var så heldig å lære da jeg var ung», På den måten tror jeg faget vil blomstre enda mer, og ikke bare her på vårt lille verksted.

Vi er et levende verksted i vår tid. vi arbeider med det som ønskes av kunder i vår tid. Nitti prosent av dette, kanskje mer,  ligger utenfor læreplanen som «de gamle» har satt opp, og som vi må forholde oss til. Så i tillegg til å klare oss økonomisk gjennom å arbeide med det som vår tids treskjærere kan leve av, så må vi bruke tiden på å øve på det som «de gamle» mener at er «treskjærerfaget». Ting som er umoderne, som ingen kunde ønsker, som vi aldri får i oppdrag å lage. Det er litt dumt. Jeg tror ikke skomakerne må lage knappestøvler a la 18 80, eller at rørleggerne må lære å legge rør slik de gjorde det på 1700- tallet. Så hvorfor må det da være slik i treskjærerfaget?

Læretiden er knapp nok som den er- 2 år. Den burde vært 7 år, og på den tiden er det ønsket at man skal læres opp i ting du med stor sannsynlighet ikke kan leve av senere som treskjærer. Hva er tanken bak det? Nei, det er forunderlig.

Har du svar på dette, eller meninger, kan de sendes til treskjererverksted@gmail.com så vil de bli lagt til her………

Eller bare bruk kommentarfeltet så klart

Her kommer et innspill fra Notodden:

Til treskjærerverkstaden:

Her kommer det mine tanker og refleksjoner rundt innslaget på bloggen. Jeg har mye på hjertet og støtter dere gjerne. Jeg skriver noen kommentarer til diverse utsagn. Dere kan herje med teksten min som dere vil. Lykke til med å finne lærlingplasser til de som gjerne vil og gehør hos svennenemden.

Ulrike

 

Treskjærerverkstaden: ”…at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det…”

Jeg har full forståelse for treskjærere som må jobbe hardt og mye for å kunne overleve av yrket. Men som i de fleste andre områder i samtiden er det krav om fornying og forandring. Håndverkeren som vil ha et levebrød er nødt til å utvikle seg – komme ut av sin egen komfortsone. Å utdanne en lærling kunne jo vært en mulighet for dette. Roger Säljö som er en svensk sosiolog har utviklet teorien om ”sosiokulturell læring”. Denne teorien bygger videre på Lev Vygotsky´s proksimale utviklingssone (se lenger nede). Den sosiokulturelle læringsteorien går ut på at et menneske utvikler sine fysiske og kognitive ferdigheter i samhandling med andre individer. Säljo mener at bare i samhandlingen med andre kan man komme utover sin egen proksimale utviklingssone, det vil si over sine egne grenser.

Hva hadde vært enklere (og billigere) for en treskjærerbedrift, enn å ha en lærling å samhandle med? Håndverksyrker vil jeg, i hvert fall når det dreier seg om små- og verneverdige fag, betegne som ganske ensomme. Det er sjeldent at et faglig interessert og dannet mennesket stikker hodet inn på treskjærerens verksted – da blir det lite faglig diskusjon. Kunne man ikke tenke om de ”dumme spørsmålene” og ”rare” feil som en lærling i blant produserer, som en utmerket kilde til refleksjon over eget praksis? Snur jeg på min egen setning så finnes det ingen ”dumme” spørsmål og dermed mye nytte i å ha lærlinger rundt seg.

Treskjærerverkstaden: ”Læreplanen som ”de gamle” har satt opp…

Læreplanen må endre seg og har endret seg alltid. Tradisjonelle håndverksyrker har aldri vært statisk men under dynamisk utvikling. Er ikke akkurat denne dynamiske utvikling det fascinerende og givende med å utføre håndverks?

Richard Sennet bruker begrepet ”lukkede kunnskaps-systemer” for virksomhetsområder der man ikke setter i gang arbeidet før man har avklart mål, framgangsmåter og ønsket resultat –  Sennet beskriver disse lukkede kunnskaps-systemer som: av kort varighet. (Richard Sennet: Håndværkeren). Men i situasjoner som omhandler mennesker og læring er det ikke mulig å forutsi/forutbestemme alt.

Har man et ønske om å ”verne” et håndverksyrke som treskjæring så må det være mulig for forandring. Å åpne seg er godt og vondt og man må  tørre å ta sjanser og inngå kompromisser. Bare for å gi et eksempel fra keramikerens verksted: i antikken skjedde en radikal forandring av pottemakeryrket: dreieskiven ble oppfunnet. Riktignok brukte man en slave som ”motor” for å få sving på en plate som lå på en pinne, men med tiden utviklet seg dreieskiven til den vi har i dag – og ikke kunne være foruten. Tror vi at alle tradisjonelle keramikere skrek denne gangen: ”hurra til dreieskiveteknikken” ?

Når jeg tenker på treskjæreryrket så var sikkert oppgangssagen, avretteren og cnc-fresemaskinen en graverende utvikling. I den tiden vi lever nå, omgitt av automatproduserte og individløse produkter setter mer og mer mennesker pris på noe som er håndlaget. Et individuell produkt med sjarm. Ja og hvor kommer denne sjarmen fra? Etter min mening kommer den nedopp fra små avvik fra ”normen”. Håndverkeren står ikke like mye i fokus som en kunstner når han/hun produserer og selger et verk men en etterlater små spor på objektet som utgjør forskjellen til et masseprodusert produkt.

Om trekjærerlærlinger skal kunne skjære nesten perfekte kopier av ”de gamles” tolkning av stil, f.e. Gudbrandsdalakantus, så blir det vanskelig – kanskje umulig å videreutvikle stilen. Som jeg oppfattet det stilmessige og håndverksmessige kravene til treskjærer-svenne-nemda så minner det meg om maskinprodusert (masse-) vare.

 

Den proksimale utviklingssonen (av Lev Vygotsky)

Det som ligger i området mellom det en elev kan klare på egenhånd, og det eleven ikke kan greie, selv med hjelp, kaller Vygotsky den proksimale utviklingssonen. Denne inneholder alt det eleven kan greie med hjelp fra andre. I området mellom hva eleven greier på egenhånd, og hva den ikke greier, er voksne eller personer som kan mer enn barnet selv, en form for medierende hjelper. Etter å ha blitt veiledet tilstrekkelig vil barnet til slutt greie tingene på egenhånd, og har flyttet grensene for hva det kan klare alene. Den pedagogiske utfordringen ligger i å utnytte utviklingssonen ved å stimulere barnet til å arbeide aktivt sammen med andre, og å gi hjelp og støtte på barnets vaklende vei mot å klare oppgaven på egen hånd».

«Pædagogiken må orientere sig mod morgendagen i barnets udvikling og vende sig bort fra gårsdagen. Først da vil den kunne vække de udviklingsprocesser til live, som ligger i den nærmeste udviklings zone», skriver Vygotsky i boken Tenkning og språk. (Kilde: Wikipedia)

Selv om Vygotskys ord lyder litt gammeldags og skriver om ”barnet”, så passer det utmerket i vår tid og til lærling – mester – forholdet. Hvis en elev med interesse for tradisjonelt håndverk ikke får lærlingplass med en kunnskaps- og erfaringsrik person som veileder, så har lærlingen heller ikke sjanse til å utvikle – verken seg selv eller tradisjonshåndverket.

 

Treskjærerverkstaden: ”Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse”

Å ha et krav hengende over seg er tungt, men realitet. Om disse treskjærerlærlinger består svenneprøven og ønsker å jobbe selvstendig, så kommer de å ha akkurat samme krav hengende over seg. Jobber man selvstendig så kommer man til å ha tidspress, leveringstider og kundens oppfølgingsbehov. Lærlinger kommer til å bli spart, for en del av det såkalte ”praksissjokket” når de kommer ut i arbeidslivet. Og som du/dere sier stimulerer dette, kanskje de finner enklere, raskere og smartere løsninger på tradisjonelle arbeidsmåter.

 

Jeg ønsker meg at både treskjærernemden og treskjærerbedriftene skal tenke seg om. Det kan hende at treskjæring var på sin høydepunkt for 40 år siden og den tiden ønsker vi oss alle gjerne tilbake. Men det samme tenker vi om fiolinbyggekunsten fra Antonio Stradivari. Han hadde to sønner som jobbet hardt og sammen med sin far – men verken sønnene eller vi i dag, klarer å etterligne klangen i Stradivari´s fioliner. Vi må la treskjæringens glanstid være der den var og se sammen med våre lærlinger framover.

Ulrike Niederberger

 

 

 

 

Treskjæringsmønster.

Kjære alle dere som leter på internett etter mønster til treskjæring.

Det er ikke så mye der ute å finne av mønstre som man kan printe ut, og sette igang å skjære. Det burde sikkert være det, og jeg har mange ganger vært inne på tanken å bare rett og slett legge ut tegninger. Men det har seg slik at det er som regel en god del arbeid med å lage en bra  tegning. Og de fleste som gjør det, vil gjerne beholde copyrighten på det arbeidet, slik at de kan få betalt for det. Eller de føler at det er deres åndsverk og vil ikke at andre skal tukle med det. -Forståelige ting begge deler. Selv blir jeg bare beæret om noen vil bruke en tegning jeg har laget, og synes det er stas, men problemet er jo for oss som lever av dette, eller er ansatt for å gjøre det,  at vi kan ikke gi bort arbeidet vårt i hytt og pine. Men hvis man kommer på kurs, eller hospiterer på verkstedet, så pleier man å få drøssevis av tegninger, hos oss, men det må liksom etableres en kontakt først. Så hvis du ønsker å komme inn i treskjærerverdenen, så er du hjertelig velkommen til å besøke oss, for kortere eller lengre perioder. Vi har ukeskurs, mange ukerskurs , og vi syr sammen spesialopplegg når det trengs. Man kan komme til oss og få rettledning og tilgang på verksted for å lage helt spesielle møbler, eller arbeide med helt spesielle stilarter, lære å slipe, ja hva som helst innenfor treskjæreruniverset. De fleste som er innom får seg en opplevelse for livet, og de og vi har som regel masse glede av hverandre og knytter uslitelige kontaktbånd. Hvis man gløder og brenner for håndverk, er det ingenting som er så deilig som å møte likesinnede.

Ta kontakt på post@hjerleid.no    eller   treskjererverksted@gmail.com

Vikingtreskjæring

Akk, her ser man hva det kan føre til å gå litt grundig til verks med studier for å få fram noe bra. Aino har hospitert på verkstedet her for å bli godt kjent med vikingtidstreskjæring, og har virkelig forstått dette med den stramme minimalisme, kombinert med kraftig effektmakeri som preger mye av vikingtidens treskjæring. Dette er et lokk til en typisk lang vikingkiste, slike kister som de gjerne satt på og rodde, og som de hadde sine personlige våpen og eiendeler i.

 

Kistelokk i svartor med ornamentikk inspirert av "Akademikeren". (Foto: Aino Ratikainen)

Mer kniv frå Dhåvre

Vi fikk i oppdrag å lage en bunadskniv med inspirasjon fra Osebergfunnet.

Kniven ble gjort med tradisjonell norsk stasknivfasong, og med ørsmå poenger hentet fra Oseberg.  Less is more er tanken her.

Dette er et lite båndornament som man finner igjen og igjen i ornamentikken til den såkalte "Barokkmesteren" fra Oseberg. (Foto: Boni Wiik)
På toppen av skaftet sitter et hode inspirert av "Akademikerens dyrehodestolpe" (Foto: Boni Wiik)
Enden på slira munner ut i et ørlite sinna dyrehode fra vikingtid. (Foto: Boni Wiik)

Bladet er et telemarksblad med godt bett, og skaft og slire er gjort i buksbom.

Sprangvev

I våres lagde vi noen sprangvever til Middelaldermarked på Hamar. Det er kopier av en sprangvev fra osebergfunnet.
Sprangmetoden kjennes helt tilbake til bronsealderen, og det blei blant annet finni et hårnet i et eikekistefunn fra Borum Eshøi, vest for Århus.

Utklipp fra Osebergfundet bind II:
<< Denne teknik maa nærmes betegnes som en slags fletning. Den bestaar i en sammenslunigning av traader og er forsaavidt beslegtet med knipling. Arbeidet utføres paa følgende maate. I en ramme utspændes lodret paraleltløpende traader som rendingen i en væv. Rammen kan være en enkelt træramme (f. eks. en gammel vindusramme) som støttes mot gulvet eller den sittende arbeiderskes knær. Eller den kan staa selvstændig ved at være forsynt med en fot saaledes som den her her avbildede sprangramme i dr. STØRENS samling i Meldalen.
Traadene som er sammenhængende, fæstes gjerne kun ved at lægges om en horisontal, i rammen utspændt traad oventil og en tilsvarende traad nedentil. Arbeidet utføres ved efter bestemte regler som gir forskjellige  mønstre at slynge traadene om haanden. Man arbeider  oventil nærmest den øvre vandrette traad fra den ene side over de utspændte traaders hele bredde, til den anden side, gaar dernæst tilbake over hele bredden o.s.v. og arbeider sig saaledes for hver gang længer nedover. Efter en eller flere omganger slaaes fletningen sammen med en pinde, der maa være længer end arbeidet er bredt til. Man faar den samme fletning nedentil paa traadene som oventil. Nedentil blir en eller flere ounger efteer sammenslagningen liggende forat fletningen under arbeidet ikke skal rakne op. Eftersom traadene slynges sammen, strammes de. Avstanden mellem den øvre og den nedre vandrette traad maa derfor under arbeidet kunne forminskes. Dette kan opnaaes ved at de plugger eller stifter, hvortil den ene av de to vandrette traader er fæstet, kan stilles ind i forskjellige huller i rammeværket.  Naar arbeidet er fuldført, klippes de traader hvormed fletningen er utført av paa midten og fæstes ved at bindes sammen ved knuter. De løse traadender kan benyttes til haandklæsprang. Som det bil forstaaes, faar man to helt identiske stykker et øvre og et nedre. Er det gjort en feil i det øvre, gjenfindes samme feil i det nedre stykke.( Sl. Fataburen 1915 s. 18 fig. 9.)  >>

Det endelige resultatet! (Foto: Are Eeg)

Katten i gamle norske bildeframstillinger.

Som treskjærer graver man mye i gammelt kildemateriale, og leter høyt og lavt etter spennende kunstuttrykk, som en kan ha bruk for i ens arbeid, enten som inspirasjon, eller i spesifikke oppdrag, der man skal kopiere eller rekonstruere noe gammelt.
Og det som slår en er, hvor ofte, når man leter i gammel norsk kunst, at man støter på katten…
Det kan virke som menneskene har en medfødt disposisjon for å være fascinert av katten. Den er vår overmann, vi beundrer den.

Fra vikingtiden møter vi katten på vogna i Osebergfunnet. På en av vognas kortsider er det skåret ut et bilde av en hel haug med katter som ser ut som de sloss med ormer. Det sies om kvinnen som ble begravet i Oseberggraven at hun kanskje var en frøyaprestinne. Og det er mye på grunn av vogna, med dette bilde på. Frøya hadde selv en vogn som ble trukket, helt lydløst, av to hannkatter. Frøya var en fruktbarhetsgudinne i den norrøne mytologien. Hun var søsteren til Frøy, og de var begge vaner og ikke æser, men de kom til æsene i forbindelse med en fredsslutning mellom vanene og æsene. Begge to er fruktbarhetsguder, og det hevdes at de kanskje tilhørte en tidligere jordbrukskultus som ble fortrengt til fordel for åsatroen som dominerte i Norden i vikingtiden.

Katter i kamp med ormer og andre beist skåret i eik på vogna fra Oseberg. (foto Boni Wiik)

Fra sagaene…
I Eirik Raudes saga fra Grønland på 900-tallet, finnes en beskrivelse av en trollkyndig volve, og der står blant annet om hennes framtoning at:”På hodet har hun en svart lammeskinnslue, innvendig foret med hvitt katteskinn.” Og ” hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne…” Man kan jo bare lure på om hun hadde noen tilknytning til Frøyakulten. Fra Grønland på 1000-tallet finnes en rorkult, eller kanskje det er et armlene, fra en stol, og på det finner man vakkert utskårne katteansikter.

Katteansiktene fra Grønland, antakelig norsk arbeide fra 1000-tallet (foto: Boni Wiik)

Neste gang vi møter katten er i stavkirkene…

 

 

Portalløver fra Ål Stavkirke   (foto: Boni Wiik)

Ofte sitter det to strenge katter på hver sin søyle ved inngangsdørene til stavkirkene, og skuler ned på oss. Ikke sjelden sitter de der og knasker i seg hvert sitt lille menneskekryp, som fortvilet titter ut mellom tennene på katten. Kapiteldyrene ble etter hvert også populære å ha på stabbursdører utover i middelalderen. På et lite stabbur i Berdal i Telemark sitter det også to små katter på hver sin søyle og vokter burets innhold. Det er nok meningen at de skal se fryktinngytende ut, men de er ganske søte egentlig. Også inni kirkene sitter katten og titter på oss. De høye midtromsstavene, som er de svære søylene som holder oppe takkonstruksjonen i stavkirkene ble ofte forsynt med morske masker som noen ganger lignet veldig på katter…

Ikke alltid så lett å se hva det forestiller… Maske fra midtromsstav i stavkirke fra Sigdal (foto: Boni Wiik)

Berdalskjettene. (foto: Signe Magnus)