Kategoriarkiv: Ukategorisert

Hva jeg lærte av et hus. Bulhus for dummies. (Ihvertfall for èn dummy)

Dansk bulhus.

Dette her handler ikke om banebrytende forskning, som åpner vår alles felles horisont, der skjulte gåter endelig finner sin løsning, og viktige svar vi har ventet på, endrer vår forståelse av husbygging i Norden i tidligere tider. Ei heller er det en instruksjon om hvordan man bygger med denne teknikken, og som kan brukes som en manual for andre, som har lyst å sette opp et litt annerledes hus.

Bulhus og «skiftesverk», som byggeteknikken kalles, er et godt gjennomarbeidet fagfelt. Mennesker har brukt denne teknikken i uminnelige tider, på utallige steder på kloden, og gjør det fortsatt. Det finnes professorer og doktorer, som er eksperter på det, og tykke bøker har blitt skrevet.

I beste fall er dette en metode for å lære seg bedre hvordan å forstå gjenstander og fragmenter, skapt håndverksmessig, og overlevert til oss, fra andre tider, og preget av et langt «liv» til nå. Gjennom å studere de historiske bitene, lære seg hvordan å framstille dem, og så pusle dem sammen, vil ikke bare den, eller de, historiske gjenstandene tre fram i et klarere bilde, men kanskje også et større bilde, og en større forståelse, av sammenhengene rundt gjenstanden, vil åpenbare seg.

Det er i hvert fall tanken bak prosjektet. Om det munner ut i en større forståelse av både bulhus, og denne måten å arbeide med slike oppgaver, i framtiden, så skal jeg være såre fornøyd. Men om det også skulle kunne føre til at denne forståelsen, igjen var med på å endre holdninger til hvordan å se på denne delen av kulturarven, hos meg, og kanskje til og med hos noen andre,- nå som jeg formidler det videre,- ja, da ville jeg bli virkelig glad.

Veldig mye av det generelle teoretiske rundt bulhus, som jeg forteller om her er hentet fra arbeidene til Mogens Clemmensen og Gunnar Henriksson, i deres glimrende bøker om bulhus og skiftesverk. En videre litteraturliste følger nedenfor.

Begynnelsen

Utgangspunktet for dette prosjektet var en gammel fyllingsdør som skulle gis bort på nettet, som familien min og jeg dro for å hente, et sted, der det som kalles «Skogbygdene» møter «risbygdene», i Skåne.  Disse betegnelsene brukes i flere sammenhenger for å beskrive forhold i Skåne, geografisk, kulturelt, og på andre måter, i tillegg til begrepet «slettebygdene». De tre typene av bygder, beskriver først og fremst landskapene i de respektive områdene, eller skulle man kanskje heller si kulturlandskapene. Litt forenklet kan man si at, opp gjennom historien har landskapet i Skåne utviklet seg til at i syd, hvor det er ganske flatt, er det så å si ikke skog igjen, og landskapet består av flate åpne sletter. Lengre nord er det litt mer trær og buskas, dette er risbygdene, og øverst i nord opp mot Halland og Blekinge ligger skogsbygdene, der det ennå er store skoger. Menneskene i de tre ulike landskapene, har selvsagt måttet tilpasse livene sine etter forholdene der de bodde, og dermed også byggeskikkene.

Da vi kom fram, der denne fyllingsdøra befant seg, ble vi geleidet inn i uthuset, en rødmalt løe, lang og smal, slik stort sett alle hus er i Skåne, -lange og smale altså. De er Skånelänger, men dette kommer jeg tilbake til senere. Utenpå var liggende panel, og man kunne se, at noen av veggene var i ferd med å gi etter, og bulte kraftig ut. I det første rommet man kom inn i, var veggene bygd opp av et lappverk av gamle materialer. Det var alt fra reisverk lagd av stokker, ikke stort større enn hesjestaur, til breie planker på drøye halvmeteren, hogd ut av grove eiketrær. Jeg ble mektig imponert over å se disse flotte materialene, og måtte komplimentere eieren, med et fantastisk uthus! Nja, han var nå ikke helt enig i det, det skulle ned nå, og det var derfor han skulle bli kvitt fyllingsdører og annet rot, for rivningsfirmaet var bestilt, de skulle komme uka etter.  Vi spurte om det var i orden at vi kjøpte de gamle materialene, og det passet fint. Riving er ikke billig.  Selv driver vi med alskens restaureringsprosjekter på vår lille gård midt i risbygdene, og den salgs materialer passer ypperlig når man liker å følge gamle bygningstradisjoner. Uka etter ringte telefonen, og jeg kunne komme opp og hente det som sto til å redde av treverk, som nå lå stablet på plenen ved siden av det som engang var et hus.

Jeg er treskjærer av yrke og har hele livet livnært meg av det å ha kjennskap til materialer, og det å  føre verktøy. Det betyr på ingen måte at jeg er ekspert på alt som har med trelagde ting å gjøre, men interessen og fascinasjonen for alt som kan bygges i tre, enten det er hus, båter, altertavler, eller tresleiver har alltid vært der, og også gleden over å bruke verktøy.  Fra en del opphold og reiser til Gotland, har jeg lært å sette pris på de fantastiske bulhusene som finnes der, og alltid hatt en vag drøm om en gang å sette meg inn i dette med bulhus ordentlig, og prøve å bygge ett. Men det føyer seg inn i rekken av alle de andre tingene jeg også går rundt og drømmer om, båter, møbler, laftehus osv osv, tiden strekker ikke til i en hverdag i et håndverk, der man må løpe rundt å dra inn jobbene, da etterspørselen i våre dager, sant og si ikke er særlig stor, etter treskjæring. Så uvitende som jeg var, ble jeg ganske forbauset da jeg gjenkjente en del av interiøret i denne løa, som bulhusvegger, det hadde aldri falt meg inn at slik bygde man også i Skåne en gang i tiden. Jeg visste det fantes slike bygg på Øland og i Danmark også, men lengre strakk ikke min kunnskap på dette feltet seg. Så da jeg sto der inne og betraktet disse veggene av buler, som de kalles, eller bålar som de sier i Skåne, disse ofte korte og brede plankene som er stablet horisontalt oppå hverandre, og holdt sammen av vertikale stolper med spor i, -som en stavkirke på tvers,- da begynte biter å falle på plass i min bevissthet. Skånelandene er jo egentlig danske. Hele Sydsverige har jo historisk sett tilhørt en annen kulturkrets enn Norge og resten av Sverige. Ikke bare en annen kulturkrets, men også en annen naturkrets, om man kan si det sånn. Her finnes knappast en bra furu, eller et staut grantre, her er det eika og bøken som regjerer. Og er det noe som omtrent alle og enhver forbinder med Skåne, hva byggeskikk angår, så er det definitivt bindingsverkshus, og ikke trehus. Vakre enetasjes avlange bygninger med strå på taket og hvitkalkede vegger og mørke eikebjelker som går på kryss og tvers langs fasadene, og binder det hele sammen. Det er skånelänger, ofte hektet sammen i hushjørnene slik at de danner tosidede, tresidede, eller firesidede gårder. Det er leirklinede vegger som fyller rommene mellom bindingsverket, eller kanskje de er murt med stein, men det er definitivt ikke trehus man tenker på i dette landskapet. 

Begynnelsen del 2

Så kom Coronaen. Jeg er så heldig at jeg har en 3-årig stipendiatstilling ved Norsk Håndverksinstitutt, der jeg arbeider med et prosjekt, hvor jeg prøver å belyse ulike estetiske og tekniske fenomener innen treskjærerhistorien, ved å studere, mer eller mindre, løsrevne fragmenter og biter, for å se om man ut ifra dem, kan forstå større helheter, og å søke å finne svar ved å lete bredt, blant andre fagområder, enn bare treskjærerfaget. Det er altså både en jakt på svar, samtidig som det er en jakt for jaktens del, i håp om at den i seg selv har noe å lære meg. Her kommer et forsøk på å gi et oppklarende eksempel: I sen vikingtid finner vi ornamentikk som, riktignok baserer seg på en utvikling av tidligere tiders ornamentikk, men som allikevel er helt distinkt for denne perioden og dette kulturområdet. Ornamentikken er så å si helt lik, enten den er skåret i tre, hogd i stein, malt på pergament eller støpt i bronse. Så hvem utviklet akkurat de distinkte bevegelsene og formene i ornamentikken? Var det steinhuggeren eller kalligrafen? Hvem etterlignet hvem? Finnes det teknikker innenfor metallarbeid, som skaper former som treskjæreren begynner å kopiere, eller ser gullsmeden på treskjærerens arbeider, osv. Har de ulike håndverkenes prestisje noe å si, og i hvilken grad er verktøyene og materialene med på å bestemme utseende og design?

Vel, det kommer ingen svar her, det var bare et eksempel på hva jeg arbeider med.

Da coronaen kom, ble samfunnet lammet og ingen skjønte hva man skulle gjøre, eller hvor alvorlig situasjonen var. Selv ble jeg sittende landfast, og kunne ikke gjennomføre de studiereisene jeg skulle, i inn og utland. Så mens jeg fraktet materialer, billass etter billass, og etter hvert fikk litt mer oversikt over hva som fantes i materialhaugen, så slo det meg at her kunne det faktisk være nesten nok materialer til et lite hus. Hva om jeg satte meg fore å faktisk gjenreise en hel bygning ut av dette og ikke bare bruke plankene, litt her og der, i restaurering av andre hus? Det kunne bli et fint studieprosjekt. Men slik de var brukt i denne løa, var de ikke et hus i seg selv, de var deler, hist og pist, brukt på forskjellige måter, og ved nærmere øyesyn var de til tider så ulike, og tydeligvis ikke bare hentet fra forskjellige andre bygninger, men også fra veldig forskjellige tider. Da begynte jeg å lete fram alt jeg kunne finne av litteratur om bulhus, jeg reiste rundt i Skåne på leting etter andre bulhus, og snakket med folk som visste ting.

Kort introduksjon av skiftesverk

«Skiftesverk» kalles denne byggeteknikken i Sverige, i Danmark og på Gotland snakker de om «bulhus». I Norge finnes det så lite av denne teknikken, at vi egentlig ikke har noe ord for den, men den har fått sitt norske navn, fra såkalte «sleppvegger» som forekommer iblant som innervegger i laftehus. Det er det samme som foregår teknisk sett, stokker eller planker «sleppes» ned i notspor mellom stolper, og dermed altså «sleppverk» på norsk. Men jeg tenker allikvel her å omtale det som «skiftesverk». Det finnes noen «laveggshus»(som er et annet navn) også i grenseområdene mellom Agder og Rogaland.

Sleppverk eller «lavegg» fra Hustad kirke i Norge. Sleppverk finnes også i grenseområdet mellom Agder og Rogaland. Teknikken har vært utbredt også i Norge, i middelalderen.

Skiftesverk handler altså om at man reiser stolper på en liggende ramme, og mellom stolpene fyller man veggrommene med horisontale planker som i hver ende går inn i et spor i stolpene. Deretter låses stolpene sammen på toppen med lejder og gavelband. Slik er konstruksjonen i enkle trekk, men variasjonene på hvordan å føye delene ihop, er utallige, gjennom historien, og fra område til område.

Ekspertene vil nok rive seg i håret over min lemfeldige omgang og bruk av begreper og navn, for dette er infløkte og kompliserte saker når man kan det ordentlig. Bulhus er noen ganger skiftesverk, andre ganger er skiftesverk litt andre konstruksjoner, noen ganger er det snakk om «laføre» og andre ganger dukker begrepet «timra på stolpe» opp. Men siden jeg skriver på norsk, og ordet «bulhus» finnes, selv om det er et låneord, så kommer jeg til å omtale husene her i teksten som bulhus, eller bålehus, buler og båler, teknikken kommer jeg til å omtale som skiftesverk, og de ulike bygningsdelene vil få skånske betegnelser, for å gjøre forvirringen komplett. Jeg beklager dette for alle insidere, men det må bli slik, det er en tekst skrevet av en ignorant, på et språk som ikke rommer detaljene og finessene.

Arkeologisk materiale.

Arkeologien kan lære oss mye, den viser oss gjenstander og konstruksjoner fra andre tider, som har overlevd tidens gnagende tann, og gir oss et bilde av hvordan ting har vært. Noen ganger har disse tingene overlevd fram til vår tid, så å si helt uberørt av nedbrytning, og de fremstår i dag, akkurat slik de var den gang de ble laget, mens andre ganger kan de være mer fragmentariske eller ødelagte. Men alle disse gjenstandene og tingene er alltid bare et lite utvalg, som av nokså tilfeldige årsaker har «overlevd». Gjenstander av stein eller metall, bevares adskillig bedre enn ting laget av organisk materiale. Og ofte, men ikke alltid, er de tingene man finner enten, gravd ned med vilje, mistet, forlatt, utsatt for ødeleggelse, eller på andre måter gitt opp. Da får disse gjenstandene være i fred, mens tiden og verden raser videre. Om man tar et verktøy som øks for eksempel, så vet vi en del om dem i vikingtid, for da ble de lagt i graven sammen med sin eier, og dermed, en del ganger, bevart der. Mens da kristendommen ble rådende, endret gravskikkene seg, og de avdøde fikk ikke lengre gjenstander med seg til dødsriket, så øksene ble brukt videre etterpå. De ble slitt ned og oppbrukt, metallet ble gjenbrukt til andre ting, eller nye økser, og så videre. Men noen ganger ble de mistet, eller havnet i asken etter et nedbrent hus, og da kan man finne dem. Så arkeologien gir oss pekepinner, og antydninger, på hva som har vært, og resten av forståelsen må vi fylle ut selv, ved å lete andre steder.

Når det gjelder bygging av trehus i Norden kan det se ut som at i løpet av jernalderen etablerte de tre byggemetodene som vi fortsatt har i dag seg, lafting, stavbygg og skiftesverk, ved siden av det jeg for enkelhets skyld vil kalle «stolpebårne langhus». Denne siste byggeskikken døde, sakte men sikkert ut, av ulike årsaker, og de tre andre teknikkene tok over. Bildet er selvsagt mye mer nyansert enn som så, og hus og bygninger kan være så mangt, med mange ulike spesialområder for bruk, og ofte består de av en blanding av forskjellige teknikker, så dette er en litt forenklet oversikt.

Hus kan være så mangt. Dette står i Lusterfjorden i Sogn. (Foto: Ola Fjeldheim)
Inni det samme huset. (Foto: Ola Fjeldheim)

Stolpebårne langhus finner man ofte bare stolpehull og fundamentrester etter, så de kan meget mulig ha vært oppført med elementer fra de andre teknikkene, og de andre byggeskikkene har definitivt gjort bruk av konstruksjonstekniske løsninger hentet fra stolpehustradisjonene. Grindebygg er på mange måter det stolpebårne langhusets arvtager.

Skånsk skiftesverk.

-Historiske kilder

Man kan lese om at danskekongen på 1500-tallet bestilte skånske bulhus som ble satt opp i hans borg. Med de demonterte bygningene fulgte også en kyndig bulhustømrer fra samme trakten som kunne sette husene opp riktig. Ettersom dette var en utbredt byggeskikk i hele det danske området på den tiden, er det nærliggende å tro at de skånske bygningene var spesielt fine, men det kan også ha handlet om ulik politikk i forhold til eika som materiale. De forskjellige landskapene hadde varierende forvaltningspolitikk når det gjaldt bruk av eik. Dette forandret seg også stadig gjennom historien.

Det finnes inventeringer og rapporter som nokså jevnlig kartla bygninger og byggeteknikker, og som detaljert beskriver hvordan hvert enkelt hus på enhver gård ble bygd, og derfor vet man for eksempel ganske godt hvor utbredt skiftesverksteknikken var på et spesifikt tidspunkt på 1700-tallet, og hvilke hus på gården som var laftet, eller i bindingsverk osv.

– reisebeskrivelser og andre journaler gir også innblikk i byggeskikk og bruk av hus.

Mest kjent er vel Carl von Linne som skrev ned berettelsen om sin «Skånske reise» som han gjorde i 1749. Han forteller blant annet at, til tross for pålegg fra kongen om at alle måtte bygge skorstein i husene sine, så var det få som etterfulgte dette i Skåne. Der kunne de ha noen trefjøler spikret ihop som ledet røyken opp på «vinden» der den seg ut gjennom stråtakene og risgavlene. Risgavler er vanlig på skånske hus. Det er staurer side om side, som man fletter diverse kvist, gjerne einer, mellom. Det gir god ventilasjon, og en viss beskyttelse mot utøy, men dog liten isolering.

Han syntes dette var stusselige greier, men konstaterte at det svært sjelden startet brann i disse husene på grunn av dette.

Risgavl på härbreet på et «sydgötisk hus»

Bulhus, stavbygg, og laftede bygninger har levd side om side i middelalderen, i Skåne, men også andre steder i norden. Det viser utgravninger fra byer og kjøpsteder. Om man tenker seg en by eller en markedsplass, som et sted der folk kommer fra ulike steder og møtes, er det kanskje ikke så rart. Beboerne har bygd sine egne hus, og tilpasset disse byggene etter forholdene på stedet, tilgang på materialer, og ulike materialtyper, samtidig som de har med seg den byggeskikken de er vant med og kan. Det er ikke urimelig å anta at husbygging var en del av allmenndannelsen i denne perioden, altså noe alle kunne, og gjorde.

«Bulhus» funnet i gamlebyen i Oslo fra 1000-tallet.

Det som disse byggeteknikkene har til felles, er at de kan i litt ulik grad prefabrikkeres, og de kan monteres, og demonteres relativt enkelt. Og de er derfor flyttbare.  I nedskrevne dokumenter fra middelalderen angående arveoppgjør, kan man for eksempel se at bygninger av disse typene er betegnet som, «løsøre» på gården, i motsetning til hus som da nok har hatt jordgravde stolper, og som ble regnet for mer bundet til stedet og jorden.  Arkeologien viser oss at selv disse «rammekonstruksjonene» også hadde jordgravde stolper, og at selv om de hadde syller som ble lagt på en steinmur, så gikk ofte stolpene videre ned i bakken under syllen. Det er i hvert fall disse husene man finner restene etter, og det ser ut som jordgravde stolper var det tidligste utviklingstrinn for disse konstruksjonene, og at dette var enerådende i begynnelsen. Men om dette er fordi de er de eneste bygningene man finner rester etter, kan en jo ikke vite. De jordgravde stolpene har en klar ulempe, ved at de i overgangen mellom jord og luft, nokså ubønnhørlig, vil råtne vekk, og dermed mister konstruksjonen sin stabilitet. Men om stolpene hviler på steiner, eller på syllen, kan de holde mye lenger, hundrevis av år, kanskje tusener. Men skikken med å bygge med jordgravde stolper var temmelig seiglivet, og levde videre side om side med de andre løsningene med steinmurer. Så sent som på 1400-tallet, ble det utarbeidet lovforordninger i Danmark, som forbød denne byggemåten, og funn viser at skikken allikevel fortsatte til ut på 1700-tallet, der til lands. Det er fristende å spekulere i om denne måten, å «binde» husene til jorden, hadde en årsak av mer metafysisk art, og handlet om tro og verdensanskuelse, eller at det kunne dreie seg om lover og sedvane, som antydet her tidligere, om at, om de lå på syllsteiner, var de for løsøre å regne. Laftehusene skiller seg for øvrig fra de andre byggeteknikkene nettopp på dette punktet, at de ikke har behov for en forankring i jorden med vertikale bæreelementer. De ligger oppå bakken, og har ikke utviklet seg fra et stadium med jordgravde stolper.  

Skiftesverk, et kulturelt fenomen eller et naturberoende fenomen?

Litt om eika som konstruksjonsmateriale.

Eik i Röddinge.

Eik er et veldig solid og sterkt treslag. Den kan vokse seg stor, og lever lenge.  Det harde materialet vi får fra eikas kjerneved, inneholder mye garvesyre, og er ekstremt motstandsdyktig mot nedbryting og råte. Treverkets overflate, eksponert for sol og vær, danner en nærmest forsteinet overflate som gir ekstra styrke. Hogstmoden er den ikke før den er mange hundre år gammel, det er da treverket er på sitt beste for vårt bruk, men i våre dager hogges eika som regel mye før det. Yteveden, som gjerne ikke utgjør mer enn de få siste tilvekstårene, har stikk motsatte egenskaper. Den råtner veldig fort og er svak og tåler lite påkjenninger, og skjæres vekk, så godt det lar seg gjøre, og blir ikke brukt.

Eika tilhører de ringporede treslagene. Det vil si at porene, som frakter vann og næring gjennom stokken, vokser på èn tid av året, og avsetter en tydelig synlig ring av små rør i hver årring. Andre tresorter avsetter sine porer jevnt gjennom året, mens treet vokser, slik at det ikke dannes en slik ring, og porene er som regel ikke synlige.  Hos de ringporede treslagene er denne poreveksten temmelig konstant i størrelse, enten det er et dårlig vekstår, eller et bra vekstår. Så om det er lite vekst ett år, vil andelen av ringporer være større i forhold til resten av treets vekst, og om det er et bra vekstår, vil andelen bli mindre. Ringporene er mange luftige rør tett sammenstillet, og utgjør derfor et svakt område i treverket, så jo fortere, og mer eika vokser, desto sterkere blir treverket, i rak motsetning til for eksempel gran og furu, som blir sterkere jo seinere de vokser, for deres ved blir da tettere og tettere.

Eikas røtter og greiner har til alle tider blitt brukt til konstruksjonsdeler, der deres grodde fasong gir styrke til biter som skal være krumme. Band og spant i båter, og knær i huskonstruksjoner. Røttene til eika er visstnok ikke like råtebestandig som stammen og greinene, men er ypperlige materialer allikevel. Så en svær eik med sitt rotsystem, sin stamme og sin krone, er et fantastisk magasin av materialer.

Margstrålene. Margstålene er de kanalene som frakter næringsstoffer fra kjernen og ut til yteveden, og de er ganske markante i eikas treverk. De stråler altså ut fra midten, og kan sees som lyse tynne linjer i endeveden. Disse margstrålene er også svakere partier i veden, og fungerer nærmest som bruddanvisninger når man vil kløyve materialene. Derfor er eika veldig lettkløyvd, og en stokk kan deles opp i kakestykkeformede planker langs margstrålene. Slik kakestykkeplanke er derfor helt radiært tatt ut av stokken, og veden på begge sider av planken er helt lik, og vil være så stabil som noen planke kan være. Den vil ikke slå seg hverken til den ene eller den andre side under tørking, den vil kun trekke seg sammen i bredden.  Slik lages båtbord og andre planker, og de har stor styrke og seighet, da fibrene går ubrutt i hele plankens lengde. Ulempen med en radiært kløyvd planke, er at den kun tas ut på en side av margen, yteveden hogges bort, og kakastykkespissen blir så tynn at den også må hogges bort, og dermed blir planken ikke veldig bred. Så om store bredder er et mål, kløyves heller stokken tvers igjennom, forbi margen slik at planken blir like bred som stokken er. Da har man to halvkløyvinger som kan skjæres i tynnere plank, som da blir tangensiale i forhold til stokkens omkrets. Slike planker vil ha ulik vedstruktur på hver side, og vil bevege seg under tørking, og de er ikke like stabile. Det er allikevel denne metoden man ser brukt i bulhuskonstruksjoner, de seneste århundrene hovedsakelig. Fordi bredder og tykkelser har vært å foretrekke.

Fordeler og ulemper ved bulhus.

Jeg kan ikke bastant, og med særlig tyngde, uttale meg om bulhusenes fordeler og ulemper, framfor andre byggemåter. Jeg er ingen ekspert, jeg har aldri bodd i et bulhus, eller hatt ett som uthus, til andre formål enn å bo i. Ei heller har jeg levd i et miljø, der disse husene er et naturlig innslag i bygningskulturen.  Men jeg skal allikevel prøve å beskrive sider ved denne typen hus, og se om bildet kan bli klarere.

Den vanligste måten å forklare hvorfor man har bygd bulhus, er gjennom å se på materialene som ble brukt, og tilgangen på disse. Bulhusene ble hovedsakelig bygd i de områdene der eika var rådende som bygningsmateriale. Eikas bestandighet gjør den til det selvsagte materialvalg, når man skal bygge noe som skal vare. Akkurat hvor lenge mennesker til ulike tider, har sett for seg at husene deres skulle bestå, er ikke så lett å si. I våre dager skryter entrepenører av at deres bygninger skal fungere, og bestå i minst 20 år, men jeg vil anta at i tidligere tider var tidsperspektivet litt lenger. Lengden av et menneskeliv, eller et par generasjoner? Kanskje et par hundre år? Bygninger trenger selvsagt vedlikehold, svært få byggverk står i lange tider av seg selv, uten at de ettersees og utbedres, når det behøves, i hvert fall når de lages av organiske materialer. Men om menneskene som reiste stavkirker på 1100-tallet i Norge, eller laftede loft, så for seg at de skulle stå fremdeles etter 1000 år, er nesten vanskelig å forestille seg. Og hvor lenge videre de vil eksistere, er det jo ingen som vet. Men når man ser på den flid og den innsikt, som alle tekniske løsninger på disse byggene er utført med, er det liten tvil om at de bygget for evigheten, en eller annen form for evighet.  Bare tanken på at man kan sette opp et hus, og ved å gjøre det bra, dermed spare naturressurser og forbruk i utallige generasjoner framover, er så besnærende, at det er vanskelig å forstå hvorfor ikke styresmaktene griper denne ideen og fremmer den, og kjemper for den, for alt den er verd.

Vindlausloftet i Telemark har stått siden slutten av 1100-tallet. Åpenbart en fornuftig måte å bygge på.

 I omgivelser der eik og furu finnes, og sånn sett, materialtilgangen ikke spiller noen rolle, for hvorfor man skal velge laft framfor skiftesverk, eller omvendt, så vil man naturlig nok, se at det laftes i furu, og bulhusene er i eik. Det kan synes som at det må eik til i stolpene for å være sterkt nok for å tåle de belastningene som skiftesverksteknikken innebærer, eller at den tanken, i hvert fall, har vært i folks bevissthet, men det går selvsagt an å bruke furu, også, og det ser man eksempler på i nyere tid, når eika blir borte i områder der skiftesverket har vært rådende som byggeskikk. 

Når det gjelder bulhusene, så vet vi de har eksistert lenge opp gjennom historien. Noen sier teknikken er 4000 år gammel, og vi finner sporene etter dem hele veien fram til våre dager. Allikevel finnes det ikke riktig gamle bulhus som eksisterer den dag i dag. Deler fra middelalder finnes i steinkonstruksjoner. I Gaasetaarnet i Danmark er en hel skiftesverksvegg bevart. og det arkeologiske materialet, forteller oss om det, men bortsett fra det, skal det godt gjøres å finne noe eksisterende bygning som er mer enn 400-500 år gammel.  Skånes eldste eksisterende bulhus, skal være fra 1688, og det står ikke engang lenger i Skåne, men på Frilandsmuseet i Lyngby utenfor København.

Så hva kommer det av at stavbygg og laftede hus i furu later til å kunne vare evig, i Norge og Sverige, mens bulhusene i eik har forsvunnet?

Klima og isolasjon er kanskje hovedgrunnene. Jo mer stedet huset står på, ligner et kjøleskap, eller en fryser, desto lenger varer organisk materiale. Og jo mindre ytre påvirkning, utvikling, menneskelig aktivitet, eller uroligheter, desto lengre får ting være i fred.  Avrenning av fukt vil nødvendigvis fungere bedre på stående materialer enn på liggende, og om de kritiske punkter som, møte mellom bygningsdeler og underlag, utstikk osv, er veloverveid utformet, da er forutsetningene gode. Slik ser man for eksempel på de ennå eksisterende stavkirkene, der syllens notspor blant annet kan være utstyrt med dreneringskanaler, og andre finesser.  Nå er det jo slik at mesteparten av alle de hus og bygninger som er satt opp gjennom historien, er borte nå, det er et svært lite antall som har blitt stående. Noe handler om glimrende teknisk utførelse, og gode materialer, og annet, om ytre omstendigheter, og menneskenes aktivitet.  Man kan regne med at Skåne var mer eller mindre totalt dekket av bulhus, overalt, i store deler av middelalderen, men Skånes geografiske plassering, midt mellom de tre rikene, Norge, Sverige og Danmark, og med det mektige Hansanettverket luskende rundt, har vært en medvirkende årsak til at, i så å si, hundrevis av år, har denne idylliske halvøya, vært en regulær slagmark, -som for Skandinavias midtøsten å regne.  Store hærer har feid over landet med ujevne mellomrom. Noen ganger svenske, andre ganger danske, og ofte med beskjed fra høyeste hold, om å føre hardt fram. Drepe, plyndre og brenne alt de kommer over, var den svenske kongen Karl XI`s oppfordring en gang på 1600-tallet, da igjen danskene kom for å kreve det de følte var rettmessig sitt, og som de mistet da Roskildetraktaten ble skrevet i 1658. 1300-tallet, og 1600-tallet, var de værste periodene, og det var ikke før etter den «Skånske krigen» på 1670-tallet, at det roet seg litt, da Skåne ble svensk, for siste gang, enn så lenge. I et utdrag fra Nils Skytters dagbok, fra de skjebnessvangre årene, under denne konflikten, kan man lese:

” 22 april: Ryckte vi upp på alla 3 orter tillika att efter order uppbrenna hela Örken socken, hvilka order också lyda att ihjälslå allt mankön emellan 15 och 60 år, och uppbrende jag med mina utcommenderade efter min specification näml. Kärraboda, Röfvatorp, Smålatorp, Månstorp, 2 möllor och ett hus, därtill en gammal bonde caputerades och lågo vi om natten i Lönsboda.”

Denne kongelige befalingen, gjaldt ikke hele Skåne, må vite, det får være måte på å behandle sine landsmenn, men den gjaldt de områder der geriljavirksomheten, som «snapphanene» bedrev, sto sterkest. Riktignok var det en og annen avsidesliggende gård som slapp unna, i disse områdene, men det sier seg selv, at sjansen for at noen av husene fra før denne tiden, fortsatt skulle stå i dag, er minimale. Dette er et område i Skåne hvor skogene fortsatt står store og tette, og det gjorde de selvsagt også på 1600-tallet, mens det ellers var i ferd med å bli glissent mellom eikelundene andre steder i denne landsdelen.

Det kan se ut til at det er enklere å skylde på menneskene, enn på klimaet og materialkvaliteten, når det gjelder mangelen på gamle trebygninger i Skåne. Urolighetene er en ting, noe annet er en viss skjødesløshet som kan anes i Skåningenes byggeteknikk. Skjønt, det er et fenomen vi kan se på de nyere husene, altså de fra 1700-tallet og framover, og det er ikke sikkert det var slik tidligere, og det kan også være at vi i vår tid tolker det historiske materialet feil, og ser på skiftesverkskonstruksjonen i slike bygg, som det hele og ferdige hus, og overser eventuelle andre elementer som, kledning, puss etc. 

I hovedsak tenker jeg på det fenomenet man ser i det skånske skiftesverket, hvor syllen er en kvadratisk eller rektangulær liggende planke som blir stikkende ut fra veggen, ettersom bulene jo skal felles inn i notspor i stolpene.  Notsporet i stolpene må nødvendigvis hogges et stykke inn på stolpene, slik at det er gods nok på utsiden, til å holde bulene, så ikke denne delen av nota brekker av. Stolpene og syllen er i flukt med hverandre, mens altså bulene blir liggende innenfor i veggen. Dette problemet kan løses ved at fjøra på bulene ligger midt i bulenes tykkelse, eller på innsiden, og har nok blitt gjort ofte, slik at bulene også flukter med både stolpenes og syllens ytterside, bortsett fra akkurat der bulene går inn i stolpene. Dette blir vanskeligere når bulene er saget, og mye tynnere, enn de tidligere hogde bulene. Den nederste bålen har forøvrig, ihvertfall på de gamle bålehusene en nakke på undersiden av fjørene, og notsporene i stolpene går ikke hele veien ned til syllstokken, så dette i kombinasjon med at bålene er tykke og stikker like langt ut som syll og stolper, burde være tilrekkelig for å sørge for varighet.

Selvom denne bålen er ganske forvitret kan man tydelig se at det er hogd ut en nakke i fjøra. Akkurat denne bålen har slike nakker både oppe og nede, noe som kan tyde på at den har vært snudd minst en gang i sin levetid, og blitt brukt opp ned. Forvitringen er temmelig lik på begge sider, og det underbygger den antakelsen.

I andre områder der bulhusbygging har foregått, for eksempel på Gotland og Søndre Jylland, har man kommet opp med ulike løsninger på dette problemet. På Jylland legger man en planke med skråhøvlet overside, oppå syllen, utenpå husveggen, for avrenning. På Gotland lager man en ekstra tykk førstebule, med skrå overside på utsiden, som dekker syllen, og kalles «syllfoder».

Gotlandsk bulhus med «syllfoder».
Den Jyske løsningen på problemet. En skråhogd planke ligger oppå syllen og sørger for avrenning.

Som sagt, er problemet ikke så stort om bulene er virkelig tykke,( minimum 10 cm, helst mer), og det ser det ut til at de har vært på de gamle husene i Skåne.

Hva er mest plunder å vedlikeholde?

Det er ikke spesielt enkelt å få ut en bule midt i en bulevegg, om den trenger å skiftes ut. Det vil si, ut får man den jo, men å få en ny inn igjen, er værre. Men det er ikke så enkelt å skifte en stokk midt i en laftevegg heller. Det beste er selvsagt å gjøre en så god jobb som mulig, når man setter huset opp, slik at det denslags reparasjoner behøves ytterst sjelden. Og når man først skal gjøre de store reparasjonene, så får man heller plukke huset ned, i sine enkelte deler, for det er det jo som skapt til. Alle bygningselementene holdes sammen av gravitasjonen og eventuelt haker, dymlinger og plugger. Men om nå ulykka er ute, og man må gjøre noen utskiftninger, så har bulhusene i det minste den fordelen, at i det øyeblikket man har fått av lejdene og gavlbandene, så har man nokså grei mulighet til å plukke ut de bulene det måtte gjelde, framfor laftehuset, der alle stokkene ned til skaden, må av, eller eventuelt jekkes opp. Alternativt kan bulvegger repareres om man hogger ut et stykka av notene på innsiden, øverst oppe på stolpene, slik at bulene kan tres inn der, for så og føres nedover.

Er furutømringen mer raffinert enn eiketømringen?

Det er et spørsmål jeg ikke tør våge meg ut på å besvare, kanskje heller ikke stille egentlig, for der er det nok mange ulike meninger og oppfatninger. Men generelt kan jeg si at furuas mer velvillige formbarhet, kan gi rom for mer raffinerte løsninger og formgiving. Men selvsagt, alt som utføres i furu kan også gjøres i eik, men det er tyngre, og mer ressurskrevende. Middelalderens byggeskikk og båtbygging viser oss at dengang, var tømringen og snekringen ofte mer sofistikert enn den senere ble, enten det var i eik eller furu.

Vil 16-og 1700tallets bulhus i eik, vare i tusen år?

I Skåne i middelalderen var bulhus den rådende byggeskikk, og utvilsomt det foretrukne hus, så lenge eikeskogene fantes, og kunne forsyne menneskene med tilrekkelig med materialer. Kunne bonden velge, så var det slik han ville bygge. Men utarmingen av skogene var allerede merkbar, tidlig i middelalderen, og da ser man et skille kulturelt, der den velstående person fortsetter å bygge bulhus, mens den fattige, går over til bindingsverk. Og slik fortsetter det gjennom historien. Det blir mindre og mindre skog, og flere og flere bindingsverkshus. Fra Emnared by, ikke langt fra der jeg hentet bulhusrestene, blir det skrevet i 1720 :»Byggnadstimmer hava fuller åborne(bøndene) av eke och bokskog uti vången, men åborne hava alldeles ingen nytte därav, emedan det är av dess herrskap förbjudet, utan under tiden ibland kann dem av nåder något förunnas med utvisning». Det fremheves som bulhusets forse, at man kan bygge huset så stort man vil, ut ifra små biter med treverk. enkelte hevder at nettopp dette er hele ideen bak konstruksjonsmetoden. Bygge hus av tre selvom tilgangen til materialer er liten. Stolpene settes der de måtte behøves, og veggrommene kan være alt fra en halv meter brede, til mange meter, alt etter lengdene på bålene. Trærne som materialene tas ut fra, kan være tykke og små, de kan være bøyde og krokete, så lenge stolpene har den høyde de skal ha, kan altså veggen bli så lang den vil.

