Kategoriarkiv: kurs i treskjæring

Treskjerarverkstadens kule treskjæringshistoriske julekalender

 

‘Treskjerarverkstaden er glade over å kunne presentere vår gjesteskribent Jon Anders Fløistad, som bidrar med sin innsiktsfulle og lidenskapelige kunnskap om treskjæring. Enjoy!!!

 

1. desember:

Urnesportalen

 

 

Urnes stavkirke sett fra nord

 

Urnesportalen, eller Urneskirkens nordportal, er en utskåret portal som er plassert i nordveggen på Urnes kirke i Luster, Sogn. Portalen er skåret ut i furu, og er sammen med en hjørnestolpe, to gavlpartier og to veggplanker utskårede materialer som antakelig er gjenbrukt fra en tidligere kirke, og alle gode eksempler på den karakteristiske Urnesstilen. Portalen sies å være vestportalen fra en tidligere kirke fra samme sted, og med de andre bevarte ornamenterte bygningselementene antas den å ha utgjort en imponerende vestfasade dekt i utskjæringer. Denne kirken er antatt bygget omkring 1070, mens den nåværende kirken er datert til etter 1130, noen antyder 1140-tallet som mulig datering.

 

Urnesportalen (foto Concierge.2C)

 

Portalen som den står i dag blir ikke annet enn en antydning av hva en engang må ha sett når en sto på Ornes og så opp på vestfasaden av kirka. Da portalen ble gjenbrukt i den nye kirka, ble den passet inn i en lavere vegg enn den originalt var laget for, et parti nederst og et parti øverst av utskjæringene er derfor hugget bort. Det er også deler av portalen som har knekt av i årenes løp, og vi vet ikke om det har hørt til ornamenterte veggplanker på sidene av portalen. Selv om ornamentet ser ut til å være avsluttet mot sidene, kan det være naturlig å anta at det har vært flere planker som de to gjenværende.

 

Hoveddyr i kamp med orm (foto Concierge.2C)

 

Motivet på portalen består i hovedsak av tre forskjellige typer dyr; et stort hoveddyr, endel lange, slanke ormer, tilsynelatende med to bein, og en rekke syltynne små ormer med hode og hale, flettet inn mellom de andre dyrene. Hoveddyret er sett i profil, med fire bein, lang nakke, en slags krøllete man, dråpeformede øyne, lange tenner og en distinkt neseslynge. Det er vanskelig å trekke noen konklusjoner omkring hva slags dyr det kan være, både hest, løve, hjortedyr og hund har vært nevnt, uten at noen peker seg ut som spesielt nærliggende. De store ormene lar seg heller ikke lett plassere i biologien, selv om de, til tross for beina, har endel trekk som peker mot ormer som forbilde. Om ikke annet så kan de være ormer allegorisk. De minste ormene er den delen av portalen som ligger nærmest den naturlige verden. Bortsett fra en hale som minner mest om en fransk lilje, er de ganske kloss opp mot naturlige ormer, og kan se ut som de er lagt inn delvis med den hensikt å få flettingen i ornamentet til å gå opp. Det lar seg nemlig knapt gjøre å få flettingen mellom dyrene og ormene til å gå opp med annenhver over og under, med mindre en legger inn elementer som de minste ormene.

 

Ormehode, fot og hoveddyrets hale(foto Concierge.2C)

 

Motivet på portalen lar seg ikke lett analysere, utover det rent tekniske. Vi kan anta med en viss grad av sikkerhet at den er skåret omkring 1070, til tross for at den dateringen har enkelte usikkerheter. Vi vet at ornamentet hører til Urnesstilen, av den grunn at den er med å definere den, og har gitt stilen sitt navn. Urnesstilen er blant de siste av vikingtidens stilarter, og det plasserer portalen og den kirken den har tilhørt i overgangen mellom vikingtiden og middelalder/ kristentid. Den blir også med sin karakteristiske stil nok et eksempel på hvordan kultur vandret også for tusen år siden, og hvordan Urnes også var en del av verden på tusentallet. Videre kan en begynne å gjette på hva ornamentene forestiller. En så omfattende skjæring som Urnesportalen er det lite trolig at blir utført uten noen dypere baktanke, ei heller er det sannsynlig at noe av den dekoren som er plassert på et symbolsk viktig bygg som en kirke havner der uten at det er en mening bak. Det er også trolig at den dekoren er tenkt å ha en kirkelig betydning. En mulig tolkning er at det skal symbolisere kampen mellom godt og ondt, og at det firbeinte dyret kan tolkes som en løve. Løven er i kristen ikonografi et symbol på Kristus, og portalen kan derfor få en bibelsk betydning. Det kan igjen antyde at urnesornamentikken generelt har dreid seg hovedsakelig omkring kristen symbolikk, ettersom det meste av ornamentikk i urnesstil følger samme mønster. Urnesportalen har flere sider som appellerer til meg, både linjeføringen og det ornamentale, men ikke minst det mer mystiske. Linjeføringen i Urnesportalen, som i urnesstilen generelt, er preget av lange, spenstige linjer, samspillet mellom tynne og tykkere linjer og en tendens mot rendyrket ornament fremfor «flatefyll». Måten ornamentet i Urnesportalen, til tross for at rammene i utgangspunktet er gitt i formen på portalen, bryter seg ut av rammene og slynger seg over døråpningen synes jeg er en frisk variasjon i arkitektur som ellers pleier å holde seg innenfor nokså stramme maler. På samme vis er linjeføringen fascinerende, og i et spennende skjæringspunkt hvor treskjæringen i mine øyne er på vei fra dyreornamentikk med trykk på dyr, og til dyreornamentikk hvor omtrent bare ornamentet er igjen. Et spennende punkt i utviklingen av ornamentet hvor linjeføringen er rendyrket og sikker, men mønsteret har en frihet som jeg ikke synes er så fremtredende i mye annen ornamentikk.

Ornamentet bryter ut fra flaten, og ormene slynger seg ned mot de som skal inn i kirka.(foto Concierge.2C)

Utover det kan jeg ikke la være å la meg fascinere av det tekniske i skjæringen, både at noen har fått det for seg at skjæringa skal være så dyp, den forståelsen kunstneren må ha hatt for proporsjoner og linjeføring, men ikke minst at noe så tynt og tilsynelatende skjørt har holdt seg så godt utendørs i nesten tusen år. En nesten enda mer fascinerende side av Urnesportalen er som tidligere nevnt mystikken omkring den. Tolkningsrommet et verk som Urnesportalen får når den er tatt ut av sin originale sammenheng og «beskåret» som den er i sin nåværende plassering, gir rom for å dikte videre og fabulere omkring hvor fantastiskportalen må ha vært engang i en svunnen tid. Uten å på noen vis oppfordre til noe som helst, synes jeg Urnesportalen hører inn blant de verkene som omtrent bare blir mer spennende, om enn ikke bedre, av å miste deler. Portalen i dag framstår i akkurat den formen hvor det er nok deler til å kunne rekonstruere et lite stykke av fortiden, samtidig som akkurat nok mangler til at fortiden er helt åpen, og hver og en av oss kan dikte vår egen «Urnesstilens stavkirke».

 

 

2. Desember

 

 

grøs

Sub tuum praesidium

Under din beskyttelse søker vi tilflukt
Guds hellige mor
Hør våre bønner i vår nød
hjelp oss alltid ut av  fare
herlige velsignede jomfru

Boni Wiik

Denne figuren er fra 1480- tallet og forestiller Maria med sin beskyttende kappe. Den var lenge attribuert til en treskjærer som het Friedrich Schramm, men nå er det konsensus rundt at det nok heller er den mer kjente Michael Erhart som har gjort den.

Det finnes mange framstillinger i kunsten av dette motivet, og ikke minst fra denne perioden, -og dette området. Syd-Tyskland på slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet var en virkelig gullalder innenfor treskjæring, men denne skulpturen står for meg som noe av det fineste som er laget. Opprinnelsen til motivet sies å være inspirert av middelaldersk lovgivning der det heter at kvinner av høy rang innehar privilegiet å kunne ta forfulgte mennesker under sin kappe for å fri dem fra forfølgelsen. Vi ser Maria som beskytter en masse mennesker fra forskjellige stender og posisjoner i samfunnet under kappen. Kvinner og menn. Noen ganger er til og med bøddelen også representert blant de små vergeløse menneskene.

En ting er hva det forestiller og hva det betyr, men noe helt annet er måten det er gjort og vist på. I denne figuren er Maria den yndigste unge kvinne, så skjønn og vakker, med et ansikt så fylt med en helt overjordisk godhet, og et uttrykk som fortelller oss om en kjærlighet så  uendelig betingelsesløs og fri for fordommer og krav.

Det ser ut som hun er i ferd med å bestige en trone eller noe, med sin venstre fot allerede oppe på platået ,har figuren en vektfordeling fra bena og oppover til hoftene, som gir gjenklang i hele hennes positur, en bevegelse som følger ryggraden til skuldrene, fra skuldrene oppover den lange slanke nakken, og tilslutt til det vakre hodet og ansiktet som med sin lille tilt til hennes høyre, nærmest gjør et sveip med øynene utover hele verden på søken etter flere hun kan omfavne med  sin kappe. Hennes kropps bevegelse er som en firfisles vektskifte. Armene holder elegant i kantene på den åpnede kappen, fingrene vendt bakover, det hele gir et inntrykk av at hun flyr med store vinger, og skaper mer bevegelse. Men alt er anydninger, ørsmå vinkelskift i ledd, bittesmå gester, det er ro, stor ro over det hele.

Kjolestoffet hennes faller først fra under hennes hodepryd som sveiper over skuldrene,det knekker lett over hennes små bryster, før det sakte og med stor eleganse stuper ned mot hennes fot. Det er som å betrakte en høy foss fra lang avstand, da oppleves det som om vannet faller i sakte film, fordi avstanden er så stor og fordi fallet er så langt. De små menneskene som søker tilflukt i hennes favn, ser uendelig salige ut med barneaktige fjes fylt med takknemlighet og undring.

En framstilling av omsorg og kjærlighet, som kan smelte hvemsomhelst…

grøs

 

 

 

 

 

 

3. desember

Dysterskrinet

 

En mindre kjent, men likevel spennende del av norsk treskjæringshistorie ble kom for dagen i Dyster i Ås en gang på 1870-tallet. Da de bygde jernbanen i området trengte de grus, og i et område de benyttet som grustak ble det etterhvert som de grov gjort et spennende funn. området viste seg å inneholde minst tolv gravplasser, og i en av dem ble det funnet en bronsekjele som inneholdt bein fra en hund og en ku, biter av et sølvbeslag, en synål i bronse og deler av en betalingsring i gull, samt et lite treskrin.

Bronsekjelen som ble funnet på dyster (foto Ørnulf Hjort-Sørensen, KHM)

I utgangspunktet virker kanskje gullringen mest interessant, det er jo et kostbart metall, eller kanskje bronsekjelen virker spennende, men når alderen taes med i betraktningen er igrunnen treskrinet kanskje det mest spennende, særlig når det håndtverksmessige tas med i betraktningen. Det anntas at skrinet er fra omkring trehundretallet, selv om den dateringen er ganske usikker, uansett er det ganske bra for en tregjennstand funnet under bakken. Til sammenlikning regnes Osebergskipet til år 834, og selv om det er omlag et halvt tusen år senere, regnes det for spektakulært.

En liten perle bortgjemt i en krok av historisk museum. (foto Eirik Irgens Johnsen, KHM)

Den videre presentasjonen av skrinet kan kanskje best gjøres av teksten fra Kulturhistorisk museums katalog:

«En liden Æske af Træ med Skyvelaag, afbildet fra tre Sider i NO. 180, paa Laaget og de to Langsider rigt udskaaret med Ornamenter, der for den allerstørste Del gjenkjendes som hyppigt forekommende paa Smykkegjenstande fra den mellemste Del af ældre Jernalder . Stykket er ganske ualmindelig vel bevaret, hvilket vistnok dels skyldes Træsorten, hvoraf det er gjort (det sees at være af Barlind [taxus baccata], ligesom de vel kjendte Træspand fra ældre Jernalder, jvfr. Aarsb. 1874 S. 182), dels den konserverende Indflydelse af Oxydet af Broncekjedelen a. Æsken er smal, aflang firkantet, 15.6 cm. l., 2.2 cm. bred og 2 cm. høi; Nederdelen er gjort af eet Stykke. Det er at mærke, at der i hver Ende af denne ved øvre Kant paa begge Langsider er Spor af to fine, i Æsken inddrevne Broncestifter . Disse have sandsynlig tjen til Fæste for Overfaldsbøiler eller lignende Indretninger til at holde Laaget paa sin Plads; der findes ogsaa paa de tilsvarende Steder af Laagets Overside Spor af Oxyd. Stykket er en sjelden og udmærket Prøve paa ornamenteret Træarbeide fra ældre Jernalder.»

Stort mer er ikke skrevet om skrinet, og det har i stor grad fortsatt å være bare et lite, ubemerket treskrin ute av oppmerksomhetens lys. Kanskje skyldes det størrelsen, skrinet er ikke større enn at det såvidt er plass til én kort blyant inni, og da uten viskelær i enden. Fargen er etter over et og et halvt tusen år i bakken ganske anonym, og funnet fikk nok heller ikke noe særlig oppmerksomhet da det var «ferskt»; det var bare enda en gjennstand sent inn fra jernbaneutbyggingen.

Lite og nesten glemt bort…. (fotograf ukjent; bilde fra KHM, UiO)

Det er i grunnen kanskje størrelsen som gjør skrinet mest interessant, og ikke minst presisjonen den er utført med. Lokket, som ikke er tjukkere enn omlag 1,5 millimeter, glir i et presist svalehalespor skåret ut i veggene i skrinet. Og i det lokket er det skåret ut en presis karveskurddekor, som både er utført kpmposisjonsmessig pent, men også så presist at den tåler kraftig forstørrelse.

Utsnitt av dekoren på lokket. (foto Ove Holst, KHM)

Om noen skulle ønske å være med å bringe denne lille perlen fram i lyset, så har Dysterskrinet museumsnummer C9240 hos Kulturhistorisk museum i Oslo; kanskje vi en dag får høre mer om denne perlen.

(Dysterskrinet har også vært skrevet om tidligere på denne bloggen, det innlegget kan leses her.)

4.Desember

Hus fra 1100-tallet, som ennå står. Eidsborg (Foto: Boni Wiik)
Hus fra 1100-tallet, som ennå står. Eidsborg (Foto: Boni Wiik)

At treverk er så tilgjengelig og lett å bearbeide, har gjort at det har vært brukt til alle tider, og sikkert i et enormt omfang. Når man kjenner dets egenskaper er det så og si ikke grenser for hva det kan brukes til. Vi har fra gamle tider bevart endel flotte gjenstander. Et skip her, en slede der,- noen bygninger står ennå fra tidlig middelalder. Man burde kunne si at menneskene har levd i en lang «trealder» en historisk epoke som strekker seg fra steinalderen og bronsealderen, og gjennom jernalderen og fortsatt finnes. Det alle disse flotte gjenstandene har til felles, bortsett fra det å eksemplifisere trematerialets fortreffeligheter, er at de er unntakene fra regelen, de er et ytterst lite utvalg ting som mot alle odds har overlevd tidens ubønnhørlige tann.
For treverk er et organisk materiale. Det er naturens lov at det er mat for andre organismer, det skal brytes ned.

Bronsealderbolle fra Høstadfunnet. (Foto: Vitenskapsmuseet)
Bronsealderbolle fra Høstadfunnet. (Foto: Vitenskapsmuseet)

Idag skal vi nyte treskjærerkunst fra bronsealderen!!!
Nedlagt i en myr på Byneset lå en haug med boller og kar samt en forunderlig «skammel» i 2700 år, før de ble funnet ved en tilfeldighet av noen torvskjærere på 1800-tallet..
Det var dreide forseggjorte saker, som man regner med var rituelt nedlagt, slik vi kjenner til fra andre steder der våpen, etter slag, henrettede/ofrede personer, og annet havnet i myra.
Endel av bollene var dreid av knuter (koter) som er deformasjoner som vokser ut av trestammen som en knoll, mens andre var gjort av rett ved. Kotenes fortrinn er at i disse vokser veden i et krøllete bølgemønster, noe som gjør veden stabil og nærmest armert av seg selv, slik at den ikke sprekker opp, når den blir utsatt for fuktighetsendringer. Perfekt for boller og kar, som skal brukes til væske! Men trass i gode bevaringsforhold i myras oksygenfattige gjørme, så skjer det ting. Den smekre bollen med den sirlige meanderborden rundt kanten, ser nå ut som en oppvridd vaskefille, men spør du meg, gjør den bollen bare enda vakrere! Jeg har ikke kunnet studere disse gjenstandene så veldig nøye, men det later til at enten det er store fat, boller eller denne pussige skammelen, så er det gjenstander lagd av materiale langt ute i stokken. Kan dette tyde på en forhistorisk måte å ta ut emner ulik den som senere ble den vanlige? Kan det skyldes verktøyet?

I senere tider har den vanligste måten å ta ut materialer på vært å kløyve stokken, og ut fra midten av stokken kløyve ut plank, enten radiært eller tangensialt. Dette er selvsagt bare luftige spekulasjoner, men kan man nærmest bare ha kløyvet ut den biten man trengte tangensialt med kiler fra utsiden av stokken i tidligere tider? Da behøver du i prinsippet ikke engang felle treet. Var felling av trær en vrien operasjon den gang? Ser man på materialbruk i tidligere tider, så ble hele treet brukt på en annen måte en vi gjør nå. Røtter og greiner var mest sannsynlig mere verdifulle materialer enn selve stokken. De er krumvokst og med stor mekanisk styrke. De kan bli knær, band, meier, og andre konstruksjonsdeler. Felte man trær ved rotvelting? Eller var skogene så fulle av naturlig rotveltede trær at man nærmest kunne plukke emner som man plukker bær og sopp?

Dette burde sikkert noen se nærmere på.
Boni Wiik

Den mystiske "Skammelen" fra Høstadfunnet. (Foto: Vitenskapsmuseet.
Den mystiske «Skammelen» fra Høstadfunnet. (Foto: Vitenskapsmuseet.

 

 

 

5. desember

Tre som tikker…

Opp gjennom historien er det skåret mangfoldige overveldende mesterstykker i imponerende størrelser. Stavkirkeportaler, vikingskip, altertavler og til og med hele vegger er på fascinerende vis dekt i imponerende skjæringer. Også i andre enden av skalaen finner du imponerende treskjæringer på små skjeer, skrin og knivskaft. Stort sett er det snakk om imponerende skjæringer i ett stykke. Noen ganger er det kanskje et smekkert lokk i et presist svalehalespor, eller en intrikat utskåret lenke i tillegg, og gjør det hele litt mer bevegelig, men stort sett er det meste av det som skjæres kunstferdig ut i tre statisk.

Tidlig mekanikk; Osebergvogna (foto KHM/UiO.)

Likevel har treverk en lang historie innenfor mekanikken. Osebergvona er et tidlig eksempel på mekaniske innretninger i tre. Den er stort sett utelukkende bygget i tre, også hjul, aksler og drag er laget av treverk, deler som i dag nok heller ville vært laget i metall og plast. Mer moderne «kjørevogner» bra sportsbilprodusenten Morgan er faktisk fortsatt bygget rundt en ramme av asketre, og pokkenholt, et svært tungt og hardt tropisk treslag har vært så poppulært til opplagring av propellaksler at treslaget nesten ble utryddet av den amerikanske hæren under den andre verdenskrig. Likevel blir tre et mindre og mindre brukt materiale i mekaniske innretninger. Et unntak er kanskje urverkene laget av Valery Danevich i Ukraina.

Lommeur (alle videre foto: Valery Danevich)

Han kommer fra en familie med møbelsnekkere, og ble utdannet og jobbet lenge som nettop det. Etter å ha etablert seg med eget firma og spesialisert seg i gamle teknikker innen møbelsnekring, begynnte han å eksperimentere for å finne ut hvor langt du kan strekke materialet tre. Han tok kurs i urmakerfaget, og etter en håndfull mislykkede forsøk, og tre år med prøving og feiling haddde han ferdig sitt første lummeur laget ut av stort sett kun treverk i 2008. Det eneste som ikke er laget av tre er fjæra som trekker mekanismen. Resten er treverk, nøye utvalgt og presist skåret med skarpe verktøy.

Urmekanismen inni tre lommeur. Det minste av de 
tre er kun 21 mm i diameter og er visstnok verdens 
minste fungerende urverk i tre.

Urverk holdt sammen av en akantusranke.

Når en ser intrikate konstruksjoner som urverkene over, er det lett å se for seg avanserte verksteder med rådyre maskiner. Rett verktøy er halve jobben sies det,men det trenger ikke å bety at du trenger dyre og avanserte verktøy for å gjøre presist arbeid. Bare se på bildet jeg fant av maskinverktøyet Danevich bruker når han lager lommeurene sine:

Dreiebenk for lommeur

(Selv om det ikke er helt vanlig med lommeur i tre, er ikke Valery Danevich den eneste som har gjort det. Her er noen ur som ble gjort for den russiske Tsaren på starten av 1800-tallet)

 

6. desember

magdalene

Om jeg skulle velge ut de flotteste skulpturene i verden, uansett tid, sted, sammenheng, og materiale, så hadde denne lille damen kommet langt langt opp på listen. Jeg har sansen for at ideen, årsaken, motivet, hele grunnen til at man lager et verk synes i verket. Og det er så tydelig i denne Mariaen. Ingen fiffige ting har hendt underveis i prosessen med å skjære den. Ingenting forstyrrer hensikten med skulpturen. Kunstnerens personlighet er fraværende, behov for brilljering er fraværende, her er bare ren pur framstilling av budskapet… Gjort med så stor overbevisning at man som utøver selv, bare må bøye seg i støvet i nesegrus beundring.
magdalene4

Hun er en av kvinnene ved graven denne damen. en av de som kom til kristi grav for å salve den døde kroppen. Det er Maria Magdalena mest sannsynlig, for hun kjennetegnes ofte med salvekrukken, men jeg har alltid allikevel tolket henne som Maria, jesu mor. For den sorgen og smerten som figuren utstråler ser jeg for meg er reservert foreldre.

magdalene3

Skulpturen har tillhørt en gruppe av figurer som er tilstede da underet skjer. De to Mariaene kommer til graven, steinen som lå foran er veltet til side, og en engel sitter der og forteller dem at Jesus har stått opp og at de skal gå å fortelle de andre disiplene dette. Sovende vakter hender også er tilstede.
magdalene2

Vår Maria har med stor sannsynlighet hørt til en slik gruppe som en gang befant seg i Køln. Figurene har blitt splittet opp og hun havnet i Budapest, mens for eksempel engelen er nå i Berlin.

engel2

Hun er en trepinne vår Maria. Men med ørsmå grep har kunstneren klart å framstille sorg og tap i hver eneste detalj, fra de sørgmodige små føttene som titter fram under kjolen, til hvordan alle hennes klær henger i de tristeste små folder og rynker i hele kunsthistorien. Posituren, med den lutede holdningen sprenger ut av emnets begrensninger, og bærer en byrd som forteller oss at uansett hva vi måtte lide av plager og sorg i våre liv, så vet hun hva vi snakker om, hun forstår….
.1magdale

Less is more less is more. Når man ser denne begriper man hva minimalisme er. Det er noe viktig i kunsten og livet. Når det gjøres godt, når det gjøres slik, da er det det fineste som finnes……..
Boni Wiik
7. desember

Sponglede

Noen ganger kan en finne spennende treskjæring på de underligste steder. Skap og hyller er ganske naturlige ting å pynte med skjært dekor. Det samme gjelder skjærefjøler, grautsleiver og andre tradisjonelle hverdagsgjentander. Ting en møter i hverdagen er gjerne nærleggende å bruke litt mer arbeid på å utsmykke. Og det er jo igrunnen ingen grunn til at ikke det samme skulle gjelde for nettop håndtverkeren selv, som jobber i treverk på daglig basis.

 

JAF-8692

Horn i front på sletthøvel; litt pynting hører med (foto Jon Anders Fløistad)
Høvler er en type verktøy med stor variasjon i utførelse, bruk og dekorasjon. I sin grunnleggende form er de ment for å gjøre treverk flatt, og kan være utformet etter det formålet. Et skarpt stykke stål som skjærer, støttet opp i et rektangulært trestykke. Og japanske håndtverkere har lenge vist at du trenger kanskje egentlig ikke noe mer.

Japansk høveli eik
Japansk høvel. Mer rendyrker form skal du lete lenge etter. (foto Jon Anders Fløistad)

Beveger du deg utenfor Japan blir det vanligere med mere former på høvlene. Mens japanske høvler trekkes over treoverflaten, og ofte kun brukes til å ta av tynne, tynne spon, er det langt mer vanlig å skyve høvlene i vestlig høveltradisjon. Behovet melder seg fort for håndtak, og så fort den enkle, rektangulære formen frytes av håndtaket er det naturlig å begynne en lek med linjer. Noen velger å rendyrke de enkle linjene, og resultatet kan bli som hornhøvelen under:

JAF-8913

Hornhøvel (foto Jon Anders Fløistad)

Hornhøvler og liknende høvler med grep forran er en mer europeisk type, mens de vest for «dammen» ofte har håndtaket bak.

JAF-8911

Enkel pusshøvel med jernsåle og grep bak. (foto Jon Anders Fløistad)

Ihvertfall er det tendenser i den retningen. Mange tydelige skillelinjer er det ikke. Her er dog en type som er typisk «hollandsk høvel»

JAF-8909
Hollandsk «krullhøvel», «gerfschaaf» kalles de i Nederland (foto Jon Anders Fløistad)

Og her kommer vi egentlig til det treskjærermessige målet for dette innlegget; den hollandske/europeiske høveltradisjonen må være den eneste som kan resultere i høvler som dette:


Rikt utskåret hornhøvel, antaklig tysk. (foto Weston Park Museum, Sheffield)

Med det tenkte jeg egentlig å avslutte innlegget, og kanskje konkludere med at det er kjekt å ikke ha noe laugsvesenlennger som bestemmer at treskjærere ikke har lov til å bruke høvler, men kunne ikke la være å ta med denne. Rekonstruksjon/kopi av en over 1000 år gammel høve. Dekorerte høvler er helt tydelig ingen ny oppfinnelse.

JAF-8349
Vikinghøvel. (foto Jon Anders Fløistad)

 

 

8. Desember

toledo5

Julen er tiden for å huske på hverandre, er det ikke? I den anledning skal jeg presentere en fyr som alle har glemt, men som på merkelig vis klarte å fange min oppmerksomhet, på en måte få andre treskjærere har klart. I en gang mellom koret og kapittelhuset i katedralen i Toledo har han skåret ut er rekke små fyllinger på skapdører. Det er tett i tett med små fyllinger i flere etasjer bortover…

Katedralen i Toledo er en av de gigantiske sengotiske kirkene på den Iberiske halvøy som ble enten bygd eller utsmykket i en av Kristendommens største propagandakampanjer. Da maurerne var behørig kastet ut av alle halvøyas kriker og kroker satte man igang et arbeid med å befeste kristendommen godt og grundig der igjen. Og katedralen er så påkostet og imponerende det bare går an. Det er verker av de store gutta, bla fantastisk mye flott av Rodrigo Aleman, Men det er Gregorio Pardos små paneler vi skal ta for oss.

toledo

Dessverre er det ikke lov å ta bilder i denne gangen, den fungerer visst som omkledningsrom for de geistlige.  Panelene er skåret i pæretre, med hver sin lille groteske. Disse groteskene er så fantasifulle og fylt med så mange morsomme små detaljer, at man kan la seg fengsle i timesvis, og oppdage nye ting hele tiden. Man kan formelig føle skapergleden, og hvordan han har kost seg med å skjære dem. Det er de pussigste sammenstillinger av ting, og den ene skapningen tyter ut av den andre.

toledo2
toledo3
toledo4

Gregorio Pardo var sønn av den mer kjente kunstneren Felipe Bigarny, og det er mest i den sammenheng han blir nevnt.

Skål for den gamle fantasifulle mester!!!
Boni Wiik
9. desember

I dag tenkte jeg egentlig jeg skulle skrive om mitt forhold til treskjæring i romansk stil, kanskje sammenlikne noen romanske helgenfigurer med noen gotiske motstykker. For eksempel en sengotisk lidende kristusfigur på korset med en tidlig romansk av samme type som ser ut til å se langt mer lyst på livet. Fundere litt omkring ha som førte til at vi fikk helgenfigurer som de smilende korsfestede jesusframstillingene som ikke viser tegn til å snart skulle dø. Forunderlige kreasjoner hvor det ser ut som kunstneren har glemt historien han egentlig skulle illustrere. Men så kom jeg over denne:

 

St. Olav fra Fresvik, Sogn og Fjordane (fotograf ukjent, bilde fra sffarkiv.no)

Først slo det meg at dette måtte være et greit utganspunkt for å skrive om romansk kunst. En enkel, nokså symetrisk og veldig stilisert framstilling, ofte med et litt «barnslig» smil. Gjerne malt i noen få, klare farger med kraftige roser i kinnene. Men så begynnte jeg å lete etter bedere bilder av denne Olavsfiguren, og fant dette bildet:

(Visste du forresten at fascinerende er det samme på norsk og nederlandsk? Og at oret stammer fra det latinske ordet for 'forhekset'?)

(foto Ove Holst, KHM/UiO)

Fascinerende hvor stor forskjell det gjør å ta bilder fra en litt annen vinkel, med et litt annet lys. Plutselig framstår Olav i en langt mer gotisk form. Hårlokker som krøller se nedover skuldrene, tendenser til foldekast i kjortelen og modelerte former i ansiktet. Det stemmer også langt bedre med tidsalderen han er skåret i. Den romanske perioden regnes somregel til 1000-og 1100-tallet, mens olavsfiguren fra Fresvik er skåret omkring 1250. Tidlig gotikk altså; eller kanskje mer riktig å kalle det en overgangsform, for det er enda langt igjenn til de typiske lidende, krokede gotiske helgnene som kom senere. Likevel, til tross for at denne helgenfiguren er vel så mye tidlig gotikk som den er romansk i stilen, så synes jeg den kan være en god innfallsport til å komme litt nærmere den romanske kunsten. For jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt litt problemer med å se det uttrykksfulle i en figur som er nesten like stiv og står like rett opp og ned som den stokken den en gang ble skåret ut av. Det er på mange vis enklere å forstå og å like en figur hvor hver finger og hvert hårstrå bukter og vrir på seg, og virkelig uttrykker den dramatikken helgenfigurene ofte ønsker å formidle. Men jeg tror egentlig mye av det samme som gir liv og dramatikk til en gotisk helgen ofte kan finnes også i de tilsynelatende enkle romanske figurene. Forskjellen er bare at detaljene er gjort mer subtile, alt overflødig er skjært bort, og tilbake står kun enkle, rene linjer, et nesten ekspresjonistisk uttrykk og ikke minst følelsene og den stemningen kunstneren egentlig forsøker å formile. For selv om den lidende Kristus ofte har vært framstilt som nettopp lidende, og helgner som ofte led grusomme skjebner, så har kanskje kunstnerens ønske vært å fremstille et videre perspektiv, og minne om at menigheten som ser opp på sin lokale helgenfigur at selv om den avbildede helgenen led en grusom skjebne, er det rom for å glede seg over det offeret som er gjort.

 

(Det kan også være en god påminner om hvor viktig rammene rundt er for presentasjonen av for eksempel en treskjæring,og hvor stor forskjell det gjør om du bare endrer synsvikel og belysning litt. En skal sannelig være forsiktig med å ta slike gamle kunstverk vekk fra den sannsynlig vis nøye tiltenkte plassen de opprinnelig hadde i kirkerommet…)

-Jon Anders

 

11. desember

 

Det har mange steder vært en tradisjon at en kirke skal  være utstyrt med en liten modell av seg selv som en del av intreøret. Om det har vært noen en lagde på forhånd varierte nok en del; endel av de jeg har sett i Norge er ikke mer nøyaktige enn at de til nøds kkan ha fungert for å formidle en ide. Da de bygde steinkatedralene nedover i Europa hadde de kanskje en viktigere rolle i byggingen, uten at jeg kan se for meg at denne har vært et eksempel på det.

Over prekestolen i Berner Münster-katedralen (foto Jon Anders Fløistad
Over prekestolen i Berner Münster-katedralen (foto Jon Anders Fløistad

Dekoren på taket over prekestolen i en kirke har variert mye fra sted til sted og opp gjennom stilhistorien. Etter min mening er den over prekestolen i katedralen i Bern, Sveits, blant de stiligste. Selv om den ikke er en kopi av ekstriøret på kirken, kan den ha hatt noe av den samme symbolske effekten. Den kan også være inspirert av at tårnet på Münsterkatedralen. Jeg har ikke klart å finne hverken hvem som skar den, eller når, men to gode kandidater kan være Bernhard Burenfind som i 1517 ble hyret for å skjære ut kirkebenkene men ikke fullførte arbeidet, eller Jacob Ruess og Heini Seewagen som i  1522 ble hyret for å gjøre ferdig arbeidet. Ærlig talt vet jeg ikke mer, og har ikke klart å finne ut mer, men bildet er i grunn imponerende nok i seg selv, og om noen vet mer, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet. (Et besøk til katedralen anbefales forresten, mye stilig treskjæring der, og et imponerende tårn du kan gå opp i og se ut over Bern.)

 

Jon Anders

12. Desember

Boni Wiik

Det finnes mange avbildninger av håndverkere i arbeid i kunsten og disse kan ofte være gode kilder til hvordan arbeidet foregikk på den tiden avbildningen ble laget. For eksempel ser man Evangelisten Lukas male et bilde,  eller Hefaistos som står og smir, og da er scenen som regel satt i en samtidig setting som da bildet ble lagd, altså forteller bildet egentlig utilskitet historier om hvordan et verksted var utstyrt, og hvordan arbeidet foregikk i den bestemte tiden. Spesielt moro er det når malere, treskjærere eller steinhuggere lager framstillinger av dem selv i arbeid, for da er det ofte temmelig gode visuelle beskriveser av verktøy og annet. Men det er ikke det det skal handle om idag, det blir altfor omfattende. I stedet skal vi prøve å søke opp et verktøy med en spesiell fasong, som ser ut til å dukke opp på 1500-tallet, ihvertfall i kunsten, men det kan jo godt alltid ha eksistert.

(Foto: Boni Wiik)
(Foto: Boni Wiik)

Dette er kvalitetsmerket til billedskjærerlauget i Brussel på 1500-tallet.

Det viser en treklubbe med bananformet hode.

 

 

Mercurs barn
Mercurs barn

 

M»Mercurs barn» er et sjangermotiv som viser alle mulige håndverk og diverse handel og annen virksomhet som sorterer under Mercurs beskyttelsesfelt.

Her ser vi billedskjæreren med den samme bananformede klubba.

Er dette en klubbe lagd av en krumvokst grein? Hvorfor denne fasongen? Som regel ser man den mer vanlige straighte knepperten i slike framstillinger, men i ny og ne dukker altså denne rare klubba opp. Den må jo utvilsom ha noen fordeler…klubb2

 

Er man vant til å bruke en vanlig kneppert virker dette som et pussig valg, men noen ganger er det håpløst med en vanlig kneppert, og det er når det er trangt, men du allikevel trenger endel kraft i skjæringa Det er mulig den funker bra da.

Rodrigo Aleman. En selvbevisst håndverker med sin bananklubbe...
Rodrigo Aleman. En selvbevisst håndverker med sin bananklubbe…Hvis noen vet mer om slike klubber, så vær snille å si ifra. Jeg har aldri sett en i virkeligheten, kun på avbildninger, men dette er et verktøy som må testes ut!!!

 

 

 

 

13. desember

Shou-sugi-ban (焼杉板)

Shou-sugi-ban er en gammel japansk treforedlings teknikk som innebærer at man brenner overflaten på tre for estetiske og praktiske grunner. Tradisjonelt har man brukt bartreet Sugi , derifra navnet. Sugi, eller , er det japanske nasjonaltreet og tilhører sypressfamilien selv om folk ofte kaller den for Sugi seder. Alt etter hvor mye man brenner overflaten kan den bli fra lett brun til helt kullsvart. Ved å behandle treet slik vil det bli mye mer råteresistant, minde utsatt for fuktighetsendringer i luften (og deretter mer stabilt), mindre utsatt for insekter og, overraskende nok,hardere å få fyr på igjen. Karbonlaget som danner seg utenpå treet vil beskytte treet såpass at det kan stå ubehandlet ute i mer en 80år. Antageligvis enda lenger hvis det blir fulgt opp og behandlet med oljer etc. 

Prøvebiter som viser sypress utsatt for forskjellig mengde varme

Teknikken har tradisjonelt vært brukt til kledning av hus , men er i nyere tid blitt populært på mindre prosjekter som bordplater etc etc. Teknikken er blomstret veldig opp i nyere tider, spesielt i USA hvor flere tømmerbedrifter tilbyr planker og produkter behandlet på denne måten. Det blir sett på som en miljøvennlig alternativ for for råtebeskyttelse av trevirke i stedet for trykkimpregnerte materialer og andre typer plastbehandling.

Krydderhylle  med fronlister av brent bjørk. Designet og laget av Kristian Tonnem. (Denne hyllen er forøvrig til salgs fra senter for bygdekultur). Bilde: Heidi Karsten

Enda en fordel med denne foredlingsteknikken er at man kan ta tresorter som normalt ikke tåler uteklima, behandle dem og så alikevel plassere dem ute uten at man risikerer at de råtner vekk eller blir angrepet av insekter. Innholdet i treet som insektene går etter, blir rett og slett brent vekk. Men mye forskning og utprøving må nok fortsatt til før dette kan bli en verdensutbredt teknikk. Kanskje vi i framtiden vil kunne se laftebygg behandlet på denne måten?

Skrevet av Kristian Tonnem

Kilde:http://www.houzz.com/ideabooks/2323908/

20. desember

Vanligvis ser en stort sett treskjæringer utført i tre, og tenker på det som enerådende materialet innen treskjærimgsunsten. Men særlig litt tilbake i historien var det et marked ogsåfor treskjærte produkter i et annet råstoff; støpejern. Ovner og andre gjennstander i støpejern har tradisjonellt blitt framstillt ved støping i åpne eller lukkede sandformer, og sandformene ble vanligvis laget ved at en utskåret treform ble presset ned i våt sand.  Selv om ikke treskjærerene sto for selve framstillingen av det ferdige produktet, var de viktige for formgivingen, og en kan ofte se fellestrekk mellom former og ornamenter på gamle jernovner og treskjæring fra samme tidsperiode.

Jernovn fra Arendalsområdet (foto Jon Anders Fløistad)
Jernovn fra Arendalsområdet (foto Jon Anders Fløistad)

Som med mange andre industriprodukter kan det fort bli til at ornamentene blir mest som en bukett ugras limt på en flate, men likevel er det ikke skjeldent å finne vakre linjer og artige detaljer som viser spor av en håndtverker som har hatt et engasjemang for det håndtverket han praktiserte.

Jernovn detalj (foto JonAnders Fløistad)
Jernovn detalj (foto JonAnders Fløistad)

 

Spenstige linjer i jern (foto Jon Anders Fløistad)
Spenstige linjer i jern (foto Jon Anders Fløistad)

Helt til slutt bilde av gamle tremodeller for ovnsplater ved Fritzøe jernverk. Eksempler på treskjæring hvor både utseende, funksjon og nøyaktiget har vært viktig.

Tremodeller for ovnsplater (foto Arnstein Rønning)

 

Jon Anders

 

Please follow and like us:

Sommerkurs på Hjerleid.

Nå er sommerkursene igang igjen. Her skjæres det, og det smis, males, dreies, rosemales, osv osv.

Mange gamle travere kommer igjen og mange nye. Det er alltid gooood stemning når sommerkursene holder på.

Her er  noen bilder fra første uka med treskjæring.

 

Njål forbereder barnekurs med å lage buestrenger...
Njål forbereder barnekurs med å lage buestrenger…

 

 

Viktor har vært her i flere år. Denne gangen kastet haan seg over et staffeliprosjekt.
Viktor har vært her i flere år. Denne gangen kastet haan seg over et staffeliprosjekt.

 

Olav ba om å bli utfordret, vi gav ham en bruskbarokkmaske å skjære.... i alm...
Olav ba om å bli utfordret, vi gav ham en bruskbarokkmaske å skjære…. i alm…

 

 

Dag 2 i maskeskjæringa...
Dag 2 i maskeskjæringa…

 

 

Dag 3 i maskeskjæringa....
Dag 3 i maskeskjæringa….

 

Anniken lagde seg en sløy hylle...
Anniken lagde seg en sløy hylle…

 

 

 

 

P1090394

Roy skar lokket til en sveipa øskje
Roy skar lokket til en sveipa øskje

 

 

Underveis i staffelibyggingen
Underveis i staffelibyggingen

 

Bokstavtrening...
Bokstavtrening…

 

 

Kursene passer for alle, og enhver får den oppfølging de trenger så klart.

Det er også muligheter å komme og hospitere når som helst i løpet av året.

Vi lager ferdig emner til hva det skal være,  snekrer møbler og det folk ønsker å arbeide på og med.

Kontakt: treskjererverksted@gmail.com

 

 

Det er artig å se intensiteten i kursukene. Noen jobber så hardt, og stabelen av ferdige produkter vokser for hver dag på benken...(Foto: Boni Wiik)
Det er artig å se intensiteten i kursukene. Noen jobber så hardt, og stabelen av ferdige produkter vokser for hver dag på benken…(Foto: Boni Wiik)

 

 

Andre gyver løs på overdådige prosjekter...(Foto: Boni Wiik)
Andre gyver løs på overdådige prosjekter…(Foto: Boni Wiik)

 

 

Noen fokuserer på å trene inn spesielle teknikker...(Foto:Boni Wiik)
Noen fokuserer på å trene inn spesielle teknikker…(Foto:Boni Wiik)

 

 

Endel raringer er det også...(Foto: Boni Wiik)
Endel raringer er det også…(Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

Please follow and like us:

Hei igjen, nå er det vår!!!

Jeg har nevnt det før, men sier det igjen, når det skjer lite på bloggen, så er det ikke fordi vi ikke driver med noe spennende, men snarere tvert imot, fordi vi ikke har tid til å fortelle om det. Tidligere lovte jeg at dette året ville handle mye om gotikken. og det har det gjort. Njål er snart ferdig med en nydelig kopi av Spydebergmadonnaen, men den regner jeg med at vil bli grundig omtalt senere. Ellers har Boni jobbet med Mære madonnaen, og Karina lager et nydelig lite eterisk prosesjonskors i lønn.

 

 

vev

Vi har gjort en liten grindvev, etter middelalderveven som er funnet på Bryggen i Bergen, som er fra 1300-tallet. Her i en litt forenklet utgave, og for første gang har vi gjort den i tre. Originalen er i bein. Denne veven har jo etterhvert blitt populær, og vi lager den gjerne flere ganger om det ønskes. Treutgaven blir naturligvis billigere enn den i bein. ( Foto: Boni Wiik) Replica of the beautiful little loom found at «Bryggen i Bergen», from the 14th century. This replica is made in boxwood (Which is cheaper than bone) But the original is made from elk antler.

 

vev2Ingerid har gjort mange praktfulle karveskurd stykker i det siste. Skrin, ostefjøler, billedrammer, postkasser, kjenger etc. Og hun har også blitt en ettertraktet kursholder. Ta kontakt og du vil vite mer om kursene hennes. treskjererverksted@gmail.com

Ingerid has become something of a chip carving expert, and has done lots of nice items lately. pictureframes, boxes, «kjenger», cheeseboards, etc.

 

 

vev3Karina her med  prosesjonskorset til Ormøy kirke. Det vakre nette korset blir gjort i lønn, og skal males etterpå. Lønn er et meget sterkt materiale, som muligjør de tynne og minutsiøse detaljene. «Livets tre» motivet, blir her selve hovedbestanddelen i korset, og prydet med dragehodeurt-blomster, som er en spesialitet på Ormøya.  (Foto: Boni Wiik) Sløy gotikk!!!Karina is working on a procession cross for «Ormøy» church, which is a neo gothic timber church from  late 19th century. she is carving it from maple which is a very strong material, that gives her the freedom of making tiny details and a very thin «structure» for the cross. The «tree of life» motif is the essential here, blooming with dragon head plant -flowers, which is a specialty from the island «Ormøya», in the Oslo fjord.

 

 

 

vev4Vi må ikke glemme vikingbøttene til Njål. Han lagga sammen et par bøtter som skulle gis bort under vikingfestivalen i York.  Smedene  våre smidde hanker. (Foto: Boni Wiik) We must not forget the viking buckets that Njål made. They were to be given as presents from Norway, to the York viking festival this year.

 

 

vev5Boni har stått endel uker på Vitenskapsmuseet i Trondheim og kopiert Mæremadonnaen. Det er en 1200-talls madonna, som befinner seg i samlingen, men som menigheten ønsker en kopi av. Originalen har levd et langt liv, og ting har skjedd  med henne opp igjennom historien, forandringer, tilføyelse etc, så arbeidet er en form for kopiering kombinert med rekonstruksjon, for å få kopien nær opp til slik hun var tenkt da hun var ny…  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev6Underveis i kopieringsarbeidet.  (Foto: Boni Wiik)

 

 

vev7Damen ikke lenge før hun skal polykromeres…..(Foto: Boni Wiik) Boni has been working in the scientific museum in Trondheim for weeks, reconstructing a early gothic madonna from Mære.

 

 

vev8Ingerid har også lekt seg med å skjære bruskbarokk, for øvelsens skyld.     (Foto: Boni Wiik) Ingerid is having fun carving what we in Norway call «cartlidge baroque»

 

 

vev9Og vi jobber stadig med å utvikle teknikkene for å lage de beste brikkevevbrikkene a la Osebergfunnet… Dette kommer det en fyldig artikkel om snart, i «Norsk Husflid» We are still perfectioning the tecniques involved in making tablets, for tablet weaving,  as the ones found in the Oseberg grave.

 

Njål kom akkurat hjem fra siste innspurt før Erlend Leirdals utstilling på Galleri Ramm i Oslo, som åpner på torsdag denne uka, og vi  andre har vært på studietur til Stockholm.

Er det rart vi trives som treskjærere?

 

Et lite hjertesukk: Det er ikke enkelt å få seg en treskjærerutdannelse i Norge. For å bli treskjærer må man gjennomgå en læretid, og ta svennebrev. Den gjengse oppfatning blant treskjærere, og de som påstår at de lever av treskjæring, er at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det. Jeg vil snu det på hodet, og si: jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å drive et godt treskjærerverksted uten lærlinger. Jeg vil minne om at brorparten av det du ser av arbeider her på denne bloggen er gjort av lærlinger. Det er klart at lærlinger  ikke kan settes til alle mulige jobber, før de kanskje er nesten ferdige med læretiden, men det er så mye fantastisk de kan få til, om man vil at det skal skje og legger til rette for det. Å ha en gjeng unge ambisiøse, flinke og kreative folk jobbende på samme sted, er en kjemperessurs! Alle har noen spesialiteter, alle bidrar med det de kan, og på den måten har man alltid arbeid som passer til der den enkelte lærling er i hans eller hennes utvikling, og alle nyter godt av hverandres inspirasjon. I Treskjerarverkstaden har vi tatt på oss den oppgaven som alle treskjærere i Norge skulle ha gjort sammen, vi vil lære fra oss, lære videre det vi selv har lært, for å holde faget i hevd. Vi lever av kommersielle oppdrag. Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse. Men jeg kan ikke fri meg fra å drømme om at de andre treskjærerne i Norge, ville brette opp armene og si: «Jeg skal hjelpe til, jeg skal lære videre det jeg selv var så heldig å lære da jeg var ung», På den måten tror jeg faget vil blomstre enda mer, og ikke bare her på vårt lille verksted.

Vi er et levende verksted i vår tid. vi arbeider med det som ønskes av kunder i vår tid. Nitti prosent av dette, kanskje mer,  ligger utenfor læreplanen som «de gamle» har satt opp, og som vi må forholde oss til. Så i tillegg til å klare oss økonomisk gjennom å arbeide med det som vår tids treskjærere kan leve av, så må vi bruke tiden på å øve på det som «de gamle» mener at er «treskjærerfaget». Ting som er umoderne, som ingen kunde ønsker, som vi aldri får i oppdrag å lage. Det er litt dumt. Jeg tror ikke skomakerne må lage knappestøvler a la 18 80, eller at rørleggerne må lære å legge rør slik de gjorde det på 1700- tallet. Så hvorfor må det da være slik i treskjærerfaget?

Læretiden er knapp nok som den er- 2 år. Den burde vært 7 år, og på den tiden er det ønsket at man skal læres opp i ting du med stor sannsynlighet ikke kan leve av senere som treskjærer. Hva er tanken bak det? Nei, det er forunderlig.

Har du svar på dette, eller meninger, kan de sendes til treskjererverksted@gmail.com så vil de bli lagt til her………

Eller bare bruk kommentarfeltet så klart

Her kommer et innspill fra Notodden:

Til treskjærerverkstaden:

Her kommer det mine tanker og refleksjoner rundt innslaget på bloggen. Jeg har mye på hjertet og støtter dere gjerne. Jeg skriver noen kommentarer til diverse utsagn. Dere kan herje med teksten min som dere vil. Lykke til med å finne lærlingplasser til de som gjerne vil og gehør hos svennenemden.

Ulrike

 

Treskjærerverkstaden: ”…at det er umulig å ha lærling, for det er så tidkrevende, og du får ingenting igjen for det…”

Jeg har full forståelse for treskjærere som må jobbe hardt og mye for å kunne overleve av yrket. Men som i de fleste andre områder i samtiden er det krav om fornying og forandring. Håndverkeren som vil ha et levebrød er nødt til å utvikle seg – komme ut av sin egen komfortsone. Å utdanne en lærling kunne jo vært en mulighet for dette. Roger Säljö som er en svensk sosiolog har utviklet teorien om ”sosiokulturell læring”. Denne teorien bygger videre på Lev Vygotsky´s proksimale utviklingssone (se lenger nede). Den sosiokulturelle læringsteorien går ut på at et menneske utvikler sine fysiske og kognitive ferdigheter i samhandling med andre individer. Säljo mener at bare i samhandlingen med andre kan man komme utover sin egen proksimale utviklingssone, det vil si over sine egne grenser.

Hva hadde vært enklere (og billigere) for en treskjærerbedrift, enn å ha en lærling å samhandle med? Håndverksyrker vil jeg, i hvert fall når det dreier seg om små- og verneverdige fag, betegne som ganske ensomme. Det er sjeldent at et faglig interessert og dannet mennesket stikker hodet inn på treskjærerens verksted – da blir det lite faglig diskusjon. Kunne man ikke tenke om de ”dumme spørsmålene” og ”rare” feil som en lærling i blant produserer, som en utmerket kilde til refleksjon over eget praksis? Snur jeg på min egen setning så finnes det ingen ”dumme” spørsmål og dermed mye nytte i å ha lærlinger rundt seg.

Treskjærerverkstaden: ”Læreplanen som ”de gamle” har satt opp…

Læreplanen må endre seg og har endret seg alltid. Tradisjonelle håndverksyrker har aldri vært statisk men under dynamisk utvikling. Er ikke akkurat denne dynamiske utvikling det fascinerende og givende med å utføre håndverks?

Richard Sennet bruker begrepet ”lukkede kunnskaps-systemer” for virksomhetsområder der man ikke setter i gang arbeidet før man har avklart mål, framgangsmåter og ønsket resultat –  Sennet beskriver disse lukkede kunnskaps-systemer som: av kort varighet. (Richard Sennet: Håndværkeren). Men i situasjoner som omhandler mennesker og læring er det ikke mulig å forutsi/forutbestemme alt.

Har man et ønske om å ”verne” et håndverksyrke som treskjæring så må det være mulig for forandring. Å åpne seg er godt og vondt og man må  tørre å ta sjanser og inngå kompromisser. Bare for å gi et eksempel fra keramikerens verksted: i antikken skjedde en radikal forandring av pottemakeryrket: dreieskiven ble oppfunnet. Riktignok brukte man en slave som ”motor” for å få sving på en plate som lå på en pinne, men med tiden utviklet seg dreieskiven til den vi har i dag – og ikke kunne være foruten. Tror vi at alle tradisjonelle keramikere skrek denne gangen: ”hurra til dreieskiveteknikken” ?

Når jeg tenker på treskjæreryrket så var sikkert oppgangssagen, avretteren og cnc-fresemaskinen en graverende utvikling. I den tiden vi lever nå, omgitt av automatproduserte og individløse produkter setter mer og mer mennesker pris på noe som er håndlaget. Et individuell produkt med sjarm. Ja og hvor kommer denne sjarmen fra? Etter min mening kommer den nedopp fra små avvik fra ”normen”. Håndverkeren står ikke like mye i fokus som en kunstner når han/hun produserer og selger et verk men en etterlater små spor på objektet som utgjør forskjellen til et masseprodusert produkt.

Om trekjærerlærlinger skal kunne skjære nesten perfekte kopier av ”de gamles” tolkning av stil, f.e. Gudbrandsdalakantus, så blir det vanskelig – kanskje umulig å videreutvikle stilen. Som jeg oppfattet det stilmessige og håndverksmessige kravene til treskjærer-svenne-nemda så minner det meg om maskinprodusert (masse-) vare.

 

Den proksimale utviklingssonen (av Lev Vygotsky)

Det som ligger i området mellom det en elev kan klare på egenhånd, og det eleven ikke kan greie, selv med hjelp, kaller Vygotsky den proksimale utviklingssonen. Denne inneholder alt det eleven kan greie med hjelp fra andre. I området mellom hva eleven greier på egenhånd, og hva den ikke greier, er voksne eller personer som kan mer enn barnet selv, en form for medierende hjelper. Etter å ha blitt veiledet tilstrekkelig vil barnet til slutt greie tingene på egenhånd, og har flyttet grensene for hva det kan klare alene. Den pedagogiske utfordringen ligger i å utnytte utviklingssonen ved å stimulere barnet til å arbeide aktivt sammen med andre, og å gi hjelp og støtte på barnets vaklende vei mot å klare oppgaven på egen hånd».

«Pædagogiken må orientere sig mod morgendagen i barnets udvikling og vende sig bort fra gårsdagen. Først da vil den kunne vække de udviklingsprocesser til live, som ligger i den nærmeste udviklings zone», skriver Vygotsky i boken Tenkning og språk. (Kilde: Wikipedia)

Selv om Vygotskys ord lyder litt gammeldags og skriver om ”barnet”, så passer det utmerket i vår tid og til lærling – mester – forholdet. Hvis en elev med interesse for tradisjonelt håndverk ikke får lærlingplass med en kunnskaps- og erfaringsrik person som veileder, så har lærlingen heller ikke sjanse til å utvikle – verken seg selv eller tradisjonshåndverket.

 

Treskjærerverkstaden: ”Vi er avhengige av kundene, og må hele tiden levere det ypperste for å overleve som verksted. Det er tøft for lærlingene og ha slike krav hengende over seg, men det viser seg at det stimulerer til læring og utvikling av kompetanse”

Å ha et krav hengende over seg er tungt, men realitet. Om disse treskjærerlærlinger består svenneprøven og ønsker å jobbe selvstendig, så kommer de å ha akkurat samme krav hengende over seg. Jobber man selvstendig så kommer man til å ha tidspress, leveringstider og kundens oppfølgingsbehov. Lærlinger kommer til å bli spart, for en del av det såkalte ”praksissjokket” når de kommer ut i arbeidslivet. Og som du/dere sier stimulerer dette, kanskje de finner enklere, raskere og smartere løsninger på tradisjonelle arbeidsmåter.

 

Jeg ønsker meg at både treskjærernemden og treskjærerbedriftene skal tenke seg om. Det kan hende at treskjæring var på sin høydepunkt for 40 år siden og den tiden ønsker vi oss alle gjerne tilbake. Men det samme tenker vi om fiolinbyggekunsten fra Antonio Stradivari. Han hadde to sønner som jobbet hardt og sammen med sin far – men verken sønnene eller vi i dag, klarer å etterligne klangen i Stradivari´s fioliner. Vi må la treskjæringens glanstid være der den var og se sammen med våre lærlinger framover.

Ulrike Niederberger

 

 

 

 

Please follow and like us:

Hjørnesammenføying til alterskap.

I forbindelse  med noen vitenskapelige undersøkelser av 1400-talls alterskap fra Nord Tyskland, tok Njål på seg oppgaven å rekonstruere hjørnesammenføyningen  fra en dør i et slikt skap.

 

 

Døra består av ramtre med en løs fylling.

 

 

Snedige greier.

 

Sammenføyningen har en tapp med gradspor, som sklir med en deilig seig friksjon på plass, og lager et særdeles fast og stabilt hjørne.
Please follow and like us:

Elfenbenssort

Ikveld lagde vi det sagnomsuste pigmentet elfenbenssort, som vi skal bruke til å male svarte konturlinjer i ornamentikken på dragehodet til «Harald Hårfagre».

 

 

En haug med beinrester. Biter av storfebein, hvaltenner, elgbein etc.

 

 

En haug med purt elfenben fra elefant.

 

Vi tenkte vi skulle prøve å lage både beinsort og elfenbenssort, for å se om det stemmer at elfenbenssort er av en mye høyere kvalitet, enn den andre.

 

 

Beinet skal brennes uten tilgang til oksygen, for at det skal forkulles riktig. Derfor brant vi det i espressokaffebokser med lokk.

 

 

Så var det bare å vente…

 

 

Boni var svært fornøyd med å finne ut at det var brent til kull tvers igjennom!

Nå skal kullet knuses, og rives, og da er pigmentet forhåpentlig ferdig til bruk.  Fortsettelse følger……………

 

 

Please follow and like us:

Treskjæringsmønster.

Kjære alle dere som leter på internett etter mønster til treskjæring.

Det er ikke så mye der ute å finne av mønstre som man kan printe ut, og sette igang å skjære. Det burde sikkert være det, og jeg har mange ganger vært inne på tanken å bare rett og slett legge ut tegninger. Men det har seg slik at det er som regel en god del arbeid med å lage en bra  tegning. Og de fleste som gjør det, vil gjerne beholde copyrighten på det arbeidet, slik at de kan få betalt for det. Eller de føler at det er deres åndsverk og vil ikke at andre skal tukle med det. -Forståelige ting begge deler. Selv blir jeg bare beæret om noen vil bruke en tegning jeg har laget, og synes det er stas, men problemet er jo for oss som lever av dette, eller er ansatt for å gjøre det,  at vi kan ikke gi bort arbeidet vårt i hytt og pine. Men hvis man kommer på kurs, eller hospiterer på verkstedet, så pleier man å få drøssevis av tegninger, hos oss, men det må liksom etableres en kontakt først. Så hvis du ønsker å komme inn i treskjærerverdenen, så er du hjertelig velkommen til å besøke oss, for kortere eller lengre perioder. Vi har ukeskurs, mange ukerskurs , og vi syr sammen spesialopplegg når det trengs. Man kan komme til oss og få rettledning og tilgang på verksted for å lage helt spesielle møbler, eller arbeide med helt spesielle stilarter, lære å slipe, ja hva som helst innenfor treskjæreruniverset. De fleste som er innom får seg en opplevelse for livet, og de og vi har som regel masse glede av hverandre og knytter uslitelige kontaktbånd. Hvis man gløder og brenner for håndverk, er det ingenting som er så deilig som å møte likesinnede.

Ta kontakt på post@hjerleid.no    eller   treskjererverksted@gmail.com

Please follow and like us:

Akantuskurs med Even Hansen.

Even har nå sitt flotte akantuskurs, som varer i ca. 4 uker. Her får deltakerne en grundig innføring i Gudbrandsdalsakantus slik den har vært dyrket på Dovre de siste hundre åra. Elevene lærer å tegne og komponere ornamentikk, og selvsagt å skjære. Gudbrandsdalsakantusen er kjent for sitt volum og dype relieff.

 

 

I år skjærer elevene først en prøve, deretter skal de skjære et lokk med kraftig gjennombrutt ornamentikk til et vakkert skrin de har snakret tidligere i år. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Volum og linjeføring er stikkord for dølaakantusen. (Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Hva skjer?

 

 

 

 

 

 For tiden driver Njål og skjærer et bostkast, mens Even har sitt legendariske fire ukers akantuskurs. Gro har dessverre gitt seg, og Boni designer og klargjør svineryggene til Draken for skjæring.

Even skjærer småornamentikk på det store dyret. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Kraftige hulkiler skal gi markerte skyggevirkninger på det store dyrets underkjeve. (Foto: Even Hansen)

 

 

"Den unge mannen og båten" (Foto: Boni Wiik)

 

 

Treskjærerkroken på Vibrandsøy. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Men om ikke lenge skal vi dykke dypt ned i gotikken. Alle som ønsker å lære mer om kunst fra 1200-tallet burde ta kontakt og bestille hospitering nå. (Foto: Birger Lien)
Please follow and like us: