Stikkordarkiv: gotisk

Prosesjonskors til Ormøy kirke.

Kirken på Ormøya er en sjarmerende liten tømmerkirke som ble reist engang sent på1800-tallet av, hva jeg vil tro var kondisjonerte Kristianiaborgere, som hadde sommerhus på Ormøya, nærmest på dugnad.  Det er et nygotisk interiør med enkle, men smakfulle bygnings- og interiørdetaljer. Kirken føles litt mørk, og da vi ble spurt om vi ville komme med et forslag til nytt prosesjonskors, var letthet og fargesprak den første tanke som slo meg. Å skape en ørliten smykkeaktig eksplosjon, som stilmessig så ut som den hørte til der med største selvfølgelighet, og jeg håper vi har fått til akkurat det…

 

 

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Hvordan få en flat ting til å bli tredimensjonal? Et prosesjonskors skal bæres, det skal bevege seg gjennom kirkerommet, kanskje ute også. Ulikt andre kors og krusifikser skal det sees av alle, fra alle kanter. Det første man burde gjøre er å gi det en bakside, såvel som en framside. Dernest gav vi det et  linseformet tverrsnitt, slike at betrakteren aldri vil føle at de står helt på siden av korset, for midt i korsets kjerne vokser en stilk, som er det tykkeste og kraftigste i korset, og som skyter ut grener som bukter og vrir seg ut fra denne, og utover korset, som i denne sammenhengen nærmest bare er et espalier, som er der for å holde oppe denne planten. Denne planten er livets tre, slik vi finner det i gotiske middelalderkors.

Det må kraftige virkemidler til for å lyse opp i en brunbeiset furukirke. (Foto: Boni Wiik)
Det må kraftige virkemidler til for å lyse opp i en brunbeiset furukirke. (Foto: Boni Wiik)

 

En ting er å tegne det på papir, noe annet å gjøre det i tre.(Foto: Boni Wiik)
En ting er å tegne det på papir, noe annet å gjøre det i tre.(Foto: Boni Wiik)

 

 

ormøy4Lønn er et hardt og veldig solid treslag. Ved å skjære det i lønn, kunne vi få all den styrke som trengs i så sarte og tynne detaljer.(Emnet er fra et ungtre, som ble hogd ned, og lå og slang i Skøyenveien i Oslo for to somre siden)

 

Korset er festet til en stav med en skrumekanisme, og staven står i et diskret, men elegant stativ. (Foto: Miriam Flur)
Korset er festet til en stav med en skrumekanisme,og staven står i et diskret,men elegant stativ. (Foto: Miriam Flur)

 

De blå blomstene som vokser ut av livets tre er dragehodeurt. En spesialitet for Ormøya. ( Foto: Miriam Flur)
De blå blomstene som vokser ut av livets tre er dragehodeurt. En spesialitet for Ormøya. ( Foto: Miriam Flur)

 

 

 

 

 

Please follow and like us:

Trondenes kirke

Restaureringsarbeid i Trondenes kirke.

I november i fjor var vi i Trondenes kirke i forbindelse med restaureringsarbeider der, og skar en rekonstruksjon av en gotisk søyle i et alterskap av Arnt von Kalkar.

Ingrid Gaarder Stigen
feltverksted
Detaljbilde fra Arnt von Kalkars alterskap i Trondenes kirke.
Rekonstruksjon av manglende gotisk søyle.

Det er få ting som er så inspirerende som å jobbe i felten med, og blant, verker av gamle mestere, og det er få ting man lærer så mye av. I Trondenes er det tre store flotte gotiske Nordtyske alterskap, blant annet en av de få sikre av Bernt Notke.

Please follow and like us:

Gotisk dukkevogge.

gotisk vogge

Kunsten å gjøre snekring til en nytelse.
Snekring: Ingrid Gaarder Stigen
Tekst: Boni Wiik

Snekring er ofte noe man enten elsker eller hater. Det er som regel en nødvendighet,- man trenger å få bygget noe, og det må skje raskt og det må være billig,- men det behøver ikke være slik. Om man tar snekring på alvor vil man kanskje oppdage at snekring kan være en skjønn kunstart som ikke bare er en god opplevelse å gjennomføre, men som også kan være til stor glede gjennom kvaliteten i det arbeide man legger i det. Det ferdige produkt vil appellere til brukeren ved bruksverdien, men også intellektuelt ved at en kan se og føle hvordan snekkeren har brukt materialer og teknikker med innsikt, for å oppnå det beste resultat. Det å bruke eller betrakte en gjenstand som er godt snekret er en sann nytelse.

Det gjelder å holde fokus gjennom hele prosessen, og aldri glemme at hvert eneste lille trinn mot ferdigstillelse er like viktig og betydningsfullt. Klarer man det da er snekring en sann nytelse.

Mennesker er mennesker overalt og til alle tider. Når man graver i fortiden, som på et arkeologisk funnsted, finner man kanskje at vikinger ikke bare var vikinger som plyndret og herjet, men de var bønder, fiskere, kvinner, og barn. Og barn har alltid hatt leker, uansett hvor og når. Vi skal her lage en dukkeseng etter modell av en tysk dukkevogge fra 1300-tallet. Den er laget etter tidens idealer og hele konstruksjonen og utsmykningene på den er ren gotikk.

Vogge
Dukkevogge under arbeid.

For å lage en slik vogge trenger man:
12mm tykke bjørkeplank
20x20mm bjørkelister
Grein eller stamme av lønn med litt sving i
Småbiter av Kristtorn eller annen hard tresort
Et stykke 4mm kryssfiner
Bor
Løvsag eller kontursag
Stemjern
Sag
Kniv
Dreiebenk hvis man ønsker det, men pluggene kan lages med kniv
Bivoks

I snekkerarbeider fra før renessansen ser man ofte at selve konstruksjonen, – sammenføyningen av de forskjellige trebiter,- med stolthet er vist fram og synliggjort. Man kan se hvordan den ene planken er festet i den neste, og hvordan tapper og plugger låser det hele. Og ofte er det gjort slik at sammenføyningene blir en del av ornamentikken, og av hele uttrykket til gjenstanden. Renessansesnekkerene, og de som kommer senere, gjør sitt ytterste for å skjule nettopp dette med fordekte sinkinger og listverk som ligger utenpå, eller finer som innkapsler alle konstruksjonens deler. Det er to forskjellige innfallsvinkler til det å skape en gjenstand, med hver sin sjarm. Vi skal se på den tidlige måten å gjøre det på. Den kan virke primitiv og forlede en til å tro at det er mindre dyktig håndverk, men det er snarere motsatt. For om du tør å vise all verden hvordan du har snekret noe sammen så må det være av ypperste kvalitet om det skal ha noen hensikt.

Vogga vår er en stolpekonstruksjon. Det vil si at i de fire hjørnene står en stolpe som veggene er festet til og disse står igjen på to meier som gjør at den kan rugges lett. Veggene er tappet inn i stolpene med gjennomgående ovale tapper som sitter i ovale hull, og i rett vinkel går en treplugg gjennom tappen og låser den fast i stolpen, samt at pluggen også går inn i endene på sidene som ligger bak, og forhindrer disse i å slå seg. Det er ikke brukt lim noe sted i denne konstruksjonen. Langsidene er forsynt med to tapper i hver ende og kortsidene har en tapp.
Det kan synes som lite, med kun en tapp i kortveggene, men de er jo støttet opp av pluggene ovenfor og nedenfor tappen. Det er alltid en fare for at planker i heltre vil kunne slå seg når de utsettes for forskjellige klimatiske forhold, derfor er denne metoden med å låse treet på mange punkter en veldig trygg sammenføyningsmetode. Regelen med at radiært skårede planker er mest stabile gjelder som alltid, og må være idealet om man ønsker rolige materialer.

Pluggene slås inn og låser konstruksjonen.

Å lage stramme tapper i stramme tapphull er alltid en utfordring enten man lager firkantede tapper eller ovale tapper. Lager man firkantede tapper, som for så vidt er ganske enkelt, med sag eller stemjern, ja så er det større utfordring å lage hullet som denne skal sitte i. Det må stemmes ut med stemjern eller lokkbeitel, og kan være krevende når tapphullet skal synes fra utsiden. Det er fort gjort at treverket river ut, eller at åpningen blir for vid slik at det blir slark.
Og skal man lage rektangulære tapper med avrundede ender, altså ovale, så er det en smal sak å lage hullet, som gjøres rundt i endene ved å bore, men desto verre å lage endene på selve tappen, som da må skjæres runde med stemjern, eller dertil egnet treskjærerjern.

Det ser ut til at de to metoder er brukt om hverandre selv innenfor samme gjenstand i middelalderen. I vikingtid kan det se ut som de nokså konsekvent har etterstrebet å lage firkantede hull der disse var synlige. Men det er umulig å si noe sikkert om slikt ettersom det er så lite materiale bevart fra denne tiden.

Skjønnheten i gode sammenføyninger.

Plugger
På denne vogga er det brukt dreide sylindriske plugger, som egentlig ikke har annen låsemulighet enn å låse ved friksjonen i en trang tilpassing. Det vanligste i eldre tider har vært koniske tilspikkede firkantede plugger som låser ved at hjørnene i firkanten skjærer seg inn i treverket i det runde hullet og sitter godt. De mest raffinerte plugger man kan finne er spikket slik at tverrsnittet utgjør en avlang rombeform der de lengste spissene i romben blir slått inn diagonalt i forhold til fibrene i trestykket de skal entre, slik at kreftene i trestykkets fibre bøyer kantene på pluggen og ikke bare låser ytterligere, men også danner et vakkert lite ornament.

Materialer
Det er viktig å bruke rett materiale til de forskjellige funksjonene delene skal ha for å få et best mulig resultat. Ved rett materialbruk kan man velge å gå ned på dimensjoner slik at delene blir lette og elegante. Hvis denne vogga skulle lages i furu måtte man kanskje doble bredder og tykkelser for å oppnå samme styrke.
I meiene er det her brukt lønn som er en hard og slitesterk tresort ettersom de skal tåle litt. De er også skåret ut av et emne hvor fibrene i treet følger samme fasong, for å få maksimal styrke. På den måten unngår man det som kalles avved. Det vil si at fibrene peker ut av siden av planken, slik man ofte opplever på masseproduserte kosteskaft og lignende, fordi fibrene ikke går i samme retning som skaftet, knekker de som ingenting med et diagonaltgående brudd. Lønn er også såpass likt bjørk av utseende, slik at det matcher resten av vogga som er laget av bjørk. Bjørka er passe hard til det meste og lett å bearbeide, og er homogen i strukturen med lite tegninger i veden som er en fordel når man skal skjære ornamentikk, eller som her, sage ornamentikk.
De små tappene som holder oppe bunnen i vogga er dreid i kristtorn, som er et ekstremt tettvokst og sterkt treverk, som passer ettersom dette er bitte små deler som skal tåle belastning. Brukbare materialer er overalt rundt oss og lett å få tak i hvis man følger med. Lønnetreet her ble rygget ned av en buss i Oslo, og kristtornen kommer fra en vedstabel i Mandal. Bjørka lå i en løe i Geiranger, og var kjøpt inn i 1926 av treskjæreren Einar Flydal. Det gir en ekstra positiv dimensjon til slikt arbeide å kunne resirkulere og ta i bruk verdifulle materialer som allerede finnes og som ellers går i ovnen eller på dynga. Finner man morsomme materialer er det lurt å tørke og oppbevare dem som halvkløyving. Det er et greit format for treet å tørke i, og man har muligheter senere til å få tykke stykker av tre å bruke, i stedet for å lage plank av det. Treverk trenger som regel ett år tørketid pr. tomme tykkelse

Fibrene i lønnestokken følger buen i meiene.

Ornamentikk
Ornamentikken på vogga er sagd ut med kontursag, det vil si en motorisert løvsag. Det vi finner her er typiske gotiske firpassformer, og spissbuevinduer.
Slik ornamentikk krever en viss stramhet, og må konstrueres med passer og linjal. Det er like greit å gjøre det direkte på arbeidsstykket.

Firpassform
Den gotiske firpassformen lages ved at man først konstruerer et kvadrat, for så å sette passerens stålspiss i kvadratets hjørner og slå like store sirkler der, som møter hverandre inn mot midten av kvadratet. Doble streker får man ved å utvide eller innsnevre passerens radius.
Sirkelformene rundt lages ved å slå sirkler fra kvadratets midtpunkt. Trepassform gjøres på samme måte, men med en likesidet trekant som utgangspunkt.

Den gotiske spissbue
Denne konstrueres ved først å tegne en linje fra punkt A til B. Deretter setter man passerens to ben i disse punktene og slår et sirkelslag opp fra B. Så gjør man det samme men lar passerens to ben bytte plass, og dermed møtes de to sirkelslag i punkt C midt over A og B. Vips: En gotisk spissbue!

Når ornamentikken er tegnet på, borer man huller i de felt som skal sages bort, slik at sagbladet kan tres igjennom arbeidsstykket.
Meiene med sine buer og stiliserte dyrehoder i endene sages også på kontursag.

Ornamentikken sages ut med kontursag.

Stolpenes utforming gjøres med kniv, og hakket som meiene skal felles inn i under stolpene lages med sag og stemjern, og meiene festes som alt annet med gjennomgående treplugger. Det er viktig å sjekke at alt er ferdig før man plugger det sammen. Når pluggene er slått inn, får man aldri vogga fra hverandre igjen.

Formen på stolpene skjæres med kniv.

Denne vogga ble til slutt overflatebehandlet med bivoks. Voksen påføres med en stiv pensel og smeltes inn i overflaten med hårtørrer. Deretter polerer man den opp med et stykke tøy.

Hadde denne vogga vært limt sammen med skjulte festeanordninger og simple materialer ville den vært temmelig trist og uinteressant. Men som den er nå med nydelig glød i treet og med vakre velformede sammenføyninger som er for vakker ornamentikk å regne, er den jammen en nytelse.

Jeg håper vogga kan være til inspirasjon for leserne, både de snekkerglade og de som synes snekring er skummelt. Fullstendig arbeidstegning kan man få ved å kontakte treskjererverksted@gmail.com . Nb: Dette er en dukkeseng, og de gjennombrutte ornamentene egne seg ikke på en vogge for barn, da det er mange små hull å sette fast fingre i.

Lykke til!

Kristtorn egner seg ypperlig til små solide deler.
Tappene som holder bunnen blir først dreid, deretter blir hodene skåret flate.
Voks påføres med stiv pensel.
Treferdig, før bunnen er satt inn. Bunnen er 4mm bjørkefiner.
Please follow and like us: