Kategoriarkiv: kjenge

Litt fra arkivet igjen…

Synål av elgbein.(Foto: Boni Wiik)
Synål av elgbein.(Foto: Boni Wiik)

 

Reparasjoner på en 1700-talls engel på altertavlen i Drøbak kirke. Basun og endel manglende fingre.(Foto: Boni Wiik)
Reparasjoner på en 1700-talls engel på altertavlen i Drøbak kirke. Basun og endel manglende fingre.(Foto: Boni Wiik)
Reparesjoner på speilrammer til Eidsvollsbygningen. (Foto: Boni Wiik)
Reparasjoner på speilrammer til Eidsvollsbygningen. (Foto: Boni Wiik)

 

Overflatebehandling av en ørliten konjakkjenge.(Foto: Sigurd Wiik Dalheim)
Overflatebehandling av en ørliten konjakkjenge.(Foto: Sigurd Wiik Dalheim)
Den "andre"bankditten til Christopher Nielsen under arbeid. (Foto: Boni Wiik)
Den «andre»bankditten til Christopher Nielsen under arbeid. (Foto: Boni Wiik)

IMG_4644

Speedhugging av kirkekunst. (Foto: Boni Wiik)
Speedhugging av kirkekunst. (Foto: Boni Wiik)
Njål og Boni på monteringsturne. Njål fintilpasser et skap i en nisje. (Foto. Boni Wiik)
Njål og Boni på monteringsturne. Njål fintilpasser et skap i en nisje på Frogner. (Foto. Boni Wiik)

 

Boni tester styrken på en "svevende" bokhylle på Jessheim. (Foto: Njål Andreassen)
Boni tester styrken på en «svevende» bokhylle på Jessheim. (Foto: Njål Andreassen)

 

Ingerid og Even moterer en kopi av et "Sæterdalenbostkast" på Gardsøy i Vågå. (Foto: Boni Wiik)
Ingerid og Even moterer en kopi av et «Sæterdalenbostkast» på Gardsøy i Vågå. (Foto: Boni Wiik)
Njål skjærer svenneprøve.(Foto: Boni Wiik)
Njål skjærer svenneprøve.(Foto: Boni Wiik)

 

IMAG2063
Tredelt pilegrimsstav under arbeid.(Foto: Boni Wiik)

unnamed

unnamed2

Detaljer av sprangvev fraOseberg. (foto: Even Hansen)
Detaljer avsprangvev fraOseberg. (foto: Even Hansen)

 

Please follow and like us:

Treskjerarverkstadens kule verktøyjulekalender.

1. desember . Her kommer et must for alle som driver med treskjæring , eller snekring. Dette er en gummibelagt velproposjonert og balansert kneppert, som du kan stå og slå med uke ut og uke inn, lange dager, uten problemer. Gummilaget gjør at du får gode slag, og i tillegg er det umulig å slå knepperten istykker. Den er og skånsom mot verktøyenes håndtak. Den fåes i forskjellige vektklasser, og er produsert av Wood is good.com . Min veier 420 gram, og er lettvekteren. Den har jeg dæljet med i 14 år, da fikk jeg den brukt fra en annen, og den ser fortsatt ubrukt ut. For et verktøy!!!

Even bruker verdens beste kneppert.

 

 

Nb: Vi får ikke prosenter av salget, vi bare digger dette verktøyet, og vil spre det glade budskap!

 

 

 

 

2.Desember. Her kommer en av de råeste redskapene til forming av store flater og kurver. Det er en Stanley skjøve, som vi bare kaller Harley Davidsonskjøva. Fordi man føler litt at man kjører stor sykkel når man bruker den!

Eirik bruker Harleyskjøva til å forme utsiden på en svær kjenge.

 

 

3. Desember. Dette er en gammel tysk stikkøks. Den er i praksis et gigantisk stemjern, som man dytter med hendene i stedet for å slå på det, altså et verktøy som fungerer som en blanding av en øks og en høvel, og som kommer til på de rareste steder. Jeg glemmer aldri den gangen vi sleit med å komme til for å lage en finurlig tilpasning mellom stevntoppen, og det svære dragehodet på skipet «Harald Hårfagre». Ingen verktøy ville liksom gjøre den jobben,- helt til Njål dro fram stikkøksa til Boni, og med den skar en perfekt kurve inn i undersiden på hodet, som stemte nøyaktig til den indre formen på stevnen! Vanskelig å forklare, men tro meg, det var en fryd og se den store bondesønnen føre dette vidunderverktøyet så elegant.

 

 

Kjekk mann med kjekt verktøy. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4. Desember. I følge gamle tradisjoner og skikk, er dette dagen for grumsete bilder, så også her vil vi feire det.

Her skimtes firmanavnet på et bemerkelsesverdig lite treskjærerjern, som ble kjøpt på opphørssalg i en jernvarehandel i Firenze på nittitallet.

 

 

Slipte det da det ble kjøpt, men har siden aldri slipt det, og det til tross for at det er et av favorittjerna til beinarbeid. Det er knallhardt i stålet.

 

 

Kurven på jernet tilsvarer omtrent en firer eller femmer, og er perfekt til å skjære pølser og konvekse bånd med, i liten skala.

 

 

Som foreksempel her: tanngard på en knøttliten hodeskalle.

 

5. Desember. Når man skal meddra en kant holder det ofte å bare bruke fingerene til å skape den avstanden man trenger  sånn cirka, og dra en blyantstrek, eller bruke et enkelt strekmått. Men hvis det virkelig gjelder, og du må ha en dønn presis strek, til for eksempel helt perfekte sammenføyninger, når selv en tynn blyantstrek blir for slurvete, da må du bruke denne:

Dette fancy medraget oser av presisjon i hele sin utførelse, og det er et skarpt tynt hjul som lager merket, i stedet for piggen man vanligvis finner på slike redskaper. Her bruker Karina strekmåttet, og meddrar en kant på en lønneplanke. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

6. Desember    Idag skal vi feire denne lille godbiten. Det er en liten bronseskjøve av enkleste sort, den er tja, 5-6cm lang, og kommer derfor til nesten overalt. Stålet er festet enkelt og greit med en skrue og en skive. Skjøven finnes i en to tre varianter der sålen har forskjellig bue, eller er helt flat. Denne har plassen blant de åtte ti verktøyene jeg alltid har med meg på oppdrag. Enjoy!

Akk! En treskjærers trofaste venn. ( Foto: Boni Wiik)

 

 

7.Desember.  Helle Viking.

Denne fikk jeg da jeg var ti år, og den har så og si hengt og dinglet på hofta mi siden dengang. «Helle Viking» heter den, og er altså lagd av Helle fabrikken. Den var egentlig en kniv Arne Emil Christensen designet til Ragnar Torseths mannskap dengang «Saga siglar» skulle gjøre sin jordomseiling. Helle ville masseprodusere den, og gav den det knivbladet som du ser her, som muligens var noe de hadde fra før av, for denne har smal nakke, og er sånn sett ikke den ideelle spikkekniv, men dette var noe de gjorde noe med, og etterhvert kom den med bred nakke. Den er så herlig enkel og minimalistisk, med sitt enkle treskaft som er klinka i bakkant, og slira med samiskaktig  oppheng. Læret i slira kunne nok vært stivere, for jeg er redd om jeg setter den opp ordentlig vil den skjære seg tvers gjennom slira. Men uansett: En glimrende brukskniv! Ujålete og god.

Sliten, men god kniv.
Sliten, men god kniv.

 

 

8. Desember  Her er enkel men god teknologi!  Den er utformet akkurat som en pizzaskjærer, bare litt mindre, og den skjærer papir, papp og ikke altfor tykt lær med stor presisjon.

Her skjæres lærremmer til sverdskaft av en gammel skinnsofa. Tynt lær lar seg ikke skjære med tradisjonell remskjærer, så da er denne genial. Hjulet kan skiftes over fra den ene til den andre siden av skaftet.
Her skjæres lærremmer til sverdskaft av en gammel skinnsofa. Tynt lær lar seg ikke skjære med tradisjonell remskjærer, så da er denne genial. Hjulet kan skiftes over fra den ene til den andre siden av skaftet.

 

 

Sverdene våre er populære, og vi må stadig lage opp nye.
Sverdene våre er populære, og vi må stadig lage opp nye.

 

 

9.Desember. Her skal vi presentere verdens beste investering.

Den lille Mora snekkerkniven, som leveres med straight bjørkeskaft og plastslire er en uvurderlig redskap. Den har meget god stålkvalitet, og med sitt laminerte blad, kan den slipes ekstremt spiss og enormt skarp, og fortsatter klingen så seig at den ikke knekker. Den er det ultimate verktøy til å få ut flis på de minste og dypeste steder, og derfor et selvfølgelig supplement til de vanlige treskjærerjerna, men også i seg selv en spikkekniv som kan forme det meste. Kjempebillig, og kjempegod!

Knivenes kniv.
Knivenes kniv.

 

 

10. Desember. Kan et ordentlig bra verktøy gå ut på dato? Det er et interessant filosofisk spørsmål. Om det er virkelig bra skulle det vel ikke være mulig. En god håndverker i steinalderen klarte sikkert med en riktig bra steinøks, å få til akkurat det han ønsket, skulle jeg tro. Men er ikke en god Mustadøks bedre?   Her kommer en gammel dame som uansett fortjener heder. Hun er ikke i daglig bruk på verkstedet, men hun var den eneste kontursaga jeg hadde da jeg startet opp som treskjærer, og hun gjorde nytten. Enkel mekanikk, nydelig design, og tydeligvis også høy kvalitet, siden hun fortsatt funker bra mer enn hundre år etter at hun ble lagd.

Armene som holder bladet er i herlig gammel, men fortsatt spenstig ask.
Armene som holder bladet er i herlig gammel, men fortsatt spenstig, ask.

 

P1080998

 

 

P1080997

 

 

 

11. Desember.

Med denne kan du bokstavelig talt bygge deg et helt hus. Den er stor og tung nok, når det er nødvendig, og den er liten og lett nok når det er et poeng. Skaftet er gjort av bjørk, tatt ut så lang ute mot barken som mulig  av en svær stamme.

 

P1090003

Dette er en «Mustad tømmermannsbile»!

12. Desember.

På oppfordring fra elleville lesere kommer denne igjen:

Liten lett elhøvel med stillbar såle. Den kan være konkav, konveks og rett. Det perfekte harveverktøyet når du klatrer rundt i ubekvemme arbeidsstillinger.
Liten lett elhøvel med stillbar såle. Den kan være konkav, konveks og rett. Det perfekte harveverktøyet når du klatrer rundt i ubekvemme arbeidsstillinger.

 

13. Desember. Se på denne!

Deilig liten sak.
Deilig liten sak.

 

14. Desember. Stanley no 55 heter denne og er en god skjøve når du må lage et rundholt kjapt. Nb: men ikke bruk den om du ikke kan høvle et rundholt fra før av….P1090024Jeg bruker den som regel når jeg skal tilpasse juletreet i juletrefoten også…

 

 

 

15. Desember.

Næmingen Alf Reidar bruker denne når han sprettetæljer. Øystein Myhre har smidd den.
Næmingen Alf Reidar bruker denne når han sprettetæljer. Øystein Myhre har smidd den.

 

16. Desember.

Billigste japansaga hos Claes Ohlson. Fantastisk verktøy. Den buede tuppen gjør at du kommer til nesten overalt.

Denne burde ha en selvsagt plass i enhver husstand.
Denne burde ha en selvsagt plass i enhver husstand.

17. Desember

En norsk øks fra 1300-tallet som faktisk er i bruk fortsatt. Kan det egentlig bli kulere enn det?
En norsk øks fra 1300-tallet som faktisk er i bruk fortsatt. Kan det egentlig bli kulere enn det?

18. Desember

Av og til er det deilig å ta fram et svært jern, så det går litt unna…

1

 

En tung diger "slick"...
En tung diger «slick»…

19. Desember.

Denne her er også veldig kjekk. Gammelt verktøy har som regel gammeldagse skruer til justeringer, og festemekansimer, og da trenger man jo gammeldags skrutrekker. Gjør jo ikke noe om skrutrekkerne i tillegg er vakre og fiffige…

P1090170

 

P1090169

 

 

20. Desember. Når vi først snakker om skrutrekkere…..

En slik en er det eneste verktøy som med letthet kan trekke ut en svær gammal bronse eller stålskrue som sitter bom fast. Veldig hendig ved restaureringsarbeid. Man kapper en vanlig skrutrekker og fester den i borvinna. Trikset er å stramme skruen ørlitegrann, før man sakte og stødig trekker den ut. Njål synes fargen er litt ubehagelig på akkurat denne, en østeuropeisk søttitallsdrill.

P1090172

 

21. desember. Denne er alltid med meg. Den ser unseelig ut og den er i høyeste grad masseprodusert og forenklet mest mulig for å få den billig, vil jeg tro, men det har bare vært til dens fordel, og den går alle andre støthøvler en høy gang…

20 kroner kosta den i sin tid på Vestkanttorget. (Foto: Boni Wiik)
20 kroner kosta den i sin tid på Vestkanttorget. (Foto: Boni Wiik)

 

Den er malt slik at den ser ut som militært materiell, noe den kanskje er, og det eneste som vitner om dens herkomst er «Made in USA», som er støpt inn i skroget. Den har et ypperlig stål, og en enkelt veldig solid stilleskrue, som gjør at når den er stilt inn, så holder den denne innstillingen i årevis, uansett påkjenninger ved bruk. Den er lett, noe som gjør høvling hengende i rare stillinger komfortabelt, og den blir så og si aldri sløv. Som sagt, den er alltid med meg på jobb…

 

22. Desember.

Noe av det mest tilfredstillende man kommer borti i denne bransjen, er når man finner et gammelt klenodie, som i hundre, kanskje to hundre år,  har blitt glemt bort og ikke forstått, kanskje havnet i et uthus eller ødelagt på grunn av mangel på kunnskap, kanskje slipt feil og sånn blitt ubrukelig. En gammel sliter som virkelig fikk jobbene gjort i de riktige hender, og som har utrettet formidable jobber i sin tid. Og så, forsiktig børste bort rust, skjefte om på nytt,  en tur på slipesteinen og litt kjærlighet er kanskje det som skal til. Så  tar man det siste draget med det fineste av alle brynene og hvisker forsiktig: » Våkn opp, det er på tide å jobbe igjen…»

En laftebile som etter sigende ble smidd på Bærums verk på 1820-tallet.
En laftebile som etter sigende ble smidd på Bærums verk på 1820-tallet.
Please follow and like us:

På Verkstedet.

Fjoråret handlet veldig mye om jellingestil.

Denne høsten kommer til å preges sterkt av gotikk.

Njål er allerede igang med en kopi av Spydebergmadonnaen.
Njål is carving a copy of the madonna from Spydeberg.

 

Alt burde jo prøves. Her er en kjenge som er lagd av en greindeling. Koppen er selve hovedgreina, mens hodene er gjort der greina deler seg i to.
Nothing should remain untried. This is a kjenge made from where a branch divides into two smaller ones.
Kjenga ble solgt halvferdig.
The kjenge was sold partly finished.
Please follow and like us:

Treskjæringsmønster.

Kjære alle dere som leter på internett etter mønster til treskjæring.

Det er ikke så mye der ute å finne av mønstre som man kan printe ut, og sette igang å skjære. Det burde sikkert være det, og jeg har mange ganger vært inne på tanken å bare rett og slett legge ut tegninger. Men det har seg slik at det er som regel en god del arbeid med å lage en bra  tegning. Og de fleste som gjør det, vil gjerne beholde copyrighten på det arbeidet, slik at de kan få betalt for det. Eller de føler at det er deres åndsverk og vil ikke at andre skal tukle med det. -Forståelige ting begge deler. Selv blir jeg bare beæret om noen vil bruke en tegning jeg har laget, og synes det er stas, men problemet er jo for oss som lever av dette, eller er ansatt for å gjøre det,  at vi kan ikke gi bort arbeidet vårt i hytt og pine. Men hvis man kommer på kurs, eller hospiterer på verkstedet, så pleier man å få drøssevis av tegninger, hos oss, men det må liksom etableres en kontakt først. Så hvis du ønsker å komme inn i treskjærerverdenen, så er du hjertelig velkommen til å besøke oss, for kortere eller lengre perioder. Vi har ukeskurs, mange ukerskurs , og vi syr sammen spesialopplegg når det trengs. Man kan komme til oss og få rettledning og tilgang på verksted for å lage helt spesielle møbler, eller arbeide med helt spesielle stilarter, lære å slipe, ja hva som helst innenfor treskjæreruniverset. De fleste som er innom får seg en opplevelse for livet, og de og vi har som regel masse glede av hverandre og knytter uslitelige kontaktbånd. Hvis man gløder og brenner for håndverk, er det ingenting som er så deilig som å møte likesinnede.

Ta kontakt på post@hjerleid.no    eller   treskjererverksted@gmail.com

Please follow and like us:

Opprydning.

Pelikankjenga til Eirik. "Ein klassikar" (Foto: Boni Wiik)

Driver og rydder på datamaskinen, og fant endel bilder av ting gjort av elever og lærlinger her de siste åra. Håper det kan være til inspirasjon.

 

 

Hardingfelehalsen til Ingrid under arbeid. Les mer om den på www.geisfus.blogspot.com (Foto: Boni Wiik)
 
Laksen til Even. (Foto: Boni Wiik)
 
 
 
 
 
 
Trehengsler med vikingornamentikk. Nb: Den til høyre er stjålet. Hvis noen ser denne, ta kontakt!!!
 
 
 
Ragnhild og Jon Ole polykromerer en diger skapkoll
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Stabbursportal av Even Hansen og Kjell Arne Schancke (Foto: Boni Wiik)
 
Urnesornamentikk av Ragnhild. (Foto: Boni Wiik)
 
Speilramma til Kjellemann.
 
Kistefront inspirert av skapdør fra Vang stavkirke. (Foto: Boni Wiik)
 
 
 
Please follow and like us:

Hvordan lage en konjakkjenge.

Her kommer altså oppskriften. Følger du denne klarer du å lage en liten kjenge med ett hode. Men husk å tenke form, proposjoner og linjer hele tiden. Denslags kommer ikke av seg selv, men ofte ved mye øving og erfaring. Vær kritisk!  Det lages altfor mye dårlige og stygge ting, og da er etter min mening poenget borte.

Konjakkjenge.

Tekst: Boni Wiik

Foto og arbeid: Eirik Bryn

Å arbeide i en tradisjon betyr ikke at man skal gjøre det samme om og om igjen, slik det alltid har vært gjort, og på den måten «ta vare på tradisjonen». Det handler om å være i tradisjonen, og høste av den like mye som du tilfører den ditt eget. En tradisjon er ikke noe statisk, den er alltid i utvikling, og det er slik man tar vare på den.

Denne gangen skal vi se hvordan Eirik Bryn fra Voss lager en konjakkjenge.

Kjenge er et drikkekar med to hanker som gjerne er formet som dyrehoder. Den holdes med en hank i hver hånd når man drikker, og kjenger kan ofte være ganske store. Men om man lager en liten kjenge, da er det ikke plass til å drikke av den om den har to hoder, så derfor har konjakkjengen bare ett hode. Den kan ligne litt på en ølhøne, men den lages som en vanlig kjenge, og har alle kjengens distinkte særtrekk med det stolte hode, som kommer opp som stavnen på en båt.

Det er på Vestlandet det er sterkest tradisjon for kjenger, og de brukes fortsatt i festlige lag og ved ølbrygging. Eirik Bryn er en ung mann som bærer tradisjonen med kjengelaging videre. Ordet kjenge er visstnok fra gammelnorsk og betyr noe sånt som bukt eller krampe, og henspeiler på fasongen med de to stavnene som kommer opp.

Drikkekar generelt har som regel i eldre tider vært gjort ut av koter og knuter på trær. Det er mange gode grunner til det, for det første har koten gjerne omtrent den formen man vil ha, og for det andre følger fiberstrukturen i veden formen på drikkekaret. Og sist men ikke minst er veden i slike knuter ofte litt «krøllete», noe som gjør at det ikke sprekker opp så lett. Men det er ingenting i veien for å lage dem av rett ved også. Da kan man være mer herre over formgivningen av karet.

Å arbeide i rått virke.

Om man bearbeider virke mens det er ferskt, er det adskillig lettere å arbeide med enn når det er tørt, og hvis man lager noe med grove dimensjoner er man helt nødt til å gjøre det, for det er praktisk talt umulig å tørke store stykker tre uten at de sprekker, og sprekk kan man ikke ha i et drikkekar. Da gjelder det å hule ut og forme mest mulig, slik at godstykkelsen blir tynn før trestykket har tørket ut. Når veggene i karet har blitt tynne, kan man tørke det, for så og forsyne det med sirlige detaljer, som lettest gjøres i tørt virke.

Når det gjelder en konjakkjenge av beskjedne dimensjoner spiller det ikke så stor rolle, men det anbefales å gjøres i vått virke for enkelhets skyld.

Framgangsmåten for å lage denne kjenga er den samme som for å lage en stor.

Du trenger: En kvartkløyving rettvokst løvtre av middels hardhet som bjørk, or, selje etc. Det burde være en tresort som ikke er giftig eller har ubehagelig lukt og smak.

Emnet tas ut slik at bunnen av drikkekaret ligger ut mot barken, og hode opp mot margen. Men ikke la hode gå opp i margen, for margen er full av spenninger og kan skape problemer. Om man ønsker et voldsomt høyt hode, la heller hals og hode gå opp på siden av margen for sikkerhet skyld.

Om man har tilgang til båndsag er det en veldig fordel under grovformingen. Da kan man enkelt gjøre presise innsaginger og få nøyaktig bort akkurat det som skal bort, og ikke mer.

Bildene viser hvordan man «legger» kjenga i emnet, hvordan man frigjør hodene, og hvordan man sager for å åpne opp mellom hodene, og begynne formingen av koppen,- alt mens emnet fortsatt er en håndterlig bit som står godt på båndsagbordet.

Nå begynner håndarbeidet. Kjenga har to fine vinger ut til sidene som er nyttige når den skal bearbeides videre.

Når koppen skal formes, blir den hogd og skåret til med dertil egnede treskjærerjern, før den glattes med skjøven. De flotteste kjengene er gjerne breiere i koppen enn de er lange, slik får kjenga en majestetisk reisning, og blir velegnet til å drikke av. Det er viktig å alltid tenke på spenstige linjer og god design under hele arbeidet. Et uoppmerksomt øyeblikk, og man kan miste spensten i formen.

Hvis man ikke får grovformet, og hult ut kjenga på en økt, kan man oppbevare den fuktig i en bøtte med vann til neste gang. Med salt i vannet unngår man at treet blir surt og får svarte merker og tegninger i veden. Det er ingenting i veien for å pusse kjenga for å få en glatt overflate, men om man skal bruke skjærende verktøy etter pussing, er det lurt å børste av treet godt, eller vaske det slik at partikler fra pussepapir ikke blir liggende i veden, og kan skjemme verktøyet.

Når kjenga er ferdig skåret, må den settes inn med noe. Og her blir den behandlet med kalium permanganat, og deretter renset parafin. Kaliumpermanganaten gir alt fra en lys brun farge til kølsvart, alt etter hvor mye man tar på, og er kun for det estetiske, mens parafinen gir glans og impregnering.

Det er få gjenstander som er slik en fryd for øyet, og en nytelse å holde i hånda og bruke, som en kjenge når den er godt utført. Enda så mye flotte utskårede ting vi har på verkstedet, er det alltid kjengene som fanger oppmerksomheten til dem som kommer inn der. Det er en utfordring å lage en god kjenge, men jeg håper dette kan være til inspirasjon. Hvis du lurer på noe angående kjengelaging kan du ta kontakt med kjengjemannen@gmail.com
Lykke til!

Kvartkløyving med bjørk. Slik plasseres kjenga i forhold til årringene.

 

Selve koppen skal være 1cm bredere enn den er lang.

 

Sag bort de fire klossene rundt koppen, slik at det gjenstår to «vinger» som hodene plasseres i.

 

Bruk båndsaga til å grovforme koppen.

 

Merk midten under kjenga, og tegn er sirkel med passer. Hvis koppen er 10cm i diameter bør sirkelen være 4cm i diameter. Forming av bollen kan med fordel skje med treskjærerjern, for så og ta siste finpuss med skjøve. Store jern med svak krumming er ideelt.

 

La det stå igjen et lite felt på hver bredside, dette for å være sikker på å beholde bredden, og for at den skal bli lik på begge sider. Når en er fornøyd med formen på bollen, høvles også disse feltene.

 

Tegn på hals og hode, husk god linjeføring. Aldri begynn å sage ut hodet før du virkelig er fornøyd med formen. Bruk et bor for lettere å forme hals og hode.

 

Uthuling av koppen gjøres med jern med kraftig krumming.

 

Lag «kjøl» både foran og bak. Vær nøye med påtegning. Bruk et stemjern eller et rett treskjærerjern til dette.

 

Tegn på linjer med ca 5-6mm mellomrom på kryss og tvers. Bruk en skarp geisfus til å skjære linjene, husk at dette er endeved.

 

Behold «halen» på så lenge som mulig, dette for å kunne feste kjenga i høvelbenken mens man jobber med den.

 

Bruk geisfus til å skjære innramming for karveskurden, del så opp i tilnærmet like store trekanter. Stikk deretter dypt ned i midten på trekantene og opp i null, skjær ut litt og litt. Bruk et rett treskjærerjern med slipefas på begge sider.

 

Den ferdige kjenga påføres kalium permanganat. Renset parafin gir en fin flans.
Voila!
Please follow and like us:

Konjakkjenger.

Kjenger er noe av det mest populære innen treskjæring. Kjenger er utskårne drikkekar i tre til øldrikking fra gammelt av, og er som regel ganske store. Eirik har utviklet konjakkjenga som er en bitteliten kjenge med kun ett hode, slik at den lett kan drikkes av. Formatet egner seg best til brennevin, for eksempel konjakk. Disse var en bestilling fra Braastad.

Tre små kjenger.

Kjenger har en deilig tredimensjonal form, og når linjeføringen er på plass er det en nytelse og snu og vende på dem i hånda.

Please follow and like us: