Stikkordarkiv: even hansen

Treskjerarverkstadens kule verktøyjulekalender.

1. desember . Her kommer et must for alle som driver med treskjæring , eller snekring. Dette er en gummibelagt velproposjonert og balansert kneppert, som du kan stå og slå med uke ut og uke inn, lange dager, uten problemer. Gummilaget gjør at du får gode slag, og i tillegg er det umulig å slå knepperten istykker. Den er og skånsom mot verktøyenes håndtak. Den fåes i forskjellige vektklasser, og er produsert av Wood is good.com . Min veier 420 gram, og er lettvekteren. Den har jeg dæljet med i 14 år, da fikk jeg den brukt fra en annen, og den ser fortsatt ubrukt ut. For et verktøy!!!

Even bruker verdens beste kneppert.

 

 

Nb: Vi får ikke prosenter av salget, vi bare digger dette verktøyet, og vil spre det glade budskap!

 

 

 

 

2.Desember. Her kommer en av de råeste redskapene til forming av store flater og kurver. Det er en Stanley skjøve, som vi bare kaller Harley Davidsonskjøva. Fordi man føler litt at man kjører stor sykkel når man bruker den!

Eirik bruker Harleyskjøva til å forme utsiden på en svær kjenge.

 

 

3. Desember. Dette er en gammel tysk stikkøks. Den er i praksis et gigantisk stemjern, som man dytter med hendene i stedet for å slå på det, altså et verktøy som fungerer som en blanding av en øks og en høvel, og som kommer til på de rareste steder. Jeg glemmer aldri den gangen vi sleit med å komme til for å lage en finurlig tilpasning mellom stevntoppen, og det svære dragehodet på skipet «Harald Hårfagre». Ingen verktøy ville liksom gjøre den jobben,- helt til Njål dro fram stikkøksa til Boni, og med den skar en perfekt kurve inn i undersiden på hodet, som stemte nøyaktig til den indre formen på stevnen! Vanskelig å forklare, men tro meg, det var en fryd og se den store bondesønnen føre dette vidunderverktøyet så elegant.

 

 

Kjekk mann med kjekt verktøy. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4. Desember. I følge gamle tradisjoner og skikk, er dette dagen for grumsete bilder, så også her vil vi feire det.

Her skimtes firmanavnet på et bemerkelsesverdig lite treskjærerjern, som ble kjøpt på opphørssalg i en jernvarehandel i Firenze på nittitallet.

 

 

Slipte det da det ble kjøpt, men har siden aldri slipt det, og det til tross for at det er et av favorittjerna til beinarbeid. Det er knallhardt i stålet.

 

 

Kurven på jernet tilsvarer omtrent en firer eller femmer, og er perfekt til å skjære pølser og konvekse bånd med, i liten skala.

 

 

Som foreksempel her: tanngard på en knøttliten hodeskalle.

 

5. Desember. Når man skal meddra en kant holder det ofte å bare bruke fingerene til å skape den avstanden man trenger  sånn cirka, og dra en blyantstrek, eller bruke et enkelt strekmått. Men hvis det virkelig gjelder, og du må ha en dønn presis strek, til for eksempel helt perfekte sammenføyninger, når selv en tynn blyantstrek blir for slurvete, da må du bruke denne:

Dette fancy medraget oser av presisjon i hele sin utførelse, og det er et skarpt tynt hjul som lager merket, i stedet for piggen man vanligvis finner på slike redskaper. Her bruker Karina strekmåttet, og meddrar en kant på en lønneplanke. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

6. Desember    Idag skal vi feire denne lille godbiten. Det er en liten bronseskjøve av enkleste sort, den er tja, 5-6cm lang, og kommer derfor til nesten overalt. Stålet er festet enkelt og greit med en skrue og en skive. Skjøven finnes i en to tre varianter der sålen har forskjellig bue, eller er helt flat. Denne har plassen blant de åtte ti verktøyene jeg alltid har med meg på oppdrag. Enjoy!

Akk! En treskjærers trofaste venn. ( Foto: Boni Wiik)

 

 

7.Desember.  Helle Viking.

Denne fikk jeg da jeg var ti år, og den har så og si hengt og dinglet på hofta mi siden dengang. «Helle Viking» heter den, og er altså lagd av Helle fabrikken. Den var egentlig en kniv Arne Emil Christensen designet til Ragnar Torseths mannskap dengang «Saga siglar» skulle gjøre sin jordomseiling. Helle ville masseprodusere den, og gav den det knivbladet som du ser her, som muligens var noe de hadde fra før av, for denne har smal nakke, og er sånn sett ikke den ideelle spikkekniv, men dette var noe de gjorde noe med, og etterhvert kom den med bred nakke. Den er så herlig enkel og minimalistisk, med sitt enkle treskaft som er klinka i bakkant, og slira med samiskaktig  oppheng. Læret i slira kunne nok vært stivere, for jeg er redd om jeg setter den opp ordentlig vil den skjære seg tvers gjennom slira. Men uansett: En glimrende brukskniv! Ujålete og god.

Sliten, men god kniv.
Sliten, men god kniv.

 

 

8. Desember  Her er enkel men god teknologi!  Den er utformet akkurat som en pizzaskjærer, bare litt mindre, og den skjærer papir, papp og ikke altfor tykt lær med stor presisjon.

Her skjæres lærremmer til sverdskaft av en gammel skinnsofa. Tynt lær lar seg ikke skjære med tradisjonell remskjærer, så da er denne genial. Hjulet kan skiftes over fra den ene til den andre siden av skaftet.
Her skjæres lærremmer til sverdskaft av en gammel skinnsofa. Tynt lær lar seg ikke skjære med tradisjonell remskjærer, så da er denne genial. Hjulet kan skiftes over fra den ene til den andre siden av skaftet.

 

 

Sverdene våre er populære, og vi må stadig lage opp nye.
Sverdene våre er populære, og vi må stadig lage opp nye.

 

 

9.Desember. Her skal vi presentere verdens beste investering.

Den lille Mora snekkerkniven, som leveres med straight bjørkeskaft og plastslire er en uvurderlig redskap. Den har meget god stålkvalitet, og med sitt laminerte blad, kan den slipes ekstremt spiss og enormt skarp, og fortsatter klingen så seig at den ikke knekker. Den er det ultimate verktøy til å få ut flis på de minste og dypeste steder, og derfor et selvfølgelig supplement til de vanlige treskjærerjerna, men også i seg selv en spikkekniv som kan forme det meste. Kjempebillig, og kjempegod!

Knivenes kniv.
Knivenes kniv.

 

 

10. Desember. Kan et ordentlig bra verktøy gå ut på dato? Det er et interessant filosofisk spørsmål. Om det er virkelig bra skulle det vel ikke være mulig. En god håndverker i steinalderen klarte sikkert med en riktig bra steinøks, å få til akkurat det han ønsket, skulle jeg tro. Men er ikke en god Mustadøks bedre?   Her kommer en gammel dame som uansett fortjener heder. Hun er ikke i daglig bruk på verkstedet, men hun var den eneste kontursaga jeg hadde da jeg startet opp som treskjærer, og hun gjorde nytten. Enkel mekanikk, nydelig design, og tydeligvis også høy kvalitet, siden hun fortsatt funker bra mer enn hundre år etter at hun ble lagd.

Armene som holder bladet er i herlig gammel, men fortsatt spenstig ask.
Armene som holder bladet er i herlig gammel, men fortsatt spenstig, ask.

 

P1080998

 

 

P1080997

 

 

 

11. Desember.

Med denne kan du bokstavelig talt bygge deg et helt hus. Den er stor og tung nok, når det er nødvendig, og den er liten og lett nok når det er et poeng. Skaftet er gjort av bjørk, tatt ut så lang ute mot barken som mulig  av en svær stamme.

 

P1090003

Dette er en «Mustad tømmermannsbile»!

12. Desember.

På oppfordring fra elleville lesere kommer denne igjen:

Liten lett elhøvel med stillbar såle. Den kan være konkav, konveks og rett. Det perfekte harveverktøyet når du klatrer rundt i ubekvemme arbeidsstillinger.
Liten lett elhøvel med stillbar såle. Den kan være konkav, konveks og rett. Det perfekte harveverktøyet når du klatrer rundt i ubekvemme arbeidsstillinger.

 

13. Desember. Se på denne!

Deilig liten sak.
Deilig liten sak.

 

14. Desember. Stanley no 55 heter denne og er en god skjøve når du må lage et rundholt kjapt. Nb: men ikke bruk den om du ikke kan høvle et rundholt fra før av….P1090024Jeg bruker den som regel når jeg skal tilpasse juletreet i juletrefoten også…

 

 

 

15. Desember.

Næmingen Alf Reidar bruker denne når han sprettetæljer. Øystein Myhre har smidd den.
Næmingen Alf Reidar bruker denne når han sprettetæljer. Øystein Myhre har smidd den.

 

16. Desember.

Billigste japansaga hos Claes Ohlson. Fantastisk verktøy. Den buede tuppen gjør at du kommer til nesten overalt.

Denne burde ha en selvsagt plass i enhver husstand.
Denne burde ha en selvsagt plass i enhver husstand.

17. Desember

En norsk øks fra 1300-tallet som faktisk er i bruk fortsatt. Kan det egentlig bli kulere enn det?
En norsk øks fra 1300-tallet som faktisk er i bruk fortsatt. Kan det egentlig bli kulere enn det?

18. Desember

Av og til er det deilig å ta fram et svært jern, så det går litt unna…

1

 

En tung diger "slick"...
En tung diger «slick»…

19. Desember.

Denne her er også veldig kjekk. Gammelt verktøy har som regel gammeldagse skruer til justeringer, og festemekansimer, og da trenger man jo gammeldags skrutrekker. Gjør jo ikke noe om skrutrekkerne i tillegg er vakre og fiffige…

P1090170

 

P1090169

 

 

20. Desember. Når vi først snakker om skrutrekkere…..

En slik en er det eneste verktøy som med letthet kan trekke ut en svær gammal bronse eller stålskrue som sitter bom fast. Veldig hendig ved restaureringsarbeid. Man kapper en vanlig skrutrekker og fester den i borvinna. Trikset er å stramme skruen ørlitegrann, før man sakte og stødig trekker den ut. Njål synes fargen er litt ubehagelig på akkurat denne, en østeuropeisk søttitallsdrill.

P1090172

 

21. desember. Denne er alltid med meg. Den ser unseelig ut og den er i høyeste grad masseprodusert og forenklet mest mulig for å få den billig, vil jeg tro, men det har bare vært til dens fordel, og den går alle andre støthøvler en høy gang…

20 kroner kosta den i sin tid på Vestkanttorget. (Foto: Boni Wiik)
20 kroner kosta den i sin tid på Vestkanttorget. (Foto: Boni Wiik)

 

Den er malt slik at den ser ut som militært materiell, noe den kanskje er, og det eneste som vitner om dens herkomst er «Made in USA», som er støpt inn i skroget. Den har et ypperlig stål, og en enkelt veldig solid stilleskrue, som gjør at når den er stilt inn, så holder den denne innstillingen i årevis, uansett påkjenninger ved bruk. Den er lett, noe som gjør høvling hengende i rare stillinger komfortabelt, og den blir så og si aldri sløv. Som sagt, den er alltid med meg på jobb…

 

22. Desember.

Noe av det mest tilfredstillende man kommer borti i denne bransjen, er når man finner et gammelt klenodie, som i hundre, kanskje to hundre år,  har blitt glemt bort og ikke forstått, kanskje havnet i et uthus eller ødelagt på grunn av mangel på kunnskap, kanskje slipt feil og sånn blitt ubrukelig. En gammel sliter som virkelig fikk jobbene gjort i de riktige hender, og som har utrettet formidable jobber i sin tid. Og så, forsiktig børste bort rust, skjefte om på nytt,  en tur på slipesteinen og litt kjærlighet er kanskje det som skal til. Så  tar man det siste draget med det fineste av alle brynene og hvisker forsiktig: » Våkn opp, det er på tide å jobbe igjen…»

En laftebile som etter sigende ble smidd på Bærums verk på 1820-tallet.
En laftebile som etter sigende ble smidd på Bærums verk på 1820-tallet.

Akantuskurs med Even Hansen.

Even har nå sitt flotte akantuskurs, som varer i ca. 4 uker. Her får deltakerne en grundig innføring i Gudbrandsdalsakantus slik den har vært dyrket på Dovre de siste hundre åra. Elevene lærer å tegne og komponere ornamentikk, og selvsagt å skjære. Gudbrandsdalsakantusen er kjent for sitt volum og dype relieff.

 

 

I år skjærer elevene først en prøve, deretter skal de skjære et lokk med kraftig gjennombrutt ornamentikk til et vakkert skrin de har snakret tidligere i år. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Volum og linjeføring er stikkord for dølaakantusen. (Foto: Boni Wiik)

Drageskjæring på Dovre.

Her kommer noen bilder fra arbeidet med hode og hale til det store vikingskipet.

Dette er et såpass langvarig prosjekt, så bilder blir lagt til underveis.

 

 

Even arbeider med nesebor og neseslynger på dragen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Njål hogger halen til skipet. Emnet er fra en greindeling i en svær eik. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Pressisjonsarbeid i stor skala. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

Inntapping av hoggtenner. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Finurlige sammenføyninger. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Den delen på halen som går under navnet "cadillacbuen" blir formet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Emnene må holdes våte hele tiden under arbeidet, siden de lages av klissvått virke. Sigurd har den jobben i helgene. (Foto: Boni Wiik)

 

 

De forskjellige delene lakkes innimellom for å holde på fuktigheten. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even hogger tilpassing mellom hodet og stevn. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Dummy til en av detaljene til halen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even borer et avgjørende hull. (Foto: Boni Wiik)
Dybder og høyder på halen regnes nøye ut av Njål før han hogger dem. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stephan borer hull for hovedbolten som skal holde hodet sammen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even i arbeid. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Even begynner på finskjæringa på fuglehodet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Skallen til det store dyret skal pyntes med jellingeornamentikk. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Preparering for detaljskjæring. (Foto: Boni Wiik)

 

 

De ordentlige ørene skal på plass. Her er de felt nedi, med svære tapper som nesten går tvers gjennom hodet. (Foto: Boni Wiik)

 

Øret begynner å ta form. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Foran ørene på det store dyret, smyger det seg noen flotte jellingedyr som Even skjærer. (Foto: Boni Wiik)

 

 

(Foto: Boni Wiik)

Slik ble det altså…

Veslemøys bord ble omsider ferdig.

Vi visste det skulle bli et flott bord, men at publikum skulle bli elleville hadde vi vel ikke trodd, men det ble de altså. Det er for sjelden at håndverkere får sjansen til å virkelig framdyrke, linjeføring og virutuost arbeid tydeligvis. (Foto: Boni Wiik)
Ingrid satt i over en uke og nøye "fargela" de enkelte elementene for å oppnå best mulig overflatebehandling, og helhetsinntykk. ( Foto: Boni Wiik)
Veslemøys bord ferdig. (Foto: Boni Wiik)

Jellingebeistet.

Som treskjæringens  dr.Frankenstein og Igor,  satte vi oss fore å gjenopplive Jellingedyret! Et beist som har ligget dødt og glemt i over tusen år. Hvem og hva var egentlig Jellingedyret? Er det en sinna gris eller er det en drage?

 

Even gyver løs på oppgaven. (Foto: Boni Wiik)

Jellingestil er en av vikingtidens stilarter som var utbredt i vikingenes verden på 900-tallet. Den har navnet sitt etter et lite sølvbeger som ble funnet i en grav man regner med er Gorm den gamles, og hans kone Tyras.

 

 

Jellingedyret hadde definitivt ører........ (foto: Boni Wiik)

Sølvbegeret har en bord som løper rundt kanten med to avlange dyr med fire føtter, hestehale, og en pussig nese…

 

 

Leire er glimrende til å lage kjappe skisser. (foto: Even Hansen)

 

 

Men Jellingedyret fins på masse gjenstander fra samme tid. Sverdhåndtak, smykker, bautasteiner, høvrer, beslag etc. Det kan variere litt, men er allikevel lett gjenkjennelig.

 

Dr. Frankenstein i arbeid. (foto. Even Hansen)

 

 

Er vi inne på noe? Neseslyngen som bukter seg rundt neseborene, det framoverpekende eggeformede øyet, den markante hulkilformede overgangen fra kraniekasse til snute.... (foto: Boni Wiik)

I gamle dagers dyreornamentikk møter man ofte, på den ene side, helt tydelige karakteristiske dyr fra naturen, og på den andre side noen mer fantasiaktige vesener…

De karakteristiske jellingetrekkene finjusteres. (Foto: Boni Wiik)

Alltid gapende med tykke kraftige hoggtenner.

Er dette et passende beist til å sitte i stevnen på et krigsskip? (Foto: Boni Wiik)
Det er ørsmå nyanser som gjør om det blir et jellingedyr eller ikke. (foto: Boni Wiik)
Leira kan aldri brukes til å gjengi den skarpe presisjonen som man finner i vikingtidens treskjæring, men som skisse duger det. ( Foto: Boni Wiik)
Det begynner å komme seg. Jellingedyret som har sovet i over tusen år er i ferd med å våkne... (foto: Boni Wiik)
Jellingebeistet er tilbake!!!!! (Foto: Boni Wiik)

 

Akantuskurs med Even Hansen.

De siste ukene har det vært akantuskurs med Even på Handverksskolen, og her kommer noen bilder fra det.

Njål hugger en svær akantus i svartor. (Foto: Boni Wiik)
En Even Hansensk kreasjon som senere ble felt inn i topplaten på et nattbord. (Les mer om det på sykkelreparatørens blogg) (Foto: Boni Wiik)
Ein klassikar av et Hjerleidornament. ( Foto: Boni Wiik)
Karina med sin fjøl i svartor. (Foto: Boni Wiik)

Prosesjonskors Dovre kirke.

Prosesjonskors til Dovre kirke.

(Bildene her er til tider noget impressionistiske og snåle, men vi håper at det ordner seg når lærlingene er tilbake fra ferie.)

Ideen bak korset
Boni Wiik

Den estetiske tanken bak utformingen av prosesjonskorset er at det skulle passe godt inn i kirkerommet i Dovre kirke, og harmonere med resten av interiøret. Dovre kirke er en tømret korskirke fra 1700-tallet, som mange andre kirker i Gudbrandsdalen, med et trivelig kirkerom, med god atmosfære, som rommer en mye lenger og mangslungen historie, enn selve bygningens. I kirken finnes bygningselementer og liturgiske gjenstander fra mange forskjellige tidsepoker og innenfor en hel del stilarter, helt tilbake til 1100-tallet. Kirkerommet slik det framstår nå oppleves som et helstøpt interiør der alt passer godt sammen, og derfor var det fristende å inkorporere mange av de flotte kunstuttrykkene som er der, i korsets utforming, slik at det kommuniserer med hele rommet. På denne måten er dette korset spesiellt tilpasset denne kirken, ved å være bygd opp rundt akkurat de uttrykk, og den historie som finnes nettopp her, og kan nærmest fungere som en kunsthistorisk guide gjennom Dovre kirke.

På korsets ene side er det hentet karveskurdsornamentikk fra den romanske klebersteinsdøpefonten som står i koret, og fortsatt er i bruk. Denne kommer antakelig fra den tidligere stavkirken som sto på Dovre, og som ble revet da den nåværende kirken ble reist, eller muligens fra et enda eldre kirkebygg. Presis og skarp geometrisk ornamentikk er hugget inn i den grove Gudbrandsdalskleberen, og var et selvsagt valg til utsmykking av korset. Korset er i et adskillig mindre format enn døpefonten, så til dette ble radiært skåret eik,- høvlet litt på skrå, valgt for å få fram kleberens grovhet i mindre målestokk, der porene i eika representerer steinens røffe overflate, og margstålene illuderer glimmerinnslagene i bergarten.

På den andre siden av korset har vi brukt en ranke hentet fra den eneste bevarte portalplanken fra Dovre stavkirke, som nå befinner seg i våpenhuset. Som middelalderportaler flest er den tjærebredd og værbitt etter århundrer ute i blesten, men gjort av den bestandigste furu, har den en vakker mørk grov overflate. og for å «imitere» denne overflaten i liten skala, har vi igjen brukt eik, slik at porene gir det værbitte uttrykket, og denne gangen behandlet den med jernoksid som reagerer med garvesyra i eika, og farger den med en mattsvart overflate som ligger nær opptil den som furua får etter sekler med tjære og vær. For at dette ornamentet ikke skulle bli for dystert og tungt, lagde vi ornamentikken gjennombrutt, bakskåret, og med en bunn av bladgull som lyser opp. Rundt korsets armer ligger fire forgylte akantusornamenter og danner en skinnende glorie. Denne ornamentikken er hentet fra orgelfasaden.

Karveskurd
Eirik Bryn

På døpefonten i kykja fant me to forskjellige karveskurdsornamenter me syntes det kunne bli fint å ta med på korset. Døpefonten er frå 1100-talet og i klebestein. Steinen er høyst sannsynleg ifrå dalen her. Me tenkte ei stund på kva treslag me skulle bruke for å imitere kleberstein mest mogleg. Valget falt på speilskåret eik, for etterpå å behandle overflata med aske. Men etter å ha skjært ornamentet ferdig, vart me alle einige om ikkje å behandle den med noko, fordi det var nok kontrast til den omliggjande bjørka, og ornamentet fekk ein nydeleg overflate som trekvit.
Eika ble tilpassa, og ornamentikken ble merkt opp veldig nøysamt. For å få meir effekt og uttrykk, fasetterte vi de firkanta feltene, såleis at dei stend ut i været lik små pyramidar.

Karveskurdornamentikk hentet fra døpefonten.

Vignettene:
Ingrid Gaarder Stigen
Ornamentene på orgelet i kirka er skåret i gudbrandsdalsakantus for omkring 40 år siden. Vi hentet ut et av disse ornamentene, tegnet det litt om, og tilpasset det størrelsen på korset. Vignettene skal ses foran, bak og fra siden, så vi skar åtte stykker, og sagde ut to og to sammen sånn at de etter skjæring og bakskjæring kunne limes nøyaktig sammen til én bit. Før vi limte sammen ble de malt inni; én med grønn og én med rød, og disse fargene kan man finne på prekestolen i kirka. Fargene vises ikke veldig godt, men når man vet om det kan man se dem! Siden de fire vignettene skal danne en slags glorie rundt korset, ble de forgylt med blad- gull. Å forgylle er både tidskrevende og vanskelig, men mye finere enn gullmaling.

Stavsnekring
Are Eeg

Staven er limt sammen av fire lange bjørkestaver for å få en stabil stav som ikke ville vrenge og vri seg.
For at staven ikke skulle få en rett, kjedelig og lite appellerende form, fant vi stavens gylne snitt og fant ut at rundt der måtte det skje noe. Stavens diameter oppe ved toppen var 3 cm, og samme i bunnen av staven. Så da gjorde vi det så enkelt at vi på det gylne snitt gikk opp til 3,8 cm, og lot diameteren slakke av til topp og bunn. Det blei en snasende fin form!

Formen blei tegna på den kvadratiske stokken, sagd ut og så lagt på høvelbenken.
Der ble den lagt under kommando av et ganske så artig verktøy for å merke av åttekant-strekene.
Dette verktøyet består av en lang, slak pinne, med to tapper festa i, og mellom tappene er det to spiker med nøyaktig den avstanden vi skulle ha for å få åttekant på det tykkeste. Denne dras så langs staven, med tappene alltid inntil kanten av staven for å styre. Strekene vil da bli tynnere og tykkere alt ettersom staven blir tynn og tykk.

Etter at strekene var på, starta høvlinga. Det blei brukt både pusshøvel og sjøve(boksjeis, skavhøvel), og til slutt var stokken åttekanta. Da var det bare å få den 16-kantet. Etter noen timer med høvling til 64-kantet stav, begynte pussing. Da blei det pusset med veldig grovt papir for å få staven helt rund, og så var det å gå alle gradene opp til ganske fint papir. Staven måtte ha en ganske fin overflate da den skulle males.

Kapitelet:
Ingrid Gaarder Stigen
Kapitelet er hentet fra altertavla, som ble skåret av Johannes Skraastad rundt 1675. Det finnes også øverst på søylene i kirka, og disse ble skåret omtrent 250 år senere av Per Haugen. Skjæringa på kapitelet til korset er gjort ut i fra disse, mens malinga er inspirert av Skraastads originale kapiteler. Stilen kalles bruskbarokk, og er fra andre halvdel av 1600- tallet. Bruskbarokk har ranker, noen ørebruskaktige ornamenter (derav navnet), og ornamenter som kan minne om kongler eller belger.

Kapitelmysteriet
Are Eeg

Kapitelet på staven er hentet fra altertavla til J.Skraastad og de nyere kopiene fra søylene i kjerka skåret av Per Haugen.
Etter at skjæring på kapitelet var ferdigstilt, begynte den store utfordringen; nemlig å overflatebehandle denne lille søyletoppen. Det ble satt i gang undersøkelser av både de gamle altertavlekapitelene og de nye søylekapitelene, og etter fram og tilbake, om og men, blei vi enig om å være mest mulig tro mot de eldste. I og med at skjæringa var mest lik den nye stilen, fikk oss blanda både gammalt og nytt!
Når vi studerte noen bilder av de lekre søyletoppene på altertavla fikk vi øye på noen rare ”strips” på bladverket og stilkene. ”Dette må være hvitmaling” tenkte vi, og la så på vei til kjerka for å ta noen bilder som gav oss litt mer detaljer. Bildene var gode, og blei studert nøye. Litt etter litt åpenbarte det seg for oss at detta ikke i det hele tatt var hvitmaling; men gull!

Eller noe i den duren. Da bar det atter en gang bort i kjerka, forstyrre kyrkjetenern enda en gang, og få undersøkt virkelig nøye, med andre ord gå etter Skraastad i skjæra. Kamera og lommelykt var med, gardintrapp på plass og spenningen steg minutt for minutt… Vi klatra opp i tavla, og var vel ti centimeter unna bladverket. Bilder ble tatt og muligheter diskutert. Kunne det være at det var gull på all skjæringa når den var ny, for siden å ha blitt malt over? Kanskje noen, under siste oppsetning av tavla, hadde tukla litt med kapitelene og skrapt bort felter for å finne ut hva som var under? Eller var det bare rett og slett striper som var lagt på for utseendets skyld? Vi endte opp med å bli enige om det siste, og var ganske fornøyd med oss sjøl, for detta hadde ingen notert i noen bok før! Vi var rett og slett de første til å oppdage det!(tror vi)
Stripene ligna på ”gullplaster” som var klipt til i fasongen og limt på, for alle kanter var så skarpe at å få det til med pensel ikke kan ha vært noe de gamle mesterne tok seg tid til, da det bare var for å skape en effekt som like gjerne kunne gjøres på en enklere måte.

Men, hva var så detta stoffet som var limt på? Var det gull? Slagmetall? Bare juks?
Vi forhørte oss med noen eksperter,en forgyller og en malerikonservator. Forgyllern mente at dette var gull/slagmetall som var lagt på oljegrunn, samme som er gjort på vignettene på korset. Malerikonservatoren mente at det kunne være noe som kalles stormgull; gull på tynt, tynt papir, lettere å arbeide med enn bare gull. Da alt dette syntes å være både fullt mulig og oppnåelig på den tida altertavla ble laget, konstaterte vi rett og slett at det må ha vært en type gull( slagmetall eller stormgull) lagt på oljegrunn. Det var eneste måten å få kantene så skarpe og fine på. I tillegg til at det ikke var gull på hele kapitelet.

På grunn at liten tid, og et ønske om straks å bli ferdig, bestemte vi oss for å kjøre i et lignende spor, men ta oss den friheten å kunne improvisere over temaet ”gullstriper på stilk og bladverk”.
Resultatet ble at vi blandet gullpulver i perlemor-lasurolje, og fikk en sølvete bronse-glans.

Bunnmaling på kapitelet er to strøk med oransje. Så blei det lagt på perlemorsølv på stilker, og ut på bladene, og på de bladene i midten.

Perlemoren dekka ikke helt, så man fikk et transparent lag som gav en helt sinnsykt rå gammeltids-look. Så ble det lagt en hvit ytterlinje på begge sider av stilkene, for å forsterke effekten.

Og effekt blei det! Fytterakkern så lekkert! Får lyst til å eta det opp!

Marmorering av staven
Asbjørn Hjerpeton Svehaugen
Vi valgte å marmorere staven for å bruke om igjen elementer fra kirkeinteriøret som er rikt marmorert, og denne type bemaling er vanlig å finne i trekirker. Etter å ha studert marmoreringene fra de ulike epokene, og de forskjellige malernes hånd, besluttet vi å bruke de eksisterende fargene, men heller lage et eget uttrykk, som vil passe bedre på en rund og ikke minst så slank form. Det første som ble gjort var å legge en hvit grundering for å dekke trevirke, men også for at marmormotivet skulle kunne feste seg lettere på staven. En hvit lasurolje ble deretter lagt oppå, for lettere å arbeide fargene inn i hverandre. Deretter ble det lagt på et blått undermotiv, og så et mørkere blått hovedmotiv oppå der igjen

Tynne sorte streker ble lagt inn i motivet, for å etterligne sprekker i marmoren.

Helt til slutt ble det lagt et lag med lakk, for å beskytte malingen mot slitasje.

Koffert
Ingrid Gaarder Stigen
Prosesjonskorset leveres i en spesialtilpasset koffert – en så verdifull og relativt skjør gjenstand må kunne fraktes trygt! Kofferten er laget i bjørk som er gjort svart, og inni er det treklosser kledt med svart fløyel.

Sokkelen
Boni Wiik
Korsets sokkel, eller fot, er tenkt visuelt som en understøttelse og forlengelse av korsets egne materialvirkninger og linjeføringer, og består av fire oppadstrebende ben som hver for seg er utsmykket med evangelistenes symboler, slik det er vanlig å se dem rundt det hellige kors. Alle er de bevingede, Markus med løven, Johannes med ørnen, Lukas med oksen, og Matteus med engelen. Sokkelen er i likhet med korset, laget i bjørk.

Sokkel under arbeid.

Et prosesjonskors bæres gjennom rommet, og skal oppleves fra alle synsvinkler av alle som er tilstede, og har derfor ikke en forside og en bakside, men kan mer betraktes som en rundskulptur.

Prosesjonskors ferdig.

Idag kan vi puste lettet ut, etter at vi endelig har fått ihop de mer enn femti forskjellige delene som tilsammen utgjør det nye prosesjonskorset til Dovre kirke. Det føles veldig bra. Dette kommer det mer stoff om senere. Man kan også se innslaget på nett-tv som det ligger link til lenger ned på denne siden, hvis man vil vite mer.

Even setter opp prosesjonskorset i sin helhet for første gang.

Boni Wiik