Tre båler sagd ut av en bøyd kort trestokk, og stablet oppå hverandre.

Laftehus er i motsetning den foretrukne teknikk, der trærne er høye og rette, og lange vegger kan bygges ved å knytes sammen i hjørnene. Bulhusets vegger gjøres av buler, som enten er halvkøyvinger, eller enda tynnere planker, så slik sett får man dobbelt så mye vegghøyde ut av en stokk ved å bygge med bulhusteknikk enn ved å lafte med hele stokker. Bedre utnytting av materialene, men mere arbeid å framstille. Et utviklingstrekk ved bulhusene ser ut til å være at de i middelalderen var forholdsvis smekre i proporsjonene, og at de ulike delene var mer bearbeidet enn, man kan se på de senere husene, der materialene er store, grove og tunge. Bildet kan være litt forvrengt, og det tror jeg det er, i dette tilfelle, selv om akkurat dette utviklingsfenomenet også kan sees i andre sammenhenger og andre steder. Jeg skal forklare det nærmere, men må bare skyte inn at, ettersom det fins lite bevart av bulhus i perioden mellom tidlig middelalder, og 16-1700-tallet, så er det vanskelig å få et klart bilde.

Det er funnet bulhuskonstruksjonsdeler i Tingstede träsk, som er en innsjø på Gotland, der det på tidlig 1100-tall, ble bygget en forunderlig treborg midt uti sjøen, på en gigantisk plattform, også av tre, bestående av fire lange sider, med åpning i midten. Det ble også funnet rester etter laftede bygninger og stavbygg. Noen av husene bar merker etter å ha vært bygninger som sto på land, men som ble flyttet ut på denne plattformen senere. Blant annet bar den ene hjørnestolpen fra et bulhus, tydelige tegn på at den tidligere hadde vært jordgravd. Disse bulhusdelene var smekre og lette.

Syll og hjørnestolpe tatt opp fra bunnen av Tingstäde träsk.

Et annet eksempel som ofte trekkes fram, er deler av hus funnet under gravninger i Lund, fra 1100-tallet, og her kunne sees det samme, at delene var smekre. Lund var allerede den gang en by, og huset hadde kanskje mer karakter av å være en handelsbod/butikk.  Treborgen i Tingstäde träsk, var et sted man åpenbart har fraktet husene til, så at de skulle være lette konstruksjoner er kanskje ikke så rart. Om man kunne velge mellom et grovt tungt hus med svære materialer, eller et lite lett ett, når man skulle frakte det med båt ut på en stolpebåret plattform midt i en innsjø, er det nærliggende å tro at man ville gå for det siste. Så disse funnene utelukker ikke at det kan ha eksistert mere tunge grove bulhuskonstruksjoner andre steder i tidlig middelalder, men som før nevnt, ser man tegn på en slik utvikling, fra det lette og «elegante» til det «tyngre», også på mange andre områder, for eksempel laftehus i Norge, der materialene i middelalder var temmelig moderate i format, mens de på 1600-tallet blir gigantiske. Det kan handle om tilgang på virke, eller på ulike mentaliteter, og måter å uttrykke seg på. Der nomadene tilstreber det lette, og praktiske, og former sin estetikk rundt det, vil andre folk tenke annerledes. I Gudbrandsdalen ble de plassbygde stueskapene etter hvert enorme, og nesten «sprengte» rommene de ble plassert i, i solide laftehus, som Gudbrandsdølene visste skulle stå i hundrevis av år, og signaliserte noe om tilhørighet, stabilitet og vedvarenhet. Gudbrandsdølene var definitivt ikke nomader.

Fra Tofte gard på Dovre.

At bulhusbygging var virkesbesparende, og slik sett en nøysom måte å bygge hus på, er nok ikke forklaringen på at Skåningene foretrakk denne byggeskikken. Eika som materiale, tradisjonene, og den kulturelle tilhørighet, gir kanskje bedre forklaringer.  Den danske arkitekten Nik. Hyllestad framhever bulhusenes evne til å være luftige og selvtørkende, som en viktig årsak til at denne hustypen var å foretrekke, da i forhold til de utmurede bindingsverkshusene, regner jeg med, ettersom han skriver om danske forhold. Og det høres sannsynlig ut. Den luftige takkonstruksjonen, gjerne med risgavler og strå/halmtak og de relativt tynne treveggene, vil klart tørke opp ganske hurtig etter fuktige perioder, og gi godt inneklima, både for folk og fe, og alle andre ting som skal lagres.

Bindingsverk, stav, laft

Hvorfor stav noen ganger, og skiftesverk andre ganger?

 Man kan tenke seg at det å velge å bygge vegger med skiftesverksteknikk framfor stavbygg, er en avgjørelse man kan ta av materialbesparende hensyn, ettersom det er det argument som oftest brukes for å forklare hvorfor man brukte skiftesverk. At alt av ellers ubrukbare byggmaterialer, korte biter, kan settes sammen for å lage en lang vegg. Mens i stavbygg, i større grad, er man avhengig av at alle stokkene og bulene er i en full etasjehøydes lengde. Men fra gammelt av ser det ut til at etasjehøydene ikke var særlig høye i skftesverkskonstruksjoner(funn av stolper viser dette), derfor er det både materialbesparende og arbeidsbesparende, at man bevarer den lengde materialene nå måtte ha, og bruker dem liggende bortover i veggens lengderetning, i stedet for at alle materialer, stolper og tiler må ha samme lengde, som er husets etasjehøyde i stavbygg.. det kan se ut som at stavbygg ble valgt når det var et poeng at veggene hadde endel høyde, mens skiftesverket ble valgt når veggene skulle være lave.

Fiskartorpet.

Gammelt postkort som viser et fiskartorp ved Ringsjön. (Foto: Ebay.com)

Ringsjöen er en vakker innsjø beliggende mellom Höör og Hörby i Skåne, akkurat i grenselandet der skogsbygdene glir over i Risbygdene som brer seg sydover. Sjøen er fiskerik og det har vært drevet fiske der til alle tider. Dette uthuset som ble revet, var en bygning som nå sto i hagen i et villastrøk, der så å si alle husene er av nyere dato.  Huset målte 6×10 meter, hadde rødmalt liggende panel på utsiden, og eternittplater på taket.  Det var inndelt i 3 rom. Det første rommet var bygd i en blanding av reisverk og skiftesverk, og var en form for løe, det neste var delvis leirklint bindingsverk, men med i hvert fall en bulhusvegg, og det så ut til å ha fungert som et eldhus. Det siste rommet var en liten vedskåle i enden av bygningen, med dør inn fra den andre siden. Den var i utmurt bindingsverk.  På loftet, som var oppå de to innerste rommene, lå en hel del gammel fiskeredskap. Jeg vet ingenting om husets alder, men det bar definitivt preg av å være ganske gammelt. Jeg omtaler det som et uthus, men om det tidligere var et våningshus kan jeg ikke utelukke, det var pipe og vedovn, og forseggjorte vinduer i «eldhusdelen». En gammel fiskerett i Ringsjöen tilhører fortsatt eiendommen. Etter rivningen ønsket eierene å beholde noen av de gamle bålene, som skulle brukes til dekorasjon i det nye huset som skulle bygges der, blant annet en båle med inskripsjonene: «1811 I:N:D». Dessverre hadde jeg ikke anledning til å undersøke huset nærmere, da det sto oppe, så dette er det jeg vet. De ulike byggteknikkene, vitner i hvert fall om at huset hadde en del historie på baken, der det nå stod, men spørsmålet er om de gjenværende materialene kan fortelle en enda lengre historie.

Litt leting i gamle kart, viste at dette lille fiskartorpet kom til, som et resultat av en av skiftesforordningene som foregikk i Sverige tidlig på 1800-tallet, og nok var hentet fra en gård i Sätofta by, en snau kilometer unna.  Om man skal stole på de gamle kartene, og det er det god grunn til å gjøre, svenskene har vært veldig gode på å dokumentere historien og utviklingen, gjennom kart, så kan vi se at på ett kart fra 1856 er husene ennå ikke oppført på denne tomta, men på et annet kart fra 1910 er de inntegnet. Så engang mellom disse to årstallene, ble altså dette huset satt opp, om kartene er til å stole på.

«Enskifte» var en av mange jordreformer som ble gjennomført i Sverige fra slutten av 1700-tallet, og litt utover på 1800-tallet. For å effektivisere jordbruket, ble «byarna» altså de små landsbylignende bosettingene, delt opp og spredt rundt i landskapet, og de gamle teigdelingene ble omfordelt, slik at hvert gårdsbruk fikk et sammenhengende jordstykke, og bonden skulle slippe å springe fra den ene teigen her, til den andre der, slik det etterhvert hadde blitt etter mange generasjoner med arveoppdelinger. Da ble enten hele gårder med alle sine hus flyttet, eller så delte man opp hver gård, som jo besto av mange bygninger, slik at en länge havnet på en ny gård, og neste på en annen. Gården jeg selv bor på ble delt slik. Og reiser jeg noen kilometer nordøst, kan jeg besøke huset som en gang sto sammen med mitt eget, ett helt annet sted.

Kart over Sätofta i 1839, der jeg tror Fiskartorpshuset kom fra etter enskiftet. Noen av gårdene er tegnet kun med omriss, og er muligens de som ble flyttet.

Et skråblikk til Gotland: Huset i Endre.

Bulhus i Visby.

På øya Gotland i Østersjøen kan det virke som om tiden har et annet tempo enn i verden utenfor og rundt. Denne øya har i uminnelige tider hatt en veldig strategisk beliggenhet der ute i dette innlandshavet mellom den Skandinaviske halvøy og landområdene i øst. Russland, Estland, Latvia osv. Gotlendingene selv har fartet mye derifra, men også alle andre som var på vei østover eller vestover i denne delen av Europa, har hatt øya som et naturlig stoppested. Handel og utveksling gjorde Gotland til en kulturelt, svært rik liten plett på denne jord i lange tider. Men utvikling i sjøfart, og sikkert mange andre faktorer, har gjort at i de siste århundrene, har øya blitt liggende i en bakevje. Kanskje litt som øverst i et norsk dalføre, tiden har gått saktere. Gotland er en bugnende oase full av kulturminner som fortsatt kan sees i landskapet, fra stein-, og bronsealder, og framover gjennom historien, blant dem også gamle trehus.

På Gotland har man laftet, og bygd bulhus om hverandre siden vikingtiden. Det finnes en god del eik på øya, og historisk sett var det sikkert mye mer, men det er allikevel furua som er det foretrukne treslag til husbygging der. Den Gotlandske furua er av svært god kvalitet til konstruksjonsvirke.  I motsetning til i Skåne, og på det svenske fastland, så er det på Gotland slik at når lafting og skiftesverk ble brukt om hverandre, så var det våningshusene som var bulhus, og uthusene som ble laftet. Når man forklarer den motsatte skikken i Skåne, altså at våningshuset var laftet, i motsetning til uthusene, så skal det være fordi lafting gir et tettere og varmere hus. Tykkere vegger og altså mindre gliper og sprekker. Ja, det er definitivt større sjanser for gliper og sprekker i et skiftesverkshus, men det finnes også mange teknikker for å unngå det.

Den måten jeg antar løser problemet enklest, er ved å la det være litt synkemonn i stolpene, slik at lejden og gavelbandet, og dermed hele takets tyngde, kan synke nedover av sin vekt, og ikke hviler på stolpene, men altså på bulene. Det blir omtrent det samme som skjer i laftehus. hver eneste lafteknute, har litt rom i seg, slik at etterhvert som huset synker, blir knutene tettere og tettere.

Jeg fant et lite uthus på Gotland som omtrent hadde lidd samme skjebne som fiskartorpet ved Ringsjön. Og brukte endel tid på å studere det. Krattskogen rundt var tett, helt inn til husveggene, og folk hadde ikke vært der på lange tider.

Spennede å studere likheter og ulikheter, og også løsninger på gamle forlatte hus. I motsetning til husene som står på bygdemusees og lignende, så er de forlatte husene ofte mer autentiske, siden ingen har flyttet på dem, og gjort store reparasjoner. I hvertfall ikke på en stund.
Fine dekordetaljer.
Herr Gerwin Holthusen(Trehus) fra Visby, og som døde i 1350, hadde et bulhus i sitt våpenskjold

Rekonstruksjonen.

Jeg prøvde å få en oversikt over hva som fantes av bygningsdeler, mens jeg fraktet dem, og jeg noterte ned alle vitale mål på bitene, hvor eventuelle dymlingshull var plassert, og andre særegenheter ved hver del. Deretter lagde jeg modeller av alle bitene i 1:10, slik at jeg kunne sitte med dem, som et tredimensjonalt puslespill, og se om jeg kunne finne ut hvordan de hadde vært satt sammen, og hvordan de forhåpentlig kunne kombineres, for å få lagd et mest mulig komplett hus.

Ett av forslagene, som forøvrig ble forkastet.

Det var ganske åpenbart at det kunne være snakk om deler fra ulike bygninger. Noen av bulene var digre, med en tykkelse opp mot 13 cm, mens andre var halvparten så tykke, eller enda tynnere, ned mot 4-5 cm. Noen var hogd med øks, andre sagd med kransag, og enda noen med oppgangssag, så det ut til. Tradisjonelt i Skåne har bolighusene, bålestugene, vært oppført med grove dimensjoner, og gjerne med bare stolper i hjørnene, slik at alle bålene har gått gjennom hele veggen fra hjørne til hjørne. Uthus og herbrer har vært gjort av slankere materialer, uten samme omtanke for tetthet og varmemagasinering.

Den veldig ulike slitasjen tilsa også at det ikke bare var snakk om materialer fra forskjellige tider, men også fra bygninger med ulik bruk. Hver og en del kunne fortelle historier om noe, og spørsmålet reiste seg ganske fort om hvilken type hus dette skulle bli? En bastard måtte det nødvendigvis ende opp som, med en så god blanding av deler. Men det var overvekt av biter som nok var fra ett og samme hus, og som også så ut til å være de eldste, så disse delene fikk en form for forrang, og jeg lot dem få bestemme hvordan det nye huset skulle bli.

Ett av skiftesverkstradisjonen i Skånes kjennetegn er nettopp improvisasjon. Skåningene har tilpasset seg forholdene rundt seg. De har forholdt seg til laftebygg og lafteteknikker, der det har vært naturlig, og også hentet inspirasjon og løsninger fra bindingsverket. Noen ganger ser man at veggene er bygget med skiftesverk halveis opp, før resten er gjort med leirklining og bindingsverk. En fin trøst når man vet at man må ty til ulike løsninger. Det har selvsagt ofte handlet om nøysomhet, og liten materialtilgang, og det var også noe som jeg tok tak i, da jeg helt i begynnelsen prøvde å sette opp noen retningslinjer for prosjektet.

Hensikten med prosjektet var todelt. På den ene side ønsket jeg å redde og bevare noe jeg anså som et kulturminne, og på den andre, skulle det være en måte å lære om denne teknikken og om historien til bulhus i Skåne.

Den første retningslinjen jeg satte opp, var å i minst mulig grad gjøre inngrep eller forandringer i de historiske bitene. De skulle få leve videre slik de var, og framover også kunne fortelle sine historier, uforstyrret av at en ignorant nordmann med kunnskapshunger hadde kastet seg over dem.

Den andre retningslinjen handlet om at de ganger jeg måtte finne en løsning, dette gjaldt i hovedsak i de delene jeg måtte lage nye, skulle jeg gå for tradisjonelle skånske løsninger, så langt det lot seg gjøre, og ikke blande inn teknikker fra andre steder.

Den tredje retningslinjen var å bruke det jeg hadde for hånden, og som kunne skaffes enkelt lokalt. Denne siste rettesnoren handlet jo selvsagt i utgangspunktet om, at jeg ikke har allverdens mye penger å rutte med, men det føltes riktig uansett, ettersom det nok hadde vært slik dengang disse bygningene som delene kom ifra ble bygget også. Det var ikke alltid de best tenkelige materialene, eller løsningene. Det var tilpasning til forholdene, og improvisasjon.

Heldigvis hadde jeg året før kommet over et lass med eikestokker som egentlig skulle bli ved, men som jeg fikk kjøpe billig. Bonden leverte vanligvis tømmer til parkettindustrien, men disse stokkene var ikke bra nok til det. For mye kvist og kvast og urolig ved. Jeg kjøpte dem i utgangspunktet for å bruke til restaurering av bindingsverkshuset vi bor i, men det var også nok til å få lagd nye deler til bulhusprosjektet.

Det som manglet blant rivningsdelene var i hovedsak stolper, syllstokker, gavelband og lejder. Det var kun en stolpe bevart av det historiske materialet, og denne målte ikke mer enn 117cm i lengde.

Liten stolpe men med mange historier å fortelle. Notsporet med alle sine verktøyspor fra kloøksa, gav retningslinjer for dimensjoner og framgangsmåte for gjenskaping av andre manglende deler. Stolpen har tapp i begge ender, og kun notspor på en side. En dørstolpe kanskje?

Tre av veggrommene var intakte, og gav en høyde på ca 2 meter mellom syll og gavelband/lejd. Bare ett av dem var fra det jeg anså som det eldste huset, og dets høyde var slik den sto da huset nå ble revet, men det behøver ikke bety at det var slik tidligere. For 2 meters høyde er merkelig nok forholdsvis høyt, om dette skulle vise seg å være deler fra en virkelig gammel bålestuga. Det var tre svære båler, pluss en tynn liten en på toppen, med uthogninger til feste av takbjelker. Men dette veggrommet ble det som ga høydeformatet på resten av huset. Slik ble det.

Jeg fant meg en teknikk med stillbare stolper og syller, som jeg brukte for å prøve ut de ulike kombinasjonsløsningene.

Lære gjennom rekonstruering.

Ettersom prosjektet ble endel av studiene mine, tillot jeg meg å bruke tid på å teste ut forskjellig verktøy og teknikker, når de nye delene skulle lages. Jeg satte meg fore å etterligne verktøysporene jeg fant på de gamle delene, skjønt det var ikke så mye å finne som man kunne håpe på. Mange av bålene var svært forvitret i overflaten, og bar preg av å ha blitt snudd, ved tidligere ombygginger, slik at slitasjen var på begge sider. Andre huggespor, for eksempel, stammet fra nokså røffe senere tilpasninger, og hadde nok lite med den originale tilvirkningen å gjøre. En god del av Bålene bar merker etter kransag eller oppgangssag.

Her er «brekket» tydelig. Når man bruker kransag eller oppgangssag, så sager man ikke helt igjennom stokken, men lar et lite stykke stå igjen. På oppgangssaga handler det i hovedsak om at mekanismen som drar stokken framover ikke skal komme borti sagbladet, men det er også en fordel at stokken er «hel» til man har saget alle plankene ut av den.
Den ene bjelken som muligens hadde vært både syllstokk og takbjelke, hadde flotte høggespor etter en nokså rundbuet egg.
Ettersom jeg bare kunne anta at huset var ganske gammelt, testet jeg meg fram med diverse alderdommelig verktøy. Her en svensk bjelkehugger fra 1700-tallet
Kloyxa eller lönnyxa hadde jeg ikke fra før, og fikk smidd opp en av Tord Bergelin, lokal smed i Höör kommune, der huset kommer ifra. Med denne hogger man notsporet i stolpene. Den er også kjekk til å lage tapper, tapphull og andre små inngrep.
Denne ble fort en favoritt til å hogge de fine bølgete og rundede hoggene. Selv om den neppe har vært i bruk i Skåne, men heller lengre nord i Sverige. De lærde strides litt om dateringen på slike økser. Noen mener de stammer fra helt tilbake i middelalderen, jeg antar den er fra 1700-tallet, muligens 1600-tallet.
Det ble endel annen høgging også, som ikke tok mål av seg å være noe rekonstruksjon av slik det var gjort på det gamle huset, men bare for å øve. Her ser man sletting med en rundbuet svensk tømmermannsbile på den ene flaten, og spretteteljing med liten øks som har nokså rett egg, på den andre.

Marumsrud.

Etter å ha høgd i 7 måneder syntes jeg fortsatt ikke jeg hadde fått det helt inn. Gangen i det, måten å tenke, planlegge, hvordan å gjøre det. Jeg dro for å snakke med Hans Marumsrud.  Attrå, i Tinn kommune er 75 mil fra Skåne. Et annet land, en annen kulturell sfære, og en annen natur. Men øks er øks og tre er tre? Man svinger av motorveien ved Kongsberg, så er det bare halvannen time med vei som krongler seg gjennom skog, og over fjell, uten en eneste møtende bil. «Jeg syns ikke jeg får noe dreisen på spretteteljinga», sier jeg, når jeg kommer fram på tunet til Hans. «Åå?» Sier han, og ser rart på meg, som om det var det merkeligste han hadde hørt på veldig lenge. Han henter fram en bunke økser og legger dem på arbeidsbenken. Lange skaft har de, veldig lange skaft. Vi måler dem. De er fra 85 cm, og opp mot metern. «Man må ha lange skaft når man spretteteljer, ellers får man ikke god styring, de blir så vinglete» sier Hans, og jeg angrer på at jeg akkurat kappet skaftet på favorittøksa mi med 15 cm. Øksene til Hans er en russer, og en fra Georgia, og et par tre norske, smidd etter modeller fra middelalderen.

Øksa fra Russland er kraftig hulslipt, mens georgieren tynner jevnt utover, fra helt bak på hammeren. De norske er rundslipt i litt forskjellige varianter. «Man kan sprettetelje med en hvilken som helst øks egentlig. Det handler om måten man høgger på»

Man kan se at Hans spiller gitar. Han holder øksa med hendene langt fra hverandre, og høgger. Dunk, dunk, dunk. Hvert høgg er en bevegelse som går fra øksa og gjennom hele kroppen hans, og slutter ikke før føttene har gjort et lite skritt til siden. Han ser ut som en shadowsgitarist, med innøvde trinn, hele kroppen er med. Steady, steady, som et Johnny Cash komp. «Du skal ikke svinge så veldig, da mister du rytmen», sier han, men det swinger, helt klart.

Skånsk bilning.

Bildet er lånt av Kulturen i Lund.

Den tradisjonelle skånske måten å tilvirke bygningsmaterialer, er ved etter å ha klampehogd stokkene ned til den dimensjon de skal ha, å slette flatene med en stor assymetrisk bile. Det er slik man også gjør det i Tyskland og Danmark. De assymetriske bilene har ikke hatt den samme gjennomslagskraft i hverken Norge eller Sverige, selv om de tidvis har forekommet. Høggingen foregår på høye bukker, i stedet for nede på bakken slik man gjerne gjør det i resten av Skandinavia. Ettersom Skåne var dansk helt fram til slutten av 1600-tallet, er det ikke rart at de danske og mellomEuropeiske håndverkstradisjonene levde videre, Men ettersom bygningshistorien kan vise oss at det definitivt var en tradisjonsutveksling i grenseområdene mellom det svenske og det danske området, kan det hende også framgangsmåter for fremstilling av bygningsdeler, har hatt en lignende sammenblanding.

Det er ikke så ofte jeg kommer over tradisjonelle økser i Skåne. Det hender det dukker opp en og annen «skånsk bila», men ettersom de alle er for høyrehendte, og jeg ikke er det, så lar jeg være å kjøpe dem. Hans Marumsrud fnyser av slikt, og sier man må være like god til å høgge begge veier. Sant sant, men det blir allikevel litt som å skrive med feil hånd, man får det jo til, men det blir liksom ikke like bra. Men så kom jeg over denne. «Baskemöllaøksa» som jeg kaller den, etter loppisen den kommer fra. Den er ikke assymetrisk men lik på begge sider, og behøver slettes ikke være fra Skåne, selv om det var der den endte opp. Den har sine nærmeste typologiske»slektninger» i Småland. Forbauselsen var stor da jeg tok den hjem og målte den ved siden av den gamle øksa som var blitt min favoritt så langt i høgginga. De var så og si identiske i størrelse, form og eggfasong. Men der den andre gamle svensken er grov og tjukk i godset, og derfor har en egg med bratt vinkel, så tynner Baskemöllaøksa jevnt utover og er veldig smal.

Så små inngrep som mulig, helst ingen.

På mange av bålene kunne det være hogd vekk et hjørne, for å få dem til å passe inn et sted, eller andre biter var brukket av etter riving, for eksempel. For at det ikke skulle bli åpninger i veggene der, var jeg nødt til å spunse inn biter, dog så varsomt jeg kunne klare. Noen ganger var det nødvendig med en treplugg eller to, for å få festet de nye bitene. Om det var snakk om brudd, eller interessante sagsnitt, lot jeg dem være uforandret, og besluttet å satse på å fylle de eventuelle gapene mellom det gamle virket og de nye bitene, med leire, slik jeg så at huset hadde blitt reparert tidligere.

Gammel reparasjon som sitter delvis igjen.
Tja, et forsøk på å både møte et sagsnitt, og en nedbrutt overflate.

Hva er ut, og hva er inn?

Om man ser etter på gamle skiftesverkshus kan det se ut som om det ikke alltid er noe system i om det er utsiden eller margsiden som vender ut. Om man lager store fasetthugne båler vil det våre naturlig å ha utsiden ut. Stokken kløyves i to halvkløyvinger, som da blir flate på margsiden, og så hugger man fasetten på utsiden. Utsiden vender som regel ut i laftehus med kløyvede stokker, slik er det også i stavbygg som stavkirker. Men det er kanskje i det øyeblikk man begynner å bruke sagde planker, at dette ikke lenger er et så viktig poeng. Ved saging kan man jo få flere planker en to ut av stokken, og de er flate på begge sider alle sammen.

Fasetthugde buler på Gotlandsk bulhus.

Det samme kunne jeg se på matrialene fra Fiskartorpet. Det som gjorde det ytterligere forvirrende, var at slitasjen ofte var like sterk på begge sider av bålene, og når en båle er mer eller mindre symmetrisk, uten noen kjennetegn som indikerer hva som er ut eller inn, blir det nærmest hipp som happ i en slik «useriøs» rekonstruksjon som jeg holder på med. Det som da ble avgjørende for hvilken vei jeg brukte dem, var om dymlingehullene korrellerte med noen andre båler. Om de så gjorde, gav plasseringen seg selv. Da kunne jeg ihvertfall fastslå, at en gang i historien hadde de stått slik eller sånn. Men om dette var den originale sammensetningen, eller fra senere gjenbruk kunne jeg ikke vite. Nesten alle bålene hadde en hel masse dymlingehull, som ikke passet med nabobålene også. Ofte fikk jeg følelsen at delene ikke bare var gjenbrukt en gang, men flere ganger, før de endte opp i Fiskartorpet.

Slitasje- og overflatebehandligsspor.

Rester av kalking på en av de gamle bålene.
Rester av rødmaling på samme båle, og på samme side.

Et trehus som eksponeres for vær og vind, slites forskjellig på husets fire vegger. Noen av veggene blir svidde av solen, mens andre aldri får sol på seg, og forvitres på en helt annen måte. Vindforholdene der huset står spiller også inn. På solsida i norske daler ser man mørkebrune solsvidde vegger på husene, men om man går rundt dem ser man at der er det en sølvskimrende gråfarge som dekker dem. Om et hus står inntil et annet, kan veggene der se ut slik tømmer ser ut på innsiden av huset. Litt brunet oksidert men ellers nesten som nytt. Innsider av hus vil jo også slites på et vis, etter hvordan huset har blitt brukt. Fjøsvegger kan ofte være helt spist opp kjemisk av urin, og vegger der man har brukt åpen ild, kan være sotsvarte. Kvaliteten på materialene og plasseringen i veggen gjør også at selv på samme vegg, kan variasjonen være stor. På materialene fra Fiskartorpet var variasjonen definitivt stor, og gitt at materialene også med stor sannsynlighet har veldig forskjellig alder, så er det vanskelig å danne seg et helhetlig bilde. Men det lar seg nok gjøre. Det kan også tenkes at materialene enten har stått i nedfallshus der for eksempel taket har ramlet ned, eller der syllen har råtnet bort, eller at de i lange tider har ligget lagret i mer eller mindre gunstige stabler, før de igjen ble brukt. Det jeg vet med sikkerhet, er at to av veggrommene sto rett på jordgulvet uten hverken syllstein eller syllstokk, da huset ble revet.

Da jeg følte at jeg omsider hadde en viss ide om hvordan huset kunne settes sammen, og jeg hadde hogd en bunke med syllstokker, eller «fotträd», som de benevnes på skånsk, og visste hvor deres skjøter kom til å være, gravde jeg ut til fundamenter i hjørnene, og til skjøtepunktene.

Jeg har en mistanke om at skåningene ikke har vært så opptatt av slikt, men stort sett har satt husene og murene sine rett på bakken. Det er lite teleproblematikk i denne regionen. Men jeg tenkte det var lurt å være på den sikre siden, ettersom dette er saker jeg har lite greie på.

De fleste gamle hus i Skåne har svært lave grunnmurer, de eneste gangene det er noen høyde å snakke om, er de gangene ujevnt terreng tilsier det.

Jeg gravde groper som jeg fylte med store steiner, og vatret opp toppsteinene så godt det lot seg gjøre. Steinene plukket jeg rundt om på de tilliggende jordene. All steinen til muren ble hentet fra en radius på et par hundre meter rundt der huset står nå.

En kar i Malmö gravde ut til ny kjeller i huset sitt, og hadde behov for å bli kvitt massen noe sted. Det var fin leire og han dumpet den på tomta vår. Denne leiren fylte jeg opp under huset. Ettersom jeg antok at originalhuset var temmelig gammelt, og nok hadde stampet jord eller leirgolv, virket det riktig å gå for det i det nye også. Leiren ble riktignok dumpet ganske langt fra byggeplassen, så det ble en god del trillebårkjøring. Men med tre fire lass hver kveld, var muren fylt opp på noen måneder. Regnet hjalp til med å presse massen ned, og fordele den.

Jeg la syllene opp og forbandt dem i hjørnene halvt om halvt, og med treplugger. De målte ca 15cm x 15cm. Egentlig litt stusselige dimensjoner, tatt i betraktning at de gamle bålene tidvis var opptil 13 cm tykke, men det var slike dimensjoner jeg fikk ut av den eika jeg hadde til rådighet, etter at jeg hadde brukt de groveste stokkene til stolper. Årsaken til at jeg måtte la endel av stolpene være ganske brede, var fordi det var eneste mulighet til å få kabalen med lengder på bålene til å gå opp. Når målene på bålene allerede var satt, slik de forelå i den gamle materialstabelen, måtte det bli stolpene som tok opp i seg, og ga de justeringer som behøvdes, for at to og to vegger skulle bli like lange. Slik kunne jeg bruke alle bålene, uten at noen av dem måtte kappes på lengde.

Rare funn og oppdagelser.

I koronatiden kan selv uskyldig snufsing få store konsekvenser, og ikke sjelden må barn være hjemme fra barnehagen. En dag Jonathan på 4 var hjemme, ble han med meg å arbeide med bulhuset, og jeg satte ham til å trekke ut rustne spiker. De er det mange av i gamle trehus, og dette hadde jo til og med hatt panel på utsiden, så det var nok å gjøre. Det var noen han sleit ekstra med, og da jeg kom bort for å hjelpe ham, la jeg merke til at de bare var slått inn en drøy cm eller så, før de var bøyd ned og lå flatt langs bulens overflate.  Dette var den største, og aller groveste tilvirkede, av alle bulene, og et vrient beist av en planke, med bølgende ved og mye kvist. Det gikk opp for meg da, at disse spikrene ikke stammet fra panelet som hadde sittet på, men at de var spikret inn for å holde på plass avveden som på et tidspunkt hadde begynt å sprekke opp, og truet med å spjære av lange biter fra bulen. Dette var altså en vedlikeholdsmetode, som noen hadde brukt en gang i husets historie, og jeg følte meg uendelig dum og ignorant, som hadde oversett det. Men nå er dette fenomenet, i det minste dokumentert her i denne teksten.

Jeg søkte mye rundt på nettet etter skiftesverk og bulhus, og innimellom dukket det opp annonser der buler fra gamle revne hus, var til salgs. Jeg kjøpte noen her og der, og oppdaget at en bule fra nordøst i Skåne, hadde samme slags pyntekant som en av bulene fra fiskartorpet. Mønsteret er en ganske vanlig dekorasjon som man finner på mange bygninger, fra ulike steder og tider. Det skjæres på kanten av planker og bjelker, og består av V-hakk etterfulgt av en slak bue, før et eller flere V-hakk kommer igjen. Det kan sammenlignes med morse. Prikk prikk strek prikk prikk for eksempel. Dette er en vakker dekorasjon som med enkelhet kan utføres med en øks eller kniv.  Det pussige ved dette, oppdaget jeg først da jeg la bulen som kom fra Kristiandstadområdet, ved siden av bulen fra fiskartorpet, og det viste seg at proposjonene var identiske. Den nyinnkjøpte bulen var riktignok noen centimeter lengre enn den fra fiskartorpet, med selve utskjæringen var like stor. Det er fort gjort å begynne å undre om akkurat disse bulene hadde en spesiell plassering eller funksjon, og at det var spesifikke mål som pleide å gå igjen da disse bulhusene ble bygget, men ikke vet jeg. Bulen fra Fiskartorpet var forøvrig den eneste i vrakhaugen, som var laget i bøk. Og det skal jeg komme tilbake til senere.

To buler fra forskjellige kanter av Skåne, men med nøyaktig samme pyntekant skåret inn.
Her, en litt mer akksentuert og gjennomført utgave av ornamentet på en døroverligger.

Gran

På loftet i fiskartorpet lå lagret et par bunker med buler som jeg fikk hentet før huset ble revet. På innsiden var de dekket av mange lag tapeter, og noen av dem har, under alle tapetene, påmalt en veldig enkel form for marmorering i blått og svart, malt rett på den grove sagde overflaten.

‘

Leken og elegant marmorering rett på den grove sagde overflaten.

Jeg antar de var sagd på oppgangssag, for sagsporene var veldig jevne, og sto temmelig vinkelrett på plankene. Utenpå har de vært rappet, det hang ennå igjen klumper av leire armert med svinebust. Overflaten på bulene var hogd opp, med en kloøks, vil jeg tro, og det var spikret på lange pilkvister diagonalt. På et område som strekker seg over flere buler, er det også banket inn firkantede treplugger. Det kan tyde på en reparasjon av pussen på et tidspunkt.

Øks spesiallaget til å hogge opp overflaten på trevirke, for å få pussen til å sitte godt. (Foto: Digitaltmuseum)
Gotlandsk kloøks. Denne øksa er primært til å hogge notsporet i stolpene som bulene sitter i, men er også nyttig til mye annet. ( Foto: Boni Wiik)

Selv om bulene er tykke (6-7cm), og temmelig brede, er de svært lette, og gjort av hurtigvokst gran. Alle lagene med tapet vitner om en viss alder, men jeg har ved andre anledninger i arbeid med gamle hus i Skåne, erfart at retapetsering var noe man gjorde ganske hyppig, ihvertfall i tidsrommet sent 1800-tall og tidlig 1900-tall. Dateringene er da gjort utifra stiluttrykkene på de ulike tapetene.

I fugene mellom plankene var det tettet med noe som kan se ut som en blanding av mose og leire/(kalk?) Jeg spurte min gode rådgiver Karl Magnus Melin, som er en autoritet på gammel byggeskikk, om han hadde støtt på dette fenomenet tidligere, det hadde han ikke, og han antok at det handlet om at leiren/kalken hadde sevet inn mellom bulene, fra overflatebehandlingen utenpå. Det er slettes ikke umulig, men blandingen, som ennå hang godt fast på så og si alle bulene, virket så jevnt utblandet, at jeg ihvertfall ikke vil utelukke at mosen var fuktet opp med vann med mye leire i.

Mange lag med gammel tapet oppå hverandre. (Foto: Boni Wiik)
Mose og leire i fugene mellom bulene. (Foto: Boni Wiik)
Tanken er å rekonstruere leirkliningen som var på disse veggene. Jeg tillot meg å lage midtstolpen i Skånsk furu, bare for også å ha testet det.

Buler av bøk.

Alle gamle hus bærer preg av reparasjoner og improvisasjoner. Et hus forandres gjennom tiden, fordi bruksmåten endres, deler blir fjernet, nye tilbygg kommer til, og reparasjoner og vedlikehold er en naturlig del av bygningenes livssyklus. Og omstendigheter som økonomi og tilgang på materialer, setter definitivt sitt preg på disse forandringene.  Man kan se at det har vært brukt bøk som buler i gamle hus, men om noen hus ble bygget utelukkende med bøkebuler, tør jeg ikke si. Bøka er nemlig ikke så godt egnet til konstruksjonsvirke, men den har også sine gode kvaliteter og egenskaper.  Hovedinnvendingen for ikke å bruke bøk i kontruksjoner, er at den er lite råtebestandig, og insekter er glad i treverket. Men bøken vokser seg som regel veldig stor og tykk, stammene kan bli enorme. Og dette kombinert med at den, som eika,  har tydelige margstråler og er lettkløyvd, gjør at man kan få ut veldig brede speilkløyvde planker. Det er også en særdeles hard og solid tresort. Det skulle være spennende å utforske bøken mer som materiale til husbygging. Jeg tror dens dårlige rykte er litt ufortjent. Bøken sprer seg som et ugress, og når bøkeskoger etablerer seg, fortrenger de alle andre trær, med sine store tette trekroner som beholder løvet vinteren gjennom, selv om det har visnet, og når bladene omsider faller, blir de liggende lenge i tykke lag på skogbunnen, så intet annet vokser opp. De skogene som finnes i risbygdene i Skåne, er stort sett bøkeskoger. I våre dager forbinder vi kanskje bøkematerialer med danske designmøbler og ispinner, men i tidligere tider har bøken vært flittig brukt, mest for sin styrke. I Osebergfunnet fra 800-tallet kan man se at veldig mye av alle de flotte gjenstandene som ble funnet der var gjort i bøk. Alle praktsledene blandt annet, var lagd av bøk, hjulene på vogna, og mye av den aller fineste treskjæringen var i bøk. Som treskjærer kan jeg si, at det ikke akkurat er drømmematerialet å skjære i, siden det er så seigt og knallhardt, men det later til at Vestfoldvikingene anså det som en virkelig favoritt blandt materialer.

Man kan tenke seg et bulhus i Skåne som ble oppført i eik, i en periode da eikskogene fortsatt sto rundt huset, men som noen hundre år senere måtte repareres, og deler måtte skiftes ut. Men i løpet av den tiden som var gått, hadde eikskogene blitt mindre eller forsvunnet. Eika var etter kongelig befaling, kronens, eller tilhørte adelen, som enten kunne selge eikematerialene til trengende bønder, eller gi tillatelse til litt nødvendig hogst. Nå sto bøketrærne store og mange i det samme området, og uten den samme lovbeskyttelse som de dyrebare eiketrærne. Det er ikke sikkert reparasjonene var så store heller, så da var det nok greit å ty til bøkeplank. Så dermed kan vi se en og annen bøkebule rundt omkring i gamle hus som ennå står.

«Gustafssons slede» fra Osebergfunnet. Alle delene er gjort i bøk, foruten spilene i setet. De er av furu.

Furu

I alt materialet fra det nedrevne huset var det bare en av de virkelige bulene som var gjort av furu. Den var rundt 6 cm tykk. (Det var også tre korte biter som kan ha fylt en åpning eller lignende. )Den hadde også, som den eneste av dem alle, noe som kunne minne om et uthugd måsåfar, slik man kjenner dem fra lafting. Altså at på bulens underside er det hogd ut en renne, slik at det er plass til å legge inn mose for isolering, og også slik at det er ytterkantene som ligger an mot den underliggende bulen. På denne bulen var det også risset inn et romertall. Dessverre var bulen så oppspist av insekter at det føltes galt å bruke den videre i det nye huset.

Furubule med kraftige insektsangrep.
Romertallet 8 eller 13?
Måsåfaret var hogd med øks.
Det var med litt vemod jeg måtte forkaste denne bulen, og som erstatning satte jeg inn en nylagd en av norsk furu fra Gransherad i Norge.

Lejden og gavelbandet.

I rivningslasset var det med to biter av gavelband(evt takbjelke fra inni huset) og et stykke av en lejd på drøye 2 meter. Gavelbandet og lejden var av eik, i grove dimensjoner. Den mer usikre delen var furu.

Det gamle gavelbandet ble kopiert med hensyn til format.
En greindeling i stokken, akkurat i enden, kan være kjekt for å gi styrke til hodet på bjelken.

For at det skal være synkemonn, og for at takkonstruksjonen skal hvile på bålene, og ikke på stolpene, tok jeg ut dypere spor i stolpene, og også på undersiden av gavlebandene, slik at dette kan sige, og tette veggene. Nå er det nok ikke snakk om så fryktelig mye krymp, som skal skje i gamle tørre materialer, men det føles bra å gi konstruksjonen muligheten, til både å krympe og utvide seg, uten å være helt låst.

Det får meg til å tenke på slark.

Da jeg la ut syllene og skulle tappe stolpene i dem, gjøv jeg løs med millimeterpresisjon. Her skulle stolpene sitte som støpt ja. Tappene gikk med hele sin bredde gjennom den øverste av de sammenbladede syllene, og med halve sin bredde ned i den underliggende. Det føltes riktig og bra, helt til jeg måtte ta dem ut igjen for en justering eller annet. Da var det håpløst. Tunge beist som skulle løftes ut igjen av pintrange tilpasninger. Jeg var med Kalle Melin opp til Åstringagården i Knislinge, for å ta den i nærmere øyesyn. Der hadde det dessverre vært en brann, og hele den ene längen var totalskadd. Allikevel var det mulig å gå i brannruinene, og måle opp endel av bygningsdelene. Det vi så der var at det var en god del slark i sammenføyningene. Kalle mente dette ikke var slurv, men slik man gjorde det med overlegg. Det var ikke dårlig håndverk, det var tilsiktet slark. Og jeg har senere i arbeidet forstått at det er på sin plass her og der, nettopp for å lette arbeidet, der det kan gjøres uten å ha noen konsekvenser for stabiliteten i konstruksjonen. Derfor ble det adskillig mere slark da mellomstolpene skulle opp. Uten det hadde jeg ikke klart å få alle de umake bålene på plass.

På Åstringagården i Knislinge møtes skiftesverk og laft i samme bygning.

Jakob Nilsson

Tidlig i arbeidet dro jeg på besøk til Jakob Nilsson, en ung mann som har gjort det til sin levevei å bygge skiftesverkshus i vår tid. Jeg hadde med meg en lang liste spørsmål, og han kunne lære meg mye. Han poengterte at det var mye bra å lære i litteraturen om bulhus, både hos Mogens Clemmensen og Gunnar Henriksson, men man kunne ikke lære hvordan å bygge hus av dem. Jeg bet meg også merke i det han sa om at der, i litteraturen står det hvordan ting er, og hvordan de har blitt gjort, men når man går ut i felten så viser det seg at alt er helt annerledes. Helt andre løsninger har blitt brukt, og variasjonen er enorm. Og dette er et tema jeg stadig vender tilbake til og funderer over. Det er på ingen måte for å undergrave arbeidene til Henriksson og Clemmensen, de er fremragende, men generelt når det gjelder faglitteratur som omhandler håndverk, spesielt når den er god, så har den en tendens til å bli kanon. Det er slik det er, slik har det vært, og sånn er det, ferdig med det. Jeg tror aldri det er fagforfatterens mening at det skal oppfattes slik, og ofte i tekstene gjør forfatteren sitt ytterste for ikke å være for bastant og konkluderende. Men ett hvert teoretisk fagverk har sin avgrensning, og en viss mengde forenkling og generalisering må til, for å få en fagbok ihop, og for å få den forståelig og anvendelig. Det er leseren og brukerne av bøkene som glorifiserer dem, og helligkårer dem. Ute i felten, på arbeidsplassen, er det alltid et hav av omstendigheter og gjerne tilfeldigheter, som gjør at man velger den ene eller andre løsningen på et praktisk problem. Banale forklaringer som at «det var den typen trebit som lå på benken akkurat da», til at «øksa ramla ned og jeg orket ikke klatre helt ned på bakken, så jeg skar den til med kniven istedet», kan noen ganger være forklaringer på løsninger som for ettertiden virker underlige.

Spesielt problematisk er det med lærebøkene, fordi de ofte skal forklare noe for de uinnvidde. Noen uten bakgrunnskunnskap skal lære hvordan å utføre noe, og det sier seg selv, at for å få det til, må man ty til løsninger som ikke nødvendigvis er de samme som den rutinerte håndverker, med både tek og erfaring, bruker i sitt arbeide. Jeg kjenner det godt fra undervisning i treskjæring. Der lærer jeg folk til å bruke teknikker og rekkefølger i arbeidet, som jeg selv aldri gjør i mitt daglige virke, men i det minste, i en slik situasjon, der man står sammen ved arbeidsstykket, kan det meste forklares muntlig, eller ved praktisk demonstrasjon. Det går ikke når man skal skrive en tekst om det. Da står det som står, helt for seg selv. Det er vel det som gjør at teori og praksis må gå hånd i hånd innenfor håndverksfagene.

Jakob viste meg rundt på gården sin der han arbeidet med en rekke husprosjekter. Også bygningene som sto på gården var ulike skiftesverkshus som han enten hadde bygd eller flyttet og restaurert. Han forklarte gangen i arbeidet, hvordan man monterte bygningsdelene sammen. Jeg undret om man lagde drenering i tapphullene på syllstokkene,-unnskyld «fotträet»-. Jeg så for meg at det var viktig, ettersom vann vil renne nedover langs stolpene og kanskje ned i tapphullene og bli liggende der. Hans svar var: «Nej, det är jo för fan ek!». Enkelt og greit. Jeg må inrømme at jeg allikevel boret noen dreneringshull selv, det kunne jo ikke skade å være på den sikre siden.

Jakob Nilsson hjemme på gården sin.

Jakob fortalte at han reiste stolpene og monterte på gavelband og lejder, slik at hele rammeverket sto oppe før bålene ble tredd inn diagonalt, og så sluppet ned slik at de lå horisontalt. Dette fungerer så lenge bålene ikke er så lange eller brede, og såfremt det er et visst rom i notsporene. Helt øverst, når det ikke lenger var plass til å tre inn bålen diagonalt, hogde han av innerkanten på notsporet, slik at sistebålen kunne puttes inn horisontalt, og deretter plugget på en ny bit der notkanten var hogd vekk.

Lenge gikk jeg og grunnet på om jeg kunne få det til på den måten, med alle de rare og forskjelligartede bålene som jeg skulle arbeide med. Jeg hadde riktignok gjort prøver, liggende på bakken, der jeg la dem sammen på ulike sett, for å finne de beste kombinasjonene, men med den metoden hadde jeg ikke sjans til å få dratt dem ordentlig sammen, og sett om det virkelig fungerte. Noen av bålene var så digre og tunge, at bare å bakse dem rundt, hit og dit, var en kjempejobb.

Noen hundre kilo eik som ligger her. Planker på 3 og en halv meter, 65 cm brede og 13 cm tykke.

Ettersom huset jeg skulle reise hadde to veggrom i alle veggene, altså en midtstolpe mellom to hjørnestolper, fant jeg ut at jeg begynte å bygge fra hjørnestolpene, uten å reise midtstolpene. På den måten kunne jeg få ned igjen bålene, om det skulle vise seg at noe ikke stemte og måtte byttes eller justeres.

Endel av bålene er lagt opp for å teste. Uten midtstolpen kunne bålene tas ned og skiftes ut om det behøvdes. Når kabalen hadde gått opp, ble bålene i det minste veggrommet plukket ned, midtstolpen ble reist, og de nedplukkede bålene ble tredd inn igjen.

Ny informasjon

På våren 2022 fikk jeg etter mye om og men, endelig resultater fra noen dendrokronologiske prøver jeg fikk tatt av endel av materialene. Det var mye som tydet på at det var gamle saker, men det var godt å få en datering, slik at jeg videre i arbeidet kunne gjøre valg og finne løsninger som «matchet» den tiden og det trinnet i tradisjonen som var gjeldende da originalhuset ble bygget. Prøvene var gode, med mere enn 90 sammenhengende årringer og noen også med bark bevart. Om man har bark med i prøven, kan man datere helt eksakt hvilket år treet ble felt. Den lengste bålen i hele materiallasset, målte 456 cm og hadde to nedhuggde felt for takbjelker. Slik ble det gjort i gamle bålehus i Skåne, at takbjelkene hang på øverste båle, hvis det var langt mellom stolpene. Om denne bålen hadde vært på en gavlvegg eller langvegg kunne jeg ikke si noe om, for langsgående takbjelker(åser) forekommer i eldre hus oppe i røstet, når dette hadde skiftesverk helt opp, i såkalte ryggåsstuer. Fra nå av ville den ihvertfall bli en langveggsbåle. Den var oppunder 40 cm bred og 9 cm tykk. Den fikk definere hele husets størrelse. Så lang som den var, så lang ble huset. På denne bålen var det fortsatt endel bark bevart. Dateringen var 1686. Ett tre som nok hadde stått nokså åpnet og fritt, muligens i et beitelandskap. Prøver av andre båler, som dessverre ikke hadde yte eller bark bevart, viste at det var snakk om trær som allerede vokste på 1400-tallet.

Vannarödsstugan, nå i Hässleholm hembygdspark. Den er etter sigende fra 1600-tallet, og har disse langsgående bjelkene halveis oppe i røstet. Noen mener de kan ha hatt en sval på gavlveggen, ettersom disse bjelkene av og til stikker langt ut.

Mistanken hadde vært der helt fra første gang jeg så båleveggen i løa på fiskartorpet, men nå var det altså bekreftet, at huset var fra slutten av 1600-tallet. Rett etter at all den ødeleggende krigingen mellom svensker og dansker hadde roet seg, og Skåne var blitt svensk. Den svenske kongens ord «hällere ett ödeland enn ett fiendeland som grännland» gjalt ikke lenger. Nå bygde man landet opp igjen. En bonde, antakelig under Bosjöklosters gods, hogde bygningstømmer i et beitelandskap ikke langt fra Sätofta ved Ringsjön.

Så hvordan var nå disse husene på 1600-tallet i Skåne? Hva vet man om dem? Om man setter lit til Henrikssons oppsummering, er det eldste registrerte bålehuset i Skåne fra 1688. Dateringen er basert på en inskripsjon over døra. Det finnes nok så gamle hus her og der, som ennå ikke har blitt datert, men dette lille huset jeg arbeider med er altså ett av de eldste i Skåne.

Gammelt bulhus fra Norra Rörum. Bildet er tatt i 1935.

Det finnes en hustype som ofte omtales som det sydgötiska huset. Det har en lav boligdel med åpent opp til mønet, som flankeres i hver gavleende av litt høyere loftsbygninger, eller hva man nå skal kalle dem. Altså en länge med boligdel i midten, og «uthusfunksjoner» i hver ende. (Terminologien min her blir litt underlig, da jeg skjønner det er veldig fort å trå feil i benevnelsene av bygningsdeler, bruk av bygninger etc, samtidig som jeg også prøver å norskifisere svenske termer.) Denne typen hus, var vanlig over store deler av sødre Sverige, og var utbredt, på 1700-tallet så langt ned som til nord for Ringsjön i Skåne. Hustypen er altså i hovedsak definert ut fra et levesett og en bruksmåte, mer enn på byggetekniske løsninger, da disse husene kunne være gjort i laft, bindingsverk, skiftesverk etc, og gjerne i en herlig blanding, der midtdelen var laft, uthusene bulhus osv. De tre bygningene, med de to høye i endene og det lave i mellom, ble senere ofte ombygd, slik at det etterhvert ble et langt hus med like høyt tak hele veien. Denne høydeforskjellen muligjorde tørking av korn i de høye etasjene, fra varmen i midtdelen, som gikk opp og ut i de tilliggende byggene.

Sydgötisk hus. Laft i midten og bulhus i endene.

Det trekkfulle hus.

Når skiftesverk har vært brukt både i bostedshus, og i ulike uthus, kan man se en forskjell i byggemåtene. Våningshuset har kraftigere dimensjoner, det er lagt mer møye i å få dem tette, og de kan ha litt dekorasjoner og pynteraffinementer. I uthusene er som regel bålene tynnere, og sammenføyningene mindre forseggjort. Og det er lett å se på dette fenomen som en rangering av viktigheten i de forskjellige husene. Der menneskene skulle bo, skulle det være finest, tettest, tykkest vegger for varmemagasinering , mens hos dyra, og i forvaringshusene var det ikke så viktig. Dyr og ting, ikke mennesker. Det tror jeg er en litt gal måte å se det på. På en gård der man lever av det man klarer å produsere, er alle bygningene like viktig. Uten det ene faller hele levemåten sammen. At et uthus er trekkfullt er ofte en nødvendighet. Det er tilsiktet, for å praktisk fungere. Om kuene flytter inn i finstua, så råtner den kanskje av fuktigheten, og om tørkeloftet ikke er luftig råtner kanskje noe annet. De forskjellige byggemåtene er valgt utifra funksjonalistiske og praktiske årsaker.

Om man skal gå litt systematisk til verks og prøve å finne ut hva alle bålene, og resten av trematerialene fra Fiskartorpet ved Ringsjön, opprinnelig har vært brukt til, -og vært tidligere deler til-, så kan det være greit med en oversikt over hva som fantes der.

Til sammen i rivningslasset var det ca 60 deler. Jeg sier ca, fordi antallet er vanskelig å definere eksakt. Noen av delene var så fragmentariske og ødelagte, at jeg ikke klarer å bestemme om de får være med i opptellingen eller ikke. Og endel, jeg vet ikke hvor mange, ville eierne av huset beholde.

Deler fra takkonstruksjonen.
Nesten alle delene er hentet.

Her følger et utdrag fra notatene jeg gjorde, da jeg hentet materialene og prøvde etter beste evne å beskrive dem. Fortrinnsvis for å lette rekonstrueringen, men forhåpentligvis har dette arbeidet også en dokumentasjonsverdi utover det:

Nr:1

Lengde: 456cm

Bredde: 34 cm

Tykkelse: 10 cm

Tynning intakt i begge ender, 2 innfellinger for bjelker 20-23 cm brede og 9-11cm dype

Innfellinger: 128 cm fra enden, 108 cm fra andre enden.

3 stk dymlingshull i underkant. 100 cm fra enden, 250cm fra enden, 425 cm fra enden.

1 Tapphull i overkant 203 cm fra enden.

Innside: 1 stk kvartveis innfelling for bjelke 280 cm fra enden. 18 cm bred, 13 cm dyp, 16,6 cm bred nederst (Trapesformet), med gjennomgående tapphull. 2cm i diameter.

Margside ut.

Endel yte, vannkant og bark bevart i overkant innside.

Tydelige rette bilehogg på tvers av veden. To mulige spor etter for dyp klampehogging.

Div. plugghull her og der, bevarte plugger er av eik.

Utside værbitt, rester av rødfarge, som kan stamme fra den rødmalte kledningen, men også på tynningen…..

For dyp klampehogging?

Slik tok jeg for meg alle delene, men i en litt mer summarisk oversikt kan materialet beskrives slik:

Bålene

Blant bålene var det en gruppe som telte rundt 12 stk, som var av grove dimensjoner. De målte fra 9 til 13 cm i tykkelse, og med bredder opp mot 70 cm. Mange av dem var svært forvitret på begge sider, mens andre nærmest ikke i det hele tatt. De som var hele, var av 4 forskjellige lengder. 3 av dem så ut til å være hogde, mens de andre enten bar preg av å være saget, eller var så forvitret at det var umulig å si.

Neste gruppe var 2 tydelig sagde båler på mellom 5 og 6,5 cm tykkelse, som var 304 cm lange.

Bålene til høyre passer godt sammen. 304 cm lange, 5-6cm tykke og med tydelige spor etter kransaging.

Dernest en gruppe på 3 krumme båler tydelig sagd ut av samme trebit, ettersom krummigen passet i hop på alle bitene, og de målte 4 cm i tykkelse.

Så følger båler som passet til 2 mindre veggrom, men her var det en herlig sammensurium, av tykkelser, forskjelligartede slitasjer og behandlinger, bøk er der, også furu, resten eik.

Og omsider, 2 intakte veggrom i gran, som åpenbart kom fra et annet hus som tidligere hadde blitt revet, og lagret på fiskatorpet, med marmorering og tapeter, og revetering på utsiden.

I tillegg var det endel materialer som husets eiere ønsket å beholde som dekorasjoner i det nye huset de skulle bygge. Det har jeg liten oversikt over.

Takkonstruksjonen

Foruten bålene var det to sperrer, en bit av en lejd, en takbjelke, som muligens har vært syll opprinnelig, og to fragmentariske gavelband eller tverrbjelker, en i furu og en i eik. Det kan tenkes at de gamle delene opprinnelig kom fra en «bålestuga» som hadde båler helt opp i gavlene, og med langsgående åser festet i dem. Da ville disse bålene i røstet sittet i notspor i taksperren. Det er ikke noe i det bevarte materialet fra Fiskartorpet, av slike deler, så det føles mest naturlig å gå for gavler i plank eller flettverk.

Bildet viser en sperre med notspor, på gården Näs.

Alle de ulike tykkelsene i bålene burde tyde på at det Fiskartorpet som stod der fram til for noen år siden, var satt sammen av deler fra både våningshus og uthus. Noe fra en bålestuga annet fra herbrer kanskje, slik som i de sydgötiska husene? Jeg tok noen flere dendroprøver av flere deler, men det var slettes ikke alle bitene som var testbare, og resultatene venter jeg ennå på i skrivende stund. Når de kommer vil man forhåpentligvis kunne danne seg et klarere bilde. Med fare for å trekke forhastede konklusjoner, antar jeg at det vil vise at de testede delene er eldre enn det huset som sto ved Ringsjön, og at dette i sin tid (hvis vi skal stole på kartene) ble bygget en gang på 1800-tallet, av en haug av gamle materialer fra ulike tider og bygninger. Litt grundigere research i gamle dokumenter og kirkebøker kan nok føre til mere viten. Hvem var for eksempel denne «I.N.D» ? Som i 1811 skrev sine initialer over døra? En Inger Nils datter kanskje?

Underveis i gjenreisningen.

Vinduer

Etter sammenpuslingen jeg hadde kommet fram til, da jeg skulle finne en måte å få huset i hop på, med bruk av mest mulig av det gamle materialet, ble det riktig nok noen «hull» her og der, for ikke alle veggrommene hadde nok båler til å bli 2 meter høye. Tanken var å la disse åpningene få bli plasser for vinduer, og slik kommer det nok også til å bli. Men skal man tro den gode Linne i hans iaktagelser av de bulhus han så da han reiste i Skåne i 1749, så hadde ikke de gamle husene vinduer i veggene. Slik skriver han:» Bondestugorna voro byggde av sågade stockar, att lantmannen måtte få av en stock flera. I de gamla stugor sågos fenstren på södra sidan av taket, fastän det bestod av halm, men i de nyare stugor var fenstret på södra väggen, ty det gamla modet att sätta fenster på taket har redan begynt efterhand bortläggas. Ladugårdshusen var alla byggde med skiften.»

Så er spørsmålet om et hus som var drøye 70 år gammelt den gang Linne reiste i Skåne, tilhørte det nye eller «det gamla modet»?

Det føles riktigst å gi huset begge deler. Både vindu i taket og i veggene. De gamle bålene har allerede to utskårede firkantede hull, det ene som er ganske stort, har tydelige merker etter hengsler, eller andre typer beslag, som kan indikere feste for en slags lem. Men om disse utsparingene er originale eller ei, tør jeg ikke si.

Her ved vindusåpningen har det stått en form for hengsler.

Men hva slags vindu snakker vi om i taket på et landsens bondehus i Skåne på 1600-tallet? Hadde de tilgang på blyglass der og da? Eller var det dyrehud, magesekk, eller annet materiale? Rammen eller vinduskarmen var sikkert nok i tre, men dette er jo før tresprossenes tid. Eller er det snakk om en luke som enten er åpen eller stengt?

Et gammelt vindu jeg kom over på en auksjon. Så gammelt intakt vindu er sjelden å se.

Linne`s beskrivelser fikk meg til å undre over ordet vindu. For ham var det jo navnet «Fenster» , men ikke desto mindre så er «Vindauge» et gammelt ord fra lenge før det var snakk om blyglass eller tresprosser. Auge mot vinden. Man kan se for seg hvordan man titter ut og får vinden (været) midt i fleisen. Men om man tenker seg husene slik Linne beskriver dem, så er det altså et auge på vinden. Altså loftet, oppunder taket. På tide å snakke med Jon Bojer Godal. En mann som kan mye om alt som er gammalt…

Han mente at vindauge betyr lysåpning mot vind, og at ordet «vegg» kommer fra noe som er vridd, altså flettverksvegg, og dermed at det svenske ordet for loft, «vind» kan ha med toppen av veggen å gjøre. Man antar at gamle langhus hadde luker øverst i gavlene som var for ventilasjonen og med ljorefunksjon for å «ventilere» og få ut røyken. På samme måte som Linne beskriver i Ravlunda at husene har en liten luke der røyken, etter å ha passert gjennom den sammenspikrede trepipa, som ikke er høyere enn en mann, og bortetter «vinden» «endelig» kan slippe ut. Han tilføyer tilslutt: «Jag tror icke, att Assecurancecontoiret skulle vilja assesurera desse hus för 99 procent, om det sågo dem»

Et lite vindu på gården Näs, som nå står på frilandsmuseet i Lyngby.

Dendro dendro

Det er jo vanlig at ulike hus på en gård er bygd til forskjellige tider. Et gammelt kan ha blitt erstattet av et nybygg, eller flere hus kom til etterhvert som behovene meldte seg. Tanken var å tilpasse tidsriktig håndverksmetoder, verktøy osv, til de forskjellige delene, for å skape en form for logikk i rekonstruksjonarbeidet, men det var korona, og ting tok tid, dendrokronologen svarte alltid med kryptiske meldinger når jeg maste. Jeg spurte min kjæreste, som kjente til kronologen, hva slags fyr han var, og hun sa: «Omtrent sånn som deg». Da fant jeg ut at han måtte jeg besøke. Problemet var at nå var huset nesten ferdig satt sammen, og det var ikke like enkelt å få tatt prøver, men noe fikk jeg til, og med de nye prøvene under armen dro jeg for å besøke Hans Linderson…

Bokstavelig talt helt innerst, helt øverst, i geologibygningen på universitetet i Lund, bak en haug med trestubber og stokker, fant jeg kontoret hans. Han hilste blidt og sa han hadde ventet meg før, så han hadde allerede skjenket kaffen til meg, og rakte meg den kalde koppen. Kontoret hans var som et raritetskammer. Det var trebiter i alle tenkelige størrelser og fasonger overalt. I alle skap og på alle flater, og de var fra alle tider. Han ga meg et innblikk i hvordan man arbeider med slikt, og vi tittet på 4000 år gamle orestokker, og furu fra Kaukasus, som hadde overlevd diverse skogbranner. Alt mulig kunne han lese ut av å se på årringer. Hvordan trivielle tilfeldigheter i de enkelte trærs liv kunne få store konsekvenser og forstyrre det bildet som man kan lese ut av årenes ulike vekstvilkår. Jeg hadde sett for meg at i våre dager måtte jo avlesing av årringer for datering nærmest være som å scanne en strekkode, jeg hadde lurt på om det ikke snart ville komme en app på mobilen som kunne gjøre sånt, men forstod nå at fullt så enkelt var det ikke. Jeg lærte mye den dagen, ikke minst om hvordan å ta gode prøver, for å få best mulig resultater, men også å gjøre etiske vurderinger i forhold til materialer med kulturhistorisk verdi. Da jeg endelig fant en ledig flate å sette fra meg kaffekoppen på, fikk jeg tatt fram, og gitt ham, de nye prøvene jeg hadde med. Det var fra syllstokken, lejden, gavelbandet og den ene taksperren. Resultatene har ikke kommet ennå i skrivende stund.

Fortsettelse

Ettersom arbeidet med huset ennå ikke er ferdig, og mer informasjon og lærdom er å hente, vil jeg oppdatere dette innlegget, etterhvert som arbeidet skrider fram. Derfor er det så langt, bare for et tidlig utkast å regne.

Forts. følger….

Eljarödmadonnaen.

Christinehof er et slott som ble grunnlagt av den driftige Christine Piper, som drev alunbruket ved Andrarum, i Tomelilla, på 1700-tallet. Bygningene ligger i en park som nok var et strengt og veltuktet barokkanlegg dengang, men som naturen sakte men sikkert tar tilbake, og denne gangen med menneskenes velsignelse. «Christinehof ekopark» som det heter, er nå et vakkert natur/kulturlandskap, med store våtmarksområder, med et unikt dyre- og planteliv. I skogene som omslutter slottet, sjøene, og myrene, kan sees digre eiketrær her og der, som ennå rager noen hoder høyere enn den ærgjerrige og ambisiøse bøkeskogen, som brer seg utover og dekker skogbunnen med sitt tette løv. Bøkene er også svære, men de gigantiske eikene har noen hundre års forsprang. Ved trägårdsmästarens hytte sto en høy og slank lind, som måtte ned nå, for den var blitt farlig stor, og av denne kunne man kanskje gjøre en rekonstruksjon av den første «Eljarödmadonnaen»?

Nå deiser linden i bakken.

Den romanske steinkirken i Eljaröd står fortsatt, bare noen kilometer unna Andrarum, og fra den kommer Skånes eldste bevarte madonnaskulptur i tre. «Eljarödmadonnaen», det vil si, «den første Eljarödmadonnaen», den befinner seg nå på Historiska museet i Lund. I kirken står «den andre madonnaen». Hun erstattet sin forgjenger allerede på 1200-tallet. Men istedet for en utskifting, var det heller snakk om en omrokering, som skjedde dengang. Eller var det det?

Eljaröd kyrka.

Det er ikke alltid greit å få oversikt over inventaret i kirker for mange hundre år siden. Man vet selvsagt litt om liturgien til ulike tider og på forskjellige steder, og de overlevende kunstverkene kan også fortelle oss noe. Men hvor mye utstyr kirkene hadde, på hvilken måte det ble brukt, og hvordan, og når, disse sakene kom til de mange kirkene, vet vi lite om. De skulpturene som er bevart fram til våre dager, fra middelalderen, er nok forsvinnende lite, i forhold til hvor mange som fantes dengang. Den første Eljarödmadonnaen er såpass alderdommelig at den godt kan være eldre enn selve kirken, som man antar er fra 1200-tallet. Kanskje var hun aldri en kultfigur i bruk i kirken i Eljaröd, ihvertfall ikke som madonna?

Metamorfose

Ganske tidlig, ble hun omarbeidet fra å være en madonna som sitter på sin trone med kristusbarnet på fanget, til å bli en mannlig helgen. Hennes lange fletter ble skåret vekk, og overkroppen, og delvis ansiktet, fikk endret fasong, og øvre del av kjolen hennes fikk nye foldekast. Denne omformingen kan man se spor etter med det blotte øyet, nå som det meste av polykromien har forsvunnet. Men det kan også ha foregått andre endringer som ikke er like enkle å oppdage. Hva med kronen hennes/hans? Nå sees spor etter innfelte krontakker, men var det slik originalt, dengang hun var en madonna? Hva med hendene hennes? Kun en er bevart, og den er tappet inn, slik man pleide å gjøre det. Men denne hånden som kun har stumper igjen av fingrene, er det en hånd som har holdt varsomt rundt et guttebarn, eller er det en hånd som skulle holde en øks?

Når man skal forsøke å gjøre en sannsynlig rekonstruksjon av et kunstverk som tiden har fart hardt med, må man lete fram de ledetråder, som kan gi en pekepinn på hvordan de manglende delene kan ha sett ut, og hvordan slitte overflater en gang har fremstått. Kunstverket selv, med sine brudd og sårkanter, forteller noe,- man kommer et stykke på vei-, men også emnet, som kunstverket er laget av, materialene i seg selv, kan berette. Og ikke minst framgangsmåten, teknikken, som ble brukt da originalen ble laget, rommer svar, om man kan begripe seg på den, og kartlegge den.

Og så kommer andre historiske kilder, paraleller til kunstverket, som man kjenner til. Kunstverk som er lagd i samme tradisjon, med de samme teknikkene, og i den samme, eller ihvertfall lignende, kulturelle sfære, og med de samme intensjoner, og formål. Her må man lete bredt. Avbildninger i andre medier, kan være til hjelp. Illuminerte håndskrifter, bilder hogd i stein, eller vevet og brodert i tøy. Arkeologisk materiale, som kan fortelle om tekstiler og drakter, og så videre, og verktøy og verktøybruk, som vi med en viss sikkerhet kan si noe om, er nyttig hjelp.

Ingenting skjer uten en grunn. Alt har en årsak, men noen ganger kan det være rene tilfeldigheter som styrer, andre ganger kan det være tungt gjennomarbeide teologiske systemer.

Slik framstår «Eljarrödmadonnaen i dag. En fragmentarisk og ganske sliten figur, men med detaljer og bevarte deler som kan fortelle historier. Mest om det lange livet skulpturen har levd, men kanskje også om hennes opprinnelse.

Romanske skulpturer er noe for liebhabere og kjennere nå. i deres egne tid, dengang de ble til, var de selvsagt de optimale kunstverk, men i ettertiden,-som i våre dager-, blir de ofte misforstått som klossete eller naive. De står i skyggen av sine etterkommere, de virtuose gotiske skulpturene, som appelerer mer til vår smak. Men det er sjelden noe klossete over de romanske verkene, de er gjennomarbeidet, og gjennomtenkt til fingerspissene, selv om de ikke forsøker å gjengi naturalisme, eller bryr seg om riktig anatomi og sentimentale følelser. De er kunst i den rette forstand, kunst i seg selv, uten å skulle gjenspeile oss, eller vår verden.

Jeg kan studere et kunstverk i timesvis, i dager eller uker, over flere år, til jeg virkelig føler at jeg har den fulle oversikt over dem, at jeg vet alt som er å vite om dem, det gjør jeg dessverre ofte. Men når jeg setter igang med å forsøke å rekonstruere dem, forstår jeg at den kunnskapen jeg har samlet opp er overfladisk, i ordets rette forstand. Det er mekanismer som settes igang når man arbeider praktisk. En hel rekke spørsmål dukker opp, som behøver svar, og svarene kan gi seg selv, gjennom arbeidsprosessen, fordi man trenger svaret for å komme videre i arbeidet. Men det viktigste er uansett at når man arbeider praktisk, så tenker man. Man tenker på en annen måte enn når man betrakter, eller sitter og skriver. Det er vanskelig å forklare, men det er sånn.

Den romanske og den gotiske madonna. Det er to forskjellige verdener vi her ser.
Det er når den overvelder oss med overdådighet, at vi lar oss begeistre av den romanske kunsten.

Eljarödmadonnaen er sannsynligvis skåret i lind. Jeg tør ikke si det med sikkerhet, men det er slik det ser ut for det blotte øyet. Tronstolen hun sitter på er satt sammen av tre planker som er plugget fast i selve figuren med firkanttapper i eik. Hennes bevarte hånd er også festet inn med en firkantet tapp, skåret ut i samme stykke som hånden. Kronens takker er borte, foruten den midt bak som er i samme stykke som resten av figuren. Det har vært felt inn løse krontakker rundt hele kronen, men de samstemmer ikke helt med kronens bølgete øvre kant, noe som kan tyde på at de originale takkene har blitt skåret bort til fordel for nye innfelte takker. Kristusbarnet mangler, og det er heller ingen synlige tegn etter noen mekanisk festing av barnet på hennes fang.

Hun er typisk romansk, som sine mange medsøstre, allikevel har det ikke lykkes meg å finne en direkte paralell til henne. Det er ingen som har helt de samme foldekastarrangementer, ikke helt den samme modellering av anatomien, selv stolen hun sitter på er noe for seg selv. Ihvertfall i nordisk sammenheng.

I Spania finnes en tronstol som er bemerkelsesverdig lik, til tross for at den er «åpen» og uten fyllinger. Men det er ikke første gang at iberisk og nordisk middelalderkunst har fellestrekk.
Eljarödmadonnaens stol.
I et britisk manuskript sitter Eva og spinner i en lignende stol, uten at den er helt lik.
Den mer vanlige stolen å støte på i nordisk middelalderkunst, er denne typen med dreide stolper.
Da kan det se slik ut. Viklaumadonnaen

Omvandlingen.

I madonnaens transformasjon fra kvinne til mann, er det nok bortskjæringen av hennes hår som er det mest iøyenfallende. De romanske madonnaer har langt hår som faller nedover skuldre og armer. Enten løst hengende eller i fletter. Hennes hår er nå kuttet rett under ørene (om hun hadde hatt noen), men ennå kan omrisset av de lange lokkene skimtes nedover kappen hennes, der treskjæreren har stukket litt for dypt. Videre har hun fått skåret inn noe som ser ut som en kraftig kløft i haka, men som nok heller er ment som en skill i skjegget, som hun også fikk påmalt. Foruten dette og de innfelte krontakkene, vises ingen åpenbare tegn på omarbeiding av hodet og ansiktet.

Overkroppen derimot har blitt radikalt endret. Her ser man nå vertikale foldekast som «renner» nedover kjolen hennes. Fra halsåpningen og ned til beltet, under dette, og til fanget. Men her, som også på kappen, kan skimtes de litt for dype nedstikkene i overflaten, de forteller om folder som har gått horisontalt bølgende over kroppen hennes. Omtrent som på Viklaumadonnaen.

Ørsmå endringer men allikevel nok til et identitetsbytte. Fra dame til mann, men også fra «umoderne dame», til «moderne mann».

Det er ingen synlige tegn etter omarbeiding på den nedre delen, den later til å være slik den var tenkt opprinnelig. Nå er det selvsagt det at Kristusbarnet mangler, som er den virkelig store forandringen. De fleste bevarte romanske madonnaer mangler Kristusbarn, og dermed er vi så vant til å se dem slik, at vi oppfatter dem som «hele» figurer i seg selv. Det er de ikke. Maria er muligens bare «tronen» som Jesus sitter på. Det er han som har vært det sentrale.

Et knippe madonnaer.

En madonna som ligner endel, er en uten proviniens som har dukket opp i Amerika.

Når man studerer romanske madonnaer kan det virke som å gå fra at først ser alle like ut, til etterhvert, at ingen ligner på hverandre. Det er stor individualitet. Alle har sin egen vri. Eljarödmadonnaen later til å være den eneste som ikke har skåret en uthuling av innsiden av ermene på kjolen. De har kanskje vært malt på.

Slik ser som regel de lange åpne ermene ut.

Min tanke er å rekonstruere Eljarödmadonnaen slik hun kan ha sett ut originalt, basert på de spor som finnes etter verktøy og framgangsmåte. Det vil kanskje ikke avdekke noen spektakulære aha-opplevelser, men det vil gi meg en dypere innsikt i hvordan treskjæreren i den romanske perioden arbeidet.

Det er greit å skisse litt i slikt arbeid, for det er ikke alltid man klarer å visualisere helt hvordan ting kan komme til å se ut. Og i treskjæring er det «no turning back» om det skulle vise seg å ikke bli helt slik man ønsket.

Den romanske figurskjæring sett fra en treskjærers ståsted.

Når det snakkes om romanske skulpturer så blir de ofte satt opp mot de gotiske skulpturene, for da trer egenarten bedre fram. Man sammenligner og ser på forskjeller, og på den måten forklarer man deres essens. Det gir mening i ettertidens lys. Her skal jeg forsøke å forklare den romanske skjæringen utifra det rent praktiske arbeidet med å skape slike verk.

I denne perioden, som rundt regnet omfatter 1100-tallet, pluss minus, var det en stor produksjon av kirkekunst, men også mye annen kunst. Man snakker om den første store felles stilart for hele Europa. I de årene var så og si hele verdensdelen kristnet. Kirkebygging foregikk i stor skala. I Skandinavia kan man se at kirkeskulpturene ble laget av alle mulige slags tresorter. Man tok hva man hadde for hånden, og det kan se ut som, men det skal jeg ikke insistere på, at myke tresorter var foretrukket. Slike tresorter er ofte festmåltider for tregnagende insekter, og mange av de overlevende figurene bærer preg av det. Variasjonen i utrykket er stor innen denne stilen, men om man skal prøve å trekke ut noen fellestrekk som går mye igjen, så er det ofte ganske statiske figurgjengivelser med lite bevegelser, hverken fysisk eller følelsesmessig. Overflater forsynes, med en kjærlighet for, monotone minutiøse repetisjoner. Foldekast henger mange og tett som riller over kroppene, hår er langt, og gjerne gjengitt som om man ser hvert eneste hårstrå. Kroppene er ofte langstrakte og slanke. Disse trekkene gir en monumentalitet selv i de små formatene. En markant tilstedeværelse i rommet. Figurene er hovedaklig formet med konvekse former, om det går an å si det slik. Foldekast formes som utadvendende pølser ved siden av hverandre uten den innovervendene konkave hulkil imellom. Om to lemmer er side om side, så markeres skille mellom dem med et v-snitt, altså to konvekse former inntil hverandre. De romanske figurene bryr seg ikke om hulrom. Denne måten å gjengi former på gjør at figurene oppleves uten særlig skygger. I sparsom belysning har dette noe å si. Skyggene som måtte være på figurene, opptrer bare som tynne pennestrøk, som definerer volumene. Var det en slik filosofi bak formgivingen, eller en mer ubevisst utvikling som endte med dette resultatet? Eller ligger sannheten i framstillingsmetodene som var i bruk?

Dette er ingen doktorgrad, og her blir ikke alt som burde nevnes nevnt. De romanske stiltrekkene har jo selvsagt en forhistorie og et utspring fra tidligere tiders kunst, som de forholder seg til. Det de ikke forholder seg til, er den etterfølgende gotiske kunst, som kunstnerne på 1100-tallet ikke kunne ane noe om. Allikevel kommer her den uungåelige sammenligningen.

Den gotiske kunsten, satt litt på spissen og karikert framstilt, elsket hulrommene, åpningene, det gjennombrutte, og de dype skygger. Det kan nesten se ut som en motreaksjon på den romanske kunstens tyngde og fysiske tilstedeværelse.

Det er ikke mye materie og fysisk tyngde igjen når gotikkens mestere får boltre seg.
Det romanske gravalvor er som blåst bort.

I formingen av gotiske figurer er det samspillet mellom konkave og konvekse former som gjelder. Overflatene bølger seg og gevanter stuper ned i bunnløse dype skygger.

Det praktiske arbeidet.

Om en tenker seg at man skal lage en romansk og en gotisk madonna, og to trestykker ligger klare på benken, så vil man kanskje plukke fram litt ulike verktøy til de to jobbene. Eller vil man det?

Emner

Ofte er kunstuttrykk innenfor en stilart veldig like enten de er utført i stein, metall, tre osv. Allikevel er det nyanser ute og går. Noe skyldes materialene som brukes, og annet den framstillingsmetoden som må til i de ulike materialene. Men ettersom likheten er så stor, betyr det at ideen om hvordan utfallet skal bli er ferdig uttenkt på forhånd.

En myk og en hard tresort kan gi nokså ulike resultater selv om skjæreprosessene og utstyret i bruk er de samme. Det var tilsynelatende ikke noe system i hvilke tresorter som ble brukt til kirkeskulpturer på 1100-tallet. Senere ser det ut til at slike valg ble styrt utifra regler, kanskje forordninger satt opp av laug eller andre instanser som skulle etterse kvalitet. Vi kan ihvertfall se at det i det etterfølgende århundre, 1200-tallet, da gotikken hadde overtatt, var det eik som gjaldt som materiale til kirkekunst. Andre tresorter som for eksempel furu, forekommer bare unntaksvis.

Den harde tresort er selvsagt tyngre å arbeide i, men tillater også mer presisjon og detaljer, enn de myke.

Arbeidet med den lille «skissen» lærer meg at alle former og detaljer kan gjøres, og ser ut til å ha vært gjort, med kniv.
Kniv i denne sammenhengen er ikke ensbetydende med tollekniv/spikkekniv, men med verktøy som har «rette» blad, uten den buen som kjennetegner huljern.

Det behøver ikke bety at de romanske treskjærerne ikke hadde andre enn slike verktøy, men til et verk som Eljarödmadonnaen, har de ikke trengt noe annet.

Det skal sies at det er noen hav imellom eksempelvis Viklaumadonnaen og Eljarödmadonnaen, hva kvalitet angår. Og slik er det alltid i kunstverden. Kunst utøves av mange, fra de store mestere til de mer gjennomsnittelige utøverne. Og metodene de bruker vil bære preg av det.

Litt generelt snakker man om at den romanske treskjæreren i større grad enn den gotiske, gjorde overflaten ferdig i treet. Skulpturene viser oss at grunderingene er tynnere på de romanske figurene. Kun et tynt lag ble overstrøket, på den allerede ferdige formen, som feste for gull, andre farger osv. I gotikken er grunderingene tykkere, og i den blir overflaten formet, skåret eller slipt til, slik den skal framstå. Det er sant, på sett og vis, og det sier noe om metoder og framgangsmåter. Man kan på gotiske treskulpturer støte på temmelig røffe tilhogde overflater, men også det motsatte, der presisjonen i skjæringa er suveren.

Vi har et dogme innen treskjærerfaget, som egentlig handler om å beskrive yrkesstolthet og kvalitet, men som alle andre dogmer, kan lede med seg problemer, ihvertfall når man skal forstå treskjæring fra andre kulturer og tidsepoker. Det heter seg at: «Man pusser ikke treskjæringa, den er ferdig når den er skåret, glatt og fin.» Dette er sant og riktig i de fleste sammenhenger der man snakker om ornamentikkskjæring. Ornamentikken er som regel utviklet slik at den utføres med de verktøy som er framstilt til formålet, og samspillet mellom de ulike spor disse redskapene setter, utgjør til slutt en overflate som er helhetlig, ren og pen. Og da skal ikke den overflaten gås over med noe annet, for å bli enda finere.

Om slik ornamentikk skal skjæres riktig og bra, behøves et sett med verktøy, som gjør de ulike formene, og tilsammen blir en helhet.

Overflatene på 8-900 år gamle figurer skåret i myke tresorter er som regel så slitne at det ikke alltid er så greit å se i hvor stor grad utøverne har ferdiggjort overflaten med treskjærerjernene, eller ved å pusse dem med noe. Men jeg går utifra at det for dem var uvesentlig, ettersom alt uansett skulle dekkes av grundering og polykromi.

Jeg har ikke svaret på om den romanske periodens forkjærlighet for konvekse former springer ut av en bevisst forståelse av formgjengivelse i dunkel belysning, eller om det handler om en innarbeidet måte å tenke på, gjennom de metoder og teknikker som var rådende på den tiden. Men det er uansett noe treskjærere og andre, må ha i bakhodet, når de skal forstå mer av disse verkene.

«Kristi grav»-framstilling fra Bäl kirke.

Jeg har her nokså hastig, prøvd å forklare litt om hvordan jeg arbeider og går fram når jeg skal lære mer om, og kanskje til og med rekonstruere et verk gjort av en kunstner jeg har lite til felles med, som arbeidet innenfor et kulturelt system, jeg bare kan ane omrisset av. Dette «grunnarbeidet» for å komme nærmere verket er viktig, og mye mer omfattende enn det jeg har vist noen skarve eksempler på her, men håper det allikevel kan være nyttig for andre å få et lite innblikk i.

Tanken er å forsøke å gjøre en så prosessuelt autentisk rekonstruksjon av «Eljarödmadonnaen» som mulig, utifra det man kan lære av emner, spor og ellers annet som gir en pekepinn om hvordan hun har sett ut.

Det store emnet som ble hogd ut av en lind fra Christinehofparken, ligger fortsatt og tørker, og arbeidet med selve rekonstruksjonen er ikke kommet riktig igang. Ikke fordi jeg tror at originalen ble gjort i et tørt emne, men fordi marginene er små, hva form og format angår, og om rekonstruksjonen skal ha de samme mål som originalen, er det enklest å gjøre det slik.

Personlig synes jeg det er faglig mer interessant å gjøre alle trinn i prosessen så autentisk som mulig, så får man heller bære over med at figuren blir en centimeter smalere eller to, men akkurat i dette tilfellet handler det om å finne tilbake til den figuren hun en gang var, før hun ble omskapt til noe annet, og da blir jo formlikheten ekstra viktig.

Abonner på
Treskjærerens blogg
Siste innlegg

Brågarp23. september 2026

Katedralmadonnaen.22. september 2026

Befaring på «Lisleburet» på Aamdal Heimistog.20. november 2025

Døra på klesloftet på Megard Killi, Dovre.4. november 2025

The carving of medieval sculptures of madonnas and saints from the 13th century.23. september 2023

Døra på klesloftet på Megard Killi, Dovre.

Døra fra klesloftet. Erosjonen har skapt et kunstverk i seg selv. (Foto: Boni Wiik)

Klesloftet er et lite laftehus på Dovre som har en eiendommelig inngangsdør. Den har engang vært malt med en scene full av figurer og mye handling. Men døra har stått ute, og vær og vind har sakte, men sikkert slitt ned maleriet og treverket, slik at nå kan figurene så vidt skimtes om sola står riktig på himmelen og det blir et skarpt sidelys. Der malingen har ligget tykkest, altså i flere lag oppå hverandre, har erosjonen gått saktere. Der den kun har ligget i ett lag, eller kanskje to, er den for lengst slitt bort og langt ned i treverket. Slik har et dyptrykk oppstått ut fra maleriet, som ikke lenger er der, men som har etterlatt seg et tredimensjonalt relieff. Helt siden første gang jeg så døra for omtrent 20 år siden har den fascinert meg, og jeg har saumfart all verdens gamle bibelutgivelser og gamle trykk på leting etter et forlegg for motivet, for det var ganske vanlig at de gamle dekorasjonsmalerne på bygdene fant sine motiver på slike steder. Med mye godvilje kan man se en stor person med turban i sentrum av motivet, og en del soldater i bakgrunnen med hellebarder. Lenge funderte jeg på om det kunne være to malerier oppå hverandre, for det så sannelig ut som det også lå en mindre person, litt på skrå i forkant av motivet. Til min store forargelse klarte min kjæreste å løse gåten på en kveld, etter at jeg satte henne inn i problemstillingen.

Skapet på Maihaugen, som har samme motiv.(Foto: Maihaugen.)

Det viste seg at Maihaugen hadde et skap med nøyaktig samme motiv malt på døra. Riktignok hadde Maihaugen feiltolket motivet til å være Judith som skar hodet av Holofernes, men så man ordentlig etter, var det klart at det ikke var en ferm dame som skar halsen over på en mann, men en ferm dame med turban som klippet håret på en mann. Det dreide seg altså om Delilah, som klipper kjempen Samsons hår. Soldatene i bakgrunnen er filisterne som smyger seg innpå ham med rep og en sekk, som de skal fange ham i når han har mistet sin veldige kraft, som altså satt i håret hans. Om denne svakheten hadde Samson fortalt i fortrolighet til den svikefulle Delilah. Svikefull kvinne, ja, i begge motivene, men her altså antiheltinnen Delilah, og ikke heltinnen Judith.

Akkurat hvor Maihaugens skap kommer ifra vet jeg ikke, men de kunne opplyse at det var malt av «Kvitmålaren».

Skapet fra Hjelle på Dovre. Noen sier det ble laget til et bryllup på en av killigardene. Framskap av tre. Hele skapet har malt dekor. På de øverste dørene er det malte motiv av dyder, Det er Fides, Troen til venstre, deretter Spes, Håpet, Caritas, Barmhjertigheten, og Prudentia, Visdommen til høyre. På de nederste dørene er det malte motiv av dame i midten, og to menn i militædrakter fra 1700-tallet. Dørene har fylling. På det innfelte partiet er det en betydelig knekk i treverket nederst på høyre side. Sveifede spiraler går ut fra skapet ved midtpartiet. Malingen er generelt avflasset, spesielt ved innfelt del og underskap. (Foto: Maihaugen)

Et annet digert skap malt av ham fantes på gården Hjelle bare noen få kilometer unna Megarden Killi. Når man sammenligner skapdøra på Maihaugen, med den eroderte ytterdøra på Killi, kan man se at maleriene er svært like, praktisk talt identiske, så det er grunn til å tro at det er Kvitmålaren som er mester for dem begge. Men utifra de ørsmå restene av maling som er igjen på døra, kan man se at fargene er annerledes. Rundt kanten har han også malt feiende rokokkoornamenter, og en del av dem er godt bevart der døra har ligget inni dørkarmen. Maleriet er altså et maleri fra midten av 1700-tallet eller så, men selve døra later til å være eldre enn skapet. Det er en enfyllingsdør av mer alderdommelig karakter, og later til å være fra 1600 tallet, eller tidlig på 1700-tallet, men dette er selvsagt bare spekulasjoner. Låsen på døra er nok enda eldre, og er av gotisk form, og kan stamme fra senmiddelalderen. En tilsvarende lås har jeg kommet over på en uthusdør på gården Øygarden på Sel.

Låsen er av gotisk senmiddelaldertype, og den står feil vei, og kommer sikkert fra en annen dør. (Foto: Boni Wiik)

En artig liten detalj er at nøkkelanviseren som man gjerne finner på middelalderlåser, har på et tidspunkt falt av låsen, og siden blitt gjenbrukt som hjørnebeslag nederst i døras venstre hjørne, der sammenføyningen hadde begynt å slarke. Det er nok overveiende sannsynlig at døra opprinnelig har vært en innerdør et annet sted, i et annet hus, men på et tidspunkt blitt degradert til utgangsdør på uthuset.

Nøkkelanviseren fra låskassen har remlet av på et tidspunkt, og blitt gjenbrukt som hjørnebeslag på selve døra. (Foto: Boni Wiik)
Robert Campins maleri fra 1400-tallet viser en intakt slik låskasse. (Foto: Wikipedia)

Det er en dør med en lang historie, og med en masse fortellinger å berette. Jeg tok initiativet til å få døra plukket ned, og i samarbeid med andre håndverkere laget en rekonstruksjon som kan erstatte dette klenodiet. Den nye døra har blitt laget så nært opp til originalen som mulig, med hensyn til materialvalg og metoder.

(Foto: Boni Wiik)

Tappene i ramtreet går bare inn i tapphullene med halv lengde, og ikke tvers igjennom slik det vanligvis gjøres på fyllingsdører. De to sviklene øverst i fyllingen er løse trekantede biter som er plugget fast i fyllingen med treplugger. Profillisten som løper rundt fyllingen, er en tynn list som også er plugget fast på samme måte.

Døra snekres på gamlemåten. (Foto: Boni Wiik)

 Eric Hoenjet  fra firmaet «Den gamle låsen»  har laget kopier av hengslene og låsen.

Malerikonservator Nadine Huth ved Historiska museet i Lund, har gjenskapt maleriet på døra med utgangspunkt i det som fortsatt kan anes på originalen, og med skapdøra fra Maihaugen som referanse.

Til tross for den store slitasjen, så har måten malingen har blitt slitt av gradvis, etterlatt spor etter alle disse detaljene. (Foto: Boni Wiik)

Dette har vært et veldig interessant prosjekt, som nok en gang har vist hvor fruktbart det er med tverrfaglige prosjekter, der eksperter på ulike felt går sammen om å løse oppgaver.

Det har gitt oss et innblikk i både maler- og snekkertradisjoner i Norddalen på den tiden, og døra med sin sammensatte og lange historie forteller om gjenbruk og vekslende verdivurderinger som er gjort opp gjennom tiden.  Egentlig er dette bare starten på mange tråder som det kan nøstes videre i.

Den nye døra monteres på klesloftet. Den gamle døra, henger nå på veggen på innsiden. (Foto: Njål Andreassen)

Den alderdommelige låsen; er den fra middelalderen, eller arbeidet en låsesmed i NordGudbrandsdalen fortsatt på 16-1700-tallet i en helt umoderne og utdatert teknikk? Låsen fra Øygarden på Sel, og sikkert andre bevarte låser i området, kan kanskje fortelle oss noe om det.

Innsiden av en gotisk lås fra 1500-tallet. (Foto: Boni Wiik)

I arbeidet med å finne ut mer om «Kvitmålaren», kom jeg over to skapdører fra den nedrevne stavkirken Hen ved Isfjorden, som viste seg å være hittil ukjente verker fra hans hånd, og sikkert mye annet kan finnes ut, om denne litt obskure kunstnerskikkelsen fra Lesjaområdet.

Skapdør fra Hen revne stavkirke, med motiv malt av «Kvitmålaren»(Digitaltmuseum)
Dør fra Hen revne stavkirke, med motiv av «Kvitmålaren» (digitaltnuseum)

Jeg håper dette arbeidet kan være til nytte for andre, kunsthistorikere, bygningshistorikere, dekorasjonsmalere, smeder, snekkere, lokalhistorikere og andre. Og for den som vil lese mer om Kvitmålaren, kan jeg anbefale denne boka: » Rosemåling frå Lesja»

Hode på Gokstadskipet?

Det er slettes ikke umulig at det var et hode og en hale i hver ende av Gokstadskipet. Kanskje til og med ganske sannsynlig. I sagaene fortelles det stadig om hoder på skip. Det fortelles om at de kunne forestille mange slags ulike vesener, fra mennesker til bison, drager, ormer, løver osv. På illustrasjoner i bøker, på steinstøtter, og broderte tepper finner vi avbildninger av slike utsmykninger. Utsmykninger ja, eller kanskje var de noe mer enn det? Altså noe mer enn pynt, slik vi lett kan tenke på dem som. Det fortelles i en saga at hodene måtte tas av skipene når de nærmet seg hjemmet og stevnet mot land, for hodene kunne skremme landvettene, som det gjaldt å holde seg inne med. Andre beretninger forteller hvordan folk ble lammet av frykt når de så fiendens skip komme med sine morske hoder i stevnene. De skremte altså både mennesker og underjordiske, sikkert havets demoner også. Om alle skip i vikingtiden hadde hoder er ikke sikkert, men åpenbart i alle fall skip som var beregnet på strid. Og Gokstadskipet ble funnet med mange skjold.

Om Gokstadskipet hadde hode, hvordan kan det ha sett ut, og hvordan og av hva, var det laget?

Det finnes ikke så mye treskjæring bevart fra vikingtiden. Joda, det finnes, men det er egentlig ganske lite, med tanke på hvor mye det må ha vært av denne kunsten dengang. Treverk, organisk som det er, bevares dårlig i jorden, og de gangene man graver opp godt nok bevarte gjenstander, til å kunne kunne danne seg et bilde av hvordan de har sett ut, så har det som regel vært spesielle forhold og omstendigheter til stede på funnplassen. Som i Gokstadskipets tilfelle, der skipet med sitt gravgods, var plassert godt nede i blåleira. Leira pakket sakene nesten hermetisk, og med liten oksygentilgang, stagges nedbrytningen.

Det virkelig store unntaket fra regelen, om at det finnes lite treskjæring bevart, er Osebergfunnet. Denne skipsgraven, -som Gokstadfunnet-, er også fra Vestfold, og begravet under lignende jordsmonnsforhold, og har masse utskjæringer i tre bevart, på alskens gjenstander som ble med i graven, og også på selve skipet. Og med disse to funnene, -for Gokstadgraven rommet også endel utskårede gjenstander-, kan vi danne oss et bilde av hvordan treskjæring som kunstart ble anvendt dengang. Hva slags gjenstander som hadde utskjæringer, og hva slags ornamentikk og «billeder» som var i bruk. Det må selvsagt også nevnes at enkeltstående funn av treskjæring finnes her og der, spredt utover hele det området, som omfattes av det vi betegner som vikingtidskulturen.

I Gokstadfunnet kan man se utskjæringer på blant annet teltvindskier, på en slede, en seng, på keipene på en av lettbåtene, og på rorkulten til selve skipet.

Sengestolpe fra Gokstadfunnet.

Foruten rorkulten som var gjort i ask, er alle de andre delene med utskjæringer gjort i eik. Eik, må vi ikke glemme, er en særdeles robust tresort, som står seg godt mot nedbrytning, bedre enn de fleste andre tresorter.

Det vi kan se på de bevarte utskårede gjenstandene her, er at de er forholdsvis likeartede i både utførelse og utseende. De er utført i det som kan betegnes som «tidlig Jellingestil» som noen ganger også omtales som «Gokstadstilen» Gokstadskipet er datert til sent 800-tall. Utførelsen på disse gjenstandene kan lett lede tanken til at det er samme «mann» som har laget dem, eller i det minste til at dette var denne høvdingens «lay-out» og design, slik det også er i dag, og sikkert alltid har vært, at en gruppe eller person, skal kunne gjenkjennes på logoer og, ja, «design». Men det kan også være at disse gjenstandene, kanskje foruten rorkulten, var saker som var gjort spesielt til gravferden, og ikke egentlig hadde noe med denne høvdingens stilpreferanser å gjøre, hva gjaldt alle de andre gjenstandene han omga seg med til daglig.

Det kan ha vært en over middels nevenyttig kar på båtbyggeriet som fikk oppgaven med å smykke ut diverse saker som hørte skipet til, og var endel av dets utrustning. Om så var, er det interessant å forsøke å danne seg en oppfatning av hva slags forutsetninger denne karen har hatt da han gjorde disse sakene. Hva slags verden levde han i, hva hadde han sett, hvordan hadde han lært, og hva hadde han av utstyr og verktøy å boltre seg med. Hvordan foregikk prosessene fram til de ferdige resultatene?

Det er overveiende sannsynlig at han levde i en verden, som var full av treskjæring, og Osebergfunnet forteller oss at det også var snakk om treskjæring av veldig høy kvalitet. Imponerende høy kvalitet, som står fram som noe av det ypperste i verdenshistorien faktisk.

Detaljutsnitt av «den femte dyrehodestolpe» fra Osebergfunnet. Hele overflaten er utskåret i en tredimensjonal ornamentikk som bølger seg ut og inn i formen, med underkutt og en detlajrikdom som er så minituøs et det er tidvis mer enn 120 små ornamentale snitt pr. kvadratcentimeter.

Gjenstandene fra Osebergfunnet er riktignok en drøy generasjon eldre enn de fra Gokstad, men de sier noe om hvordan treskjæring ble brukt for å «foredle» praktiske gjenstander, til luksusobjekter, eller muligens til kultobjekter, med en metafysisk betydning vi ikke klarer å forstå.

Denne teksten handler om å komme fram til hvordan et hode i stevnen på Gokstadskipet kan ha sett ut, og ha blitt utført. Og dette er spørsmål det selvsagt ikke finnes noen fasitsvar på, men som vi skylder historien å, i hvertfall ta på alvor, når vi prøver å lære mer om den. Det bygges i disse dager en rekonstruksjon av Gokstadskipet. Dette har vært gjort før, faktisk mange ganger. Hver gang har man ut ifra forutsetningene laget det man mente var en bra kopi eller rekonstruksjon, allikevel er alle disse utgavene nokså forskjellige.

Det nye Gokstadskipet er under bygging.

Gokstadfunnet ble gravet ut av «Gokstadhaugen» i Vestfold i 1880.

Skipets øvre bordganger og stevner stakk opp av den beskyttende leira, og var ikke bevart, opp mot stevnene. De andre delene var selvsagt preget av et årtusen under bakken, og båten var ikke intakt, slik at man med sikkerhet kunne fastslå nøyaktig hvordan den var. Og i skipsbygging er marginene små, for hva som fungerer og ikke fungerer, når fartøy skal brukes, og utsettes for de påkjenninger de møter på sjøen. Da båten ble satt sammen igjen, og senere stilt ut på Vikingskipshuset på Bygdøy, ble stevnene rekonstruert med utgangspunkt i blant annet andre skipsfunn.

Da det i 1893 ble laget en kopi av Gokstadskipet, som seilte til verdensutstillingen i Chicago, var skipet prydet med disse utsmykkingene i stevnene. Hule konstruksjoner, laminert opp av smale planker, og tredd nedover stevnene. Mest av alt er de et dokument om hvordan synet på «Vikingtiden» har endret seg de siste hundre årene.
Bayeuxteppets skipsframstillinger var nok ett av foreleggene de brukte da de lagde stevntoppene i 1893. Bayeuxteppet viser den normanniske invasjonen av England i 1066, og ble brodert nokså snart etter dette.
Treskjæreren Sverre Sundbye som arbeidet på Vikingskipshusets treskjærerverksted til fram på 70-tallet, fikk i oppgave å lage et forslag til stevnpryd på Gokstadskipet. Denne versjonen har tatt utgangspunkt i teltvindskiene som ble funnet i skipet, og forholdt seg nokså tro til dem, dog med en litt mer «polert» linjeføring og formgiving.
Teltvidskiene rekonstruert, med den fargesetting det fantes rester etter bevart.
Stevnen på «Lofotr» et skip også basert på Gokstadskipet, skåret av Doreen Wehrhold.
«Gaia» Sandefjords Gokstadversjon.

Andre stevnpryder vi vet om.

Som nevnt tidligere så finnes utallige beretninger om stevnpryd, og også nedtegninger. Faktiske bevarte stevnpryder er det lengre mellom.

Brosje formet som et skip, funnet på Bornholm.
På Gotland finnes mange billedsteiner som viser skip med hoder i stevnene.
Denne steinen fra Stenkyrka viser et skip med stevner sammenkøllet i volutter. Slike finnes det mange av på Gotland. Man kunne ikke vite om dette var en ren kunstnerisk vri som steinhuggerne hadde gjort, før man i 1904 gravde fram Osebergskipet.
En av ganske få bevarte stevner fra vikingtiden.
Et emne til en stevntopp funnet i Rogaland. Innriss viser hvordan den har vært tenkt med en «oppkrølling» litt i samme stil som Osebergstevnen.
Emne til stevnhode på småbåt, antakelig fra 1100-tallet.

Drage eller hestehode med rovdyrkjeft?

Utskåret hode fra en slede funnet i båtgraven fra Årby, Sverige.

Det er ikke alltid så greit å artsbestemme de ulike dyrene man støter på i vikingtidens utsmykkinger, og det er kanskje heller ikke så viktig. Noen ganger kan det se ut som om gjengivelsene er svært naturtro, til tross for sitt stiliserte uttrykk, mens andre ganger synes det å være rene fantasivesener. Noen ganger fortelles åpenbare, og av og til, gjenkjennbare historier, slik at man vet det er hesten Grane som Sigurd rider på, eller at beistet som Tor prøver å fiske opp er Midgardsormen osv. Andre ganger, spesielt i ornamentikken, kan det virke som om vesenene som framstilles er mer underlagt komposisjonen og det kunstneriske uttrykkets stil, enn at de nødvendigvis skal si noe om biologi eller mytologi.

Det at dyrene på både sengestolpene og teltvindskiene fra Gokstadfunnet har så mye slektskap fysiognomisk og stilmessig, tyder på at det nok er samme slags vesen vi ser, uansett hvilken sfære det kommer fra.

Litt om jellingedyret

Riktigere er det nok å snakke om «jellingedyrene», men de er alle omfattet av et visst overliggende system jeg her nokså generelt skal redegjøre for.

Stilartens navn kommer fra et lite sølvbeger funnet i et gravkammer i Jellinge. Sannynligvis Gorm den gamles grav.

Det betyr ikke at stilen har sin opprinnelse herfra eller noen spesiell geografisk tilknytning til stedet, men det er slik arkeologer setter navn på sånne fenomener. De blir knyttet til en typisk gjenstand. Sånn for eksempel Urnesstilen har fått sitt navn etter Urnes stavkirke, der det best bevarte monumentalverk i denne stilarten befinner seg. Håndverkerne i vikingetiden hadde ingen anelse om at de jobbet i Jellingestil, eller noe annet, dette er moderne begreper, vi bruker. De var åpenbart veldig stilbevisste, men om de opererte med navn på stilretningene slik vi gjør, vet vi ikke. Nå skal det sies at de ulike vikingtidstilartene i stor grad etterfulgte hverandre, med litt overlapp her og der, men det er altså stilarter som følger hverandre mer eller mindre kronologisk, og som ikke var på moten samtidig.

Treskjæringen i Osebergfunnet skiller seg sterkt stilmessig fra den i Gokstadfunnet, selv om den geografiske avstanden ikke var stor, og heller ikke den tidsmessige. Osberg er fra tidlig på 800-tallet, mens Gokstad er fra senere på 800-tallet. Jellingedyret opptrer fra sent 800-tall og langt utover på 900-tallet, før det erstattes av sin nære slekning, vi kan vel her snakke om avkom, «Mammendyret».

For å gjøre forvirringen komplett var det faktisk en stilart, som nokså markant skiller seg fra jellingestilen, i samme tidsperiode, og som av og til fusjonerer endel med Jellingestilen: nemlig «Borrestilen»

Borrestilen preges av «Mikke Mus»-lignende små dyr i pyjamas, som griper rundt seg selv og andre i akrobatiske positurer.

Jellingedyret har noen rynker eller slynger som opptrer i bånd over snuten, det har skarpe, ofte ganske store hoggtenner og et mandelformet øye der spissen peker framover. Øynene kan også ha slynger over seg, lik de over snuten. Det har også som regel en «hestehale» voksende ut av hodet, ofte ganske lang. Kroppen kan variere endel, men er tidvis nokså avlang, og inngår i flettinger med andre Jellingedyr. De er firfotet, og har hale, men nå tør jeg ikke si mer, av fare for å spesifisere dem så mye at, en hel del andre dyr faller utenfor, selvom de åpenbart også er jellingedyr. Viser derfor heller en rekke billedeksempler.

«Gokstaddyrets» nærmeste slektning.

Dette hodet er funnet i Dublin, og kan ha vært en stevnpryd eller noe lignende. (Foto: Jon Anders Fløistad) Båndene som følger skalleformen, mellom ørene og nedover nakken er som på Gokstadyrene, det samme med neseslyngene, og ornamentikken som vokser ut rundt øyne og øre. Gapende kjeft, og et litt nedadvendt hode.

Det som avgjort skiller Gokstaddyrene fra sine slektninger i Jellingestilen, er den bøyde hodestillingen de har, og som er nærmere beslektet med tidligere stilarter som «Osebergstil» og Broastil»

Broaornament i metall.
Den store sengen fra Osebergfunnet.

Nettopp hodestilling er temmelig avgjørende når man skal tenke på stevnhoder.

Verktøy

Vi har en ganske god oversikt over hva slags trearbeidsverktøy som fantes, og var i bruk i vikingtid. Både fra arkeologiske funn, avbildninger, og fra verktøyspor på bearbeidede gjenstander. Vanligvis er det ikke like greit å finne verktøyspor på treskjæring, som på andre treobjekter. For der båtbyggeren og tømreren framstiller en båtdel eller en bjelke, og med stolthet etterlater seg de spor som verktøyene hans gir, slik at verden kan se hvordan han har gått fram, så forsøker treskjæreren å lage noe som forestiller at det er noe annet, av den samme båtdel eller bjelke. Han former dem om til for eksempel å bli et dyr med skinn, tenner, brusk osv. Det skal liksom ikke lenger være treverk.

Med forsøk på rekonstruksjon av historisk treskjæring har man også supplert kunnskapen om disse verktøyene, for der, som i de fleste andre sammenhenger, så er «the devil in the details». Stålkvaliteten, framstillingen, slipingen, vedlikeholdet, osv, gir ulike resultater, og hele stilretninger kan være sterkt preget av nettopp, hvordan verktøyene har vært satt opp.

I så tilsynelatende «enkel» treskjæring som dette, er utformingen og slipingen av verktøyene helt avgjørende for resultatet. Den flatedekkende ornamentikken ligger utenpå formen, med dype presise bunner under, som krever «vikingverktøy» for å framstilles.
Verktøyspor tyder på at omrisset på sengehodene, har vært saget ut. Det er ikke helt uvesentlig for uttrykket, eller prosessen. De ytre omrissene riktignok, ikke de små indre. Det forteller oss om en sag, men ikke en veldig liten sag.

Emner

Trebåter i vår del av verden lages fortinnsvis av eik eller furu. Det er fordi dette er tresorter med god motstandskraft mot nedbryting. Det er biokjemi det handler om. Disse tresortene har kjemi i seg som tåler angrep fra råte og andre nedbrytende organismer, bedre enn annet treverk gjør. Andre tresorter kan, og har blitt brukt, men sjelden som førstevalg. Ormehodet på Osebergskipet er allikevel gjort i bøk. Lenger unna vannflaten på skroget kommer man riktignok ikke, så råteproblematikk spilte nok ingen stor rolle, men det er verd å merke seg. Det kan handle om en reparasjon. Båten sies å være lagd i Rogaland, (Dendropøver av treverket tilsier det), mens de mange praktutsmykkede gjenstandene i funnet, viser at Osbergboerne hadde en spesiell forkjærlighet for å arbeide i bøk.

Grodde emner

Hele prinsippet med klinkbygde trebåter er bygd opp rundt grodde emner. Det vil si at man bruker den fasongen et emne har fra naturens side , og føyer det inn i båtens konstruksjon, slik at trebiten har maksimal styrke, og minimal vekt og volum. Det er band/spant, beter, knær, stevner osv det er snakk om. Et hode som vender seg utover og vekk fra båten, burde på samme måte lages av et grodd emne, slik at det vil tåle belastningene ved å peke ut i den løse luft, uten svakheten som tverrved gir.

Den eldste gavldragen på Lom stavkirke, mens den ennå sto oppe på kirketaket, der den hadde stått i ubegripelig mange hundre år. Trefibrene følger formen på hodet fra nederst til ytterste nesetipp.

Men et grodd emne til en opprullet spiralform er ikke så greit å finne, og opprullingen er en så lukket form at den armerer seg selv noe , så fremt den ikke er gjennombrutt.

Rekonstruksjon av Osebergstevnen.

Det fantes en stump igjen bevart av Gokstadskipets akterstevn. Tilstrekkelig til at man kunne se hvordan avslutningen nok har vært, med den karakteristiske innsvingen opp mot toppen. Innfesting av stevnpryd er en ikke helt uvesentlig detalj. Skal pryden være avtagbar, eller sitte på permanent? Er den en skipsdel like integrert i båten som et kne eller en bordgang, dog med en «kultfunksjon» mer enn en rent praktisk?

Akterstevnemøte.

linjeføring

Det kan se ut som om de i tidlig vikingtid var mer opptatt av helhetlig linjeføring i båten og utsmykkingene, enn de for eksempel var senere i middelalderen. Ihvertfall om vi skal tro de gotlandske billedsteinene, og stevnen fra Osebergskipet, der linjene i hele båten føres elegant opp gjennom stevnen og ut i «hodet». Illustrasjoner fra tidlig middelalder henleder tanken mer til hoder tredd på stake, enn på at hodet er en integrert del av båtens «kropp»

Runepinne fra Bryggen i Bergen som muligens viser Håkon Håkonssons leidang samlet der.

Kanskje uviktig og litt tendensiøst poengtert her, men allikevel er det en tanke man burde ha i bakhodet, for muligens sier den noe om hvem som lagde disse hodene, og når i byggeprosessen de ble til. Også om en mulig utvikling avbruk og framstillingsmetoder, gjennom historien.

Var det slik at hodet og halens utforming allerede var uttenkt, i hvertfall i skipsbyggerens hode, da han strakte kjølen? Var det en måte å gi liv til det «vesenet» som en båt så ut til å være, og som var viktig allerede i byggeprosessen, og ikke bare senere når båten skulle brukes? Eller var båten noe for seg, og utsmykkingen noe annet? At oppdragsgiver eller kjøper avgjorde hva slags beist båten skulle framstille å være? Var det en ekstern treskjærerspesialist som kom inn sent i prosessen og gjorde utskjæringene, eller var det båtbyggerne selv som sto for det? De ulike forslagene her vil nødvendigvis gi seg utslag i det ferdige produkt på subtile måter. Emnevalg ,teknikker for sammenføyninger, utførelse vil åpenbart bli påvirket. Det nevnes en gang i sagaen at Olav den Helligs sjøl skar hodet til ett av skipene sine. Kan vi tro på det? Var det Pr.ansvarlig hos høvdingen som styrte med dette?

Skip og kjøretøy var vesener som tok deg med hit og dit. Seil var vinger, spant var ribbein, og bordganger var «hud». Det kalles forstatt hud.

Subtraktiv metode eller additiv?

Når man skal lage noe, uansett hva det er, så trenger man et medium, et emne eller fler.

Så bruker man enten dette mediet til å bygge opp noe ved å sette det sammen til større deler, «den additive metode» eller ved å begynne med en altfor stor klump, og grave det man skal ha ut av denne. «Den subtaktive metode» Ofte er framstillingen av noe en herlig blanding av begge disse metodene. Som for eksempel ved båtbygging. Først blir emnene hogd ned til den fasong de skal ha, for senere å bli satt sammen igjen til en større helhet.

Treskjæring handler som regel om subtraktiv framgangsmåte. Utskjæringene graves fram av en større bit. Det gjør noe med hele måten å tenke på når man arbeider, det påvirker det ferdige uttrykket ganske tydelig. Det finnes ikke rom for «feilskjær», og trematerialets mulige svakheter må alltid være med i betraktningen. Kanskje er det feil å tenke på utsmykninger på stevntopper som en ren treskjæringsjobb?

Polykromering og overflate

Vi vet godt at den pyntesyke arten «mennesket» nokså automatisk tyr til fargesetting og annet effektmakeri når flotte ting skal lages. Svært sjelden er materialet gildt nok i seg selv til å få stå ubehandlet. Periodevis syns vi treverk er vakkert og edelt, og det burde vi selvsagt nå, som vi snart har brukt opp alt. Men slik var det nok ikke i vikingtiden, og spor etter bemalig finnes. Også i Gokstadfunnet. Ofte i treskjæringen kan det se ut som om målet var å få utskjæringene til å se ut som om de var i metall. Gull og sølv. De skar altså ikke ut ornamenter som skulle se ut som vakre dyr som slynget seg, men som vakre dyr i metall, som slynget seg.

Det virker åpenbart at treskjæreren imiterer metallteknikker, både i overflateskjæringen, men også i hvordan ornamentikken er «bygd opp» av deler som er satt sammen.

På ett av slededragene fra Oseberg er et litt større ansikt fremtredene helt fremst på utskjæringene. Her er øynene belagt med utpunslede metallplater med ilegg av rav i iris. Treskjæring, gullsmedarbeid, og smykkestensarbeid på ett og samme kunstverk. Det er også sannsynlig at denne gjenstanden har vært bemalt, eller fargesatt på en eller annen måte.

I sagaene står det om hoder som skinner av gull. Er det snakk om forgylling, eller maling?

Forgylling av bronse var hyppig brukt i mange sammenhenger. Også på tynne plater, kan vi ihvertfall se fra sen vikingtid. Kan det vært en mulig metode for å få tre til å bli «gull»? Fortinning av for eksempel naglehoder finnes det masse av fra vikingtid. Konserveringsmetode eller sølvimitasjon?

I Gokstadfunnet kan man altså se en gjennomført stil på utsmykkingene, og man har en palett bevart. Det var rester etter gul og svart maling, (noe rødt også tror jeg?) Derfor «vet» vi at slik så saker og ting ut fra denne kulturen. Det er et utgangspunkt for å gjøre en rekonstruksjon. Men…. Vet vi egentlig det? Og vet vi nok? Kan denne kunnskapen lede oss på ville veier? Det disse funnene forteller oss er at dette ihvertfall er deler av hvordan tingene så ut.

At det er funnet gul og svart maling betyr ikke at det ikke fantes andre farger, som nå har blitt borte. Og at gjenstander lagd i eik fortsatt finnes, betyr heller ikke at det ikke var gjort ting i andre tresorter som råtnet opp under tidens gang. Når disse gamle gravhaugene ble plyndret; var det bare gull og sølv røverne var ute etter, eller handlet det også om å fjerne symbolgjenstander? Og var det nødvendigvis en sammenheng mellom «personifisering/animering» av skip og båter, og utsmykkinger på telt, senger, og annen «møbelsnekring»?

Hoder fra teltvindskier funnet i Osebergfunnet. Deres slektskap med sengehoder fra samme funnet er slående, akkurat slik det også er i Gokstadfunnet.
Utsveifet flateornamentikk med todimensjonale linjer, og minimal eller ingen modellering, gjort på planker har egentlig lite til felles med den tredimensjonale skulptureringen som også finnes. Er det snakk om ulike «fagdisipliner»?
En dyrehodestolpe fra Oseberg. Meningen bak dyrehodestolpene er vanskelig å forstå, men da de ble funnet i skipet var de plassert som stolper i en innhegning, rundt gravkammeret, med et tau hengende fra kjeft til kjeft, og tredd på samme tauet var metallrangler, lik de gjeterne bruker. Kunstneren bak disse hadde en helt annen verktøykasse, og en annen måte å tenke materialer, og form på, enn han/hun som lagde sengestoper og vindskier.
Et lite dyrehode skåret i bein, funnet i Uppsala.

Innenfor arkeologifaget, og den offentlige historieformidlingen er det i våre dager vanlig at man ved «rekonstruering» av historien trør varsomt fram. Man tar utgangspunkt i hva man vet med en viss sikkerhet. Gul og svart maling vet vi fantes, vel, da var vikingtiden ihvertfall gul og svart. Dermed blir den fort gul og svart i publikums bevissthet også, uten at det egentlig er intensjonen.

Hvorfor jeg nevner dette er fordi den gode intensjon, om ikke å fabulere og dikte om fortiden, kan slå feil ut, både i formidlingen, men også i hvordan man trekker slutninger. Det er det beste utgangspunkt, å alltid begynne med det man vet. Men det er ikke noe i veien for å søke denne viten fra flere hold. Den spesifikke arkeologi på et bestemt sted, eksempelvis Gokstadhaugen, er den primære kilden til kunnkap, der man skal starte, men deretter kan man supplere kunnskapen med paralelle studier, og viten fra andre fagområder. Skriftlige kilder, avbildninger, materialbruk, verktøy osv. En rekonstruksjon av noe historisk er alltid en tolkning, og et diktverk, uansett, og må aldri late som noe annet enn det. Så lenge man er enige om det, kan man tillate seg å bygge større helheter utifra fragmenter, og håpe på at en gjennom dette arbeidet, kanskje kommer fram til ny og interessant viten og kunnskap. Det er vel det den «Moderne vikingskipsbyggingen» i Tønsberg, Roskilde, og andre steder har vist?

Halen da?

Jeg har hittil ikke nevnt haler og akterstevner i denne sammenheng, selv om de jo er en selvfølgelig del av helheten. Noen ganger kan man se at det er hoder i begge ender av de historiske skipene, andre ganger haler. Akterstevnens utforming må uansett sees i sammenheng med framstevnens, og når man utarbeider formgivingen så gjøres dette samtidig.

Kanskje man denne gangen en ny rekonstruksjon av Gokstadskipet skal gjøres, skulle våge seg til å prøve på en tverrfaglig basert «rekonstruksjon» av stevnpydene, og heller dykke inn i formspråket fra denne spesifikke epoken litt mer generelt. Se på hvordan man kan gjøre en unik utsmykking denne gangen, teknisk såvel som estetisk, med utgangspunkt i formspråket funnet i graven selvsagt, men tillate oss et litt mer romslig kunstunivers, siden de mange forgjengere,- ære være dem-, har forholdt seg såpass stramt til den spesifikke arkeologiske viten. Det vil gi denne Gokstadversjonen en særegen visuell identitet, og kanskje dette arbeidet, selve prosessen, kan være med å anspore til ny og muligens viktig forståelse av vikingtiden.

Om du syns dette er interessant, så følg med videre i arbeidet…

Materialer, grunnlaget for alt.

Mulig det er noe som kommer med alderen, eller kanskje det er fordi vi har blitt så mange i verden, og forbruker de skarve ressursene vi har, som om det var en konkurranse, og knappheten begynner å bli ubehagelig merkbar, men, jeg får bare mer og mer respekt for bruken av materialer. Den fornuftige bruken, og den gode forvaltningen.

Tidligere kunne nok ganske mye treverk og restbiter bli kappet opp til ved, eller gå i søpla, under fredagsopprydningen her på verkstedet. Men slik er det ikke lenger. Jeg klarer ikke hive en eneste bit.

Folk ler, det er jo enklere og mer lønnsomt å hente ut en ny planke fra hylla, enn å krabbe rundt på gulvet, og lete etter en bit som passer til det man skal lage. Det er dårlig business. Arbeidskraft og arbeidstid koster mer enn materialer i våre dager. Men er det egentlig dårlig business hvis det føles bra og riktig? Det er jo det det handler om. Jeg ble ikke treskjærer fordi jeg skulle bli rik på det.

Så der krabber jeg altså rundt på gulvet, og stabler opp trebiter i alle tenkelige størrelse og fasonger, i rekker langs veggen, mens jeg går bort til ambolten og retter ut en og annen bøyd spiker som ligger og slenger. Se her ja: Denne biten er stor nok til å bli et salatbestikk, eller noen enkle sleiver, og denne kan brukes til å bygge kaninbur av. Og avkappet blir mindre og mindre. Men så trenger man jo alltids plugger, eller kiler, de er jo ikke så store, de minste bitene er mer enn store nok til det.

Arbeidstid er det mest kostbare nå til dags. Slik var det ikke før. Da var det materialene som var dyre, og arbeidskraften nærmest gratis, eller ihvertfall fryktelig billig. Kanskje er det ikke lenge til vi i er tilbake der? Altfor mange mennesker, og altfor lite materialer.

Men man må ikke bli helt hakkande gærn heller. Eller fanatisk. Fanatisme er det værste som finnes, når man har mistet evnen til å ha et balansert syn på ting. Men før det, før vennene til slutt må vende ryggen til deg, og før sterke pleiere i hvite frakker må hente deg med makt, så kan man jo la det gå litt sport i det, som det heter. Sport skal jo være sundt.

Så jeg fortsetter å brenne tjære ut av restene av gamle syllstokker som må skiftes, og jeg plukker mose ut av plenen, som jeg senere bruker som isolasjon i veggene. Jeg bygger gjerder av vindfelte trær, og det som ligger igjen når veivesenet har ryddet langs veiene. Og jeg drar fram byggematerialer fra diverse søppeldynger.

Som trearbeider er det treverk som er min greie, og min drøm er at vi etterhvert kan komme tilbake til en allmenkunnskap om materialeegenskaper, som gjør at denne ressursen kan benyttes bedre. Forståelsen av at en planke ikke bare er en planke, men kan ha mange ulike egenskaper, at om vi vet hvordan å ta ut materialer og foredle dem på riktig sett, og ikke minst vedlikeholde dem, så kan det hende det faktisk er lønnsomt? Lønnsomt på mange måter, også økonomisk, men mest i et framtidig perspektiv. For framtiden er vel egentlig det viktigste?

Slike tanker tenker jeg, hver gang skaftet på den nyinnkjøpte riva knekker, første gang man bruker den, fordi fibrene ikke følger formen på skaftet, eller når byggherrer tror alt er gloria, så lenge leverandøren kan levere minst 60 prosent «kjerneved» i materialene.

EXTREME gjenvinning!!!!!
Jeg skiftet bunnsviller i et bindingsverkshus, og de var temmelig råtne. Men de bitene som var bra, var fortsatt ganske bra, det var mye kjerneved bevart, og derfor ville jeg finne ut hvor mye futt det egentlig var igjen i dem. Og en liten retortetjæremile ble bygd, nesten etter alle kunstens regler…
All yteved ble hogd vekk, så det bare var kjerneved igjen, og denne ble stappet tett i en gryte…
Yteveden ble brukt til å fyre opp mila med…
Det tok ikke lang tid før det begynte å renne tjære…
Resultatet av tjærebrenninga var ingen knallsuksess, men noen spiseskjeer med tjære ble det, og disse ble smørt utover husets andre bjelker…

Treverkets holdbarhet over tid.

Jeg skal ikke strekke det så langt som å si at forsteinet tre fortsatt er tre, men arkeologien kan fortelle oss at treverk er et veldig holdbart materiale, om de rette forutsetninger er til stede. Gokstad- og Osbergfunnet viser at treverk holder seg bemerkelsesverdig bra, om det er pakket i leire. Der kunne man plukke ut nesten hele skip, og et stort antall andre gjenstander, som hadde ligget under jorda i 1100 år. Og det var heller ikke bare disse tresortene som er navngjetne for sin motstandsdyktighet,- som eik og furu-, men også mange andre, som vanligvis ikke er forbundet med holdbarhet.

Den fantastiske «Buddahbøtta» fra Osebergfunnet. Bøtta er av irsk opprinnelse, laget av barlind, og har ligget mer enn 1100 år i jorda.

Og de gamle trebygningene som fortsatt står da, stavkirker og loft, det er nesten ubegripelig at de er gjort av plantestilker, -av organisk materiale? Det handler om fornuftig og bevisst bruk av materialer, men også om kunnskapen om å ta vare på.

Nå var det jo ikke vikingenes tanke at disse skipene de gravde ned skulle bevares, slik at ettertiden kunne grave dem opp, hele og fine, så i de tilfellene var det en ren tilfeldighet, men at leire og treverk er gode venner, er noe mennesker har visst å dra nytte av i uminnelige tider. Bygninger og konstruksjoner har blitt pakket inn i leire, leirklint og rappet, og om tak hadde blitt vølet, og leirkliningen ettersett, kunne vi fortsatt hatt langhus stående fra oldtiden. Leiren og treverket spiller på lag mot tidens og naturkreftenes gnaging.

I Trøndelag og nordover har de laget båter av gran og bjørk i lange tider. Materialvalgene er nok tvunget fram av mangel på noe bedre, men båtene er uovertrufne, og det finnes mange, som fortsatt seiler, som er hundre år og eldre.

Bjørk i lot og stevner, og gran i bordene. Ikke akkurat førstevalget av materialer med tanke på holdbarhet.

Så om man legger forholdene til rette, og vedlikeholder disse forholdene, kan vi få trematerialene til å vare nesten evig. Stavkirker har stått i snart tusen år, og ingen aner hvor lenge de vil fortsette å stå.

Solid og vakker stol fra Urnes stavkirke. «Vær så god sitt», stolen er fra 1100-tallet.
Bordplate fra 13-1400-tallet.

Om å ikke se skogen for bare trær.

Det er ikke; «at vi snart slipper opp for trematerialer», man tenker på når man reiser rundt i Norge, og ser alle de skogkledte åsene som strekker seg milevis. Skogen virker uendelig. Men det vi ser utover, er en av de små grønne flekkene som er igjen i det engang skogkledte Europa. Men slike tanker tenker man når man for eksempel ser utover landskapet i Skåne. Det er der jeg er nå, og tenker slike tanker. I Skåne ble «virkesbristen», som de kaller det, allerede ganske merkbar i middelalderen, og det har fått store konsekvenser for hvordan menneskene har måttet tenke, leve, og bruke materialer. For ikke å snakke om konseskvensene for skogene i seg selv. Her var det også en gang store tette skoger som strakte seg fra høydedragene inne i landet, og helt ut til kysten. Nå er slettebygdene i Skåne forblåste flater, med bare ett og annet tre stikkende opp her og der. Trær som har fått bli stående, for å gi litt ly for vinden, eller skygge for solen, i menneskenes tjeneste.

Det later til at om mennesker får velge fritt, så vil de bygge husene sine av tre. Hva det skyldes kan nok være mye forskjellig. Trebygninger gir utvilsomt et annet inneklima enn hus gjort av stein eller leire, men noen ganger vil man at hjemmet skal være svalt, og andre ganger handler det om å magasinere varme. Svaret, eller ihvertfall ett av dem, kan handle om at selve byggeprosessen oppleves som mer umiddelbar og tilgjengelig for de fleste, så lenge det er tilgang på trevirke. Og så handler det nok om treverkets fortreffelighet som byggemateriale. Det er lett av vekt, lett å bearbeide, og veldig sterkt og solid.

Skånsk leirklint våningshus. Til høyre er veggen av kraftige eikematerialer fra 1700-tallet, til venstre av slanke furubjelker fra begynnelsen av 1900-tallet. Utviklingen kan leses ut av veggen. (Foto: Boni Wiik)

Det finnes mange grunner til å hogge ned trær, men kanskje ikke alle disse grunnene alltid er like gode, og kanskje finnes det grunner til ikke å hogge ned trær av og til, hvis man prøver å se ting i et større perspektiv.

Mange hus står tomme rundt omkring. Hus som har stått lenge, men som til slutt har blitt forlatt. Det kan være av mange grunner, men sannsynligvis mest fordi ingen lengre ville, eller kunne, bo der. Det er de samme grunnene til at heller ingen kan, eller vil, flytte dit. Det finnes ikke næringsgrunnlag på plassen, man kan ikke lengre bygge et liv, eller en tilværelse der. Derfor står de tomme. Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med husene. De vil forsvinne om de ikke blir tatt vare på. Når hus har stått i hundre eller to hundre, kanskje tre hundre år, så er det liten tvil om at de har bevist sin eksistensberettigelse, og sin kvalitet. Her har noen lagt ned et godt arbeid, og her har noen høstet og foredlet det ypperste av ressurser. Vi burde føle en forpliktelse for å ta vare på dem videre. Om vi så ikke skal anvende dem selv her og nå, så ihvertfall for ettertiden. Allikevel bygger vi nye hus, av nye trær som blir hogd, lenge før de er hogstmodne, og har utviklet de kvalitetene som behøves for å bli gode materialer, og med tidsbesparende teknikker (les økonomiske). Hva i all verden er vitsen og tanken med det? Om de gamle husene står på avbaklige plasser der ingen kan bo, så kan man flytte dem, eller plukke dem ifra hverandre, og gjenbruke det som er av gode materialer. Det er ikke engang sikkert det er mer arbeid, eller mer ressurskrevende, enn å måtte ut i skogen å felle nye trær. Noen timer med spikeruttrekking kontra alle de ressursene som skal til for å gjøre skog om til bolig?

I middelalderske dokumenter fra Danmark, vedrørende arveoppgjør, kan man se at, ramverkshus satt på syllstener, ble ansett som løsøre på gårdene. Det vil si at det var en selvfølge at husene skulle flyttes ved et generasjonsskifte, eller at materialene skulle brukes videre i andre sammenhenger. Slik tenkte de. Vi tenker at hus er stedbundne, og plassens skjebne dermed også er husets skjebne. Ressursene som ligger i gode materialer er formidable, selv om det er snakk om brukte materialer, og de ligger rett foran nesa på oss, og svinner hen, mens vi heller høster av skogen som derfor også svinner….

En stokk som ble funnet under restaureringen av Hopperstad stavkirke på 1800-tallet. Av ornamentikken kan man tydelig se at den er fra et tidligere bygg, fra 1000-tallet. Stokken er så forhuggen, at det er ikke sikkert den ble gjenbrukt på grunn av den vakre ornamentikken. Men når man løfter på stokken og kjenner den tyngden, og materialkvaliteten den innehar, da forstår du fort at man skal være en bra dum tømmermann, om en lar den gå på dynga eller på ilden.

Gjenbruk

200 år uten nevneverdig forfall, burde kunne være lakkmustesten på om materialer er gode eller ikke, til konstruksjonsvirke. Hvor lenge kan de ikke da leve videre, så fremt de overnevnte forholdene legges til rette. Om huset står 700 år til, vil disse første 200 være for materialenes ungdomstid å regne. De endeløse grønne skogene man skuer utover i Norge nå, har ikke de samme trærne med de samme gode materialkvalitetene, som for 200 år siden, eller enda tidligere. Menneskene har forsynt seg med det beste så klart. Og etterspørselen har bare økt med tiden. Det var ikke slik at våre forfedre nødvendigvis forvaltet ressursene så fryktelig mye bedre enn vi gjør i dag. Men det var mer av dem, og behovet for å ta ut virke var ikke like stort som nå. Når vi høster av skogene i våre dager, så tar vi det som er der. Og det er unge trær med andre vekstvilkår enn i de gamle skogene, og vi tar alt, med liten tanke på at det er et samspill i skogene mellom trær av varierende alder og størrelse, som er viktig for skogen, og for de gode materialene. Og dette gjør vi mens de ypperste materialene som vokste i landet det siste tusenåret, ligger og råtner vekk i tømmerveggene på øde hus, som ingen lenger vil bo i. Forstå det den som kan.

Leirklint bålevegg i gran med noen år på baken, rett fra dynga, men som skal få en sjanse til… (Foto: Boni Wiik)

Materialkvalitet.

Gode eller dårlige materialer, handler om hva de skal brukes til, ikke egenskapene i trebitene i seg selv. Materialene er et resultat av det spesifikke treets iboende egenskaper, samt de kvaliteter som eventuelt tilføres av bearbeidingen og behandlingen vi mennesker gjør med dem, og atter en gang om hvordan vi bruker dem, og vedlikeholder dem.

Kjerneved fra furu er råte-og værbestandig, det har ord på seg for å være noe av det beste vi har, men er det alltid sånn? Svaret er nei, det skal mere til. Det kan handle om treets vekst og levevilkår, og om hvordan, og når treet blir felt, og om foredlingen videre fram mot materialer som skal brukes.

Det er i det hele tatt ganske sammensatte problemstillinger rundt materialkvalitet.

Da de la gulvet i den svære maskinhallen på Unions bruk i Drammen, en gang på slutten av 1800-tallet, var det åpenbart slitestyrke de hadde i tankene. Dette gulvbordet er fem cm tykt. Gjennom de fem centimetrene kan man telle mer enn 150 årringer med bare kjerneved. (Foto Boni Wiik)

Gode materialer

Det sies at et bra øsekar skal lages av or, for or er en tresort som godt kan tåle å bli våt, -tørke-, og bli våt, om og om igjen, uten å sprekke. I tillegg er det en ganske lett tresort, og det skader heller ikke, om man må øse fort og lenge.

Et sleggeskaft skal lages av en ask som har vokst i den solvendte skogkanten, akkurat der enga starter. For der får den lys og vokser fort. Og ask er en tresort som blir sterkere jo fortere den vokser, i motsetning til, for eksempel, gran og furu.

Bjørka er suveren til alt som har med matlaging å gjøre. Fjøler, trau, sleiver og så videre. For den avgir ingen lukt eller smak, samtidig som den har boende i seg antiseptiske egenskaper.

Osp kan stå under vann og brukes til bryggestolper, og den svetter ikke ut sevje, så badstuer kles med den, og man gjør fyrstikker av osp, så man ikke behøver være redd for at kokende varm saft kommer ut og brenner fingre eller kropper.

Tommestokker lages av rogn. En tresort som beholder sin stivhet og er formfast, selv i tynne dimensjoner.

Av poppel lager man kofferter og kasser. Den er lett av vekt, og svært støtabsorberende.

Barlinden er uovertruffen til gjerdestolper og pil-og-buer. Den har en gift i seg som gjør at den ikke råtner, den kan stå i blaut jord i evigheter, og den har en spenstig seighet uten sidestykke.

Og slik kan man fortsette. Alle tresortene har iboende visse kvaliteter, og dermed bruksområder der de er helt ideelle.

Kløyving, et eksempel på bearbeiding av materialer.

Fra gammelt av var det å kløyve ut materialer mest en dyd av nødvendighet. Om man skulle tilvirke mindre biter av en trestamme, så splittet man stokken på langs, til den størrelsen man ville ha. Halvkløyving, eller videre til kvartkløyving, eller en gang til, til åttendedel, og så videre. Treet er med på det, det sprekker opp mellom fibrene, og lar seg nokså velvillig dele opp på denne måten. Man hadde ikke sager til å dele opp stokkene, og trengte det saktens ikke heller. Resultatet var «skier» eller «ski». Vi finner igjen ordet i «vindskier», «beitski», «vedski», «skigard» og rett og slett i «Ski» som vi har på beina. I våre dager foregår ikke oppdeling av tømmerstokker på den måten lengre, når tømmer skal bearbeides «industrielt». Nå sages stokkene, med det for øyet, å få mest mulig planker ut, i ønskede dimensjoner. Sagen tar ikke hensyn til fibrenes løp, den skjærer rett fram, og lager firkantede planker. Kløyving har noen naturlig medfølgende egenskaper, hva materialkvalitet angår, som går tapt på dagens sagbruk. Når man kløyver treet gir det en overflate på trestykket, der alle fibrene er intakte i hele trestykkets lengde. Fibrene er lange rør som altså ikke har noen hull, og dette betyr en overflate som er mer eller mindre helt vanntett. Det ultimate taktekkingsmateriale for eksempel. En kløyvet planke er også symmetrisk, strukturen er lik på begge sider av planken, (og gjennom den), slik at fordampningen blir lik på begge sider under tørking, og planken vil ikke slå seg, men beholde sin form. (radiært snitt). Den blir så stabil det er mulig å få den. Til sist blir planker som er kløyvet ut, (eller radiært skåret), så sterke som de kan bli, i det gitte format de nå måtte være i. Disse kvalitetene ved materialene er vi villige til å forsake, i bytte mot at de kan framstilles hurtigere. Kanskje det er verd å spandere to dager på å framstille en planke, framfor at den sages på to minutter, om den dermed kan vare i tusen år?

Brikkevevbrikker fra Osebergfunnet. Brikkene måler 4,5 cm x 4,5 cm og er 1-1,5mm tykke. De er kløyvet ut av lønn, etter margstrålene, som stråler ut radiært fra midten av stokken. Brikkevevbrikker må være tynne for at det skal la seg gjøre å veve med dem, men til tross for at de er så tynne er de meget sterke, og tåler mye belastning. All iboende styrke i trestykket er bevart ved framstillingen. (Bilder: Boni Wiik)
Speilkløyvd eik finner vi i vikingskip og alterskap og ramtresfyllinger, fra middelalderen, og fram til våre dager. En ting er at dette er de mest stabile planker som kan lages, men det har også blitt brukt estetisk, for den slående viselle effektens skyld. (Foto: Boni Wiik)

Tørking av materialer.

Når man skal lage gjenstander og møbler av tre, vil vi gjerne at materialene skal være helt tørre. Det vil si at så godt som all fuktighet i treverket har dampet bort, og treet er ferdig med å krympe og bevege seg. Det vannet som har ligget inni i hulrommene i cellene er forlengst borte, og også det vannet som ligger i vedstukturen, altså i celleceggene er så og si helt borte. Tørking skjer i den overnevnte rekkefølgen. Først forsvinner det «frie» vannet, som man kaller det, og deretter det «bundne» vannet. I den siste delen av tørkeprosessen, skjer de store formforandringene. Treverket skal gå fra å være fylt ut, og blåst opp, av vann, til å klappe sammen, og bli mindre i volum. Da frigis spenninger, treet sprekker opp, eller vrir på seg. Slik er det. En hel trestokk som skal gå fra våt til tørr, vil sprekke enten i en masse små sprekker rundt hele, eller i en eller flere store sprekker, som vil komme der motstanden er minst, det vil si der avstanden fra margen og ut til utsiden er kortest. Deler man stokken etter midten, til en halvkløyving, vil mye av spenningen fjernes, Da vil trestykket heller trekke seg sammen og bøye seg, om man er heldig. En kvartkløyving er enda mer stabil. Jo mindre bitene blir, desto mindre spenninger er igjen i emnet. Men det finnes en hel del triks og knep, som til og med kan gjøre en hel rundstokk nærmest sprekkfri. Det viktigste av alt, om man vil få et sprekkfritt emne, er at tørkingen skjer langsomt. Jo saktere dess bedre. Men helt stabilt og rolig vil aldri et stykke tre bli, for treverk er svært hygroskopisk. Det vil si at det vil ta til seg, og avgi fuktighet, etter omgivelsene. Møbelsnekringens edle kunst handler mye om det. Hvordan å føye sammen trestykker, slik at de kan få lov å bevege seg, uten at konstruksjonen ramler fra hverandre. Mye av bearbeidingen fram til det ferdige produkt, eller gjenstand, kan allikevel foregå underveis i denne tørkeprosessen, og det kan også være store fordeler med det. Tørkingen går fortere dess mindre dimensjonene blir, samt at bearbeidingen av materialet er enklere. Rått virke, er som regel adskillig behageligere å jobbe i, enn knusk tørre materialer.

Skulpturen grovhogges ut av stokken, rett etter at den er felt.
Videre bearbeiding foregår i rått virke, men etterhvert som man nærmer seg sluttføring, er emnet ferdig tørt.
Mer enn 300 år gammel fiolin stadig i bruk. Gode materialer er det selvsagt, men stikkordet her er ettersyn og vedlikehold. Treverk slutter visst aldri å krympe i tørr tilstand. Det sies at et fiolinlokk krymper 1 mm i bredden pr hundre år. Derfor må slike instrumenter tas fra hverandre, og settes sammen igjen med jevne mellomrom.

Trestokkens anatomi

Fibrene i treet er lange rør som frakter vann og næringsstoffer opp og ned gjennom stammen mens treet lever. Margstrålene er kanaler som frakter stoffer mellom barken og margen, altså på tvers av fibrene. Det er disse margstålene treverket kan splittes langs. Hver for seg er fibrene som tynne strå, så en trestamme er som en veldig tett sammenpakket bunt med strå. Litt som et tau er veldig sterkt, er også en trestamme sterk, og tåler store påkjenninger. Men treet er også stivt. Endeveden er veldig tung å bearbeide, mens fibrene i lengderetningen er adskillig mer medgjørlige. Trearbeid handler om å jobbe med de forskjellige retningene i treverkets konstruksjon, og anvende deres ulike kvaliteter på en hensiktsmessig måte.

Xylografi er en metode for å trykke og masseprodusere bilder. Motivet graveres inn i endeved på tre, som jo er knallhard og slitesterk.
Kubbegulv lages av treklosser satt på høykant. Nettopp for å nyttegjøre endevedens formidable slitestyrke. Slike gulv ble gjerne brukt i staller, og portrom, men også som gatebelegning. Dels for ikke å slite på hestenes hover, men også fordi det da ikke bråkte og skramlet, så mye som det ville gjort med beslåtte vognhjul, og hestehover på gatestein.
Om trestrukturen er tett nok, kan man forme små detaljer i veden. Adam Dircksz skar slike ting i buksbom på 1500-tallet.

Så hva er det jeg prøver å si?

Jeg ønsker å fortelle om, og forhåpentlig forklare, den andektigheten jeg kjenner i møte med materialer, og de årsakene som ligger til grunn for den følelsen. Fortsatt har vi, merkelig nok, et overforbruk, og en grunntanke som har sprunget ut av våre religioner, og våre filosofier; at naturen er til, for vår del, og for oss å utnytte, til tross for at vi ser det er galt. Vi kan gjerne forsyne oss av ressursene i naturen, og berike vår tilværelse med dem, det er bare måten å gjøre det på som ikke er holdbar. Trærne mens de lever, kan gi oss mat, medisiner, vi kan høste materialer, bark, som gir den beste taktekking, røtter som kan flettes til utrolig konstuksjoner, vi får ly og skygge, de holder jorda på plass, så den ikke blåser bort og forsvinner, det er ikke ende på hva vi kan få fra trærne, eller ta, er kanskje rettere å si. Og når vi feller trærne, og fjerner dem fra det kretsløp de egentlig skal være en del av i naturen, burde vi i det minste avlegge et stilletiende løfte, på vegne av menneskeheten, at vi skal forvalte disse ressursene så godt vi bare kan. Dette må vi gjøre, og dette må vi lære våre barn. Jo bedre vi kjenner materialenes egenskaper, desto enklere, er det å forvalte dem, og ikke minst, desto mer selvfølgelig blir det, å gjøre det.

Abonner på
Treskjærerens blogg
Siste innlegg

Brågarp23. september 2026

Katedralmadonnaen.22. september 2026

Befaring på «Lisleburet» på Aamdal Heimistog.20. november 2025

Døra på klesloftet på Megard Killi, Dovre.4. november 2025

The carving of medieval sculptures of madonnas and saints from the 13th century.23. september 2023

Brågarpplanken

Scroll down for English.

Det finnes bevart en døroverligger med utskjæringer, som ble funnet i Brågarp kirke i Skåne under reparasjonsarbeid. Motivet på døroverliggeren, som er av eik, er to urnesdyr som kommer opp fra hver sin side av døråpningen, og som flettes sammen av «ormer» som holder dem i hop med ornamentale knutebevegelser. Ormene ser ut til å være «nakkeslynger» eller «hesthaler» som vokser ut av dyrenes bakhoder.

Skrevet av: Boni Wiik

Publisert: 11. januar 2024

«Brågarpoverliggeren skåret i eik. The Brågarp lintel, carved from oak».

Sammen med døroverliggeren ble det funnet en annen planke i eik uten ornamentikk, og det er rimelig å anta at delene stammer fra en tidligere trekirke, selv om man ikke kan si dette med sikkerhet. Stavkirker var vanlig i Skåne på 1000- tallet, og da gjerne utført i eik. Det finnes rester etter flere slike kirker i bla. Lund, bare kilometer unna Brågarp.

To måter å tenke på.

Urnesstilen var rådende i hele det skandinaviske området på slutten av 1000-tallet, skal vi tro de funnene vi har bevart.

Måten ornamentikken er utført på Brågarpplanken skiller seg allikevel ut fra den ornamentikken vi møter på Urnes stavkirke. Hele den kunstneriske ide er annerledes.

På Brågarpplanken gjør ornamentikken lite forsøk på å intendere tredimensjonale faktiske dyr, og man ser overgangene der kroppene fletter seg, markert med dype konturnedstikk slik vi også kan se dem på Bjølstadportalen i Heidal.  Ornamentikken er mer «tegnet» enn «formet».

«Portalplanke fra Bjølstad kapell. Ornamentikken handler om linjer, flater og konturer,  lite om forming.»

Om disse to måtene å tenke urnesstil skåret i tre, er trinn i en utvikling, eller om de er to ulike samtidige «tradisjoner» vites ikke, men den ene er adskillig mer tidkrevende enn den andre. Spennende dendroprøver gjøres i disse dager av plankene fra Bjølstad kapell, og resultatene kan muligens gi oss en pekepinn på det.  Det vi har bevart av ringerikestilsornamentikk tyder på at det å la overflatene i ornamentikken ligge i samme plan, og markere flettingene med nedstikk, var den rådende metode den gang. Ringerikestilen er Urnesstilens forgjenger, og overgangen mellom de to kan av og til være ganske diffus.

«»Tredimensjonal» Ringerikestilsskjæring.  Stav skåret i tre funnet i Lund. 

«Three dimentional carving in Ringerike-style. Wooden staff found in Lund.» (Photo: Boni Wiik)»

«Minnestein i Ringerikestil, Ardre, Gotland.    Memorial stone carved in Ringerike-style from Ardre. Gotland.»

«Runestein i Urnesstil. Ardre, Gotland.   Runestone executed in Urnes-style from Ardre, Gotland.»

«Påfuglfibula i Ringerikestil.   Peacock brooch in «Ringerike-style» «.  

Brågarpplanken ble gjenbrukt som del av en vinduskarm eller lignende, og derfor har plankens ytterkanter vært murt inn i veggen, slik at disse partiene er bevart på en annen måte enn resten av planken, som tydeligvis har vært utsatt for vær og vind i lang tid senere. På disse delene kan man fortsatt se en del verktøyspor, som ser ut som knivriss langs konturene. Videre kan en risset midtlinje på dyrenes halser også skimtes.  Om denne linjen antyder at det var meningen at det skulle være en midtlinje som skilte underside og overside, eller om de er tilfeldige riss, er vanskelig å fastslå, da de er temmelig grunne.

«Verktøyspor. Traces of toolmarks.»

Baksiden av Brågarpplanken er svært forvitret, allikevel er det spor som kan tolkes som nedstikk og omriss av ornamentikk, skisser, eller gjenbruk fra en enda eldre bygning?

«Rester etter ornamentikk? Remains of a lost ornament?»

«Et vakkert formet øye. A beautifully shaped eye.»

Den originale Brågarpplanken befinner seg på Historiska museet i Lund, og museet ønsket en komplettert kopi utført med de antatte teknikker og verktøy som var i bruk da originalen ble laget.

Et stort stykke skånsk eik ble hugd til planke. (Foto: Boni Wiik)

Urnesstilens umiddelbare likhet med penselstrøk og kalligrafi kan skyldes at designen av ornamentikken faktisk utføres med pensel, så det gjorde jeg også her på dette prosjektet. Det er en veldig oversiktlig og trygg framgangsmåte når ornamentikken begynner å bli intrikat. (Foto: Boni Wiik)

Selve kroppene i ornamentikken utgjør konturene på plankens underside. (Foto: Boni Wiik)

Ornamentikken åpnes opp og bunnene skjæres. (Foto: Boni Wiik)

Underkjevene på de to store dyra, samt hodet på sentralormen mangler på originalen, og det ga litt hodebry å finne fornuftige rekonstruksjoner på dette. Brågarpplanken, til tross for sin tredimensjonale utførelse er mest beslektet med lignende arbeider i stein, så forelegg fra de mange svenske runesteinene ble brukt. (Foto: Boni Wiik)

For at planken ikke skulle slå seg, grovhogde jeg den overdimensjonert, og lot den tørke et drøyt år, før jeg igjen slettet den og ga den samme dimensjoner som originalen.

English version.

From Brågarp church in Scania it is preserved a wooden door lintel, made from oak, that was found during restoration work. The motif on the lintel is the heads of two Urnes beasts rising from each side of the door, intertwining their ponytails into a knotwork.

Another oak plank was found together with the lintel, without any decorations though, but the two probably come from an older wooden chuch. Stave churches were common in Scania in the 11th century, and the archeological finds indicates they were made from oak.  In the city of Lund, only a few kilometres from Brågarp, remains of several stave churces have been excavated.

Looking at the preserved material from that era, the urnes style was ominpresent in all of the Scandinavian territory in the late 11th century.

The execution of the ornament on the Brågarp plank however, is distinctly different from what we see at the Urnes portal. The artistic idea is different.

The ornament on the Brågarp plank have no intention of creating the illusion of three dimentional, actual beasts. When body parts meet, the interlacing is executed with contour lines cutting deep through, the other limb,  rather than going over it. This can also be seen on the Bjølstad portal in Heidal, Norway. The ornaments are «drawn» rather than «moulded».

Werther these opposite ways of executing urnes style carvings in wood are different steps in an evelution, or manners of two different traditions is hard to say, but one of them is for sure much more time consuming than the other. Dendrochronological testing of the Bjølstad portal planks are being done in these days, and the result will maybe give an indication. The preserved material of «Ringerike-style» ornaments indicates that leaving all the surfaces of the motif in the same level, and carving grooves creating the interlacing, was the prevalent manner in that period. «The Ringerike-style» is the closest predecessor of the Urnes style, and the two can sometimes be hard to distinguish.

The Brågarp lintel was used as part of a Window sill or something like that, when reused in the now standing stone church of Brågarp. Therefore the ends of the wood piece have been covered by masonry, preserving these parts in another way, than the central part that has been exposed to weathering for a long period of time. Here toolmarks can clearly be seen. The outlines of the bodies seem to have been carved pulling a chisel or a knife. Furthermore a central line can be seen on the necks of the beasts, scarcely cut into the wood.

The reverse side of the lintel is very worn down, yet there are some traces that can be interpreted as carvings. Schetches for the artist, or reuse from an even older building?

Rekonstruere Bjølstadportalen?

Rekonstruere Bjølstadportalen.

Til tross for sin litt sørgelige forfatning, og sin plassering, -spikret opp som beitskier-, rundt døra på en laftekirke i Heidal, er «Bjølstadportalen» noe av det mest eiendommelige vi har bevart av kunst fra den tidlige kristningstiden i Norge. De to bevarte portalfragmentene forteller historier som strekker seg langt tilbake i vår kulturhistorie, lenger enn stavkirkene vi fortsatt har stående, og inn i vikingtiden. De forteller om byggeskikk på 1000-tallet, og om Urnesstil, om verktøy og håndverk, og de gir oss et innblikk i hvordan kristningen foregikk den gang. Og på toppen av alt dette forteller de noe om verdisyn og gjenbruk gjennom tiden. Noe er for flott til å gjøre seg av med, og noe vil man bevare uansett.

To tiler.

Portalfragmentene består av to avhugde veggtiler som har omrammet en døråpning. Det kan vi være ganske sikre på. Om de kommer fra en kirke kan vi bare gjette oss til. På tilenes utsider er det notspor, der de neste veggtilene har blitt føyet inn, mens det på innsidene er en «ramme», i tilenes fulle tykkelse, som har fungert som dørkarm. Vi finner ett hengselfeste på den venstre planken, og et merke etter en lås på den høyre. Hengselfeste er nok originalt mens merket etter låsen kan ha kommet til senere ved gjenbruk, men kan også være fra da portalen ble bygd. «Rammen», eller kanten på plankene er svært tynn og nedslitt, og har nok vært ørlitegrann tykkere originalt. Den er nesten helt borte på den høyre planken.

Tilene har hva jeg vil kalle flyvinge-tverrsnitt, med en flat bakside, og en buet framside, som går fra tykk inn mot døra, og tynnere mot der de har ligget an mot neste veggtile. Slik ser gjerne veggtiler i stavkirker ut. Veggene er slette på innsiden og bølger seg bortover på utsiden.

Avhuggingen av lengden på de begge, er åpenbart gjort med tanke på gjenbruk som dekorasjon, da det utsnittet som nå er bevart, så å si består av to temmelig symmetrisk speilvendte dyr som står rett ovenfor hverandre. Dyret på den venstre planken har dessverre fått kuttet av bakbena, men pussig nok, er bakparten på et annet bortkuttet dyr, med på å skape en balanse og en forunderlig symmetri allikevel.

Ornamentikken.

Det har ikke vært helt enkelt å stadfeste alderen på plankene ved bruk av dendrokronologi og karbontesting, men det arbeides fortsatt med det, og kan hende får vi et svar på, i hvert fall når trærne som plankene kom fra, ble felt. Men stilmessig hører ornamentikken vi ser på portalen innunder «Urnesstilen», som var på moten, og i bruk, til å utsmykke alskens gjenstander og monumenter, fra rundt midten av 1000-tallet, og litt utpå 1100-tallet.

Hva som gjør at vi definerer noe som Urnesstil, er at vi møter en egen fauna av ulike dyr, som beveger seg etter visse mønstre og som har en anatomi, særegen for denne stilen.  De karakteristiske trekkene er så påfallende at man sjelden er i tvil om hvorvidt noe er utført i Urnesstil eller ikke, allikevel finnes det en god del variasjoner fra gjenstand til gjenstand, og mellom ulike materialer de er utført i. Det er vanskelig å sette seg inn i om kunstnerne den gang hadde noen særlig bevissthet om at de jobbet innenfor stilarten. Det er vi,- i ettertid-, som har trukket opp grensene, og skapt definisjonen av denne.

Men felles for alle de bevarte gjenstandene vi har i urnesstil, er at de innehar sine egne, til tider nokså strenge, retningslinjer. Ornamentikken består av et repertoar av elementer som gjentar seg innenfor visse mønstre. For eksempel kan en type dyr alltid være framstilt i profil, mens andre kan både være vist ovenifra og fra siden.  Noen viser bare det benet som er nærmest betrakteren, mens på andre gjenstander kan også de bakliggende bena vises. Dermed kan et «stort» urnesdyr enten være tofotet, eller firfotet, selv om de ellers oppleves som samme type vesen.

Store dyr og små dyr.

Nokså gjennomgående i det meste av Urnesstil er at det er store dyr, som regel med lemmer, som flettes inn av mindre dyr, som oppleves mest som ormer. Noen ganger ser det ut som en kamp på liv og død, der de biter hverandre ustoppelig, mens andre ganger er det en mer fredelig sameksistens, slik vi ser den på Bjølstadplankene.

Bjølstadplankenes ornamentikk er så definitivt innenfor rammene av urnesstilen, men det er allikevel ikke lett å finne parallelle verk som innehar det sett av elementer, og det repertoar som kunstneren bak denne portalen har satt opp for seg selv.  

Hvordan å komponere et ornament?

Når urnesstil ble brukt til å fylle en flate, ser vi at noen store dyr ble malt eller tegnet ut med de bevegelsesmønstre som disse dyrene var underlagt. Det er gjerne store runde bevegelser, sirkler 8-tallsformer og S-er. Dyrekroppene kan gjerne flette seg inn i hverandre.  Dernest flyter lemmene ut av kroppene i slake, men akk så spenstige linjer. Hofter og skuldre markeres med en spiral som starten på den konturen som ligger inn mot lysken eller armhulen. Et kneledd eller albue vises som en liten flik som bryter opp linjeføringen fra lår til kne, og fra overarm til underarm. Til tross for sin langstrakthet og pølselignende fasonger, utføres kroppsdelene med en dynamikk som i penselstrøk, som aksentuerer anatomien.  Når disse elementene er på plass, introduseres de neste dyrene; ormene.

Ormene er tynne, stort sett jevntykke og deres oppgave er å danse rundt de store kroppene i sirkler og løkker og fylle ut ornamentet til komposisjonen har god flyt og eleganse.  De store dyras føtter eller klør blir plassert i samme del av prosessen som ormene, de smyges rundt til de finner den plass der de gjør mest nytte kompositorisk.  Det meste av urnesornamentikk bærer et preg av å være temmelig intuitivt og umiddelbart komponert. Man aner farten og intensiteten i komponeringen. Utrykket oppleves som litt kaotisk og rotete. Ubalansert plasserte kroppsdeler blir «justert» på plass ved hjelp av de tynne dyrene osv. Det er som ville penselstrøk.  Men fullt så enkelt er det ikke…Det burde være det, og var kanskje det for de virtuose kunstnerne, men det er flere regler som skal følges.

Tegningen viser gavlfeltet fra Urnes stavkirke. Et «hoveddyr» med fire føtter står sentralt i motivet, dernest omslynges dette av lignende dyr med bare to føtter, som forholder seg litt mer avslappet til gravitasjonen. Og til slutt de jevntykke ormene. 

Senere når verket skal hogges eller skjæres, så støter kunstneren på en ny utfordring som lett kan overses i komponeringen. Dyrekroppene er underlagt en streng fletting. Det vil si at enhver kroppsdel i interaksjon med de andre kroppsdelene skal annenhver gang bevege seg over og under de kroppsdelene den møter. På den måten er hele ornamentet flettet sammen som et nett uten løse masker. Vi kan av og til se at kunstnerne har vært tvunget til å introdusere en tentakkel her og der, skytende ut litt ulogisk av en kroppsdel, for å få det hele i hop.  Det kan synes som at ved komponering av urnesornamentikk, så setter kunstneren i gang med en klar, litt streng plan, om hvilke systemer og regler som skal gjelde, men så må regelverket løses opp litt underveis, for at ornamentet skal dras i havn og fungere estetisk, så vel som «teknisk», etter de oppsatte reglene. Disse regelbruddene sees gjerne når de tynne elementene skal binde alt i hop, og litt pussige avvik kan forekomme.

Gjenskape Bjølstadportalen.

De tømrede delene til en hel portal er ganske store. Det er digre flater som skal forsynes med ornamentikk. Så store at man ikke får den hele oversikt over hva som foregår før man trer ett par skritt tilbake og kan se helheten. Utsmykkingen må komponeres, proporsjoner må måles ut, sentrale punkter må plasseres. Symmetri sees ofte i urnesutsmykkinger, ikke nødvendigvis med matematisk presisjon, men nok til å skape balanse og harmoni.

Hva forestiller motivet på portalen?

Det finnes ikke mange portaler bevart i Urnesstil, eller kirkeportaler fra 1000-tallet.  Det finnes fragmenter her og der. Den best bevarte er selve Urnesportalen, som også har gitt opphav til navnet på hele stilarten. Den har blitt gjenbrukt i den senere stavkirken som fortsatt står i Luster i Sogn, men selv den har blitt kappet, justert og tilpasset det stedet den nå er plassert, som portal på nordveggen av den kirken som ble reist på 1130-tallet.

Men Urnesportalen er såpass intakt at den har sine to vanger, ett overstykke/overligger og et utskåret dørblad. Det er også mange andre deler av kirkeveggen som er bevart på Urnes, også utsmykkede veggelementer. Den forteller oss mye som kan være nyttig å vite når vi skal tolke fragmentene fra Bjølstad. Blant annet ser vi den rammen inn mot døra på begge. Og vi ser hvordan ornamentikken bare glir utover mot sidetilene, og ikke forholder seg like strengt til utsidene, og vi kan på de utskårede veggtilene se at ornamentikken er noe som kommer ovenifra og henger nedover som en kappe som er lagt over «skuldrene» på portalen.   Vi ser hengselinnfestninger, (selv om døra på Urnes har blitt snudd), og utformingen og sammenføyningene i overliggeren. Urnesportalen har også blitt kappet både i overkant og underkant, men det er adskillig informasjon bevart som ikke finnes på Bjølstadportalplankene lengre.  Ikke minst at portalutsmykkingen har vært del av en større dekorasjon som har strukket seg utover veggene, helt bort til hjørnestolpene, og også helt opp til mønet i gavlfeltet.

Portalen på nordveggen til Urnes stavkirke, samt to av de andre utsmykkede veggtilene. (Foto: Boni Wiik)

Døroverliggeren fra Brågarp viser kanskje en annen ytterlighet innen portalutsmykking i urnesstil. Fragmentet er selvsagt lite, men det antyder en litt enklere utsmykking. Lange slanke linjer som har fulgt døromrammingen og som rammer inn selve døråpningen, uten å nødvendigvis ha vært del av en større utsmykking som har boltret seg rundt på hele arkitekturen.

Brågarpplanken som er skåret i eik. To store dyr møtes over døråpningen og «hestehaler» skyter ut av bakhodene deres og blir to ormer som binder dem sammen. Planken viser en bredde på ca 85cm, som sier noe om størrelsen på døra. (Foto: Boni Wiik)

Hvordan avgrense et rekonstruksjonsforslag?

Det er ikke umulig at Bjølstadplankene har vært del av en stor omfattende veggdekorasjon, kanskje til og med sannsynlig. Kvaliteten på arbeidet og designen tyder på ypperlig håndverk og sånn sett har nok ikke kirkebygget i Heidal den gang hatt andre begrensninger enn de økonomiske.  Informasjonen i ornamentikken på fragmentene, antyder nok til å kunne rekonstrueres, med en viss grad av sannsynlighet, så langt plankene har strukket seg, men ikke særlig lenger. Det manglende nedre hengselsfeste kan gi en indikasjon på hvor mye lengre plankene må ha vært i underkant.

Ornamentikken i seg selv, viser bakparten på et firfotet dyr som stekker seg oppover der plankene har blitt kappet, og dette dyret må nødvendigvis, stilmessig ha hatt to framben, en nakke og et hode. Mellomstore kropper (som vokser ut av hæler og hestehaler?), på begge plankene ser ut til å bukte seg i området som fyller ut tomrommene rundt de store (nesten)intakte dyrene, uten ellers å ha noe tilknytning til hva som skjer under og over dem. Da er det kanskje ikke helt usannsynlig at det i så fall mangler to slike mellomstore kropper som burde ha samme utfyllende oppgave, rett over der plankene har blitt kappet, for å fylle ut rundt det store dyret vi ser bakparten på. På Urneskirka, så møter vi et firfotet dyr som et slags sentralmotiv,-både i gavlen og på portalen,-som interagerer med en rekke andre dyr som bare har to føtter. På Bjølstad er det åpenbart to slike firfotinger på hver portalvange. Det er uvanlig i urnesstilen, men en steinkiste fra Ardre på Gotland viser også to firfotinger.

 Fra en steinkiste på Gotland. De to store dyrene flankerer en mann med et barn på armen, og en tredje person som ligger under. De fletter sammen to av sine framben, og knytes sammen av sine «Hestehaler». (Foto: Wikipedia)

Videre ser de tynne ormene, som er litt uklart om bare er tentakler som kommer ut av de større dyrene (For eksempel ut bak hælen), eller selvstendige dyr, ut til å gjøre en løkkebevegelse hver gang de større dyrekroppene krysser hverandre, og dermed knyte dem sammen. Dette er helt konsekvent og et særtrekk på Bjølstadplankene. Fenomenet kan sees på runesteiner i Sverige, men da ikke alltid konsekvent, og i langt mindre komplekse komposisjoner enn på Bjølstad.

I tillegg later det til at komposisjonen er konstruert ved at like store sirkler er plassert over hverandre, slik at buene i sirklene har fungert som hjelpelinjer der de store, dyrene bukter sine ellers slake kropper. Om man da fortsetter sirkelkomposisjonen oppover og nedover, har man grunnlag for å plassere bevegelsene i kroppene på de manglende delene av plankene.

Hva får man ut av en rekonstruksjon?

En rekonstruksjon, er en gjetning som man egentlig aldri kan vite om er riktig, og spørsmålet er da hvilken verdi en slik har?  I tilfellet Bjølstadportalen vil en rekonstruksjon nødvendigvis bli en tolkning basert på den lille informasjonen som plankene kan gi, i kombinasjon med hint man kan få fra andre verk som har en eller annen tilknytning til det man kan finne på Bjølstadplankene.

-I formidlingssammenheng og ved utstilling kan man «hjelpe» publikum til å se hva man faktisk ser på, hva fragmentene har vært en større del av.  Man kan lettere fortelle historien om bygningen som en gang fantes. Rekonstruksjonen behøver ikke være 100 prosent rett, den kan fungere som en forklaringsmodell.

-Forskningsmessig er enhver grundig tolkning og gjennomgang av historisk materiale et fruktbart bidrag til den større forståelsen av fenomenet som gjenstanden er en del av. I dette tilfelle, stavkirkeforskningen, og stilhistorien.

En teknisk gjennomgang av arbeidet med å framstille gjenstanden kan gi svar innenfor de overnevnte disiplinene, og også kaste lys over håndverkshistorien og materialforståelse. Verktøyene og prosessene som var involvert kan kartlegges.  Ved å rekonstruere en gjenstand og en prosess, dukker spørsmål opp som behøver svar, og utprøving kan gi svarene.

-Særegenheter ved Bjølstadportalen.

-De veldig rette linjene i de store kroppene.

– de tette «knutene» rundt flettingene

-ingen kamp. De stramme knutene erstatter bitingen?

-de korte lemmene på de store dyrene

-Konsekvent profilhoder?

-store, mellomstore og tynne linjer, som gjør 3 løkker eller sløyfer

-flere firfotede dyr

– Hodene uten skalle, som bare tynner videre som en forlengelse av halsene (NB: Forekommer på steiner og andre todimensjonale framstillinger)

Antatt framgangsmåte: Oppmerking med passer, male de store dyrene, med lemmer. Lemmene krysser i hvert fall 1 stor kropp. Plassering av de «mellomstore» kroppene, de gjør 3 løkke-eller sløyfebevegelser.  Fylle inn med knutene som skal bindes rundt alle krysningene, som ennå ikke har blitt knytt av lemmer. Knutene beveger seg i repetitative løkker.  Overordnede regler:  S-kurver, løkker, tre kroppstykkelser, konsekvent knyting av flettinger, framoverspissende øyne, føtter med to framovervendende tær, og hæl, aksentuering ved linjebrudd, neseslynger, ingen tydelige skaller.

Hva vil være relevant tilknytning og kan regnes som brukbart referansemateriale?

-Utsmykkinger fra samme tidsepoke og stilart.

-Bygningsdeler fra samme periode eller byggeteknikk

-Gjenstander formet i samme type materiale, med samme type verktøy og teknikker.

Fragment fra Trondheim. Vi ser samme måte å la flettingene skjære gjennom kroppene, med alt liggende i samme plan, slik det også er utført på Bjølstaplankene. Vi ser dyrehodet som bare er en forlengelse av nakken uten markert skalle, på begge steder, og mange andre likhetstrekk. (Foto: NTNU)

Plankene i seg selv er de som i størst grad gir oss et sannferdig bilde av det vi ikke vet. Urnesstilens strenghet forteller oss at det er få elementer involvert, og disse gjentas igjen og igjen i utførelsen av ornamentikken. Det dukker ikke plutselig opp nye elementer, det er de samme som brukes. Ettersom Bjølstadplankene mangler såpass mye, kan det hende at ett og annet urnesstilsfenomen av ren tilfeldighet ikke har blitt bevart på akkurat disse utsnittene, og man kan da kanskje våge seg til å introdusere kjente urnesstilstrekk for å hjelpe til i konstruksjonen av det manglende.

På Bjølstadplankene sees store intakte dyr som i hovedsak består av lange veldig rette kropper (kanskje urnesstilens retteste?), og som bøyer nakken framover i en kraftig, nesten sirkelaktig bue, som en stolt hest, og som også gjør en tilsvarende sirkelaktig bue der bakparten munner ut i bena. Det er ingen vridning av motivet, alle fire bena peker i samme himmelretning, som om dyrene «Står». Hovedkroppene gjør altså en S-bevegelse, intet annet.

De to andre dyrene som vi kan se bakdelen av, gjør derimot en bølgebevegelse i den lange kroppen, der de første nesten er snorrette. Bakbena, som er de vi kan se, skyter ut på samme måte fra den krummede bakdelen, og det er mest nærliggende å anta at en av «reglene» i ornamentikken her er at «store dyr» sees i profil, men med alle fire lemmer synlige, og i samme retning.  Nakkene burde også ha noe av den samme vinkelknekk og linjebrudd som vi finner hos de intakte dyra. Med det som utgangspunkt kan man våge seg til å dikte hvordan resten av kroppene har sett ut. Men, det eneste vi vet, er at hoveddyrene har samme type bakpart, og at der to av dem er rette i kroppen, er de to andre bølgete.

Hva mer vet vi?

To mellomstore dyr/kropper fyller området der de lange kroppene strekker seg.

De tynne tentaklene danner knuter rundt flettingene på de store dyra

De store bevegelsene følger et sirkeloppsett.

Plankene har fortsatt både oppover og nedover.

Plankene har en døromramming og notspor på yttersidene.

De store dyras lemmer krysser en hovedkropp.

 Hovedspørsmål

Snur retningen/plasseringen på beina seg på de to buktende dyrene, eller «står» disse dyrene på samme måte som de to andre?

Er løkkebevegelse tillatt på de store dyrene, eller er det bare S/spørsmålstegnfasong som gjelder?

 Kan «Hestehaler» forekomme? (Er det det man ser på den mellomstore kroppen på venstre side?)

 Hvordan bindes portalen sammen på midten?

Sentraldyr som binder de to sidene sammen?

 Hestehaler, eller andre utstikkere som binder sidene sammen, som på Brågarp.

 Haug med dyr som fletter, som på Urnes?

 Nakker snurpet sammen som på mange runestener?

 Kryssende hoder?

Kan dyret fra den ene siden strekke seg helt over til hjørnet på den andre?

Har det vært et sentralmotiv, uten noen tilknytning til dyra? En mann? Et kors? Etc…

Har ornamentikken strukket seg utover portalen?

Illustrasjonen viser hvordan hovedbølgene, følger sirkelbuer med en diameter som plankenes bredde. (Foto: Boni Wiik)

Øverste høyre hjørne av venstre Bjølstadplanke. Er det starten på en bue i dørrammen vi ser?

(Scan: Bjarte Aarseth)

Et rekonstruksjonsforslag av hoveddyra. En 8-tallsslynge på nakkene til de manglende dyra er introdusert.  8-tallsslynger forekommer på de bevarte plankene, men bare på de mindre kroppene. (Foto: Boni Wiik)

Samme tegning som den over, men med utfylling av de eksisterende mindre kroppene, og forslag til manglende kroppper. (Foto: Boni Wiik)

Skisse til topp med sentralmotiv. (Foto: Boni Wiik)

Kan de store dyrene øverst ha strukket seg over til neste planke? (Foto: Boni Wiik)

Mulighetene er uendelige, og den minste lille forandring forplanter seg og endrer hele designen. (Foto: Boni Wiik)

Informasjonen som finnes i de bevarte delene, reiser flere spørsmål enn den gir svar. Og noen sannsynlighetsberegning er ikke mulig. Men det kan late til at et par urnesstilstrekk som ikke finnes på plankene har forekommet. Fra andre Urnesarbeider ser vi at Sentraldyret  som regel «står» og er bundet av tyngdekraften, mens de andre dyrene flyter rundt. Det kan ha vært slik på Bjølstadportalen også, men den har den sjeldenheten at begge dyrene på hver side har fire ben. foto: Boni Wiik)

Informasjonen som finnes i de bevarte delene, reiser flere spørsmål enn den gir svar. Og noen sannsynlighetsberegning er ikke mulig. Men det kan late til at et par urnesstilstrekk som ikke finnes på plankene har forekommet. Fra andre Urnesarbeider ser vi at Sentraldyret  som regel «står» og er bundet av tyngdekraften, mens de andre dyrene flyter rundt. Det kan ha vært slik på Bjølstadportalen også, men den har den sjeldenheten at begge dyrene på hver side har fire ben. foto: Boni Wiik)

Dette innlegget var ment som et forsøk på å erte eller pirre andre forskere til å få lyst til å ta fatt på denne håpløse, men akk så spennende oppgaven.

Boni Wiik    Oslo 2026

Treskjærerbloggens adventskalender

. 


1

Første desember – Å preparere materialer 

Her fra takkonstruksjonen1 på Hustad middelalderkirke synes noen spennende boremerker. De kan se ganske pussige ut, i det de ser ut som de er bora parallelt med overflaten. Men det er nettopp hensikten med dem – de er bora nettopp for å forme den overflaten en ser nå. De er spor etter at den runde tømmerstokken er kløyva i to som første trinn i reisen fra rund tømmerstokk til firkanta materialer, og heldigvis for oss så håndverkerne på Hustad ikke noe grunn til å hugge disse delene av takkonstruksjonen helt glatte. Skal en tro de er samtidige med resten av taket over skipet er det grunn til å tro disse boemerkene daterer til år 11632 eller deromkring.

Her kan en kanskje lettere se for seg kløyvinga, og hvordan de borede hullene (blant anna) hjelper til med å styre sprekken.

2

Andre desember – Fra halvrund til to parallelle flater

Bilde
Bilde

Etter at stokken er kløyvd i to var et ganske vanlig trinn å klamphugge hver av halvkløyvingene: det vil si at en hugger v-spor inn fra den runde siden til bare tjukkelsen av den ferdige, flate planken står igjen, og så kløyver en av disse klampene. Dermed slipper en å hugge hele utsiden av den runde stokken til flis, sparer en god del arbeid, og står også igjen med fin ved eller emner til småting. Vanligvis vil disse sporene etter klamphuggingen hugges helt bort, men her på Heddal stavkirke kan noen diskrete merker fortsatt sees på enkelte veggtiler. Bygningshistorien på Heddal er komplisert, og dateringen noe usikker, men disse merkene kan godt datere til første halvdel av 1200-tallet3 om disse veggtilene er originale4.


Klampene som hugges av virker små sammenlikna med stokken de kommer fra, men også de kan være verdifulle emner i seg selv. Dette prøvestykket fra Urnesprosjektet er skåret i én slik av-kløyvet klamp. 

Prøvestykke til Urnesprosjektet. Emnet var én klyvd klamp, ca 40 cm bred og rett over 70 cm lang.
Klamphugging av en liten halvkløyving, utenfor Heddal stavkirke sommeren 2019

3

Tredje desember – Grunn-geometri

For å konstruere et ornament er det nyttig med en slags grunn-geometri å støtte seg på. Passer later til å ha vært brukt til dette i uminnelige tider, men det er ikke veldig ofte en finner direkte spor i ettertid. Borgund stavkirke har dog en artig mulighet til å både se direkte spor etter begge spissene på passeren, og betrakte egenskapene til resten av passeren indirekte. På andreaskorsene5 inni kirkerommet er det konstruert sirkler midt i krysset mellom hver av korsenes to diagonaler, og både passerspissen i senter og rissespissen i sirkelbuen er det spor etter. Men vel så spennende som sporene i seg selv, er det at alle andreaskorsenes senter har litt ulik diameter — og for den nysgjerrige følger lista over diametre her6:

341/342 – 349/350 – 350/352 – 325 – 329 – 347/349


4

Fjerde desember – Grunn-geometri II 

Foto: Izabela Rzadeczka-Juga, NTNU Vitenskapsmuseet. Fra unimus.no under CC-BY-SA 4.0-lisens
Foto: ÞJÓÐMINJASAFN ÍSLANDS / Islands Nasjonalmuseum. Objektnr. 1974-217, fra https://sarpur.is/. Gjengitt med generøs tillatelse – mange takk!

For å vise litt tydligere hvordan dette kan passe inn i helheten av å komponere et ornament, så har jeg i dag to eksempler (begge pekt til tidligere), henholdsvis fra NTNU Vitenskapsmuseet, og Islands Nasjonalmuseum7. Takk til begge for bilder. På planken fra Island kan en tydelig se passer-riss, men også på den fra Trondheim er det minst ett spor etter senterspissen på passeren, og en del av ornamentikken som later til å være skåret nøyaktig etter passerbuen. Noen som kan peke ut hvor passeren har vært brukt?


5

Femte desember – Oppmerking er det generelt ikke veldig mye spor etter, men her fra Fåberg stavkirke8 kan en se en tydelig strek som ser ut til å være fra de har tegna opp med kniv, men ombestemt seg og skåret litt annerledes. Dermed står dette knivrisset igjen, bevart drøyt 800 år senere. Les gjerne mer på «Knivriss på kirkeportaler»

Hvite piler for å peke ut de rissa linjene. 

6

Sjette desember – Oppmerking II 

Generelt er det en tendens til at de «fineste» portalene ikke har spor etter riss, og de «simplere» er fulle av rissespor. Om en forsøker å sette opp en slik dikotomisk generalisering så er Høre stavkirke skikkelig plagsom, for den har både skikkelig fine utskjæringer òg spor av riss. De er ikke lette å få øye på, men er der like fullt. Unntaket som bekrefter regelen, eller tegn på at alt ikke er like enkelt som en har lyst til å tro?


7

Sjuende desember – Grovhugging  er det stadig artig å finne spor etter, og en slående anledning til å se hvor flinke de var med øks de som bygde stavkirkene. Her er spor etter at de hugde formen på kapitelene på Borgund stavkirke nøyaktig til strek med øks, og det var ingen grunn til å pusse eller justere etterpå.


8

Åttende desember – Boring er også ofte en del av grovformingsprosessen9, og spesielt om en skal skjære gjennombrutt ornamentikk. Hullene i hvert hjørne av hver åpning som her hjelper både skjæringa til å gå betydelig raskere, begrenser faren for sprekking, og hjelper til med å overføre geometrien til baksiden. Hver åpning må hugges fra begge sider inn mot midten for å unngå utriv, og siden tegninga neppe var på en stor, gjennomsiktig plastfolie i 1180, så trengs en mer direkte metode for å overføredet vesentligste av mønsteret fra emnets framside til bakside. 

Bilde
Bilde
Bilde

Alle bildene her er fra den tidligere takrytteren på Høre stavkirke, som i dag står som en port inn til kirkegården.


9

Niende desember – Boring II 

Bilde
Bilde
Bilde

Selv om en ikke skal skjære gjennombrutt ornamentikk er boring nyttig, og ett spørsmål som kan dukke opp i forskninga på gammal skjæring er hva slags bor som ble brukt. Her er eksempel på tydelige spor etter skjebor på Borgund, distinkte spor etter spiral-navar på Urnes-gjenskapninga, og spor som kan tolkes på ulike vis på Urnesportalen.


)


10

Tiende desember – Boring III Et anna artig eksempel på borehull i dag, dette er fra «skjegget» til en av de gamle10 gavldragene fra Borgund stavkirke11 (nå hengt opp inne i besøkssenteret). 


11

Ellevte desember – All treskjæring er ikke nødvendigvis gjort av treskjærere var på et vis konklusjonen på et innlegg jeg la ut for noen uker siden. Her er eksempel i øyenkroken på en maske oppunder taket på Høre stavkirke, og fra en glugge i veggen like ved, på skjæring av kurver utført med kun rett jern. En tydelig indikasjon på at den som forma dette ikke hadde tilgang på det verktøysettet som treskjærerne på Høres portaler, takrytter og utskårne kapiteler hadde?

«

Disse sporene daterer forøvrig til ca 1179. 12


12

Tolvte desember – Bruk av tollekniv til treskjæring har vært et diskusjonstema oppigjennom, og jeg holder som hovedregel frast ved at det er en «primitivisering» av dyktige håndverkere å si at beltekniven var hovedverktøy. Men som et «unntak som bekrefter regelen» vil jeg her trekke fram en gjennombrutt del av kirkebenken fra Gausdal. Her virker det åpenbart at noe som likner veldig på tollekniv13 ble brukt til å grave ut inni gjennombrytinga, og nettopp de spora indikerer på sett og vis hvor relativt lite som ellers er skåret med tollekniv – det er ikke mye spor som dette der ute på treskjærerarbeider av et visst nivå. 

Jeg finner dessverre ikke noe bedre datering enn «middelalder» for denne benken og disse sporene, men kan som plaster på såret anbefale denne betraktningen av tidligere stipendiat Boni Wiik som blant anna omhandler benken fra Gausdal: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/midtlinjeornamentikk/


13

Trettende desember – Grovforming kan skje på mange måter, i dag har jeg lyst til å trekke fram én metode («tapphullsmetoden») som jeg har funnet spor etter at minst én av Urnesportalens treskjærere har brukt. Det som er spesielt spennende med denne observasjonen er at det også er ganske tydelig at noen har skåret på samme del av portalen, men benyttet en helt annen metode – en forskjell i tilnærming som er så distinkt at jeg vil hevde dette kan brukes til å attributere de ulike seksjonene av denne portalplanken til to ulike par hender. 

Verktøysporet her daterer presumtivt til 107014, i en gjengivelse fra 202015. Det er også det første verktøysporet i denne kalenderen hvor en helt presis bredde oppgis – 7,3 mm for den nysgjerrige. 


14

Fjortende desember – Nedhuggingen av bunner kan skje på mange ulike vis og med mange slags redskap – på Hylestadportalen er det påfallende hvordan nær all denne nedhuggingen tilsynelatende har skjedd med kun ett, rett jern på om lag en centimeters bredde.

Med skjæring som ellers holder et så høyt nivå som på Hylestad ville jeg egentlig ventet et bredere tilfang av ulike huljern i denne prosessen. Det dukker stadig opp spennende muligheter til å bli forundret!

Detalj fra Hylestadportalens nedre medaljong på høyre side. Museumsnr C. 4321 (lett å huske!), for tiden utstilt hos Kulturhistorisk museum i Oslo. 

Disse verktøysporene daterer forøvrig etter sigende til siste kvart av det tolvte århundre1617.


15

Apropos Huljern, så er en utbredt(?)18 hypotese at de i middelalderen primært var bryna på innsiden, og at de først men innføringen av slipesteinen ble slipt på utsiden. Det stemmer nok i hovedsak, men unntak finnes tydelig. For å skjære en jevn, dobbeltkrum konkav flate må en nesten ha slipefasen på utsiden, og særlig for å få det så pent som på denne glugga fra Nes stavkirke. Fraværet av tydelige verktøyspor er her et «spor» i seg selv, men disse konkave formene har også noen konkrete antydninger av merker etter jernets egglinje.

Gjenstand nr C3652, utstilt hos Kulturhistorisk museum i Oslo.

Disse verktøysporene daterer sannsynlig vis til midten av 1200-tallet.19 20


16

Et anna eksempel på Huljern kan sees her fra Austad stavkirkeportal. Portalen er ikke spektakulært pen i linjeføringa, og det er masse spor etter rissing med kniv i komponeringsprosessen. Men det er også noen veldig pene merker etter nedstikk med huljern (omtrent midt i bildet).

Detalj fra the Austadportalen. Nr C8666 hos Kulturhistorisk museum. De hvite pilene markerer knivriss antatt fra komponeringsprosessen, mens huljern-merkene er rett til høyre for pilene omtrent midt i bildet. 

17

Om en ikke skal skjære ornament, men likevel pynte litt, så kan en profilpjål eller -skavl være en kjekk redskap. Her er et artig eksempel hvor et hakk i eggen på redskapen som ble brukt avslører at den samme redskapen er brukt til å skjære flere profiler med ulik avstand til kanten, og dermed nesten må ha vært en pjål/skavl med flyttbart anlegg (flyttbart «land»), og ikke for eksempel et «båtstryk» (en profilskrape som ser litt ut som en knyttneve med utstrakt langfinger, hvor langfingeren fungerer som anlegg og tillater at en stryker profil begge veier, men med en fast avstand til kanten, siden anlegget er en integrert del av stålet. Samtidig mener jeg dette kanskje er en fin anledning til å undres om dette like gjerne kan være spor etter noe mer høvel-liknende som for eksempel denne fra https://digitaltmuseum.org/011023292855/hovel eller denne https://digitaltmuseum.org/021028536447/pjal

(Profilen er strøket på en labank på dørbladet til Hof kirkes sydportal, nå i Kulturhistorisk museums samlinger. Alderen på døra anslås a flere til 1200-tallet, men ingen av kildene jeg har funnet virker i seg selv overbevisende nok til at jeg vil sitere dem på det og si den dateringen er ‘sikker’. Overbevis meg gjerne i kommentarfeltet om noen har noe å tilføye!)


18

Spor av reparasjoner er ikke spor etter ett bestemt verktøy, men det å kunne gjøre pene reparasjoner er en viktig del av treskjærerens verktøysett. Her er en liten bit som er felt inn i Ål-portalen, og om jeg skulle gjette ville jeg nok si det er en reparasjon fra da portalen i sin tid ble skåret. På Urnesportalen er det mange tilsvarende, dog sier historien at noen av dem nok er langt mer moderne, og utført av en konservator fra Bergen i etterkrigstiden en gang.

I følge utstillingskatalogen fra den gamle Middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum21 daterer denne portalen til «ca 1150».


19

Nittende desember – Spor av reparasjoner II

En spunsing, eller reparasjon, kan så vidt skimtes midt i bildet over fra Urnesportalen. Denne detaljen er lokalisert om lag en meter opp på venstre portalvange, inni en relativt trang åpning i ornamentet. 

Reparasjoner der små biter har knekt av ornamentene på Urnesportalen er relativt22grundig beskrevet23. Det jeg derimot aldri før har sett beskrevet er spunsing av hull der det er boret for dypt. Boring har vært en sentral del av prosessen da de grovforma portalen i 1070, og de har tilsynelatende ikke vært altfor bekymret for å etterlate enkelte merker etter dette. Men her ser det ut som det ble litt vel mye av det gode, og det ser ut til at ett boret hull som ble for dypt er plugget igjen for å gjemme det. En kan bli frista til å undres på om flere av de borehullene som synes på portalen kan ha vært plugga opprinnelig?

Jeg har også sjekka veldig grundig på innsiden, og dette er ikke spor av en gjennomgående plugg hvor noe én gang i tiden kunne ha vært festa, så dette hullet og pluggen i det har ingen påviselig praktisk forklaring anna enn det beskrevet over. 

Reparasjonen daterer dermed høyst sannsynlig til omkring år 107024.


20

Trange åpninger På Urnesportalen er de fleste av dyrenes munner skåret gjennombrutt, selv der en ikke nødvendigvis legger merke til det før etter å ha studert portalen en god stund. Hvorfor de valgte å gjøre dette får være et spørsmål for en annen gang, men at de gjorde det er heldig for oss. Det å komme til helt inn i gapet på disse ormene har vært så tuklete at det har etterlatt litt mer verktøyspor enn en ser ellers: som her, hvor det er et pent «avtrykk» av et huljern. 

Merket er synlig som en konkavitet innerst i underkjeven til dyret, litt over midten av bildet. Denne formen, og utfordringene med å komme til, passer forbausende(?) godt med jern nr. tre fra høyre i siste bilde i dette innlegget: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/verktoybilder/. 

Dette verktøysporet daterer forøvrig presumtivt til omkring år 107014.


21

Tjueførste desember – Trange åpninger II 

En av portalløvene på Borgund stavkirkes sydportal byr på en skikkelig godbit – nemlig et utvetydig avtrykk etter en skråkniv25. Ofte er det ikke lett å si om et rett jern, tollekniv eller skråkniv har vært brukt, men dybde, vinkel og form på egglinja etterlater lite tvil her. Avtrykket av egglinja starter innerst, litt til venstre for senter av bildet, og synes som en skygge som skrår ned mot høyre i en om lag ~45˚ vinkel. På øyemål noterte jeg en egglengde på om lag 25 mm da jeg studerte dette merket i høst, men fikk ikke målt det ordentlig. Det kan for meg også se ut som treskjæreren her jobbet med klubbe eller kneppert, og at den øvre tredjeparten av eggen på jernet var sløv – begge deler for meg litt overraskende å se. Samtidig gjør det håndverket her litt mer relaterbart på tvers av millenniene, kanskje har vi tross alt noe til felles?

Sporet etter denne skråkniven daterer sannsynlig vis til 118126 eller ganske kort etter, siden det er all grunn til å tro at treskjærerne foretrakk å jobbe i ferskt virke27. Jeg mener sporene her også i seg selv tyder på nettopp det.


22

Tjueandre desember – Når en når ned til bunnen av trange åpninger kan den også romme interessante spor. Egne bunnjern, for å forme flate bunner (bruken er ganske åpenbar i navnet?), er ikke noe en har funnet særlig mye rester av, og det er fortsatt en løpende diskusjon28 i/etter Urnesporsjektet hvordan dette bør løses. Men vestportalen på Borgund stavkirke har hvertfall pene spor av noe som nesten må være bunnjern – i motsetning til Urnesportalen som fortsatt framstår mer enigmatisk.

Fra Borgund stavkirkes vestportal. 

23

Lille julaften – En anna ting som kan være givende å studere på Urnesportalen er det mesterlige hierarkiet i overflater og teksturer.

Det er ikke nødvendigvis noe en legger merke til, det er heller en subtil effekt som diskret leder øyet. Men det er en distinkt og relativt konsekvent forskjell i kvalitet på overflatene som øyet skal hvile på og dem som skal forbli i bakgrunnen. Du kan gjerne velge å forklare det som ren arbeidsbesparelse – det er ikke vits å bruke tid på å renskjære overflater som ikke skal «synes». Men virkningen er så fin, og Urnesportalen ellers gjennomført med så skarpt øye for virkemidler, at jeg velger å tro det ligger en intensjon bak. Om denne intensjonen er en bevisst tanke, eller om den er en ubevisst intuisjon skal jeg ikke si, men jeg mener dette er spor etter en dreven visuell kommunikatør. 


24

Så var det brått julaften, og for å avslutte denne kalenderen på en passende måte vil jeg trekke fram det som har vært en av høstens mest spennende verktøyspor for meg. Håper undersøkelsen av det kan være interessant lesning for flere, og at denne kalenderen har inneholdt noen spennende glimt fra forsøket på å dykke ned i litt av middelalderens håndverk. 

V-jern, eller geitefot-jern, har vært hevdet å ikke høre middelalderen til her i nord29 – den gjengse oppfatningen er at det dukket opp først langt senere. Likevel har Hylestadportalen spor jeg mener ganske sikkert må være fra nettopp dette spesialverktøyet.

Likevel mener jeg detaljer på Hylestadportalen er utført med nettopp dette verktøyet, i kontrast til det meste anna av treskjæring i disse trakter fra den tiden. 


Treskjærerbloggens fotnotekalender for de spesielt interesserte
(som nok kommer til «24» lenge før julaften)

  1. Om erindringen min ikke bedrar meg er disse merkene fra innsiden av den opprinnelige vest-gavlen på kirka, som nå er bygget helt inn bak kirketårnet.  ↩︎
  2. Fortidsminneforeningen oppgir at tømmeret i takstolene er datert til vinteren 1162/63, og om denne gavlveggen ble bygget samtidig er det vel naturlig å anta disse boremerkene er omtrent like gamle. Men det kan også være gjenbrukt tømmer som er enda eldre. Om dateringen: https://fortidsminneforeningen.no/museum/hustad-kirke/ (besøkt 1.12.2024) ↩︎
  3. Basert på anslag for datering av kirka omtalt i: Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo. s. 105 ↩︎
  4. Heddal stavkirke har usedvanlig lite bevart materiale fra middelalderen, sett i forhold til hvor «middelaldersk» den ser ut i dag. Anslaget jeg har hørt er 26% originalt material, men er usikker på hvordan dette er estimert.  ↩︎
  5. Andreaskors er diagonalt stilte kors, og i stavkirkene er de ofte brukt som avstivende element i tillegg til den symbolske/dekorative effekten de er tillagt. I Borgund er det montert andreaskors langs ytterveggene i betraktningshøyde, i tillegg til de langt vanligere høyt oppunder midtrommets tak. Andreaskorsene i Borgund kan blant annet sees på denne nydelige tegningen av Olaus Krøger Holck: https://kulturminnebilder.ra.no/  ↩︎
  6. Diametrene er oppgitt i rekkefølge, med klokka, startende fra vestportalen. Alle målene er i millimeter, utført skjønnsmessig med tommestokk, og representerer anslått diameter på passersirkelen de har jobba etter, ikke diameter på det skårne resultatet. Der det er skråstrek mellom to mål er dette ytterpunkt for usikkerheten i diameteren på én sirkel. Kun ytre sirkel er målt. ↩︎
  7. Eksempelet fra Island blir trekt fram av Erla Hohler i Norwegian stave church sculpture volume II (1999) Universitetsforlaget, Oslo. s. 98, som forøvrig er vel verd å lese for den som skulle ha lyst på fordypning.  ↩︎
  8. Nå nedrevet, portalen innlemmet i Universitetets Oldsakssamling. Stavkirka, portalen og dermed risset daterer antakelig til siste halvdel av 1100-tallet i følge Nygaard, Edith Marie (2000) »Middelaldersalen i Historisk museum i Oslo». Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102704102. ↩︎
  9. Kan foreslå lesning av både «Skjebor, og det å jakte på sin egen hale», «En liten observasjon om boring på Urnesportalen» og «Bunning – en hypotese» på fortidsminneforeningens Urnesblogg for den som vil fordype seg videre i borehullenes innfløkthet. Dog har det å borre for gjennombrutt sine egne hensyn som jeg håper å komme tilbake til.  ↩︎
  10. Skulle gjerne sagt hvor gamle disse boremerkene er, men datering av gavldragen på Borgund og andre stavkirker er et vrient tema. De står ekstremt utsatt til, og har gjerne blitt lappa på og bytta ut fortløpende etter behov. Men fordi de stikker sånn ut i været slites de fort så de ser gamle ut. Jeg har hørt det referert at vi har to middelalderske bevart – én i Lom og én fra Borgund hos de Heibergske samlinger (nr. DHS.14613). Jeg mistenker at den som henger utstilt i besøkssenteret ved Borgund er tilsvarende alder som den i de Heibergske samlinger. Verktøysporene på den tyder på betydelig alder, og utformingen virker svært beslektet. Men det får bli et emne for nærmere studie senere.  ↩︎
  11. Gavldragene på Borgund stavkirke spesielt, og gavldrager generelt, er som nevnt et tema som fortjener langt videre og grundigere drøfting. Som en veldig god start kan jeg anbefale dette innlegget skrevet av tidligere stipendiat (og min læremester) Boni Wiik: https://stipendiat.handverksinstituttet.no/treskjaereren/om-a-finne-sin-form-og-veien-dit/ ↩︎
  12. Basert på anslag for datering av kirka omtalt i: Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo. s. 105 ↩︎
  13. Om ‘tollekniv’ blir rett ord for det i middelaldersammenheng er jeg usikker på, kanskje ‘beltekniv’ er bedre. Så er det selvsagt også fullt mulig å etterlate merker som dette med en spiss skråkniv («nisseluejern» for de innvidde), men jeg regner disse merkene for mest sannsynlig å stamme fra en beltekniv av noe slag.  ↩︎
  14. Basert på anslag for datering av kirka omtalt på side 107 i: Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo. og Krogh, Knud J., 2011 Urnesstilens kirke – Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes. Pax forlag, Oslo. ↩︎
  15. https://fortidsminneforeningen.no/media/n3tc4egz/årsmelding-2020.pdf (besøkt 13.12.24) ↩︎
  16. Jeg skriver «etter sigende» ettersom de fleste dateringer jeg har sett viser direkte eller indirekte til Roar Hauglid – som selv om han har skrevet mye også må tas med en klype salt, særlig i stavkirkesammenheng17. Forøvrig kommer dateringen fra side 10 i Nygaard, Edith Marie (2000) ‘Middelaldersalen i Historisk museum i Oslo’.Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Tilgjengelig på: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102704102 ↩︎
  17. For å sitere Erla Hohler: «henviser til P. Ankers anmeldelse av Hauglids bok fra 1973 [Norske stavkirker – dekor og utstyr] i Historisk Tidsskrift 1977/2, der hans generelt sene dateringer er tatt opp på bred basis.» Hohler, E. (1995) Stavkirkeportalene og deres symbolikk. i: Årbok (Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring) Vol. 149. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo. Lest analogt, men tilgjengelig på: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2017112381162_001 ↩︎
  18. Se for eksempel noen av Boni Wiiks betraktinger her: https://stipendiat.handverksinstituttet.no/treskjaereren/verktoy/. Denne var primært om Urnesportalen, og de relativt unike utfordringene i den portalen gjør det selvsagt relevant å stille spørsmål ved overføringsverdien. Men innrykket står seg også bredere.  ↩︎
  19. Basert på myntfunn under arkeologisk utgravning av tuften etter stavkirken i 1965. Beskrevet i Christie, Håkon (1979) Nes stavkirke = The stave church of Nes. Fabritius, Oslo. s. 57  ↩︎
  20. Men også her er det uenighet – skiltet i utstillingen daterer den til «1200-tallets første halvdel» uten å oppgi kilder for det. Leif Anker mener midtmastkirkene «grovt sett dateres til 1160-1250», mulig dette i kombinasjon med myntfunnene er opphav til dateringen til første halvdel av 1200-tallet. (Anker, L. (2005)Kirker i Norge – middelalder i tre: stavkirker. ARFO, Oslo. s. 98.) ↩︎
  21. Side 8 i: Nygaard, Edith Marie (2000) ‘Middelaldersalen i Historisk museum i Oslo’. Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Tilgjengelig på: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102704102 ↩︎
  22. Relativt godt, men ikke utfyllende. Jeg har kun fra muntlig overlevering at det ble utført reparasjoner av en konservator fra Bergen på 1950-tallet, som etter sigende skal ha felt inn nye biter der «studenter» hadde knekt av suvenirer, og so kun skal ha beskrevet arbeidet for ettertiden som «så presist utført at ingen noensinne kom til å se hvor han hadde reparert» (Fritt etter minne, fra samtale sept. 2024). Dernest har vi ved flere anledninger i prosjektet ‘Treets mester’ funnet spunser som ikke er beskrevet av Krogh (se neste note for oversikt over dem som er) men uten at noen har tatt på seg arbeidet med å systematisere funnene for ettertiden.  ↩︎
  23. Se blant anna Krogh, Knud (2011) Urnesstilens kirke. Pax Forlag A/S, Oslo. s. 62-63, 68-69, 156-157 og 160.  ↩︎
  24. Se note 14 ↩︎
  25. Igjen et artig tilfelle av jern kalt «kniv», selv om den ikke har noe i beltet å gjøre. Se treskjarerbloggen/en-kjekk-liten-tollekniv-og-en-patrengende-erkjennelse/. Fant også i går et interessant sitat fra Vikingskiphusets tidligere treskjærer Erik Fridstrøm: «The mistaken belief that these craftsmen worked exclusively with a knife is common. It arises from the fact that all cutting tools have long been called knives, but the wood-carver calls his tools irons, a term which we shall also employ in the present article. […] For some purposes a knife was also used, but this was a far less important tool.» S. 87 i Fridstrøm, Erik (1984) The Viking Age wood-carvers: Their tools and techniques. I Festskrift til Thorleif Sjøvold på 70-årsdagen. Universitetets oldsaksamling, Oslo. ISBN: 8271810405. Tilgjengelig på: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071200018  ↩︎
  26. Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo. s. 109 ↩︎
  27. Se for eksempel hva Boni Wiik skriver om det her: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/og-der-var-trearbeidet-ferdig/ ↩︎
  28. Se for eksempel fra Urnesprosjektet skrevet av henholdsvis Kai Johansen: urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/verktoy-i-osterled-et-glimt-fra-novgorod/, av Boni Wiik  litt-om-verktoy/ og av August Horn verktoy-erfaringer-sa-langt/. Jeg har kasta meg inn i debatten med et par korte forsøk på brannfakler: en-kort-note-om-bunnjernproblemet og ytterligere-en-note-om-bunnjernproblemet ↩︎
  29. På kontinentet skal geitefoten dukket opp allerede i gotikken, men der var også laugsvesenet etablert vesentlig tidligere enn her i nord, og verkstedene større.  ↩︎

Status Hovemadonnaen.

En kort rapport om trearbeidet på rekonstruksjonen av Hovemadonnaen.

Da det ble klart at museet i Bergen, godkjente at en rekonstruksjon av Hovemadonnaen kunne bli laget, sto nok jubelen i taket, i Vik i Sogn, der folk hadde arbeidet i nesten 20 år med å få en godkjenning og finansiering av dette. Argumentet for at noe slikt skulle være problematisk, var todelt. På den ene side, er Hovemadonnaen en av kronjuvelene i samlingen, og i utstillingen på Historisk museum i Bergen, ettersom hun, til tross for at hun har blitt nokså brutalt kappet i to, er en av Norges desidert fineste og best bevarte madonnaskulpturer fra 1200-tallet, og på den andre side, regnet museet med at det ville medføre en del belastninger og eventuell slitasje, på et objekt med en veldig skjør overflate.  Det har lenge eksistert metoder for å gjøre slikt arbeid uten å belaste originalobjektet, men det var ikke før at et nytt forslag om, å scanne figuren digitalt, kom opp, at det ble avgjort at dette var noe museet kunne godkjenne.  Et digitalt scan av en gjenstand, kan kobles opp mot en moderne fres, som kunne ha frest ut figuren, nøyaktig lik originalen formmessig, i et eller annet materiale, eller det kunne kobles til en 3d printer som kunne printet den ut i alt fra metall, plast, og til og med et treverk-aktig materiale, litt lignende en sponplate. Men en slik madonnafigur er et åndsverk, og også et produkt av håndverk, i høyeste grad, og om en maskin skulle gjøre det hele, ville kanskje noe av verdien i en slik rekonstruksjon forsvinne? Noe annet var at skulpturen er, slik den nå framstår, ganske mangelfull, det mangler armer, en nese, krontakker, attributt osv, pluss at hele figuren har blitt brutalt hogd av rett under knærne på Maria, så hele den nederste delen mangler. En rekomplettering av alt dette, stilmessig og med alle de tilpassninger som må til, kan «heldigvis» ennå en maskin ikke få til, selv i vår tid. Derfor ble det bestemt at det skulle gjøres en 3d print i 1:1 av originalen, i plastikk, som skulle fungere som utgangspunkt for treskjærerene, som fikk oppdraget med å skjære en rekonstruksjon i eik, med alle de manglende delene. Og denne ble igjen polykromert, slik at rekonstruksjonen nå framstår, slik vi antar at originalen så ut da den var ny.

En slags blanding av Hi-tech og low-tec, for å løse de museumstekniske utfordringene som ligger i skjæringspunktet mellom, å bevare og forvalte, kulturarven.

Modellering av de manglende delene, ble gjort på 3dprintet.(Foto. Boni Wiik)

Den originale Hovemadonnaen, og hennes posisjon i den norske kulturarven.

Skandinavia har av ulike årsaker bevart et stort antall kirkeskulpturer skåret i tre fra middelalderen, og perioden fra 1100-tallet til 1300-tallet er av den grunn spesielt interessant, da det her finnes en rekke prakteksemplarer, som også har polykromien godt bevart. Polykrom betyr, enkelt sagt, «mange farger», men det handler om mer enn det. Det er den overflate som figurene er forsynt med for å imitere alt fra hud, hår, øyne, og «liv», til å etterligne eksklusive pelsmaterialer, som vinterekorn og sobel, til edelstener, kostbare tekstiler, og gullsmedarbeider, for å nevne noe. Alle disse ulike materialene er med på å fortelle historier om Maria og kristusbarnet, direkte, og om det budskap som skulle formidles til menighetene, og indirekte, om den tiden da disse skulpturene ble laget.

Madonna sitter på en silkepute. (Foto: Boni Wiik)

1200-tallet er gotikkens århundre, der denne stilart vokser fram og finner sin form. Stilarten lever videre i enda noen århundrer, og utvikler seg gjennom en sterk ekspresjonisme på 1300-tallet, til den utpå 1400-tallet blir så virtuos og «barokk», at de elegante antydninger og underkommuniserte finesser, som preget stilen i sin opprinnelse, nesten er fraværende.  Hovemadonnaen er, ved siden av Hedalsmadonnaen, kanskje de fineste eksemplene på akkurat denne raffinerte tidliggotikken i Norge. Og de har begge veldig godt bevart polykromi. De gir oss et godt inntrykk av hvordan middelalderens kirkekunst var, og hvordan den må ha fremstått for mennesker som opplevde dem for over 750 år siden. Allikevel har tidens tann gitt dem et slør av elde, som demper den eksplosjonen av farger, gull og glitter som, de en gang hadde.  Men deres mesterlige utførelse handler ikke bare om polykromien. Det er en suveren forming av treverket under, som gir grunnlaget. Vi kan se en nitidighet i treskjærerarbeidet, der den minste lille rynke, eller fold i gevantene, er nøye gjennomarbeidet, for å aksentuere en underliggende form. Leggmusklatur kan anes under kjolestoffet, og dype hulrom brukes for å gi dybde og liv til formene. Gotikken er lysets stilart. Det er da store vinduer kommer inn i kirkearkitekturen, og kunstnerne brukte lyset for å modellere sine skulpturer. Lys og skygge spiller over formene og det tredimensjonale blir mer enn tredimensjonalt. Det blir også levende. Stilarten er så stilisert at det ikke handler om noen naturalisme, snarere en idealisert naturalisme.

Hove og Hedalsmadonnaen.

Hovemadonnaen har opprinnelig sittet på sin trone i et helgenskap, med fløydører som kunne åpnes, ved de høytider da det var ønsket. Deler av dette skapet er fortsatt bevart, men dørene har dessverre ikke overlevd fram til i dag. De er beskrevet i en tekst fra 1700-tallet, der de omtales som utskårede med ulike scener fra Marias liv og helgenhistorie. Det som er bevart av skapet er bakveggen, og det overbygg som nå omtales som hennes «baldakin». Både skapet og madonnaen har dessverre på et tidspunkt blitt hogd av med øks, slik at den nederste tredjedelen av dem mangler. Det er vanskelig i vår tid å se for seg, og forstå, hvorfor noen ville gjøre noe sånt med en slik flott skulptur, men forklaringen er nok at det en eller annen gang, handlet om å få plass til figuren på et sted, og dette kan igjen være årsaken til at vi faktisk fortsatt har den bevart, dog i litt amputert forfatning.

Maria sitter på sin trone, som ser ut som steinarkitektur, og som nok hentyder til den himmeldronning som omtales i Johannes åpenbaring, i det himmelske Jerusalem. Hun ser mildt, rett framover, og hennes venstre hånd støtter det lille kristusbarnet, som sitter på hennes kne. Fingrene hennes er lekent inntullet i hans kappe. Jesus hever sin høyre hånd i en velsignelsesgest, mens den venstre holder «skriften», som hviler på hans kne. Han ser årvåkent ut i rommet. I Marias høyre hånd holder hun et liljescepter, som både symboliserer hennes himmeldronningstatus, og hennes jomfruelighet. De har begge kroner på hodet, besatt med edelstener i forskjellige farger. Madonnas kappe er av gull og foret med gråverk, og kragen er av sobel. Langs hele kappens ytterkant løper en vakker brodert bord. Hennes kjole er også kantet med intrikate mønstre, og hun har et edelstensbesatt belte rundt magen.

 

Ingen i dag vet hvordan de manglende delene har sett ut, og de rekonstruerte bitene på kopien, er basert på andre lignende skulpturer. De er et forslag, intet annet, men et forslag som kompletterer skulpturen slik at den framstår som helhetlig.

Figuren nesten ferdig skåret i tre. (Foto: Boni Wiik)

Tidlig i prosessen ble det bestemt at, for å få mest mulig ut av prosjektet, skulle arbeidet utføres så langt det lot seg gjøre innenfor rammene, så prosessuelt autentisk, og opp mot hvordan vi tror det foregikk i middelalderen, som mulig. Og arbeidet skulle også være en lærearena, for så mange som mulig, slik at kunnskapen om slikt arbeide ble spredt og videreført til yngre håndverkere.

 

Litt om rekonstruksjonsarbeidet.

Bjarte Aarseth, tidligere treskjærer ved Vikingskipshuset i Oslo, og nå scanningingeniør, foresto den digitale scanningen av figuren og baldakinen. Et slikt scan er presist ned til hundredels millimeter, om det er riktig utført. Senere ble figuren 3dprintet av Nils Andersen, som da arbeidet som lærer på Dannevik folkehøyskole for teknologi, og han gjorde det til et studentprosjekt. 3d printeren de hadde på folkehøgskolen, var ganske liten, og de måtte printe figuren i mange små biter, som senere ble sveiset sammen.

Deretter gikk plastikkmodellen videre til Treskjærerverkstedet A/S, der de manglende delene ble modellert i leire, på plastikkmodellen, og så begynte skjæringen.

Treskjærerverkstedet A/S er et verksted som har som mål å formidle og undervise faget gjennom arbeid med reelle oppdrag, da dèt synes som den eneste måten å utdanne håndverkere som er rustet til å møte de utfordringer som finnes i et lite og verneverdig fag.  Treskjærerfaget er praktisk talt utdødd som yrke i Norge i dag. Men Treskjærerverkstedet har klart, å få opp en liten, men levedyktig stamme, av unge dyktige folk, som nå fører faget videre

.

Emnet til skulpturen. (Foto: Boni Wiik)

Hovemadonnaen er skåret i eik, slik, så å si, alle skulpturer vi har bevart fra 1200-tallet, er. Det er litt usikkert hvorfor det er slik, for i århundret forut, ser det ut til at alle mulige tresorter ble brukt, men det er ikke usannsynlig at det handler om en laugsbestemmelse eller andre forordninger. Om figuren er skåret i Norge eller annensteds, er ikke klarlagt, men den har mange likheter med blant annet fransk kirkekunst fra samme periode, og Norge var ikke særlig isolert fra resten av Europa, slik man lett kan se for seg, den geografiske beliggenhet, tatt i betraktning. Helgenskulpturer i tre, fra denne tiden er frontalskulpturer, eller kanskje man heller skal kalle dem, dype relieffer. De er ment å oppfattes forfra, litt nedenfra, og de er ikke rundskulpturer. De har en flat bakside, som har vært plassert mot bakveggen i helgenskapene. Skulpturene er gjort av halvkløyvde eikestokker, og som regel er det kun den ene armen, den som strekker seg fram og holder et attributt, som er gjort i et annet stykke tre, pga vedretningen, og noen ganger er også krontakkene gjort av løse, påsatte trebiter. Framstillingene kan ofte være temmelig flate, men de er utført med elegante forkortninger, og gir inntrykk av å være mer tredimensjonale enn de egentlig er. Det er i det hele tatt svært lite på disse skulpturene som ikke er nøye gjennomtenkt, helt ned til den minste detalj.

Kopieringsarbeid er en komplisert prosess.

 

Originalen er hogd ut av en ganske stor trestokk. Pussig nok er den lagd av litt mer enn en halvkløyving, Det vil si, at i stedet for å splitte stokken i midten, har de som lagde originalen, kløyet vekk litt mindre enn halvparten. Den er derfor ganske dyp. Emnet var en nokså uryddig stokk med ujevnheter og store grenutganger. Dette er ikke uvanlig å se på slike figurer. Ofte er emnene av temmelig dårlig kvalitet. Det kan synes som om de rette fine stokkene, var forbeholdt skipsbygging og konstruksjonsvirke, og at skulpturskjærerne måtte nøye seg med sekunda vare. Men dette er et felt som burde undersøkes mer. Det å skjære i en stokk full av kvist, gjør arbeidet svært mye mer tidkrevende, og vanskelig. Det kan dreie seg om dobbelt så mye arbeid, og vel så det, kontra ett godt emne, med homogen struktur. Men dette sier også noe om hvordan man anså treskjærerarbeidet på slike skulpturer. Den treferdige figuren, var nok kun for et blankt lerret å regne. Det var først når grunderingen og polykromien kom på, at arbeidet med å skape kunsten, virkelig kom i gang.

Hovemadonnaens hode er laget i en egen del, som er plugget fast i kroppen. Det er ikke helt uvanlig, og årsaken er ikke lett å fastslå. Det kan handle om at man ikke ble fornøyd med hodet, og skiftet det ut, men det kan også handle om at veden var for vrang. Det pussige er å se det på et såpass sofistikert verk som denne madonnaen. Det siste kan dreie seg nettopp om dette at hun er skåret i et emne som er større enn en halvkløyving, og at margen ble for forstyrrende og vanskelig, om den kom midt i hodet på madonnaen. Det er svære krefter i et slikt stykke tre, og når emnet skal gå fra rått, til tørket virke, kan mye skje.  Det erfarte vi i rekonstruksjonsarbeidet.

 

Litt om det å kopiere en skulptur.

Som overnevnt var tanken å gjøre arbeidet så prosessuelt likt som på originalen, men likt, det er ikke mulig å gjøre det, om man ønsker at det ferdige utseende skal bli så nært opp til origianelen som mulig.  Der den originale kunstneren har hogd i vei, og formene ble som de ble, må kopisten, måle, og gnage seg fram på en helt annen måte. To emner vil heller ikke oppføre seg helt likt, og kopisten må ta høyde for krympinger og forandringer i treet hele tiden, mens emnet tørker. Når en halv trestokk skal tørke, skjer krympingen forskjellig på de ulike stedene i stokken. Helt ytterst i stokken, er for eksempel Jesusbarnets hode plassert. Der vil krympingen være stor, og i et ansikt som ikke er mer enn rundt 5 cm bredt, vil en forskjell på en halv centimeter, forvrenge det totalt.  Skulpturen er også hult ut på baksiden, slik at den egentlig bare er et skall. Når stokken tørker drar den seg sammen mot fronten. Så da kopien ble skåret, brukte vi lang tid, og gikk sakte fram, slik at det alltid skulle være nok gods å arbeide i, mens formforandringene skjedde. På den måten kan man komme fram til et resultat som er så nærme originalens form som mulig. En av hovedforskjellene blir derfor at veldig mye av kopien ferdigstilles i tørr eik, som er knallhardt, mens originalen ble skåret i rått virke, som er mye mykere og mer føyelig.  Om en maskin skulle frest maskinen etter et scan, ville tørkingen etterpå, forvrengt formene, som ville ha vært eksakte, i det øyeblikk fresen var ferdig med sitt arbeide.

Men bortsett fra det, ble arbeidet utført med øks, treskjærerjern og bor, slik originalen, den gang, ble skåret.

På denne tiden var August Horn, Øystein Lønvik og Johan Tørris Fleischer, lærlinger ved Treskjærerverkstedet, og sammen skar de en betydelig del av figuren. Resten av skjæringen ble gjort av Boni Wiik. Noen år tidligere skar vi en kopi av «Madonnaen fra Balke kirke» på samme måten, men etter tegninger og oppmålinger. Da var det Jon Anders Fløistad og Boni Wiik som sto for arbeidet. Det er en fruktbar måte å arbeide på. Flere ser bedre enn èn, og når man har et forelegg man skal kopiere, vet alle hvordan resultatet skal bli, så det blir ingen problemer med å overta etter hverandre. Slik kopiering er selvsagt tidkrevende, og det er adskillige timer som nedlegges i sånt arbeid.

Kopien av balkemadonnaen. (Foto: Boni Wiik)

Polykromeringen.

Malerikonservator Nadine Huth var ansvarlig for polykromeringen. Hun er en svært dyktig konservator, som også behersker mange håndverksteknikker, og har kunstfaglig bakgrunn, som gjør henne til den fremste på slikt arbeid i våre dager.

Når en slik skulptur lages på frihånd, uten at den skal ligne en annen, er det mulig at hoggingen og polykromeringen, omtrent er like tidkrevende. Det er et digert arbeide bare å påføre en grundering, i lag etter lag, av ulik oppbyggning og struktur, før den etterpå skal slipes ned, for å gi figuren sin endelige form. Og først da, begynner de ulike malingsteknikkene og forgylling. De to vanligste formene for forgylling vi ser på 1200-tallets skulpturer er: En oljeforgylling av ekte gull, som er matt, og denne brukes på figurenes hår, og deretter en polert forsølving av klærne,- som etterpå overstrykes av en lasur lagd av tynn tjære,- og denne gir en lys skarp skinnende gullfarge. Men denne forsølvingen ble ikke brukt på Hovemadonnaen. Der var gevantene i polert gull. Imitasjonsforgyllingen av sølv, kan vi derimot se på baldakinen.

Underveis i grunderingsarbeidet. (Foto: Boni Wiik)

 

Madonnaens bakside. (Foto: Boni Wiik)

(foto: Boni Wiik)

Detaljene males på plass oppå gullet. (Foto: Boni Wiik)

Arbeidet med baldakinen. (Foto: Boni Wiik)

Nadine Huth hadde med seg, treskjærer og maler, Lara Domeneghetti på polykromeringen av baldakinen, igjen for å spre kunnskapen, og øke forståelsen av de gamle teknikkene.

 

Til slutt vil jeg rette en stor takk til Jan Vogt Knudsen, vikingskipsbygger i Tønsberg, som skaffet emnet, til Alexandra Bøhme, malerikonservator ved Bergen historiske museum, som alltid sto til tjeneste med å framskaffe bilder og opplysninger vi trengte underveis i arbeidet. Det må sies at originalen befant seg hele tiden på museet i Bergen, mens kopieringsarbeidet foregikk dels i Oslo, og dels i Skåne, basert på 3dprintet, og fotografier. Heidi Karsten, Treskjærerverkstedets administrative leder, tok hånd om alt det formelle, samt transport hit og dit, og ikke minst Kari Wiken Sunde, som utrettelig har arbeidet for å realisere dette prosjektet i mange lange år.

Mange flere var selvsagt involvert, og de takkes også.

 

Boni Wiik. Treskjærer

Skåne 01.03.2021

 

Å Kopiere Urnesportalen.

Verktøy.

Noen tanker rundt det å kopiere middelaldertreskjæring.

 

I disse dager er et interessant prosjekt i ferd med å dras i gang. Urnes stavkirke, som eies av Fortidsminneforeningen, og som også er den eneste av stavkirkene som er med på UNESCO`s verdensarvliste, skal få et sårt tiltrengt besøkssenter, som kan bidra til å avlaste påkjenningene på stavkirken, og det unike miljøet den ligger i.

«Et besøk ved Urnes stavkirke er en fantastisk opplevelse. Kirken, kunsten, historien, stedet, og ikke minst reisen dit.» (Foto: Internett)

 

Mye av grunnen til at nettopp Urnes stavkirke peker seg ut blant alle de som finnes, er at i den eksisterende kirken som ennå står der, er det gjenbrukt en hel del bygningselementer fra en tidligere kirke som sto på samme plassen. Dette er i og for seg ikke så uvanlig i kirkebyggingssammenheng, men det spesielle her, er at mye av disse gjenbrukte delene er dekorelementer, som ikke bare er inkorporert på en planmessig og gjennomtenkt måte, slik at de er viktige og uttrykksbærende deler i den «nye» kirken, men også fordi disse elementene er utført i «Urnesstil», en eksepsjonelt vakker og tiltalende stilart, som også er den siste av de såkalte vikingtidsstilartene. Kirken som engang sto der, og som i høy grad lever videre, -og ennå står der-, gjennom dette gjenbruket av deler, er faktisk fra vikingtiden. Den er/var en tidlig utgave av stavkirker, som kun finnes i fragmenter andre steder, og Urnes stavkirke fungerer som et vindu inn i en tid, og en byggeskikk vi ikke vet altfor mye om. Den materielle vikingtiden, er noe vi stort sett møter gjennom arkeologien, den graves ut av jorda, enten som bortråtnede hus, skip eller mindre gjenstander, men her ved Urnes stavkirke, står man ansikt til ansikt med vikingetidens arkitektur og estetikk, slik den har overlevd midt blandt oss gjennom 1000 år.

Stilarten har også fått sitt navn fra denne kirken, Det var arkeologen Håkon Schetelig som døpte den det, siden dette er det flotteste monumentalverket utført i denne stilen. Men den finnes på alt fra smykker og våpen, i bokillustrasjoner, og ikke minst på mange runesteiner, blant annet i Sverige.

 

I forbindelse med at besøkssenteret bygges, har Fortidsminneforeningen tatt initiativet til at det også gjøres et rekonstruksjonsarbeid av de gjenværende deler av den gamle Urneskirkens portal, som er gjenbrukt som portal på nordveggen av kirken. Opprinnelig var nok dette vestfrontens portal, men gjenbruket på nordsiden er kanskje hovedgrunnen til at den har blitt bevart så godt.

 

«Portalen fra en tidligere kirke er gjenbrukt på nordsiden av den nåværende kirken. Den nåværende er bygd rundt år 1130. (Foto: Boni Wiik)

Unikt prosjekt.

I treskjærersammenheng er dette et helt unikt prosjekt, for tanken er at arbeidet med å rekonstruere den, -prosessene som gjøres-, og alle undersøkelsene, er der hovedfokuset skal være, det er her ressursene settes inn, og den ferdige portal, skal bare være et hyggelig biprodukt av det hele.

Slik tankegang er ikke så eksepsjonelt og uvanlig i diverse andre prosjekter som omhandler gamle og interessant bygninger. Innen tømring, muring og andre byggeteknikker, med en særskilt «museal» interesse, er det vel nærmest normen, å nettopp benytte anledningene til å undersøke, lære og heve kompetansen innen de ulike fagområdene. Men innen treskjærerfaget er det helt nytt, og dette er første gang det skjer.  Nå skal det nevnes at treskjærere har lagt ned enormt med tid og ressurser på slikt arbeid før, på andre tilsvarende prosjekter av museal interesse, men det har aldri vært initiert av oppdragsgiveren, og aldri vært betalt eller finansiert av andre enn treskjærerene selv. I denne anledning har Fortidsminneforeningen satt sammen en gruppe av håndverkere, med særlig vekt på unge fagfolk, og treskjærere som arbeider med formidling av faget, som sammen skal gjennomføre arbeidet, og sørge for at kunnskapen som kommer ut av prosjektet, får et så bredt nedslagsfelt som mulig.

Urnesportalen var opprinnelig del av et stort utsmykkingsarrangement, der den luftige og elegante dyreornamentikken, slynget seg fra den ene bygningsdel til den andre, og fortsatte bortover veggen, og endte opp i utskårede tredimensjonale søyler i hjørnene, og var kronet på toppen med et gigantisk gavlmotiv i tympanonfeltet. Selv dørbladet var utskåret, noe man ikke finner på de senere stavkirkene, og det har med stor sannsynlighet også sittet gavldrager oppe på mønet, og nede der vindskiene hadde sin avslutning.  Måten å utsmykke kirken på utsiden, har ikke levd videre i samme monn, på de etterkommende stavkirkene, kan det se ut som. Men vi må aldri glemme at de flotte stavkirkene som vi har bevart fram til i dag, kun er for promiller å regne, i forhold til hva som tidligere har stått rundt omkring. Ikke bare i Norge, men også i resten av Norden, og nedover i Europa.

 

«Et forslag på hvordan utsmykkingen kan ha vært arrangert på den tidligere kirken.» Tegning: Knud Krogh)

Ornamentikken

Urnesstilen er i høyeste grad barn av sin tid, og slektskapet til de foregående vikingtidsstilartene, er merkbart, og kan kanskje også spores lengre tilbake i tid også? Motivene, kort oppsummert, handler om firfotede dyr sett i profil, noen ganger med vinger, som kjemper en evig kamp med ormelignende vesener, som oftest er sett ovenifra, men dette er selvsagt en forenkling, og avvik kan stadig sees. Kroppene er lange, og slanke, og de beveger seg i elegante sirkler og åttetallsformer. Lemmer ender ut i små bladformasjoner, eller svært vakre tynne velformede føtter og klør.

Det har seg slik med ornamentikk fra vikingtid, og i og for seg senere også, at man finner igjen de samme ornamentene, utført i metall, malt på pergament, hogd i stein eller skåret i tre osv. Og det gjelder Urnesstilen også. Det er kanskje i hovedsak de gjennombrutte brosjene og runesteinene man tenker på. På brosjene ser man et komponert motiv som slynger seg ut og inn i seg selv, uten i særlig grad å forholde seg til rammen rundt. Det er som regel ingen ramme rundt. Dyrekroppene i ornamentet danner sin egen ramme. De forholder seg til seg selv, og den formen de til sammen selv danner, og ikke til verden utenfor. Det samme kan man si om runesteinene, som ofte har en amorf naturform som sin innramming. Ornamentet bygges opp og utgjør sin egen helhet. Det kan og fornemmes når man finner ornamentikken skåret på veggtiler og andre bygningsdeler, selv om de ofte, med sin strukturelle form utgjør en streng avgrensing av flaten som skal smykkes ut. Tympanonfeltene fra Urnes stavkirke har en klar trekantet form, og ornamentet fyller denne formen ut velkomponert, selvsagt, allikevel gir det en fornemmelse av at ornamentet er løsrevet fra sitt medium, og lett kunne vært skissert opp på forhånd, på et ark, eller i sanden. Den ornamentikken vi ser på funn fra tidligere vikingtid, gir mer en følelse av at gjenstanden som skal utsmykkes, har en distinkt form, og ornamentikken tilpasses denne. Smykkets fasong er utgangspunkt for mønstrene det dekoreres med, våpenets nødvendige anatomi dikterer pynten, det er ikke l lik grad nødvendig å skisse på forhånd, for det er først når ornamentikken legges på gjenstandens form, at den finner sin utførelse.

 

«Brosje eller spenne i Urnesstil»foto: Internett)


«Runesten fra Uppland i Sverige: Foto: Wikipedia)

 

«Det ene bevarte gavlfeltet fra den gamle kirken på Urnes» (Foto: Internett)

 

Når man skjærer ut ornamentikk i tre, så er dette en subtraktiv prosess. Man har et emne, med sin begrensede utstrakthet og form, og ut av dette skal man grave fram, den, eller de, formene man ønsker å framstille. Man fjerner virke, for å komme fram til resultatet. Dette er den motsatte framgangsmåte av, for eksempel, å tegne, eller lage noe i leire, der man begynner med det blanke lerret, så og si, og legger ting til, og bygger opp det man skal framstille. Selv om den virtuose utøver kan få til hva hun eller han nå vil, så gir de to innfallsvinklene, den subtraktive,- der man fjerner masse, og den additive,-der man legger til masse, som regel, litt forskjellige resultater formmessig. Ofte kan emnets fasong fortsatt anes i det ferdige produkt, når noe er hogd, eller skåret ut, mens noe slikt ikke oppleves der man har bygd produktet opp fra ingenting, eller i hvert fall fra mindre biter av noe. Om vi ser på urnesbrosjene, kan man tenke seg at da de ble lagd, hadde man tråder av enten metall eller voks, eller et annet medium som man la rundt i et mønster, for så og forme de ulike delene til tykke og tynne pølser, hoder, kroppsdeler, klør osv. De bærer ikke preg av å være gravd ut av noe massivt. Og man kan se at teknikkene som har vært anvendt, har passet ypperlig til det ferdige resultatet.

Urnesstilen skåret i tre, slik vi finner den på Urnesportalen, gjør noe bemerkelsesverdig i treskjærersammenheng, som man finner lite eksempler på, hverken før eller etter, i historien. Utskjæringene bikker over en grense. Den subtraktive prosess fører som regel til at man fjerner mindre virke enn man etterlater, og formene kan virke mer solide enn de ville vært utført med andre teknikker, mens her har treskjæreren krysset en linje og muligens prosentvis, fjernet mer enn det som er igjen. Resultatet er imponerende. Urnesstilens vakre spill, mellom de tykke og tynne linjer, er her tatt ut i en konsekvens som selv metallarbeiderne og stenhuggerne, ikke engang har nærmet seg.  Dette er mye muliggjort på grunn av det store formatet, som kan tillatte seg de ekstremt tynne linjene, som kommer opp fra de dype bunnene, og ender opp i knivskarpe konturlinjer. Det finnes intet annet verk, der urnesstilens virkelige estetiske kvaliteter, kommer bedre til sin rett enn i denne portalen. De store dybdene, som på en måte, frigjør ornamentet fra bakgrunnen, de runde myke formene, og de sylskarpe linjene, som oppleves som uten masse og utstrekning. Det er nesten så man skulle tro at stilen har sitt opphav i dette formatet, og i denne teknikken, men det er nok ikke tilfelle. Det vi ser i Urnesportalen er rett og slett verket til en virkelig mester som har forstått stilen han arbeidet i fullt ut, og behersket den til fingerspissene.

 

I dette gjenskapingsprosjektet er det Urnesportalen, slik den framstår i dag, i nordveggen på den yngre kirken, det skal fokuseres på. Det er kanskje et litt pussig utgangspunkt, da den har blitt kappet av både i underkant og i overkant, og ikke lenger henger sammen med de andre bevarte utskårede delene, men ett sted må prosjektet avgrenses, og det ble der, langs de avhugne linjene, langs det vi i dag kjenner…

 

Det skal fokuseres på å gjenskape den prosessen som skulle til, for å lage denne portalen, engang sent på 1000-tallet, der, i Luster i Sogn, hvor vi må regne med at det foregikk, den gang.  Materialene skal forsøkes å velges ut fra lokale skoger, hvis det lar seg gjøre, men det er ganske store materialer, av en kvalitet som ikke lenger er like lett å oppdrive. Verktøyene som skal anvendes skal også fortrinnsvis lages og brukes så tidsriktig som mulig. Allerede her, tårner det seg opp med spørsmål og problemstillinger, som deltakerne i prosjektet, må prøve å løse så hensiktsmessig som mulig.  Skal jernet blestres på middelaldervis, og skal brynesteinene være fra lokale forekomster av egnet stein?

Finnes det nok verktøyspor på originalen, og tidsriktig arkeologisk materiale bevart, slik at et godt bilde av verktøy og metoder, lar seg rekonstruere?

Hvordan så den egentlig ut da den sto ferdig? Var den polykromert?

 

Verktøy.

På leting etter å kartlegge framstillingsmetoder, er verktøyspor en god hjelp. De ulike verktøyene som har blitt anvendt, etterlater seg noen ganger spor, og noen ganger kan man også se gangen i arbeidet, ved at noen spor er delvis fjernet av det neste verktøyet, men nok er bevart, slik at man ser rekkefølgen på hvordan de ble brukt.

Treskjæreren er trent opp, gjennom sin utdanning, til å legge all sin flid i å ikke etterlate verktøyspor, det er en del av treskjæringens vesen, for ulikt tømrere og snekkere så forsøker treskjæreren å imitere noe annet enn det han faktisk lager. Han skal fremstille en illusjon, eller etterligning av noe. Overflaten av muskelspent hud, en type skinn, en plante, fjærpryd eller lignende. Tømreren skal kanskje lage en firkantet bjelke, og legger sin stolthet i at nettopp hans dyktige framgangsmåte synes i det ferdige resultat, mens treskjæreren skjuler sin prosess, fordi stoltheten ligger i den beste mulig etterligning, av den overflaten han streber etter å imitere.  Hvis en gjenstand er pusset til en flott polert overflate med sandpapir, så foregår det ved at man først fjerner de største ujevnheter med et grovt sandpapir, og dernest pusser videre med et finere papir. Det neste må ikke være så fint at det ikke klarer å fjerne merkene fra det forrige litt grovere papiret. Og så går man gradene oppover videre, og det ene papir fjerner det forriges merker, helt til man har oppnådd høyglans.  Men i ettertid vil en undersøkelse av gjenstanden, bare kunne fastslå at et veldig fint papir har vært brukt, ettersom det bare er sporene etter dette, som finnes bevart. Og derfor kan det ofte være utfordrende å kartlegge en prosess basert på verktøyspor. I treskjæringen er det da de gangene verktøyet har gluppet, eller blitt stukket en anelse for langt ned, at man finner sporene, eller når sporene med overlegg har blitt satt igjen for å imitere en struktur eller overflate. På en nylagd overflate, og med all verdens moderne teknologi, kan man nok finne mye, men Urnesportalen er 1000 år gammel, og den har stått utendørs hele tiden, den har kanskje vært polykromert, og den har blitt tjæret utallige ganger. Den har sågar blitt nokså hardhendt skrubbet, på et tidspunkt i nyere tid, da en gipsavstøpning skulle lages, og de tykke tjærelagene syntes for sjenerende. Allikevel finnes det en del spor av, for dype nedstikk i bunnene, og av boring for å få ut masse. Det finnes spor av reparasjoner, både underveis i arbeidet, men også fra senere. Det er en del informasjon å hente. Riss i overflatene kan si noe om hvordan man tegnet opp ornamentikken, og striper etter hakk i eggen, på de skjærende verktøyene, gir en pekepinn på hvordan de har vært brukt.  Ofte i treskjæring kan man se at, om man vet at overflaten etterpå skal grunderes, eller dekkes til av noe, så har skjæreren gjort seg mindre flid med dem, naturlig nok. Det handler i treskjæring, som i andre fag, om å spare på ressursene, og økonomisere arbeidet. Men det kan i andre tilfeller handle om at nettopp en røffere overflate, vil gi bedre heft for overflatebehandlingen som skal komme.

Arkeologien

Både de arkeologiske funnene av det vi må kunne kalle, treskjæringsverktøy, fra omtrent samme perioden, og det vi kan se av verktøyspor, viser nokså entydig at verktøyene er omtrent like som gjennom historien for øvrig, utseendemessig. Det er snakk om firkantjern eller flattjern som er banket ut i en vifteform i enden, og denne vifteformen kan bøyes til ulike kurver. De kan være ganske små, og de kan være ganske store. Som regel har jernene en tange som går inn i et treskaft, men faler kan også forekomme. Da er jernet i skaftenden banket ut tynt, og brettet rundt et tilspisset skaft, som et kremmerhus. Dette er verktøy som i større grad tåler å bli slått på med klubbe. Jern med tange har godt av å ha smidd ut en liten avsats i metallet, som treskaftet kan hvile mot, ellers vil tangen bare slås inn i skaftet og sprenge det, om verktøyet brukes til å slå på. Holk på skaftet forekommer ikke så vidt jeg vet i arkeologisk materiale fra denne, eller nærliggende tidsperioder. Jern som er bøyd, slik at de skal kunne ta ut virke i bunner, finnes også.

 

«Diverse verktøy fra vikingtid, funnet i Novgorod. En by som nærmest var for et vikingreir å regne, fullt av Skandinaver»(Foto: internett)

 

Avbildninger.

Det finnes en god del avbildninger av treskjærerverktøy fra opp gjennom historien, enten som tegninger og malerier, eller hogd ut og skåret i stein eller tre. De siste er lett å tenke seg er de mest pålitelige, der en treskjærer selv har avbildet det verktøy han arbeider med. Avbildninger av verktøy fra nettopp denne perioden, og denne kulturkretsen, sen vikingtid/tidlig middelalder, er sparsomme og det nærmeste vi kommer er kanskje avbildninger av Regin i smia, som smir sverdet «Gram» til Sigurd Fåvnesbane på stavkirkeportaler. Men disse er gode 100 år seinere enn Urnesportalen, og akk, av smiverktøy og ikke treskjærerjern.

«Regin og Sigurd i smia, motiv hentet fra Hylestadportalen» (Foto: Jon Anders Fløistad)

« Munken skjærer et bilde av seg selv, som arbeider på den benkevangen som bildet er skåret ut på»( Foto: Boni Wiik)

 

Tømmermannens verktøy, og båtbyggerens, er godt representert i avbildninger. Blant annet på Bayeuxteppet, som ble brodert på omtrent samme tiden som den første Urneskirka ble bygd, og i en nokså tilnærmet kultursammenheng, da Nordmannerne som bestilte teppet, jo var utvandrede nordboere.  Det man ser på for eksempel Bayeauxteppet, er at gjengivelsene av øksene som er i bruk, er slett ikke dårlige, og gode illustrasjoner på hvordan verktøyene faktisk så ut. Jeg tror dette noen ganger brukes som argument for at dette teppet er brodert av menn. Det er en åpenbar forkjærlighet for nøyaktig gjengivelse av disse verktøyene, mens andre detaljer, kan være litt mer tilforlatelig framstilt.

 

 

«Verktøyene som er avbildet på Bayeuxteppet er svært nøyaktig gjengitt» (Foto: Internett)

 Stilmessige, eller på andre måter beslektede parallelle treskjærerverk.

Hist og her finnes det urnesskjæring i tre, noe som har gjennombrutt skjæring, som det ene hodet som kan ha sittet  nederst i gavlen på Hemse stavkyrka på Gotland,- hjørnestolpen funnet i Hopperstad stavkirke i vik i Sogn, er svært lik hjørnestolpen bevart i Urnes, -som døromramning på Bjølstad kapell i Heidal finnes to hele portalplanker i en litt underlig urnesstil, i Hørning i Danmark finnes et fragment av en stavleggje, skåret i urnesstil, med en så å si intakt polykromi bevart.- og i Skåne finnes Brågarpplanken som er en portaloverligger, der en ser tre drager møtes over døråpningen,- fra Torpo, en litt mer udefinerbar planke, osv osv. Alle disse eksemplene på Urnesstil, skåret i tre, burde i denne sammenheng undersøkes, for å se om de kan fortelle oss noe om tilvirkningen av Urnesportalen.

«Gjennombrutt urnesskjæring funnet under kirkegulvet i den nåværende Hemse kyrka på Gotland,» Foto: Boni Wiik)

 

 


«Den ene portalplanken fra Bjølstad kapell i Heidal». Foto: Internett)

«Rekonstruksjon av det bemalte trestykket fra Hørning i Danmark.» (Foto: Internett)

 

 

«Døroverliggeren fra Brågarp, i Skåne.» (Foto: Boni Wiik)

 

 

For å begripe seg mer på hvordan treskjærerverktøyene ble ført, og brukt teknisk, kan det også være interessant å se på annen treskjæring som ikke nødvendigvis er utført i samme stilen, men som kan hjelpe oss å forstå utforming av slipefaser, eggvinkler etc. I den førgående tidsepoken, vikingtid, finnes det dessverre lite treskjæring bevart, men noe er det. Osebergfunnet er selve rosinen i pølsa, når det kommer til å forstå vikingtidstreskjæring. Funnet er så rikt, og viser en så stor bredde av treskjæring, fra de helt enkle innrissede linjer, til ekstremt intrikate og komplekse komposisjoner, som står ut som noe av det ypperste som er skåret i tre, uansett tid og uansett sted på kloden. Her finnes eksempler på samme måten å tenke skjæring på som på de senere stavkirkeportaler. Flatedekkende ornamentikk, med en jevn nedbunnet bakgrunn, slik vi ser det på skipets stavner, eller på de arbeidene utført av mesteren som har fått tilnavnet «Akademikeren» i vår tid. Det finnes altså en overflate, og det finnes en bakgrunn.  En annen skjærer, som har fått navnet «Barokkmestern», arbeidet også med flate bunner som bakgrunn for ornamentikken, men han la ornamentikken i lag på lag utenpå hverandre, i innviklede mønstre, og her blir det som oppfattes som overflaten, liggende et sted nede under deler av ornamentikken, som oppleves som om den vokser utenpå formen og gjenstandens overflate.

 

«Akademikerens slededrag fra Osebergfunnet, ornamentikken ligger utenpå gjenstandens form og bryter den ikke.» (Foto: Internett)

 


«Barokkmesterens første slededrag fra Osebergfunnet. Her har treskjæreren lagt inn et mellomsjikt, som oppleves som gjenstandens overflate, med en bunn enda dypere, og med ornamentikk som kravler og kryper oppå» (Foto: Boni Wiik)

 

Urnesportalen kan oppleves som en mellomting. Den er ikke «bare» todimensjonal, med ornamentikk liggende flatt utenpå en annen overflate(bunnen), den er i større grad tredimensjonal, til tross for at den henger fast i bakgrunnen. De veldig dype bunnene, gir inntrykk av at dyrekroppene er løsnet fra bakgrunnen, og treskjæreren har til og med skåret hodene på ormene tredimensjonalt, slik at kinnene og underkjevene er formet nede i ornamentikken, mellom den todimensjonale linjeføringen på overflaten, og den dype bunnen nederst.

«Skjæringen på Urnesportalen har virkningsfulle tredimensjonale elementer, samt tidvise underkutt, som gir en dimensjon mellom den 2. og den 3. En form for 2 og den halvte dimenjon.» (Foto: kai Johansen)

 

 

 

Kniven, skjulpen, boret, og bunnjernet.

Først litt om eggen.

Eggen er den skjærende kanten på verktøyet, den er nullpunktet der jernets underside og overside møtes.

I denne sammenhengen definerer jeg kniv som et verktøy med, en forholdsvis rett egg. Og med en «rett egg», mener jeg at jernet i verktøyet ikke er bøyd i en kurve. Eggen kan gjerne bue seg langsetter eggen, men metallstykket er ikke bøyd.

Skjulp. Dette er et navn vi bruker på et huljern. Et verktøy der metallstykket er, nettopp bøyd, slik at eggen blir buet, dette i motsetning til kniven.

Det er litt vrient å forklare med ord, men det er såre enkelt i virkeligheten. Om man hogger kniveseggen vinkelrett ned i et trestykke, vil kuttet bli en rett linje. Om man gjør det samme med en skjulp, vil kuttet bli en kurve, den samme kurve som jernet er bøyd i.

Eggen på et treskjærerverktøy kan enten slipes helt rett, eller det kan slipes slik at eggen buler utover, og er «høyest» på midten, eller innover, slik at det er lavest på midten, og hjørnene står ut som ører. De ulike formene på eggen gir ulike egenskaper til verktøyet.

 

Slipefasen.

Slipefasen er vinkelen man sliper langs, for å lage eggen. Eggen er altså tuppen på slipefasen, slipefasen er den flaten, slipesteinen eller brynet, arbeider på.

Man opererer med ulike typer egg, der plasseringen av eggen, i verktøyets gods, er det interessante. For enkelthets skyld skal vi her snakke om «knivslipt egg» og «sakseslipt egg».

En knivslipt egg, har slipefas på begge sider, slik at eggen befinner seg midt i verktøyets godstykkelse.

En sakseslipt egg, har slipefas kun på den ene siden, slik at eggen ligger nøyaktig i flukt med verktøyets ene ytterside. Slik det er på en saks, på et høvelstål eller stemjern. Om saksen skulle ha aldri så lite slipefas på innsiden, der det ene saksebladet møter det andre, skulle saksen bli helt ubrukelig.

 

På mange verktøy er det herdbare stålet sveiset på det uherdbare «jernet», slik at plasseringen av stålet, gjør at verktøyet kun kan ha den ene, eller den andre type sliping. I knivbladet ligger stålet midt inni godset, da må eggen også være midt i, på en sakseslipt øks, er stålet sveiset på, på den ene siden, da kan det ikke nytte å legge eggen midt i.

For ytterligere å komplisere det hele, så finnes det også ulike måter å utforme selve slipingen på.  En slipefas kan enten slipes helt rett, eller den kan være konveks eller konkav. Den rette eller konkave vil dra seg inn i treverket, mens den konvekse vil ut igjen. Noen ganger ønsker man det ene, andre ganger er det det andre man vil ha.

Det er i det hele tatt, et helt univers av ulike måter å slipe opp et verktøy på, og her har vi bare litt overfladisk og forenklet, sett på det.  For ytterligere å gjøre det komplisert, så er det slik at med treskjærerjern, bruker man gjerne litt kombinasjoner av de ulike typene sliping. Et nokså vanlig treskjærerjern er i prinsippet sakseslipt, med slipefasen, på det man kan kalle undersiden, av verktøyet. Men i stedet for å la eggen ligge i flukt med den absolutte overside(innerside på en skjulp) , så knekker man eggen ørlite grann innover, slik at det blir en kombinasjon mellom saksesliping og knivsliping. Det gjør at verktøyet skjærer godt på begge sider. Det kan brukes «oppned» også.

Tykkelsen på godset i jernet, og fasongen på verktøyet, vil være utslagsgivende for hvilke vinkler som vil fungere på slipefasene, og for hvilke typer slipinger som er hensikstmessige.

Den vanlige moderne skjulp, eller huljern, om man vil, blir slipt opp med en rett slipefas på utsiden(undersiden), og en ørliten sponbrytende knekk, av en fas, på innsiden. Godstykkelsen er forholdsvis jevn, og ganske tykk, men smalner utover mot eggen.  Dette er et verktøy som man kan skjære en jevn hulkil ned i treet. Sporet den etterlater seg er altså formet som eggens fasong. En «halfpipe», om du vil.  Disse hulkilene kan sees ofte i nyere treskjæring, men de forekommer så å si aldri i vikingtidsskjæring, eller middelalderskjæring. Hva kommer det av?  Kan det ha noe med slipingen og slipefasens utforming å gjøre? Og igjen, noe med utforming av verktøyets fasong å gjøre?

Sliping på omkretsen av en roterende slipestein gir en konkav slipefas, som igjen kan brynes, til den er helt rett. Slik slipefas hviler godt i treet, og skjærer seg lett framover, uten å hverken grave seg nedover i treet, eller søke seg opp og ut av treet igjen. Er det slipemetoden som er avgjørende?

Den roterende slipesteinen, der man sliper på omkretsen, og ikke på flaten, er en urgammel oppfinnelse. Romerne hadde den sikkert, -kanskje også Egypterne og Sumererne, -men var den i bruk på Vestlandet i Norge på slutten av 1000-tallet? Og var det en type egg de ville ha på verktøyene sine, når man ikke finner spor etter det? Denne typen skulp har sin klare fordel når man ønsker å skjære hulkiler, eller hule ut en større fordypning, som i en bolle for eksempel. Slipefasens utforming gjør den svært brukbar til slikt, samtidig som den runde egglinjen spiser treverk adskillig mer effektivt enn en rett egglinje. Men i det øyeblikk man skal stikke ned kanter og konturlinjer i dyp ornamentikk, kommer den til kort. Slipefasens vinkel gjør at resten av jernet butter borti den andre kanten av åpningen, før jernet har kommet helt ned til bunnen. Et verktøy der godset tynner jevnt utover mot eggen uten å ha den vinkelknekken, som en slipesteinsslipt fas har, vil kunne skjære de samme nedstikk og konturlinjer, med letthet, så dypt det bare vil, men vil ikke kunne skjære hulkiler langsetter treets overflate.

 

«Illustrasjon av den moderne skjulps begrensninger.»

 

Og når dette er sagt om verktøyenes geometri, så kommer det neste punktet, om tilvirkingsmetode, materialvalg og anatomi.

Material. Skjærende verktøy kan lages av mye rart. Stein, glass, metall, bein osv. En god egg, er en robust egg, men også en som er mulig å gjøre skarp, og som forholdsvis enkelt kan gjøres skarp igjen, om den blir sløv eller skadet.

Metaller som ikke kan la seg herde med oppvarming og nedkjøling, kan bankes harde, ved å komprimere metallet. Herdbart stål var den gang, og er definitivt fortsatt, det foretrukne metallet til slikt bruk, og som nevnt ovenfor, så er ofte herdbart stål sveiset på, eller i, et større stykke uherdbart «jern», som jeg har valgt å kalle det her, (til tross for at moderne terminologi kaller alt for stål.) Herdbart stål kan også loddes på andre metaller, men dette er ikke så vanlig. Hvorfor man har spart på stålet slik, er av to grunner. Det herdbare stålet er vanskeligere å framstille, og derfor mer eksklusivt, og den seigheten som jernet har, er ofte å foretrekke andre steder i verktøyets anatomi, enn i eggen. En øks kan for eksempel ha stål i eggen, og også i nakken, slik at den tåler bedre å bli slått på der.

Ljåer nedover i Europa, er ofte av uherdbart jern, og de bankes skarpe og harde. Dette kalles tynsling.

Treskjærerjern er ofte relativt små metallting, og kan forekomme i helstål, ettersom hverken belastningene de skal utsettes for er enorme, ei heller materialforbruket.

Verktøyenes sammensetning kjemisk og fysisk, i tillegg til deres geometri/anatomi, er derfor interessant i forhold til hvordan de fungerer, og hvilke former man kan lage med dem. Så når jeg innledningsvis sa at treskjærerjern stort sett har hvert uforandret gjennom store deler av historien, så var det selvsagt en grov forenkling, som bare sa noe om hvordan de utseendemessig ligner hverandre, i det arkeologiske materialet, og i billedframstillinger.

 

Det som videre må undersøkes i forbindelse med Urnesportalen, er de andre typer verktøy som også muligens har vært involvert i framstillingsprosessen. Har overflatene blitt gått over, med noen form for skrape eller et pussemedium?  Hva slags overflatebehandling fikk den etterpå? Om ornamentikken som skulle skjæres ble tegnet på emnet, hvordan foregikk det? Ble den malt på, og deretter risset inn?

Det er mye å ta tak i, og dette prosjektet er i startgropa, og det skal blir veldig artig å være med. Jeg har ikke her nevnt noe om emner og materialer, eller om kirkebygging på 1000-tallet, eller om hensikten med utsmykninger og betydning av ornamentene.  Dette innlegget skulle handle om verktøy, og presentere litt om tanker rundt en slik problemstilling i et sånt prosjekt.  Det fine med et slikt prosjekt er at når, spørsmålene reiser seg, og man er usikker på hvordan man skal løse et problem, ja så tester man det bare ut, tester til man finner gode svar, kanskje ikke alltid sannheten, men i hvert fall svar som kan være betydelige, og også til nytte i andre sammenhenger. Avslutningsvis vil jeg fremheve de to største styrkene innenfor slike samarbeidsprosjekter. Det er den rutinertes erfaringer og gefyl,på den ene siden,  og den unges friske blikk, iver og arbeidskapasitet, på den andre. Man kan lett bli fanget i sine egne erfaringer, i tradisjoner og vedtatte sannheter, og en gjeng med rutinerte gubber evner i liten grad å tenke nytt, og støtter seg på det de allerede vet, og har vanskelig for å åpne opp for nye ideer. Mens den unge har med seg den utenforståendes synvinkel og oppfinnsomhet. Min erfaring er at de best gjennomførte prosjektene er de der ungdommen spiller en stor rolle. Problemet er jo at det ikke tar lang tid før de selv blir rutinerte bedrevitere, men da finnes det alltid nye unge som kommer til.

 

«Treskjærere på befaring ved Urnes stavkirke.» (Foto: Boni Wiik)