Kategoriarkiv: verkstedbilder

Foto Daniel Rauch

Peer Gyntrelieffer

En mann hadde en visjon om å få laget hele Peer Gynt- skuespillet skåret ut i svære trerelieffer, med dimensjoner som får en til å føle at man er tilskuer til selve teaterstykket. Digre tablåer med nøye regisserte scener som gjennom intensitet og detaljrikdom formidler historien på en litt annerledes måte enn i boka eller på teateret. En slags teateroppsetting frosset i tid, der man som betrakter, kan vandre fra tablå til tablå og oppleve hele stykket samtidig og i sitt eget tempo. Et rom fylt med disse bildene på alle vegger, slik at man selv står midt inne i dramaet.

Han engasjerte treskjæreren og teatermannen Oddvin Parr til arbeidet, og Oddvin skar fem relieffer i serien før han dessverre døde. Vi på Treskjærerverkstedet ble spurt om vi ville fullføre syklusen, og sånt sier man ikke nei til. Om det er hopping etter Wirkola, eller hva det nå er, så er ihvertfall arbeidet igang. Utformingen på ideplanet gjøres i tett samarbeid med oppdragsgiver. Han har tydelige meninger og oppfatninger om hva som skal med og hvordan ting skal presenteres, og ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Første relieffet ut var en modifisering av Oddvin Parrs allerede utformede «Mor Aases død»

Billedkunsten har jo ingen begrensninger på hvordan man kan fortelle historier.  Her er Peer og Mor Aase i den lille stua, Peers fabuleringer males ut på en svært skinn som rulles ut og bretter seg over moderens sengeende. Her ser man stua plutselig sett utenifra, hesten som drar sleden med mor Aase og Peer gjennom vinterlandskapet, og mot perleporten som åpnes av en skjønn engel, og der er St. Peter som ønsker velkommen til Soria Moria som skinner i gull i det fjerne.

Det er spennende å få lov å arbeide med andre kunstneres tanker og ideer, og det er spennende å tilføre sitt eget.

Det føles helt galt å prøve å kopiere stilen til Oddvin Parr og forsøke å jobbe i denne for oss, det vil neppe bli bra videre i prosjektet, så vi gjør det på vår måte. Hvis man skal si noe enkelt om de to innfallsvinklene til formidlingen, så er det kanskje rett og si at der Oddvin arbeider mot det naturalistiske uttrykk, så jobber vi mer mot det karikerte og eventyraktige.

Det kan sies så mye om skuespillet «Peer Gynt», og det er gjort og gjøres av flinkere folk enn meg, så det lar jeg ligge, men jeg kan heller prøve å si noe om relieffet som kunstuttrykk.

Relieffet er underlagt sine helt egne lovmessigheter, og krever den største velvilje fra betrakteren for å fungere.

Det eksisterer midt i mellom «skulpturen» som formmessig er «virkeligheten», og tegningen, som er den «absolutte illusjon».

Det «lave» relieff er kanskje det ypperste, der en former minimalt i dybden, men allikevel skaper en voldsom illusjon av form og rom. (Gjerne mot en flat bakgrunn) Som Kongeportrettet på en mynt. Dybden på formingen er knapt målbar, allikevel trer Kong Haralds portrett fram som om han er virkelig.

Det «høye» relieff nærmer seg den fulle skulptur men allikevel henger det fast i bakgrunnen, med underkutt som gir illusjonen av at det vokser ut og tar del i rommet utenfor.

For at et relieff skal fungere trenger det en betraktningsvinkel og aller helst en betraktningsavstand. Det er når tilskueren står akkurat der, at illusjonen er fullkommen. Sett fra dette stedet, vil alle perspektiviske triks funke og man vil kunne oppleve det som om det har en endeløs dybde til tross for at man snakker om noen skarve centimeter med treverk. Man kan også operere med flere betraktningsvinkler for for eksempel ulike deler av motivet.

Når relieffet blir stort i format blir man nødt til å vri litt på formene slik at man bevarer illusjonene så godt som mulig selvom betrakteren beveger seg og følger formene rundt med øynene.

Men som sagt, så kreves den største velvilje fra tilskuerne om det skal fungere. For i det øyeblikk man har vandret for langt vekk fra det optimale betraktningspunkt, så er alt plutselig forvridd, flatt og absurd.

Relieffene skjæres i lind, som er en myk og lett tresort, de fargesettes for å skape stemninger, og for å imitere de ulike teksturer og materialer.Dermed bringes maleriet også inn i skulptursfæren. Skygger og fargelegging understreker dybder og former, det er teatermaleri…..

Neste relieff ut heter «Men å gjøre det….» som omhandler den unge gutten som kapper av seg fingeren for å slippe militærtjeneste da Danmark/Norge mobiliserer til krig mot Sverige tidlig på 1800-tallet. Gutten kapper fingeren av med en sigd på toppen av en skigardstav mens han er ute og slår til dyra. Peer er skrekkslagent øyenvitne til dette, da han selv er i skogen i nærheten for å felle trær til huset han skal bygge. Utenfor åskammen ser vi sesjonsscenen der gutten blir sendt skamfull på dør  av en brysk kaptein og en hånende forsamling unggutter. Denne scenen er fra «prestens tale ved graven» mot slutten av skuespillet, der presten taler i begravelsen til ham som engang var denne unge gutten.
Boni Wiik (tekst)
Jon Anders Fløistad (bilder)
Please follow and like us:

Nye knotter og nøkkelbeslag i bein.

I slutten av februar fikk vi en forespørsel om vi kunne lage nye knotter til ett par skuffer fra ett skap i rokokko stil. Heldigvis var det en original igjen som vi kunne ta mål av og kopiere.

Vi skulle også lage nøkkelbeslag til en skuff fra ett sybord. Originalen var blitt borte, så der ble det komponert ett nytt beslag i stil med bordet.

IMG_20160301_155518
Foto: August Horn

Bein til knotter og beslag  har vi heldigvis mer enn nok av, så det eneste problemet var å finne biter som var passende og store nok til beslag og knotter.

Deretter bar det til dreiebenken.

 

IMG_20160225_145524
Foto: August Horn

 

Det var litt vanskelig å få festet emnet i dreiebenken, men etter litt prøving og feiling, fikk jeg festet det godt.

IMG_20160225_131330
Foto: August Horn

 

Bein viste seg å være ett overraskende behagelig materiale å dreie.

 

IMG_20160225_125315
Foto: August Horn
IMG_20160225_125246
Foto: August Horn

 

Etter en stund med veldig nøyaktig dreiing (og ett par forsøk) ble jeg endelig ferdig med to knotter som kunne brukes på skuffene. De ble veldig hvite i forhold til originalen, men over hundre år med bruk gir en patina som er vanskelig å kopiere.

IMG_20160226_152554
Foto: August Horn
IMG_20160226_152544
Foto: August Horn
IMG_20160226_152336
Foto: August Horn

Deretter begynte jeg på nøkkelbeslaget. Her ble det tegnet mange skisser før vi kom frem til en som hadde riktig stil og utseende.

Beslaget ble først sagd ut på kontursag, deretter ble det mange timer filing og pussing.

IMG_20160301_155430
Foto: August Horn
IMG_20160301_155521
Foto: August Horn

 

Dette var en artig liten jobb som vi gjerne skulle hatt flere av. Vi er opptatt av at gamle møbler blir vedlikeholdt og reparert, i tillegg til brukt, så det var godt å se at selv om det manglet knotter og nøkkelbeslag ble det fortsatt brukt. Ikke minst at møblet var verdsatt nok til at de ville utbedre manglene.

-August H.

Please follow and like us:

Blakerstol II

Blakerstolen nærmer seg ferdigstillelse, den er skåret, pussa for å se slitt ut, limt og beisa. Etter beising er den pussa på nytt for å se slitt ut, og skal få en lett voksbehandling for å få den rette gløden i overflaten før den er ferdig.

Blubber som tyter fram bak fotbrettet forran.
Knær som stiver av mellom rygg og sete er formet og blir pynta med flere blubber og profiler.
Fronten til stolen er limt ihop og står til tørk.
Stolen er ferdig limt og pussa og er klar til beising.
Den er sausa inn med en passende brun beis, og står til tørk før den atter skal pusses grundig.
På vei til kunden... (Foto: Boni Wiik)
På vei til kunden… (Foto: Boni Wiik)

 

Blakerstolen har en sentral posisjon i hvordan vi forstår middelalderen i Norge, og vår oppfattelse av den. Den er utstilt i middelaldersalen på Historisk Museum i Oslo, og har siden 1843 vært en juvel i denne så rikholdige samling. Adolf Tiedemann tegnet den, og lagde et litografi, som ble publisert av «Selskabet for norske fortidsmindesmærkers Bevaring» Han selv brukte også stolen i sitt maleri. «Bestefaders Erindringer» i 1865.Bestefaderens_Erindringer_(Adolph_Tidemand)

Fortsett å lese Blakerstol II

Please follow and like us:

Blakerstol  

Skjæringa på Blakerstolen går videre, og draker, bikkjer, løver og sverdmenn kryper fram fra mange av stolens deler. Bakbeina har fått bikkjehoder, frambeina løver, og sideplatene relieffer, antakeligvis fra sagalitteraturen. Stadig nye detaljer i gammel skjæring oppdages, og en underlig «blubbeskurd» åpenbarer seg på stoldelene.

Bikkjehoder tar form på toppen av bakbeina
Kaldt på verkstedet i desember. Slagscene tegnes på sideplate og ansikt tegnes på bikkje.
En løve med kongehode kryper fram fra toppen av et frambein i Bonis ende av benken.
Slagscene er fresa ut og skjæringa påbegynt. Hvem har sagt at de ikke hadde håndoverfres i tidlig middelalder?
Sigurd og Fåvne kryper ut av en annen sideplate.
Sigurd dødar dragen Fåvne.

 

 

-Jon Anders

 

 

Karinas bidrag til stolen er ferdig skåret. Nå er det bare å få den i hop som gjenstår. Den jobben gjør Jon Anders oppe på Dovre igjen.

Oppdatering: flere bilder.

Skjæring av hodet på toppen av stolryggen
Skjæring av hodet på toppen av stolryggen
Bikkjehode i godt sidelys
Bikkjehode i godt sidelys
Please follow and like us:

Nytt fra Dovre håndhøvleri

Er det full aktivitet på verkstedet og alle er opptatt med spennende oppdrag, blir det lenge mellom hver bloggpost. Sånn også denne gangen. Men så får en heller håpe oppdateringene blir desto mer spennende. Iløpet av ettersommeren har det vært mange forskjellige, artige prosjekt innom Treskjærarverkstaden på Hjerleid, alt fra en stor portal fra Mesterboligen på Reperbanen i Sandviken (Bergen) og til trykkeblokker for saueskinn og mønespir i en mengde forskjellige varianter. Noen bilder fra enkelte av aktivitetene følger.

Karina kopierer mønespir
En og annen trykkeblokk havnet også under kniven. Her med sau.
Jon Anders skjærer kopi av en vindskie fra Garmo og kommer i veien for kameraet…
..Men flyttet seg til slutt.

 

Kilovis med gammel maling skrapes vekk fra gamle ornament.
Boni storkoser seg med ny øks.

Høvelmakerfaget I forbindelse med arbeidet for Mesterboligen skal det lages høvler til alle de forskjellige profilene, falsene,sprossene og hulkilene som er å finne på og rundt portalen. Det er ikke noe ubetydelig antall, foreløpig ligger det ann til å bli nesten 30 forskjellige høvler som nylages for jobben. Selv om de fleste trehøvler bygger på samme enkle prinsipp, et skarpt høvelstål støttet i en høvelkropp av tre ved hjelp av en nøye tilpasset kile, blir stort sett hver eneste høvel til en sånn jobb litt forskjellig fra alle de andre med sine egne finesser og tilpassninger for å gjøre jobben eksakt som snekkeren ønsker. Prosessen bak beskrives nok best utover dette gjennom bilder, og nedenfor følger et lite knippe tatt under konstruksjonen av etpar forskjellige fals- og profilhøvler de siste ukene.

De små detaljene er viktige, også innen høvelmaking.
Alt godt trearbeid starter med gode materialer. Her er en grå og værbitt askestokk funnet fram, og under den lurvete overflaten…
…Ligger nydelig hvitt og hardt treverk og venter. Her er emnet grovformet på båndsag for å følge slengen på stokken. Dermed kan en lure ut gode emner mellom sprekkene, og hvert enkelt emne følger fibrene i treverket mer nøye når stykket senere deles opp.
Profilhøvelemner i forskjellige stadier.

 

 

Kilegangen hugges ut med en liten beitel.

 

En liten stripe hardved fellt inn ihjørnet for ekstra slitestyrke
Sålen på en hulkilhøvel formes med en fin pusshøvel…
...og kantene fases.
…og kantene fases.

 

Alle høvelstålene smies på stedet av smedlærlingen vår Russel. Her er tanna til en falshøvel nyslipt og klar til aksjon.

 

Fasene trimmes så de møtes i hjørnene. Riktig belysning er til stor hjelp.
En rykende fersk falshøvel testes så spona flyr.
Høvlene stemples med verkstedets stempel når de er ferdige.
Helst skal det bli et tydelig avtrykk etter ett presist slag.
Sprosshøvler og falshøvel til vindusproduksjon.
På vei til å bli en liten rubank
Tre millimeter brei hulkilhøvel, hulkilhøvel med eggformet profil på sålen, og kanelyrehøvel.

 

Tekst og foto Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

På verkstedet.

Nordisk tresminar gikk av stabelen forrige helg, her representert med en liten laftebile med hode i buksbom og skaft i flammelønn. (Foto: Boni Wiik)
Nordisk tresminar gikk av stabelen forrige helg, her representert med en liten laftebile med hode i buksbom og skaft i flammelønn. (Foto: Boni Wiik)

 

P1090218

Tipausemoro. Målet er å kunne kjenne igjen verktøyet i blinde...
Tipausemoro. Målet er å kunne kjenne igjen verktøyet i blinde…

 

Imponerende god peiling blant lærlingene....
Imponerende god peiling blant lærlingene….

 

 

Please follow and like us:

Hei igjen, nå er det vår!!!

Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, når det skjer lite på bloggen, så er det ikke fordi vi ikke driver med noe spennende, men snarere tvert imot, fordi vi ikke har tid til å fortelle om det. Tidligere lovte jeg at dette året ville handle mye om gotikken. og det har det gjort. Njål er snart ferdig med en nydelig kopi av Spydebergmadonnaen, men den regner jeg med at vil bli grundig omtalt senere. Ellers har Boni jobbet med Mære madonnaen, og Karina lager et nydelig lite eterisk prosesjonskors i lønn.

 

 

vev

Vi har gjort en liten grindvev, etter middelalderveven som er funnet på Bryggen i Bergen, som er fra 1300-tallet. Her i en litt forenklet utgave, og for første gang har vi gjort den i tre. Originalen er i bein. Denne veven har jo etterhvert blitt populær, og vi lager den gjerne flere ganger om det ønskes. Treutgaven blir naturligvis billigere enn den i bein. ( Foto: Boni Wiik) Replica of the beautiful little loom found at «Bryggen i Bergen», from the 14th century. This replica is made in boxwood (Which is cheaper than bone) But the original is made from elk antler.

 

vev2Ingerid har gjort mange praktfulle karveskurd stykker i det siste. Skrin, ostefjøler, billedrammer, postkasser, kjenger etc. Og hun har også blitt en ettertraktet kursholder. Ta kontakt og du vil vite mer om kursene hennes. treskjererverksted@gmail.com

Ingerid has become something of a chip carving expert, and has done lots of nice items lately. pictureframes, boxes, «kjenger», cheeseboards, etc.

 

 

vev3Karina her med  prosesjonskorset til Ormøy kirke. Det vakre nette korset blir gjort i lønn, og skal males etterpå. Lønn er et meget sterkt materiale, som muligjør de tynne og minutsiøse detaljene. «Livets tre» motivet, blir her selve hovedbestanddelen i korset, og prydet med dragehodeurt-blomster, som er en spesialitet på Ormøya.  (Foto: Boni Wiik) Sløy gotikk!!!Karina is working on a procession cross for «Ormøy» church, which is a neo gothic timber church from  late 19th century. she is carving it from maple which is a very strong material, that gives her the freedom of making tiny details and a very thin «structure» for the cross. The «tree of life» motif is the essential here, blooming with dragon head plant -flowers, which is a specialty from the island «Ormøya», in the Oslo fjord.

 

 

 

vev4Vi må ikke glemme vikingbøttene til Njål. Han lagga sammen et par bøtter som skulle gis bort under vikingfestivalen i York.  Smedene  våre smidde hanker. (Foto: Boni Wiik) We must not forget the viking buckets that Njål made. They were to be given as presents from Norway, to the York viking festival this year.

 

 

vev5Boni har stått endel uker på Vitenskapsmuseet i Trondheim og kopiert Mæremadonnaen. Det er en 1200-talls madonna, som befinner seg i samlingen, men som menigheten ønsker en kopi av. Originalen har levd et langt liv, og ting har skjedd  med henne opp igjennom historien, forandringer, tilføyelse etc, så arbeidet er en form for kopiering kombinert med rekonstruksjon, for å få kopien nær opp til slik hun var tenkt da hun var ny…  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev6Underveis i kopieringsarbeidet.  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev7Damen ikke lenge før hun skal polykromeres…..(Foto: Boni Wiik) Boni has been working in the scientific museum in Trondheim for weeks, reconstructing a early gothic madonna from Mære.

 

 

vev8Ingerid har også lekt seg med å skjære bruskbarokk, for øvelsens skyld.     (Foto: Boni Wiik) Ingerid is having fun carving what we in Norway call «cartlidge baroque»

 

 

vev9Og vi jobber stadig med å utvikle teknikkene for å lage de beste brikkevevbrikkene a la Osebergfunnet… Dette kommer det en fyldig artikkel om snart, i «Norsk Husflid» We are still perfectioning the tecniques involved in making tablets, for tablet weaving,  as the ones found in the Oseberg grave.

 

Njål kom akkurat hjem fra siste innspurt før Erlend Leirdals utstilling på Galleri Ramm i Oslo, som åpner på torsdag denne uka, og vi  andre har vært på studietur til Stockholm.

Er det rart vi trives som treskjærere?

 

Et lite hjertesukk: Det er ikke enkelt å få seg en treskjærerutdannelse i Norge. For å bli treskjærer må man gjennomgå en læretid, og ta svennebrev. Den gjengse oppfatning blant treskjærere, og de som påstår at de lever av treskjæring, er at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det. Jeg vil snu det på hodet, og si: jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å drive et godt treskjærerverksted uten lærlinger. Jeg vil minne om at brorparten av det du ser av arbeider her på denne bloggen er gjort av lærlinger. Det er klart at lærlinger  ikke kan settes til alle mulige jobber, før de kanskje er nesten ferdige med læretiden, men det er så mye fantastisk de kan få til, om man vil at det skal skje og legger til rette for det. Å ha en gjeng unge ambisiøse, flinke og kreative folk jobbende på samme sted, er en kjemperessurs! Alle har noen spesialiteter, alle bidrar med det de kan, og på den måten har man alltid arbeid som passer til der den enkelte lærling er i hans eller hennes utvikling, og alle nyter godt av hverandres inspirasjon. I Treskjerarverkstaden har vi tatt på oss den oppgaven som alle treskjærere i Norge skulle ha gjort sammen, vi vil lære fra oss, lære videre det vi selv har lært, for å holde faget i hevd. Vi lever av kommersielle oppdrag. Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse. Men jeg kan ikke fri meg fra å drømme om at de andre treskjærerne i Norge, ville brette opp armene og si: «Jeg skal hjelpe til, jeg skal lære videre det jeg selv var så heldig å lære da jeg var ung», På den måten tror jeg faget vil blomstre enda mer, og ikke bare her på vårt lille verksted.

Vi er et levende verksted i vår tid. vi arbeider med det som ønskes av kunder i vår tid. Nitti prosent av dette, kanskje mer,  ligger utenfor læreplanen som «de gamle» har satt opp, og som vi må forholde oss til. Så i tillegg til å klare oss økonomisk gjennom å arbeide med det som vår tids treskjærere kan leve av, så må vi bruke tiden på å øve på det som «de gamle» mener at er «treskjærerfaget». Ting som er umoderne, som ingen kunde ønsker, som vi aldri får i oppdrag å lage. Det er litt dumt. Jeg tror ikke skomakerne må lage knappestøvler a la 18 80, eller at rørleggerne må lære å legge rør slik de gjorde det på 1700- tallet. Så hvorfor må det da være slik i treskjærerfaget?

Læretiden er knapp nok som den er- 2 år. Den burde vært 7 år, og på den tiden er det ønsket at man skal læres opp i ting du med stor sannsynlighet ikke kan leve av senere som treskjærer. Hva er tanken bak det? Nei, det er forunderlig.

Har du svar på dette, eller meninger, kan de sendes til treskjererverksted@gmail.com så vil de bli lagt til her………

Eller bare bruk kommentarfeltet så klart

Her kommer et innspill fra Notodden:

Til treskjærerverkstaden:

Her kommer det mine tanker og refleksjoner rundt innslaget på bloggen. Jeg har mye på hjertet og støtter dere gjerne. Jeg skriver noen kommentarer til diverse utsagn. Dere kan herje med teksten min som dere vil. Lykke til med å finne lærlingplasser til de som gjerne vil og gehør hos svennenemden.

Ulrike

 

Treskjærerverkstaden: ”…at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det…”

Jeg har full forståelse for treskjærere som må jobbe hardt og mye for å kunne overleve av yrket. Men som i de fleste andre områder i samtiden er det krav om fornying og forandring. Håndverkeren som vil ha et levebrød er nødt til å utvikle seg – komme ut av sin egen komfortsone. Å utdanne en lærling kunne jo vært en mulighet for dette. Roger Säljö som er en svensk sosiolog har utviklet teorien om ”sosiokulturell læring”. Denne teorien bygger videre på Lev Vygotsky´s proksimale utviklingssone (se lenger nede). Den sosiokulturelle læringsteorien går ut på at et menneske utvikler sine fysiske og kognitive ferdigheter i samhandling med andre individer. Säljo mener at bare i samhandlingen med andre kan man komme utover sin egen proksimale utviklingssone, det vil si over sine egne grenser.

Hva hadde vært enklere (og billigere) for en treskjærerbedrift, enn å ha en lærling å samhandle med? Håndverksyrker vil jeg, i hvert fall når det dreier seg om små- og verneverdige fag, betegne som ganske ensomme. Det er sjeldent at et faglig interessert og dannet mennesket stikker hodet inn på treskjærerens verksted – da blir det lite faglig diskusjon. Kunne man ikke tenke om de ”dumme spørsmålene” og ”rare” feil som en lærling i blant produserer, som en utmerket kilde til refleksjon over eget praksis? Snur jeg på min egen setning så finnes det ingen ”dumme” spørsmål og dermed mye nytte i å ha lærlinger rundt seg.

Treskjærerverkstaden: ”Læreplanen som ”de gamle” har satt opp…

Læreplanen må endre seg og har endret seg alltid. Tradisjonelle håndverksyrker har aldri vært statisk men under dynamisk utvikling. Er ikke akkurat denne dynamiske utvikling det fascinerende og givende med å utføre håndverks?

Richard Sennet bruker begrepet ”lukkede kunnskaps-systemer” for virksomhetsområder der man ikke setter i gang arbeidet før man har avklart mål, framgangsmåter og ønsket resultat –  Sennet beskriver disse lukkede kunnskaps-systemer som: av kort varighet. (Richard Sennet: Håndværkeren). Men i situasjoner som omhandler mennesker og læring er det ikke mulig å forutsi/forutbestemme alt.

Har man et ønske om å ”verne” et håndverksyrke som treskjæring så må det være mulig for forandring. Å åpne seg er godt og vondt og man må  tørre å ta sjanser og inngå kompromisser. Bare for å gi et eksempel fra keramikerens verksted: i antikken skjedde en radikal forandring av pottemakeryrket: dreieskiven ble oppfunnet. Riktignok brukte man en slave som ”motor” for å få sving på en plate som lå på en pinne, men med tiden utviklet seg dreieskiven til den vi har i dag – og ikke kunne være foruten. Tror vi at alle tradisjonelle keramikere skrek denne gangen: ”hurra til dreieskiveteknikken” ?

Når jeg tenker på treskjæreryrket så var sikkert oppgangssagen, avretteren og cnc-fresemaskinen en graverende utvikling. I den tiden vi lever nå, omgitt av automatproduserte og individløse produkter setter mer og mer mennesker pris på noe som er håndlaget. Et individuell produkt med sjarm. Ja og hvor kommer denne sjarmen fra? Etter min mening kommer den nedopp fra små avvik fra ”normen”. Håndverkeren står ikke like mye i fokus som en kunstner når han/hun produserer og selger et verk men en etterlater små spor på objektet som utgjør forskjellen til et masseprodusert produkt.

Om trekjærerlærlinger skal kunne skjære nesten perfekte kopier av ”de gamles” tolkning av stil, f.e. Gudbrandsdalakantus, så blir det vanskelig – kanskje umulig å videreutvikle stilen. Som jeg oppfattet det stilmessige og håndverksmessige kravene til treskjærer-svenne-nemda så minner det meg om maskinprodusert (masse-) vare.

 

Den proksimale utviklingssonen (av Lev Vygotsky)

Det som ligger i området mellom det en elev kan klare på egenhånd, og det eleven ikke kan greie, selv med hjelp, kaller Vygotsky den proksimale utviklingssonen. Denne inneholder alt det eleven kan greie med hjelp fra andre. I området mellom hva eleven greier på egenhånd, og hva den ikke greier, er voksne eller personer som kan mer enn barnet selv, en form for medierende hjelper. Etter å ha blitt veiledet tilstrekkelig vil barnet til slutt greie tingene på egenhånd, og har flyttet grensene for hva det kan klare alene. Den pedagogiske utfordringen ligger i å utnytte utviklingssonen ved å stimulere barnet til å arbeide aktivt sammen med andre, og å gi hjelp og støtte på barnets vaklende vei mot å klare oppgaven på egen hånd».

«Pædagogiken må orientere sig mod morgendagen i barnets udvikling og vende sig bort fra gårsdagen. Først da vil den kunne vække de udviklingsprocesser til live, som ligger i den nærmeste udviklings zone», skriver Vygotsky i boken Tenkning og språk. (Kilde: Wikipedia)

Selv om Vygotskys ord lyder litt gammeldags og skriver om ”barnet”, så passer det utmerket i vår tid og til lærling – mester – forholdet. Hvis en elev med interesse for tradisjonelt håndverk ikke får lærlingplass med en kunnskaps- og erfaringsrik person som veileder, så har lærlingen heller ikke sjanse til å utvikle – verken seg selv eller tradisjonshåndverket.

 

Treskjærerverkstaden: ”Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse”

Å ha et krav hengende over seg er tungt, men realitet. Om disse treskjærerlærlinger består svenneprøven og ønsker å jobbe selvstendig, så kommer de å ha akkurat samme krav hengende over seg. Jobber man selvstendig så kommer man til å ha tidspress, leveringstider og kundens oppfølgingsbehov. Lærlinger kommer til å bli spart, for en del av det såkalte ”praksissjokket” når de kommer ut i arbeidslivet. Og som du/dere sier stimulerer dette, kanskje de finner enklere, raskere og smartere løsninger på tradisjonelle arbeidsmåter.

 

Jeg ønsker meg at både treskjærernemden og treskjærerbedriftene skal tenke seg om. Det kan hende at treskjæring var på sin høydepunkt for 40 år siden og den tiden ønsker vi oss alle gjerne tilbake. Men det samme tenker vi om fiolinbyggekunsten fra Antonio Stradivari. Han hadde to sønner som jobbet hardt og sammen med sin far – men verken sønnene eller vi i dag, klarer å etterligne klangen i Stradivari´s fioliner. Vi må la treskjæringens glanstid være der den var og se sammen med våre lærlinger framover.

Ulrike Niederberger

 

 

 

 

Please follow and like us:

Vinter på Dovre, i oktober…

Da jeg tittet ut kjøkkenvinduet her om dagen, innså jeg at jeg lever i et japansk håndkolorert trykk. (Foto: Boni Wiik) Ps: Tofte Kongsgård der nede i hjørnet

 

 

Dette er et lokk til en spesiell type øskje fra NordHordaland. Waldemar dreide det av rosenkransen på et elggevir. This is a cap for a traditional needle case from North Hordaland. Waldemar turned it from a piece of elk antler. Hmmmm, kan en sjakkbrikke endt opp med å bli lokket på et nålehus, og derved startet en tradisjon? Hmmmm Is it possible a broken chesspiece ended up as lid for a needlecase, and started a tradition?

 

 

Polykromeringen av den store dragen er igang. The polychromy work at the big dragon head is on.

 

 

Karina er malermesterinnen.
Karina is the mistress of the painting

 

 

Miniseminar hvor fargesettingen diskuteres.
The carvers are discussing how to paint it.

 

 

Mikke mus får maling på seg.
Mickey Mouse is getting colored
Please follow and like us:

Verkstedbilder

Karina is carving the fine pattern on the big dragons ponytail.
Karina skjærer det vakre flettemønsteret på det store hodets hestehale.

 

 

Njål is carving «jellinge»animals on the big head.
Njål skjærer jellingedyr på det store hodet.

 

 

Boni has been to Trondheim, studying gothic sculptures.
Boni har vært i Trondheim og mesket seg i gotikk.

 

Njål was also in Trondheim, swinging the chain saw, helping out the artist Erlend Leirdal.
Njål var også i Trondheim og svingte motorsaga. Han hjalp kunstneren Erlend Leirdal med en gigantisk skulptur.

 

Please follow and like us: