Kategoriarkiv: Ukategorisert

Veslemøys bord…

Fra arkivet

Veslemøys bord.

Det begynte som en ide noen fikk, i en kolonihage i Oslo, over noen glass vin, om et lite bord som var formet utifra en tanke om noe flytende organisk, som var frodig og saftig, men samtidig elegant, som bandt sammen orientalsk estetikk og klassisk møbelkunst. Siden vandret ideen videre til Treskjærerverkstedet, hvor vi fikk i oppdrag å få tankene til å materialisere seg…

Vi satte oss ihop, lærlingene og jeg, og prøvde å fange ideene og sette dem ned på papiret som skisser. Vi lagde lange buede linjer som fløt, og vred seg rundt formene, vi brøt de samme linjene opp med poenger som strittende livsbejaende vinløv. Vi studerte hvordan bladstilkene smyger seg opp fra baksiden og inn i bladet, vi kjøpte bugnende drueklaser som vi skar modeller av. Og etter en stund følte vi at vi hadde noe som muligens kunne falle i smak. Dette med å la ornamentikken ligge utenpå formene er en krevende øvelse, men som så absolutt burde være på treskjærerens reportoir, de tynne linjene og underskjæring av bølgende løvverk gjør ikke livet lettere det heller, men det er gjennom utfordringer man blir en dyktig håndverker. Det er ingen som har lagt lista og definert hvor bra treskjæring skal være, den lista må vi selv legge og strekke oss opp mot hele tiden. Det er treverket som er sjefen og har makta, men jo nærere venn man blir med treverket, dess mer lar det deg få gjøre med det.

For at et fag skal leve er man avhengig av at det finnes utøvere som driver profesjonelt på et høyt faglig nivå. Og for at disse utøverne skal leve, er de avhengig av å være så allsidige og faglig dyktige, at de til enhver tid kan møte de utfordringer og oppgaver de stilles overfor. Den brede kunnskapen, og den fleksibiliteten som denne gir, er helt essensiell. Treskjærerfaget i Norge har i de siste generasjoner hatt fokus på å lære opp de nye treskjærerne i å mestre en enkel lokal stil til det fullkomne, med et litt misforstått håp om at det holder liv i tradisjonen. Fokuset har vært på å repetere tidligere mesteres arbeider, men politikken har vært feilslått. Stilen har gått av moten for generasjoner siden, og håndverkerne klarer ikke leve av dette, og faget sykner hen. Å arbeide i en tradisjon handler ikke om å kopiere tradisjonen, det handler om å være i den, høste fra den, og tilføre ditt eget til den. En tradisjon er ikke noe statisk, den skal bevege og forandre seg uopphørlig, da er den levende…

Drueklase er en kompleks form, ikke bare å forstå, men også å skjære. Eirik Bryn jobber her med en modell» Foto: Boni Wiik
«Claw and Ball. En drageklo som griper rundt en kule. Opprinnelig en orientalsk møbelbenavslutning som kom til Europa på 1700-tallet.»
Foto: Boni Wiik

 

 

Prøveoppspenning…)foto: Boni Wiik)
Smilefjes på druene var en av ideene vi forkastet. (foto: Boni Wiik)

 

 

En ørliten detalj……

 

Ingrid beiser inn hver detalj….. (foto: Boni Wiik)

 

 

Jobben ble gjort av Ingrid Gaarder Stigen, Are Eeg, Asbjørn Hjerpeton Svehaugen, Eirik Bryn, Even Hansen og Boni Wiik. For et team!!!!!!

Please follow and like us:

Prosesjonskors til Hval kirke.

Nok engang har vi vært så heldige å få lov til å lage et prosesjonskors til en kirke; denne gangen Hval kirke i Hallingby.

Vi har tidligere lagd kors til Lademoen, Dovre, og Ormøya, og vi er nå igang med ett nytt til Viker kirke, men altså; det som nettopp ble overrakt og avduket var korset til Hval kirke!

Da prosjektet skulle beskrives, forfattet vi denne teksten   »

Hval kirke i Hallingby er en tømra kirke fra 1862 tegnet av arkiekt Christian Heinrich Grosch. Den er opprinnelig en nygotisk kirke, men som gjennom diverse oppussinger og ombygninger, nå framstår med et mer nyklassisistisk interiør, i duse farger. Korset som skal lages til kirka er et prosesjonskors som også skal stå framme og være endel av det synlige kirkeinventaret når det ikke er i bruk. Korset er spesialtegnet til kirka og tar opp i seg de stilelementer og virkninger som er i kirkerommet, samtidig som det er en selvstendig nyskapning med forankring i historisk ikonografi. Korset som «livets tre» , snarere enn torturredskap, er en ide som formidler håp og som jeg synes fungerer bra i en moderne kristendom.

Livets tre vokser opp og slynger seg ut i korsarmene, og korset fungerer mer som et espalier som støtter og bærer livet. Bevegelsene, bladene, stilkene, glorien og filialene er lett men kraftig romlig utformet. Det henvender seg med andre ord til hele rommet og alle som er tilstede.

Polykromien er ikke fastsatt ennå, men vil tilpasses fargesettingen i kirkerommet, med forgylling på glorien.

Formatet er lite, og korset og stavens størrelse er tilpasset slik at et barn såvel som en voksen kan bære det med en lett stolthet, og korset, med alle sine vinkler og bevegelser skal strebe utover og på en måte sprenge formatet.»

 

Det er tegna av  Øystein Lønvik og Boni Wiik, Skåret av Øystein, og malt og forgylt av Nadine Huth.

Øysteinbørster smuss vekk fra det nyutpakkede prosesjonskorset. (Foto: Boni Wiik)
Pelikanen som plukker seg til blods i brystet for å fø sine barn er et gammelt kristussymbol. (Foto: Jon Anders Fløistad)

 

Lutherrosa pryder den andre siden. (Foto: Jon Anders Fløistad)

 

Korset er skåret i Lønn. (Foto: Boni Wiik)
Pål Asle, presten i Hallingby, tester ut korset.
(Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Blues Guitar

Blues guitarplayer Gorm Nordmann wanted a custom made guitar with some very Norwegian carving on it. «Not too much Thor and Odin, and not too much satan, but ancient Norwegian looking» were his wishes.

Here`s what we came up with: Carving and design by Øystein Lønvik………

Late night photo by Øystein Lønvik
The animal pattern is based on the same Jellingestyle revival ornaments created for the large vikingship » Draken Harold Fairhair» Wich You can read more about further down on this blog. (Photo: Øystein Lønvik)

 

American limewood, by the way… (Photo: Øystein Lønvik)
(Photo: Øystein Lønvik)
(Photo: Jon Anders Fløistad)
Please follow and like us:

Draken Harald Hårfagre. The dragon Harold Fairhair

Vi skrev mye om arbeidet med utsmykkingene på vikingskipet «Draken Harald Hårfagre» da vi arbeidet med det, men så kollapset dessverre bloggen vår.  Drakehodet til båten skulle ikke på før mange år etter at skipet var ferdig, og det har vi visst glemt å nevne. Det er litt tungt å dra fram så gamle jobber, så her kommer kun en liten presentasjon av endel bilder funnet på nettet.

Hodet er gjort i eik av et svært rotkne, og ornamentikken er designet i en slags «Jellingestil-revival» laget spesielt for dette skipet…

The figurehead is made from a large oak root, and the design is especialy made in a «Jellinge revival style» for this ship.

Assembling all the pieces together. (Photo: Boni Wiik)
Attatching the tongue. (Photo: Jon Anders Fløistad)
The figurehead is on the boat! (Photo: Jon Anders Fløistad)

 

Photo from the internet.
photo from the internet

Photo from the internet
hmmm

The tail of the dragon. (Photo from the internet)
Please follow and like us:

Madonnaen fra Balke kirke på Toten

Underveis i forsølvingen. Sølvet skal bli til gull, men først må det høyglanspoleres…. (Foto: Boni Wiik)

Et prosjekt som for all del ikke må glemmes, er Balkemadonnaen.

Det har gått litt tid siden hun ble ferdig, men det har vært hektisk på Treskjærerverkstedet siden oppstarten av det prosjektet. Noen barn har blitt født, og verkstedet har flyttet fra Dovre til Kulturgaten på gamle Fornebu.

Det var på alle måter et fint prosjekt. Vi hadde romslighet til å utføre alt trearbeidet autentisk med øks og  treskjærerjern, og også til å gjøre et så grundig polykromiarbeid som mulig.

Ved å prosessuelt følge den gamle framstillingsmåten får man innsikt i hvordan designen faktisk har oppstått,- hva som er ønsket, og hva som kommer fram grunnet teknikker, materialer, og verktøy. (Foto: Boni Wiik)
Det er mye som kan sies om de kunstneriske kvalitetene til de utskårne kultfigurene fra 1200-tallet. Bare i trearbeidet ser vi en dyp forståelse, og ønsket/villet mening i hvordan alt er utført, fra ansikter og gester, til tredimensjonalitet som leker med lyset og aksentuerer formene,-selv de som ikke er der….. Men det er først når polykromien er på plass at det virkelig begynner å svinge, når alle de ulike materialimitasjonene spiller sammen, og skaper konturer og siluetter, rytmer og liv. Gråverk, edelstener, gull, silke og sobel. Og når den snedige tjærebredde forsølvingen på figurenes kapper og kjortler, lyser utover fra skulpturen, med sin helt spesielle og unike glans, slik at figurene, selv i svak belysning, ser ut som de er opplyst innenfra, og skinner i kirkerommet med et himmelsk lys.
Sølv korroderer fort, som kjent, og blir svart. Men når det forsegles av tynn tynn tjære så framstår det som gull, men med en egen helt spesiell tynn nærmest syrlig glans om man kan si noe sånt. (Foto: Boni Wiik)
Balkemadonnaen, originalen altså, befinner seg i magasinet til Historisk museum i Oslo. Det er en særdeles fin gotisk figur som er så stilmessig stram at den nesten tangerer det komiske i sin stilutførelse. Det er foldekast og konturer så presise, og så skarpe at du kan skjære deg på dem. Men hun er så og si helt fri for maling, ingenting er igjen. Krontakker, hender, tær og attributter mangler, som på så mange av hennes medsøstre.

Balkemadonnaen fra midten av 1200-tallet. (Foto: Boni Wiik)
Hun er lite kjent, og bortsett fra at hun figurerer med et trekvartprofil-portrett i boka » Norsk Middelalderkunst» , så er hun så og si ikke nevnt i kunsthistorien. (med unntak av kataloger som omhandler alle skulpturene fra epoken).
Nå gjør ikke det å komme fra Balke kirke det enklere på populariteten, for fra Balke kirke kommmer en rekke gotiske figurer, blant annet den storslåtte kalvariegruppen som må regnes som et desidert høydepunkt i norsk middelalderkunst, og etter min mening, med et av de viktigste krusifikser fra epoken i hele Europa.
Balkekrusifikset.
(Foto: Nadine Huth)
Det finnes noen andre figurer som er så like på Balkemadonnaen i utførelse, at man kan være temmelig sikker på at de er utført av samme kunstner, evt. i samme verksted. Det er madonnaen fra Naverstad i Sverige og den stående madonnaen fra Spydeberg, blant annet.
Da jeg arbeidet med å måle opp og studere madonnaen fra Balke, var jeg så heldig å kunne ha Spydebergmadonnaen ved siden av, under arbeidet.

Spydebergmadonnaen. Så vidt meg bekjent, den eneste stående madonnaen i Norge fra 1200-tallet. Alle de andre sitter på tronstoler. Med sin vidunderlige contraposto, er hun, sammen med Olav fra Brunlanes, en av de to mest eiendommelige gotiske figurene vi har. Igjen, etter min mening da. (Foto: Boni Wiik)
Eikeemnet kom fra våre velgjørere, vikingskipsbyggerne i Tønsberg,
og består av en halvkløyving. Balkedamen er meget tynn, kun 17cm dyp. Hun er et relieff, et snedig relieff som gir inntrykk av at hun er adskillig dypere enn hva hun i sannhet er.

Geir, vikingskipsbyggeren i Tønsberg sager av emnet til madonnaen. Dette var eneste gang madonnaen var i nærheten av et moderne verktøy. (Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
Lærling Jon Anders Fløistad gjorde en kjempeinnsats på prosjektet. (Foto: Boni Wiik)
(Foto: Jon Anders Fløistad)
Skulpturer av denne typen har originalt sittet eller stått i skap med bemalte eller utskårede fløydører som har fortalt historier fra helgenens levned eller lidelseshistorie, og som nok gjennom store deler av kirkeåret har vært lukket. Vi vet ingenting om skapet Balkemadonnaen har vært i, men vi ble bedt om å lage en diskret parafrase over et slikt et, som rekonstruksjonen nå  står i,midt mellom de store vinduene på sørveggen i Balke kirke.
Skap snekret i eik og røykbehandlet. (Foto: Boni Wiik)
Alle manglende deler er rekonstruert på grunnlag av paraleller fra samtiden, og det samme gjelder hennes polykromi som bare her og der ga et hint om hvordan den hadde vært.

Kristi lille gestikulerende høyrehånd blir skåret. (Foto: Boni Wiik)
Oppdraget kom fra en entusiastisk gjeng i menigheten, og med støtte og velsignelse fra Riksantikvaren.
De som deltok i det praktiske var: Jon Anders Fløistad, høgging og snekring
                                                  Boni Wiik,  oppmåling tegning og høgging
                                                  Nadine Huth, polykromering
Ellers stooor takk til Heidi Karsten, Eivind Bratteli, Geir Røvik, Bjørn Vidar, Eivind Peder, og Marit og alle andre som bidro.

Bladsølv er ørlittegrann tykkere enn moderne bladgull. (Foto: Boni Wiik)
Svært mye av den endelige formgivingen ligger i legging og sliping av grunderingen….. (Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)
Nadine Huth i aksjon med sin magi. (Foto: Boni Wiik)
I forkant av arbeidet skar jeg en liten skisse, for å gå gjennom prosessen og begripe mest mulig av hvordan kunstneren for 800 år siden tenkte. (Foto: Boni Wiik)

Dessverre har vi/jeg aldri fått gjort slike arbeider i offentlig regi og med tilrettelagte budsjetter. All kunnnskap er erhvervet og all formidling gitt, som dugnadsarbeid innenfor stramme økonomiske rammer. (Det er tiden og veien, )All forskningen gjøres ubetalt og ut av lidenskap. Hadde vært fryktelig stas å  en gang få lov å jobbe med slikt ukommersielt og innenfor det offentlige kanskje? Hadde vært fryktelig stas om noen kom å klappet en på skulderen og sa, dette er interessant og har en verdi for kulturnorge.

Please follow and like us:

Nye blomster til gammalt rokokkospeil

For en tid siden fikk verkstedet en bestilling fra Sarah B. Eggens forgyllerverksted på noen reservedeler til et gammelt speil i rokokkostil fra 1700-tallet. Speilet var en del av et matchende par, hvorav den ene et stykke tilbake i historien var blitt utsatt for en mindre heldig reparasjon med pappmasje og bronsemaling.. Her er blomstene som ble skåret som en erstatning for den forkastede tidligere reparasjonen, og prosessen med å lage dem basert på det best bevarte av de to speilene.

Tekst og foto Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

Mønespir

Et nydelig dekorert hus på en gård i Telemark, trengte å få skiftet ut sine mønespir. Originalene finnes altså fortsatt, men har etterhvert blitt så medtatt at de fortjener å bli pensjonert. Vi lagde kopier av de gamle og kompletterte de manglende delene, samt gjorde grundige fargeundersøkelser for å finne tilbake til den originale fargesetting de hadde hatt. Noe av ornementikken var gjort med et spesielt bor, og et slikt lagde vi for at de skulle bli identiske med de gamle.

Huset med noen av sine fabelaktige dekorasjoner. foto: Jon Anders Fløistad

 

 

Rester av bemaling blir undersøkt. Foto: Boni Wiik

 

 

Underveis i kopieringsarbeidet. Foto: Jon Anders Fløistad

 

Please follow and like us:

Hylle til Balkemadonna

 

Verkstedet leverte i fjor en rekonstruksjon av madonnafiguren som før sto i Balke kirke, og det ble i den forbinnelse laga en hylle som kopien kunne stå i i kirka.

Hele hylla, som madonnaen, ble snekra i eik. Her limes emne til bakveggen.

Hylla skulle snekres så den passer til madonnaen stilmessig, basert på eksempler på gamle baldakiner som det figuren kan ha stått i tidligere, og samtidig passe til madonnafigurens moderne rolle i kirkerommet og la den komme til sin rett.  På toppen av det hele måtte den være tilnærmet bombesikker, og helst enkel å henge opp og ta ned..

Sokkelen snekres.

Gjennomgående tapper støtta med en nakking i bakkant for støtte for størst mulig styrke uten å innføre teknikker eller estetiske detaljer som ikke hører hjemme i middelaldersnekring.

Sidestykke til toppen.

Selv om resultatet skulle være mest mulig troverdig og middelalder-esque, ble enkelte moderne hjelpemidler benyttet til grovforminga. Her både elektrisk sag, høvel og fres…

Hyppig prøving underveis bidrar til et godt resultat

Prøvemontering av toppen, for å se at snekringa funker før alle flater skal bearbeides og profiler skjæres og bli fine.

Middelalderprofiler med enklest mulig verktøy

Alle synlige flater ble derimot skåret eller bearbeidet helt manuelt med nogenlunne autentiske verktøy for å gi et mest mulig riktig uttrykk og en «levende» overflate.

Den mest komplekse sammenføyningen på prosjektet.. Gjennomgående tapper med nakking og kiler for å holde sammen ramma i sokkelen, en liten svalehale for å holde søyla på siden på plass, den er forøvrig også sikret på den andre siden av bunnen som går i et spor i søyla, ryggen på hylla har en fjær som går i et spor på siden av sokkelen, og er også sikra med noen gode plugger. .

Alle sammenføyninger ble gjort slik at de holder helt utmerket selv om limet skulle svikte, og limt med hudlim slik at om det blir behov for reparasjoner lar ting seg lime på nytt uten problemer. Her er hjørnet satt sammen med gjennomgående tapper med nakking, og sikra med kiler…

Navaren på bildet er nok ikke langt unna å kunne ha vært brukt på tolvhundretallet. Tvingene derimot….

..Her er det en slags not og fjør sikra med koniske plugger og lim..

Ikke bevisst produktplassering, men et ganske godt lim likevel.

og her er det bakplata som plugges fast mellom to fjøler med kraftige koniske plugger med kontrakile. Verdt å merke seg at de ytre plugghullene i selve bakplata er gjort ovale for å ta høyde for krymp.


Her er det plata som skal bli himling i toppen, den er limt sammen av to smalere stykker, og limfugen sikra med en slags nøkkel, eller sommerfuglskjøt som det også er kjent som. Om de er vanlige i middelaldersnekring er jeg usikker på, men det er ingenting som tilsier at en av middelalderens snekkere ikke kunne fått det til.

Bunnplata ligger i et notspor, men er limt i front for å hindre at den beveger seg for mye.

Halvferdige hylledeler prøves på den nesten ferdig polykromerte madonnaen for å fastslå den endelige høyden og se at delene passer også estetisk.

 

Okay, de ble faktisk først grovforma i dreiebenk, men etterpå er de skåret og høvla for å skjule alle spor..

Søylene er, til tross for en form som innbyr til dreiing, høvla og skåret til form. Det åpner for sisteliten-justeringer av form og tykkelse som her.

Ferdig hylle, røyka i salmiakkdamp for å tone ned fargen litt og gi et inntrykk av elde. Den lyse stripa midt på bakplata er geitved/yteved på eika, men vil skjules av madonnaen.

 

Tekst og foto

Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

Masker til misfornøyelsesbar

For en liten stund siden fikk vi bestilling fra Christopher Nielsen på en håndfull masker tegna av kunstneren sjæl, som skulle monteres i hjørnene på noen av rommene i Misfornøyelsesbaren han jobber med å bygge i Oslo. Noen bilder fra skjæringa av enkelte av maskene under.

Galskapens mange ansikt

Atrig utfordring igrunnen å få til en passe gjenkjennelig karikatur, gjerne med et humoristisk tilsnitt, og som lar seg gjøre å montere i et hjørne..

Ferdig malt av kunstneren. Bilde lånt fra Christopher Nielsen. Sylvia Plath, Charles Manson, Vincent van Go, Sigmund Freud, Zelda Fitzgerald, Arnold Juklerød og the Mad Hatte

 

 

Link til barens FB-side: https://www.facebook.com/groups/1506726136316497/

 

Please follow and like us:

Lysestakespunsing

Det kom en kunde innom for en tid siden med en artig, rosemalt lysestake i tre som hadde fått et litt for nært møte med lyseflammen.. på alle fem armene. Det ble raskt besluttet at det brente virket måtte skjæres vekk, og erstattes av en spuns/innsats.

 

Emne til innsats i bjørk som skal erstatte det brente materialet dreies til form.  «Off camera» ble klossen dreid ut til  den originale diameteren på hullene på lysestaken, og blir holdt mellom to trepropper i dreiebenken.

En av innsatsene ferdig tilpassa. Det originale hullet er stukket ut med treskjærerjern til en fire millimeter større diameter enn originalt for å komme ned på friskt treverk, og resten av det svidde materialet skåret bort i en konisk form tilsvarende den på innsatsen. I etterpåklokskapens lys kunne denne delen av prosessen vært gjort enda mer presist for å spare arbeid senere.

Alle innsatsene limt.

En av innsatsene skåret jamnt med den originale toppen.


Montert og skåret til, klart til litt nennsom sparkling og maling.

Bilder og tekst- Jon Anders Fløistad

Please follow and like us: