Stikkordarkiv: treskjæring

Foto Daniel Rauch

Peer Gyntrelieffer

En mann hadde en visjon om å få laget hele Peer Gynt- skuespillet skåret ut i svære trerelieffer, med dimensjoner som får en til å føle at man er tilskuer til selve teaterstykket. Digre tablåer med nøye regisserte scener som gjennom intensitet og detaljrikdom formidler historien på en litt annerledes måte enn i boka eller på teateret. En slags teateroppsetting frosset i tid, der man som betrakter, kan vandre fra tablå til tablå og oppleve hele stykket samtidig og i sitt eget tempo. Et rom fylt med disse bildene på alle vegger, slik at man selv står midt inne i dramaet.

Han engasjerte treskjæreren og teatermannen Oddvin Parr til arbeidet, og Oddvin skar fem relieffer i serien før han dessverre døde. Vi på Treskjærerverkstedet ble spurt om vi ville fullføre syklusen, og sånt sier man ikke nei til. Om det er hopping etter Wirkola, eller hva det nå er, så er ihvertfall arbeidet igang. Utformingen på ideplanet gjøres i tett samarbeid med oppdragsgiver. Han har tydelige meninger og oppfatninger om hva som skal med og hvordan ting skal presenteres, og ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Første relieffet ut var en modifisering av Oddvin Parrs allerede utformede «Mor Aases død»

Billedkunsten har jo ingen begrensninger på hvordan man kan fortelle historier.  Her er Peer og Mor Aase i den lille stua, Peers fabuleringer males ut på en svært skinn som rulles ut og bretter seg over moderens sengeende. Her ser man stua plutselig sett utenifra, hesten som drar sleden med mor Aase og Peer gjennom vinterlandskapet, og mot perleporten som åpnes av en skjønn engel, og der er St. Peter som ønsker velkommen til Soria Moria som skinner i gull i det fjerne.

Det er spennende å få lov å arbeide med andre kunstneres tanker og ideer, og det er spennende å tilføre sitt eget.

Det føles helt galt å prøve å kopiere stilen til Oddvin Parr og forsøke å jobbe i denne for oss, det vil neppe bli bra videre i prosjektet, så vi gjør det på vår måte. Hvis man skal si noe enkelt om de to innfallsvinklene til formidlingen, så er det kanskje rett og si at der Oddvin arbeider mot det naturalistiske uttrykk, så jobber vi mer mot det karikerte og eventyraktige.

Det kan sies så mye om skuespillet «Peer Gynt», og det er gjort og gjøres av flinkere folk enn meg, så det lar jeg ligge, men jeg kan heller prøve å si noe om relieffet som kunstuttrykk.

Relieffet er underlagt sine helt egne lovmessigheter, og krever den største velvilje fra betrakteren for å fungere.

Det eksisterer midt i mellom «skulpturen» som formmessig er «virkeligheten», og tegningen, som er den «absolutte illusjon».

Det «lave» relieff er kanskje det ypperste, der en former minimalt i dybden, men allikevel skaper en voldsom illusjon av form og rom. (Gjerne mot en flat bakgrunn) Som Kongeportrettet på en mynt. Dybden på formingen er knapt målbar, allikevel trer Kong Haralds portrett fram som om han er virkelig.

Det «høye» relieff nærmer seg den fulle skulptur men allikevel henger det fast i bakgrunnen, med underkutt som gir illusjonen av at det vokser ut og tar del i rommet utenfor.

For at et relieff skal fungere trenger det en betraktningsvinkel og aller helst en betraktningsavstand. Det er når tilskueren står akkurat der, at illusjonen er fullkommen. Sett fra dette stedet, vil alle perspektiviske triks funke og man vil kunne oppleve det som om det har en endeløs dybde til tross for at man snakker om noen skarve centimeter med treverk. Man kan også operere med flere betraktningsvinkler for for eksempel ulike deler av motivet.

Når relieffet blir stort i format blir man nødt til å vri litt på formene slik at man bevarer illusjonene så godt som mulig selvom betrakteren beveger seg og følger formene rundt med øynene.

Men som sagt, så kreves den største velvilje fra tilskuerne om det skal fungere. For i det øyeblikk man har vandret for langt vekk fra det optimale betraktningspunkt, så er alt plutselig forvridd, flatt og absurd.

Relieffene skjæres i lind, som er en myk og lett tresort, de fargesettes for å skape stemninger, og for å imitere de ulike teksturer og materialer.Dermed bringes maleriet også inn i skulptursfæren. Skygger og fargelegging understreker dybder og former, det er teatermaleri…..

Neste relieff ut heter «Men å gjøre det….» som omhandler den unge gutten som kapper av seg fingeren for å slippe militærtjeneste da Danmark/Norge mobiliserer til krig mot Sverige tidlig på 1800-tallet. Gutten kapper fingeren av med en sigd på toppen av en skigardstav mens han er ute og slår til dyra. Peer er skrekkslagent øyenvitne til dette, da han selv er i skogen i nærheten for å felle trær til huset han skal bygge. Utenfor åskammen ser vi sesjonsscenen der gutten blir sendt skamfull på dør  av en brysk kaptein og en hånende forsamling unggutter. Denne scenen er fra «prestens tale ved graven» mot slutten av skuespillet, der presten taler i begravelsen til ham som engang var denne unge gutten.
Boni Wiik (tekst)
Jon Anders Fløistad (bilder)
Please follow and like us:
(foto Jon Anders Fløistad)

Fenalårstativ

Noen ganger blir oppdrag så altoppslukende mens man jobber på dem, at det virker som en nær uoverkommelig oppgave å samle tankene om det på papiret når det er levert. Da kan det være greit å la det hvile en stund i underbevisstheten før en skriver om det. Her er et innlegg om høstens mest omfattende oppdrag for min del, omlag et halvt år etter levering.

-Jon Anders

 

 

Et royalt fenalårstativ

 

Fra tid til annen dukker det opp oppdrag hvor det endelige målet synes ganske uklart, men hvor det tidlig blir klart at oppdragets natur gjør at det faller seg naturlig, ja på mange vis nødvendig, å legge ned en innsats som går langt utenpå både budsjett og normale arbeidstider og -metoder. Alt dette for å få til ting som ligger et lite hakk over forventningene på forhånd og tidligere arbeider, og kanskje realisere en liten puslespillbrikke av en visjon om hva treskjæring kan, og kanskje bør, være. Det kan dreie seg om store ting eller små ting, og aller helst burde det være en liten bit av den mentaliteten i alt en lager og gjør. Det bidrar til det lille ekstra som skiller godt håndverk fra massene. Likevel er det noen oppdrag som skiller seg ut, og før sommeren kom en av dem inn til Treskjærarverksaden.

Hvert år deles Norsk Kulturarvs ærespris ut til personer, grupper eller organisasjoner som i særlig grad har vist evne og vilje til å ivareta, formidle og gjøre kulturarven tilgjengelig. I år var Dronning Sonja mottaker, og Treskjærarverkstaden fikk oppdraget med å utforme prisen. De som sto for utdelingen ønskte seg et fenalårstativ i jellingestil inspirert av det nybygde vikingskipet Draken Harald Hårfagre (fra Haugesund, sjøsatt 2012), hvilket passet veldig godt da det er Boni som ledet arbeidet med utskjæringer på skipet, kjekt å ha en sånn resurs tilgjengelig gjennom prosessen.

(foto Jon Anders Fløistad)

Tanken gjennom prosjektet har vært å hente linjer og inspirasjon fra vikingtidens skipskonstruksjoner, og både ideer om komponering av ornamentikk og linjespill er forsøkt basert særlig på deler av Osebergfunnet. Grunnformen er basert på tidligere tiders spenstige skrogformer og elegant krummede stevner, og ornamentikken henter ideer både fra skip og gravgods fra Oseberg. Ornamentene og dyrehodene er utført i en stil som er et forsøk på en rekonstruksjon av jellingestilens treskjæring. Jellingestilen en av vikingtidens retninger innen dyreornamentikk, den skal ha hatt sin mest populære periode fra slutten av 800-tallet og til etter midten av 900-tallet, og er blant annet er kjent fra Jellingebegeret i Danmark og sengestolper og teltvindskier fra både Gokstad- og Osebergfunnet. Utover de to gravfunnene er det funnet veldig få treskjæringer i jellingestil, og en må derfor basere utskjæringer i denne stilen i hovedsak på arbeider utført i metall. Likevel var mye arbeid spart i dette prosjektet på grunn av det arbeidet som ble gjort til Draken Harald Hårfagre, og en del tegninger og skjæring derfra kunne brukes som et utgangspunkt, og inspirasjonen er også hentet fra mange av de samme forbildene og kildemateriale.

 

(foto Boni Wiik)
(foto Boni Wiik)

Materialvalg, teknikker og sammenføyninger er valgt både med hensyn på tekniske egenskaper og estetikk. De er forsøkt utført slik at de alle sammen bidrar til en felles visuell helhet, og med en tanke om å framheve heller enn skjule de valg som er tatt underveis, og verktøyspor er etterlatt der det er hensiktsmessig. For eksempel er undersiden hult ut med teksle, og sporene etter den har fått stå igjen som et mønster på undersiden. Alle de plane flatene som har passet å høvle slette er behandlet med håndhøvel og intet annet, for å etterlate de subtile sporene en høvel lager, og i utskjæringene er verktøybruken avpassa så jernene skal etterlate en signatur som passer i helheten og som, om en studerer resultatet nøye, kan fortelle litt om prosessen med å lage gjenstanden.

Spor av teksle på undersiden. (foto Jon Anders Fløistad)
Spor av teksle på undersiden.

Sammenføyningene er i stor grad basert på den tradisjonelle svalehalesinken, en sterk og tiltalende sammenføyning, den er utført gjennomgående slik at geometrien i skjøten er synlig, og følger så langt som mulig formen ellers. Selvsagt ville det vært ønskelig både visuelt og teknisk å lage det ut av ett stykke tre, men når det ikke lar seg gjøre, så er gode mekaniske sammenføyninger en god nummer to.

Saging av sammenføyning.
Saging av sammenføyning.

Materialet er bjørk, et lyst og nøytralt treslag med lange røtter i norsk kulturhistorie, og gode egenskaper både i utforming og til senere bruk. Det har ingen tydelige strukturer eller tegninger som kunne forstyrre ornamentene, og reduserer faren for at de forskjellige delene av stativet oppfattes som separate deler på grunn av forskjellige retninger på tegningene i veden.

Et prosjekt som dette, egentlig som de aller fleste andre prosjekt, starter ved tegnebordet. Antallet timer som legges ned der kommer både an på oppdragets kompleksitet og omfang, og også likheten til tidligere jobber, hvilket medførte at det denne gangen ble mange timer, for ikke å si dager, med tegne og designarbeid.

 

Konseptskisse. Forkastet.
Konseptskisse. Forkastet.

Et større designarbeide medfører ofte både blindveier, mange forkastede alternative løsninger og en del frustrasjon, her er eksempler på nokså ferdigtegnede design som ble vraket før de forlot tegnebordet, samt modeller skåret for å teste forskjellige løsninger. Det kan virke unødvendig i øyeblikket, men ofte kan de forkastede ideene være vel så nyttige for sluttproduktet, og ikke minst for læringsutbyttet, som det designet som blir beholdt.

Tegnearbeidet ble denne gangen etterfulgt av produksjon av en rekke modeller av hele eller deler av designet. Små modeller er kjappe å lage og gir oversikt over hvordan tilsynelatende velfungerende tegninger ser ut når en ser dem fra vinkler som ikke framkommer av tegningen, og fullskala modeller kan hjelpe til med å plassere de forskjellige elementene på det ferdige produkter, og avsløre eventuelle problemer i skjæringa.

Modeller og prototyper fra prosjektet.
Modeller og prototyper fra prosjektet.

Modellene og tegningene danner et grunnlag som er til stor hjelp videre i utformingen av produktet, selv om en ikke kan stole blindt på noen av dem. Det blir som et kart. Det gir en oversikt, og hjelper til å stake ut en kurs, men intet kart kan gi et helt presist bilde av virkeligheten, en må hele tiden orientere seg etter terrenget og bruke øynene.

Forming
Forming

Fullskala dummyer på detaljer ble også hyppig brukt for å få alt på rett plass. Det var også hele veien en avveiing mellom å gjøre alle sammenføyninger på et tidlig stadie og risikere at de går utover formen, eller å gjære snekringen sent, og risikere å ødelegge mange dagers skjærearbeid med et lite feilsnitt. Løsningen ble en mellomting, fortsatt med stor fallhøyde, men hvor de vanskeligste operasjonene ble gjort tidligst, og hvor all snekringa var unnagjort før det var gjort mer enn en ukes arbeid.

Testing og sammenlikning med tegning.
Testing og sammenlikning med tegning.

 

 

Tilpasning av tapper
Tilpasning av tapper

Et kjekt lite triks når en gjør liminger på et så sent stadie i et prosjekt er å maskere rundt de feltene som skal påføres lim, for å slippe sraping av limsøl etterpå.

Klar for liming
Klar for liming

Etterhvert som formingen skrider fram, er papirmaler en effektiv måte å teste og å overføre tegninger på emnet.

Testing.
Testing.

Ornamentene på overflaten ble utformet for å ligge klistret utenpå formen, men likevel tegnet for å ha en forankring i formen og å være en integrert del av designet.

 

Forming av volum for ornamenter.
Forming av volum for ornamenter.

I overflaten på ornamentene ble det så lagt inn nettskjæringsmønstre, som en kan se på tilnærmet alle overflaten på skjæringa i blant annet Osebergfunnet.

Underveis i omfattende, tidkrevende prosjekter kan det være deilig å ta en pause for å jobbe med små, relativt uavhengige detaljer, som det gjerne kan legges litt ekstra arbeid i, for å lage små, lekre poenger som noen senere kan få gleden av å «oppdage»

Spikking av tverrpinne.
Spikking av tverrpinne.

Dette er en tverrpinne som skal låse fenalåret til stativet, og holde det stabilt mens en skjærer. Det er laget konisk for å være lett å montere, men likevel sitte trygt, og med en knute i den tjukkeste enden for å være lettere å få tak i, og litt som pynt.

Pinne.
Pinne.

 

Ærespris.
Ærespris.

Og til slutt kom det da og til tiden for overrekkelse. Etter å ha investert så mye av seg selv i et prosjekt er det en blandet følelse å gi det fra seg, med både en lettelse over å være ferdig, og en slags motvilje mot å gi fra seg noe hvor en vet at mye tross alt kunne vært gjort annerledes. Men i all hovedsak føler jeg meg privilegert over å ha fått gjøre dette.

-Jon Anders

 

Bilder av ferdig produkt

 

Tekst, skjæring og foto, der annet ikke er markert, av Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

Ølkrus

De siste månedene har det vært spikka litt i kulissen på et ølkrus basert på 1700-tallets løvekrus. De drikkekannene dette prosjektet i hovedsak er basert på, er trearbeider fra bygder rundt om kring i Sør-Norge. De ser i hovedsak ut til å være etterligninger og rimeligere kopier av sølv- (og tinn-?)krus laget i de større norske byene, som igjen er arbeider som lener seg på og låner fra utenlandske arbeider. Disse er gjerne danske og tyske, og ofte er utført i sølv, porselen og emalje. Det som kan bli en litt utfordrende vurdering er å velge i hvor stor grad en skal kopiere de trearbeidene som i dette tilfellet er kopier av kopier, som kanskje også er kopier. Det er i stor grad snakk om en forenkling og naivisering som til en viss grad er forbi det parodiske, og det som tildels kan passere som «bygdeløver» i den konteksten det står i når det er detaljer på tre hundre år gamle arbeider fra dalstrøka. Når det derimot er snakk om en nyproduksjon, uten å kopiere noe konkret krus direkte, er det fristende å renske opp litt i uttrykket, og myse litt mot noen anatomibøker og bilder av løver i sitt rette element.

I dette arbeidet ble løsningen å kikke på et utvalg forskjellige ølkanner i tre for å finne ut hvilke elementer som bør inn, og nogenlunne hvilken positur de forskjellige løvene bør ha. Så er enkeltdelene hentet fra kilder som ligger litt nærmere opphavet. Motivet på lokket er riksvåpenet anno 1700-tallet, som går igjen i blant annet Riksantikvarens logo, mens løven på hengslen på lokket og på beina til kruset er et forsøk på litt naivistiske framstillinger av løver, stablet til i positurer som likner de på 1700-talls-krusene. Ideen til hanken er lånt fra et sølvkrus fra Bergen, lettere tilpasset for å lages i tre. Resten av kruset presenteres kanskje best gjennom bilder.

Tegning er et viktig steg i utviklingen av ethvert produkt, her et utkast til hank.
En test-hank av furu testes med teip og øyemål. Formen er godkjent, men må gjøres tjukkere.

 

Et lite stykke stripet ibenholt felles inn i avslutningen av hanken.
Riksløve anno 1700-tallet skjæres på lokket.
Emne til løve på toppen av hengslet mellom hank og lokk sages ut.
Løven skjæres til…
Hanken prøvemonteres med innfelt ibenholt og ‘løvehengsel’
Lokket plugges fast fra innsiden
Utsaging av tilpasning mellom hengsel og lokk.
Kruset ferdig montert og oljet.
Tre små liggende løver tjener som føtter under kruset
En fornøyd liten løve med rikseple troner på toppen.

Foto og tekst Jon Anders Fløistad

Please follow and like us:

På verkstedet.

Nordisk tresminar gikk av stabelen forrige helg, her representert med en liten laftebile med hode i buksbom og skaft i flammelønn. (Foto: Boni Wiik)
Nordisk tresminar gikk av stabelen forrige helg, her representert med en liten laftebile med hode i buksbom og skaft i flammelønn. (Foto: Boni Wiik)

 

P1090218

Tipausemoro. Målet er å kunne kjenne igjen verktøyet i blinde...
Tipausemoro. Målet er å kunne kjenne igjen verktøyet i blinde…

 

Imponerende god peiling blant lærlingene....
Imponerende god peiling blant lærlingene….

 

 

Please follow and like us:

Drageskjæring på Dovre.

Her kommer noen bilder fra arbeidet med hode og hale til det store vikingskipet.

Dette er et såpass langvarig prosjekt, så bilder blir lagt til underveis.

 

 

Even arbeider med nesebor og neseslynger på dragen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Njål hogger halen til skipet. Emnet er fra en greindeling i en svær eik. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Pressisjonsarbeid i stor skala. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

Inntapping av hoggtenner. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Finurlige sammenføyninger. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Den delen på halen som går under navnet "cadillacbuen" blir formet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Emnene må holdes våte hele tiden under arbeidet, siden de lages av klissvått virke. Sigurd har den jobben i helgene. (Foto: Boni Wiik)

 

 

De forskjellige delene lakkes innimellom for å holde på fuktigheten. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even hogger tilpassing mellom hodet og stevn. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Dummy til en av detaljene til halen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even borer et avgjørende hull. (Foto: Boni Wiik)
Dybder og høyder på halen regnes nøye ut av Njål før han hogger dem. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stephan borer hull for hovedbolten som skal holde hodet sammen. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Even i arbeid. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Even begynner på finskjæringa på fuglehodet. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Skallen til det store dyret skal pyntes med jellingeornamentikk. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Preparering for detaljskjæring. (Foto: Boni Wiik)

 

 

De ordentlige ørene skal på plass. Her er de felt nedi, med svære tapper som nesten går tvers gjennom hodet. (Foto: Boni Wiik)

 

Øret begynner å ta form. (Foto: Boni Wiik)

 

 

 

Foran ørene på det store dyret, smyger det seg noen flotte jellingedyr som Even skjærer. (Foto: Boni Wiik)

 

 

(Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Slik ble det altså…

Veslemøys bord ble omsider ferdig.

Vi visste det skulle bli et flott bord, men at publikum skulle bli elleville hadde vi vel ikke trodd, men det ble de altså. Det er for sjelden at håndverkere får sjansen til å virkelig framdyrke, linjeføring og virutuost arbeid tydeligvis. (Foto: Boni Wiik)
Ingrid satt i over en uke og nøye "fargela" de enkelte elementene for å oppnå best mulig overflatebehandling, og helhetsinntykk. ( Foto: Boni Wiik)
Veslemøys bord ferdig. (Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us:

Sandstøping.

Endelig kom Ragnar Løchen til Dovre for å lære bort sandstøping. (Foto: Boni Wiik)

De siste dagene har vi støpt  i messing på Dovre. Elever og lærlinger her på bruket har skåret forskjellige modeller i tre, som vi etterpå støpte i messing. Mye røyk og sand, brannalarmer og griseri, men vanvittig mye kult kom etterhvert ut av flammene.

 

 

Mye av kunsten ligger i å forme gode støpekasser. (Foto: Boni Wiik)

Her ble det lagd verktøy, høvler, skjøver, smykker, beltespenner, leketøy, møbelbeslag osv.

 

 

Fancy høvel blir til (Foto: Boni Wiik)
Bjørn Egil følger med. (Foto: Boni Wiik)
Øystein og Ragnar i aksjon. (Foto: Boni Wiik)
Vidars beltespenner. (Foto: Boni Wiik)

 

Finpussing på en høveldetalj. (Foto: Boni Wiik)

 

Even støpte seg en liten skjøve. (Foto: Boni Wiik)

 

 

Ragnar og Asbjørn diskuterer støpeløp. (Foto: Boni Wiik)

Dette var en kul happening, og hvis ikke ledelsen dummer seg ut mer kan det jo hende vi kan få det til igjen.

 

 

Etterarbeid og filing. ( Foto; Boni Wiik)
Suzanne rammer en kasse. (Foto: Boni Wiik)

 

Det er viktig for treskjærere og ha kjennskap til støpeteknikker, slik at de kan forme modeller best mulig, og så hensiktsmessig som det lar seg gjøre, i forhold til den eller de støpeteknikker som modellen skal brukes til. I tidligere tider var modellskjæring en stor del av treskjærerens arbeidsområde. Nå brukes stort sett datafreste modeller til støping i stor stil, men ennå er det bruk for håndskårede modeller, når det er snakk om småskala støping, og spesialoppdrag.

 

 

Sjekk ut sykkelreparatørens blogg for å se noen gørrlekre ferdigstillte høvler.

Please follow and like us:

Akantuskurs med Even Hansen.

De siste ukene har det vært akantuskurs med Even på Handverksskolen, og her kommer noen bilder fra det.

Njål hugger en svær akantus i svartor. (Foto: Boni Wiik)
En Even Hansensk kreasjon som senere ble felt inn i topplaten på et nattbord. (Les mer om det på sykkelreparatørens blogg) (Foto: Boni Wiik)
Ein klassikar av et Hjerleidornament. ( Foto: Boni Wiik)
Karina med sin fjøl i svartor. (Foto: Boni Wiik)
Please follow and like us: